Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Trond Giske, Kari Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Høyre, lederen Kristin Ørmen Johnsen, Anne-Karin Olli og Tage Pettersen, fra Fremskrittspartiet, Himanshu Gulati og Silje Hjemdal, fra Senterpartiet, Åslaug Sem-Jacobsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Freddy André Øvstegård, fra Venstre, Carl-Erik Grimstad, og fra Kristelig Folkeparti, Jorunn Gleditsch Lossius, viser til at spillpolitikken i Norge både skal legge til rette for et godt tilbud av spill til befolkningen og samtidig hindre sosiale skadevirkninger av spill.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil påpeke at departementet i proposisjonen viser til at enerettsmodellen og forbud mot markedsføring av spill som ikke har norsk tillatelse, er viktige deler av den norske spillpolitikken. Departementet konstaterer samtidig at bestemmelsene i pengespillovgivningen ikke er tilstrekkelige for en effektiv håndheving av markedsføringsforbudet overfor utenlandske aktører. TV-kanaler rettet mot norske seere fylles med reklame for spill som ikke har tillatelse i Norge, og store spillbeløp går til disse utenlandske spillselskapene.

Flertallet deler departementets bekymring for at dette kan føre til økte spilleproblemer i befolkningen, og er enige i at ytterligere tiltak kreves for å håndheve det allerede etablerte norske regelverket. Flertallet konstaterer at departementet har foretatt en grundig juridisk vurdering av de foreslåtte endringene, og er helt enige med departementet i at dette ikke kommer i konflikt med ytrings- og informasjonsfriheten. Flertallet konstaterer at det inngrepet som foreslås, er nødvendig for å sikre de samfunnsmessige behov som spillovgivningen skal ivareta, og målet er her langt viktigere enn inngrepets svært begrensede konsekvenser. Det griper heller ikke inn i den redaksjonelle friheten, da Norge har flere restriksjoner og regler rundt reklame i mediene.

Flertallet ser endringene i kringkastingsloven som en oppfølging av vedtak i Innst. 242 S (2017–2018), jf. Dokument 8:110 S (2017–2018).

Flertallet konstaterer at departementet har foretatt en grundig vurdering og konkludert med at tiltaket er i overensstemmelse med EØS-avtalen. Flertallet slutter seg til dette. Flertallet viser til at det allerede er juridisk avklart at norsk spillpolitikk er i tråd med EØS-avtalen. Flertallet anser den foreslåtte regelendringen som en justering for å ivareta norsk spillpolitikks formål og effektivitet. Flertallet konstaterer også at departementet gjennom flere år har forsøkt å bruke konsultasjonsordninger for å komme frem til ønsket resultat, men at dette ikke har ført frem. Da er det foreslåtte tiltaket nødvendig for at norsk spillpolitikk skal være gjennomførbar. Flertallet anser det som godt dokumentert at begrensning på markedsføring er en helt nødvendig del av arbeidet mot de sosiale skadevirkningene av spill.

Flertallet konstaterer at departementet har foreslått at tiltaket skal gjennomføres ved at Medietilsynet under visse betingelser får hjemmel til å pålegge TV- og nettdistributører å hindre tilgangen til markedsføring av pengespill som er forbudt etter norsk lovgivning. Flertallet konstaterer at departementet med dette har valgt en fremgangsmåte som skal sikre en prosedyre som gir rom for en vurdering av forholdsmessigheten av eventuelle pålegg. Samtidig kan dette gi en robust ordning, både overfor ulike distribusjonsformer og for nye teknologiske endringer. Flertallet slutter seg derfor til en slik løsning. Flertallet konstaterer at distributørene i kan stå i en sterk forhandlingsposisjon med innholdsleverandører, og at de da med enkle grep kan sikre at innholdsleverandørene etterlever reglene. Dette kan gi en smidig og ubyråkratisk gjennomføring av markedsføringsforbudet, og det er ingen grunn til at distributørene ikke skal kunne sørge for gode løsninger med innholdsleverandører slik at de følger norsk lov når de bruker distributørenes plattformer. Flertallet mener det er fornuftig at skjønnsvurderingen er forbeholdt Medietilsynet etter en forutgående vurdering fra Lotteritilsynet.

Flertallet konstaterer at departementet mener at ileggelse av tvangsmulkt vil være en tilstrekkelig reaksjon for å sørge for etterlevelse av regelverket, og at man ikke åpner for ileggelse av overtredelsesgebyr. Flertallet slutter seg til dette, men vil understreke at det er store pengebeløp knyttet til spillreklame og utenlandske spill. Valget av tvangsmulkt som reaksjonsform krever både at tiltak iverksettes raskt, og at beløpene klart overstiger gevinsten ved brudd.

På dette grunnlag slutter flertallet seg til departementets forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det er bred enighet om at norsk spillpolitikk skal hvile på tre prinsipper. Spill skal være en lovlig fritidsaktivitet, spillavhengighet skal bekjempes og begrenses, og en del av overskuddet fra spill skal gå til samfunnsnyttige formål. Samtidig er det uenighet om hvordan man best kan utforme en spillpolitikk som hviler på de tre prinsippene.

Disse medlemmer mener at dagens enerettsmodell har vist seg å fungere dårlig. Dagens utfordring med spilleavhengighet i Norge er vokst frem med dagens enerettsmodell, samtidig som betydelige beløp som nordmenn spiller for, ikke kommer samfunnsnyttige formål til gode.

Disse medlemmer mener at en lisensmodell for spill vil gi bedre muligheter til å bekjempe spilleavhengighet enn dagens enerettsmodell. Disse medlemmer viser til at NRK i 2017 meldte at Norge har dobbelt så mange spilleavhengige som Danmark, dette til tross for at danskene har gitt lisenser til mange spillselskaper. Disse medlemmer vil også vise til at dansker har mulighet til å utestenge seg selv fra alle typer onlinespill samt danske fysiske kasinoer gjennom en felles portal. Slik utestenging er ikke mulig i Norge, ettersom man har valgt å fryse mange av nordmenns mest brukte spillselskaper ute istedenfor å inkludere dem i en felles dugnad mot spillavhengihet gjennom en lisensmodell.

Disse medlemmer vil vise til at dagens enerettsmodell gjør at store skatteinntekter som kunne kommet samfunnsnyttige formål til gode, forsvinner ut av landet. Det er en følge av at flere av nordmenns mest benyttede spillselskaper ikke gis anledning til å ta del i en norsk modell gjennom en lisensordning. En rapport fra Menon Economics i 2018 anslo at netto nåverdi av å innføre en lisensordning ville være på mellom 1,2 og 2 mrd. kroner. Disse medlemmer vil også vise til erfaringene fra Sverige, hvor statens inntekter økte mer enn anslått da de justerte sin spillpolitikk.

Disse medlemmer mener det er et paradoks at et flertall av partiene er villige til å la store beløp, som kunne kommet samfunnsnyttige formål og bekjempelsen av spilleavhengigheten til gode, forsvinne ut av landet istedenfor å la flere av nordmenns mest benyttede spillselskaper få lov til å bli inkludert i en norsk modell gjennom en lisensordning.

Disse medlemmer mener at argumentene om at enerettsmodellen skal hindre agressiv markedsføring, er villedende. Disse medlemmer vil vise til at Norsk Tipping driver omfattende og kreativ markedsføring som kan oppfattes som minst like pågående og problematisk for de som opplever ubehag av slik markedsføring. Disse medlemmer vil vise til at flere av Norsk Tippings reklamer trolig ikke vil vært tillatt i enkelte land som har tillatt private spillselskaper, men innført retningslinjer for hvilken form for reklame som tillates. Flere internasjonale spillselskaper og organisasjoner mener at markedsføringen til Norsk Tipping bryter med vilkårene for å kunne opprettholde et spillmonopol i henhold til EØS-retten.

Disse medlemmer registrerer derfor at debatten i praksis ikke handler om hvorvidt det skal drives spillreklame som kan virke pågående overfor utsatte personer, men om hvem skal få stå for slik markedsføring, ettersom Norsk Tipping har utviklet seg fra å være et statlig monopol til å bli en stor og ekspansiv kommersiell aktør som er synlig i alle offentlige og digitale flater i Norge.

Disse medlemmer er prinsipielt imot monopoler og viser til flere tiårs kamp for å bekjempe monopoler på ulike samfunnsområder. Disse medlemmer er også dypt skeptiske til at norsk lovgivning skal forsøke å regulere hva som gjøres innenfor andre lands jurisdiksjoner når det gjelder tillatt TV-reklame, spesielt på et felt hvor det finnes mange variasjoner i hvordan de ulike landene har valgt å organisere seg. Disse medlemmer viser til at AMT- og AVMS-direktivene legger til grunn et senderlandsprinsipp, at senderlandets lovgivning danner grunnlaget for regulering og er en sentral og fundamental del av begge direktiv. Direktivene fastslår at tiltak som er ment å styrke et konkurransemonopol med økonomiske motiver, ikke er tillatt i henhold til EØS-avtalen.

Disse medlemmer vil vise til at lovproposisjonen ikke kan påvise hvilke konkrete effekter et forbud forventes å ha for å redusere omfanget av spilleproblemer.

Et forbud vil trolig føre til en økning av markedsføring for pengespill på andre digitale plattformer som vil være vanskeligere å regulere, noe som disse medlemmer frykter vil kunne ha mer dramatiske konsekvenser med hensyn til beskyttelsesbehovet for sårbare grupper.