1.6 Grunnlag og behov for samling av særregler i en medieansvarslov
Det er langvarig
tradisjon i norsk rett for særregulering av rettslig ansvar på medieområdet.
Disse reglene er i dag spredt på flere lover. Den mest sentrale
bestemmelsen er det strafferettslige redaktøransvaret i straffeloven
§ 269, som gir redaktøren et skjerpet straffansvar for ytringer
publisert i trykt skrift og kringkasting.
Den overordnede begrunnelsen
for disse reglene er å sikre ytrings- og informasjonsfriheten.
Medieansvarsutvalget
foreslo flere endringer i ansvarsreglene. Utvalget var likevel delt
i synet på om det bør etableres en egen medieansvarslov.
Departementet konstaterer
at høringen i 2018 om forslag til ny medieansvarslov gir bred støtte
for å etablere en slik lov. Ingen av høringsinstansene går imot forslaget.
Dette er i samsvar med de synspunktene som kom fram i forbindelse
med høringen av Medieansvarsutvalgets utredning i NOU 2011:12 Ytringsfrihet
og ansvar i en ny mediehverdag. Her gikk særlig bransjeorganisasjonene
hardt ut mot flertallets anbefaling om ikke å etablere en medieansvarslov.
Departementet legger
til grunn at en medieansvarslov må forankres i infrastrukturkravet
i Grunnloven § 100 sjette ledd. De redaktørstyrte journalistiske
mediene, eller «pressen», har tradisjonelt vært ansett som et særlig viktig
element i den demokratiske infrastrukturen.
Utviklingen i mediebildet
har utvilsomt gjort grenseoppgangen mellom de redaktørstyrte journalistiske
mediene og andre aktører og tjenester mer flytende og uklar.
Til tross for dette
er departementet enig med mindretallet i Medieansvarsutvalget i
at det fortsatt går et prinsipielt viktig skille mellom medier som
har en ansvarlig redaktør, og medier som ikke har det. De redaktørstyrte
journalistiske mediene er underlagt pressens selvdømmesystem og
kjennetegnes derfor av at det redaksjonelle arbeidet drives etter
journalistetiske normer og prinsipper basert på profesjonalitet
og bransjetilhørighet. Redaktørstyrte journalistiske medier jobber også
under prinsippet om redaksjonell uavhengighet fra eierne, som også
er lovfestet. Dette innebærer også at de redaktørstyrte journalistiske
mediene har større troverdighet enn ikke-redigerte medier.
Utfordringen for
dagens mediebrukere er særlig å skille god fra dårlig informasjon,
å skille velfunderte synspunkter fra konspirasjonsteorier, å skille
balanserte framstillinger fra tendensiøse eller forutinntatte og
så videre. Her har redaktøren og de redaktørstyrte journalistiske
mediene fortsatt en avgjørende funksjon som garantister for en åpen
og opplyst offentlig samtale.
Neste spørsmål er
om disse rettspolitiske hensynene best kan fremmes ved å samle de
aktuelle særreglene i én felles lov.
Å samle reglene i
én lov vil bidra til en ryddigere lovstruktur og til en mer oversiktlig
rettssituasjon for både publikum og bransjen. Videre kan man ved
å samle reglene i én og samme lov sikre at senere endringer vil
bli vurdert i sammenheng og i lys av lovformålet, som er forankret
i Grunnlovens infrastrukturkrav. Samling av reglene i en egen lov
kan gjøre det enklere for mediebrukerne å håndheve sine rettigheter
når ytringsfrihetens grenser overskrides.
En ny teknologinøytral
lov om redaksjonell uavhengighet og ansvar i redaktørstyrte journalistiske
medier vil «legge til rette for at det eksisterer et institusjonelt
grunnlag for offentlig meningsutveksling», jf. Ytringsfrihetskommisjonens
vurderinger. I loven samles bestemmelser fra mediefridomslova, straffeloven
og skadeserstatningsloven, og det foreslås også enkelte nye lovregler.
Muligheten for å
overføre reglene om kildevern til en eventuell ny medieansvarslov
ble omtalt i Kulturdepartementets høringsnotat. Dette ble ansett
som uaktuelt, blant annet med henvisning til at kildevernreglene er
en del av et bredere sett med bevisregler i prosesslovene. Reglene
kan dessuten påberopes også av andre aktører enn de som arbeider
for redaktørstyrte journalistiske medier, jf. for eksempel Høyesteretts
kjennelse i Rt. 2015 side 1 286 (Rolfsen-saken). Høringen har ikke
gitt grunnlag for å endre denne vurderingen.
Derimot var det bred
støtte i høringen til å utrede en lovfestet taushetsplikt i tilfeller
hvor kilden er lovet anonymitet. En slik bestemmelse i en medieansvarslov kan
etter departementets vurdering utfylle og bygge opp under det formelle
kildevernet i prosesslovene. Samtidig reiser det en rekke rettslige
spørsmål knyttet til hvordan plikten konkret skal utformes og avgrenses. Departementet
vil utrede spørsmålet videre i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet
og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.