10.2 Komiteens merknader
Komiteen merker
seg at det i loven foreslås et eget kapittel med rammelovgivning
om Den norske kirke. Her foreslås det at kirkelige valg reguleres
som en kan-bestemmelse, og ikke som krav fra staten om når og hvor
kirkevalg skal foregå.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, viser til at lovproposisjonen
er det siste steget i skillet mellom stat og kirke. Skillet vil
gi kirken økt myndighet og frihet til selv å bestemme og å organisere
seg, og derfor må det som skal bestemmes i lovproposisjonen, også
begrenses.
Et annet flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
noterer seg at KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter
er bekymret for kirken, men viser til at de foreslåtte bestemmelsene
om kirkens ordning ikke rokker ved sentrale forhold i Den norske kirke.
Det innebærer blant annet at soknene er og blir den grunnleggende
enheten i kirken, og de videreføres som selvstendige enheter som
ikke kan løses fra Den norske kirke. Nå som Den norske kirke ikke
lenger er statskirke, støtter dette flertallet regjeringens
mål om at det er viktig å øke Den norske kirkes selvstendighet som
trossamfunn. Det er prinsipielt viktig at det er Kirkemøtet som
fastsetter valgordninger for Den norske kirke. Dette flertallet viser videre
til at dette også åpner for at kirken selv kan bestemme hvordan kirkelige
valg skal gjennomføres, også tidspunkt og sted.
Dette flertallet mener at
kirkevalgene er viktige for et kirkelig demokrati og har vært et
premiss i arbeidet med selvstendiggjøring av kirken, og ønsker at Den
norske kirke skal stå fritt til å arrangere kirkevalg slik de selv
mener er best. Som en konsekvens av skillet mellom stat og kirke
mener dette flertallet at
valgordningen prinsipielt er et forhold kirken selv må regulere,
ikke Stortinget i lov. Dette
flertallet presiserer at dersom Kirkemøtet fastsetter en valgordning
som innebærer samtidighet og samlokalisering, åpner loven for at
kirkelige valg kan gjennomføres i tilknytning til offentlige valg.
Et tredje flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre
og Kristelig Folkeparti, merker seg at Den norske kirke, etter
vedtak i Kirkemøtet 2018, ønsker at koblingen mellom kirkevalget
og allmenne valg fortsatt bør bestå.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
merker seg at flere høringssvar har utfordret Stortinget på en tydeliggjøring
av arbeidsgiveransvaret. Å sikre klarhet om arbeidsgivers identitet
er et hovedanliggende i arbeidsmiljøloven. Flertallet mener det er viktig
og riktig at Kirkemøtet, som nasjonalt, ansvarlig, representativt
og demokratisk valgt organ, tillegges organiseringskompetanse for
Den norske kirke. Overgangen fra kirkeloven til trossamfunnsloven,
herunder at fellesrådene opphører som et obligatorisk organ med
lovfestet arbeidsgiveransvar, mener flertallet ikke medfører en
svekkelse av fellesrådets selvstendige arbeidsgiveransvar. Flertallet viser
til at fellesråd opprettet av Kirkemøtet i medhold av trossamfunnsloven
§ 11 fjerde ledd kan ha samme arbeidsgivermyndighet som fellesrådet
har etter kirkeloven. Ved at fjerde ledd nå er lagt til i § 11,
mener flertallet at
dette vil gi den nødvendige trygghet for at arbeidsgiveransvar på
vegne av flere sokn kan ivaretas av fellesorgan opprettet av Kirkemøtet. Flertallet merker
seg at det dog vil være avgjørende hvordan Kirkemøtet forvalter
sin organiseringskompetanse til å fastsette rammen for fellesrådets
virksomhet og arbeidsrettslige stilling, herunder også forvaltningsmyndighet
og geografisk utstrekning.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til at kirken
nå står fritt til å organisere seg selv, og at den har vunnet retten
til å styre seg selv, til å være trossamfunn, og at den styrkes
gjennom denne loven som en levende folkekirke i hele landet. Disse medlemmer viser
til at en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk skal fortsette
ved at man balanserer særlig Den norske kirke som folkekirke på
den ene siden og støtte til alle tros- og livssynssamfunn på lik
linje på den andre siden. Med dette mener disse medlemmer det skapes
forutsigbarhet og trygghet for Den norske kirke og andre trossamfunn. Den
landsdekkende folkekirken og andre trossamfunn skal behandles på
lik linje.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vektlegger
lokalsamfunnenes samarbeid med kirken og foreslår derfor presiseringer
i § 11 fjerde ledd som styrker samarbeidet.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser videre
til Kirkerådets høringsdokument, der det sies:
«Det foreslås ingen
endring i sammensetning av kirkelig fellesråd, men som følge av
at Kirkemøtet ikke har myndighet til å fastsette regler som pålegger
kommunen å velge en representant til kirkelig fellesråd (og til menighetsråd
i ettsoknskommuner), presiseres det at kommunen kan oppnevne en
slik representant. Ved fortsatt kommunal finansiering bør det være
en forventning fra kirkens side at kommunen er representert i kirkelig
fellesråd.»
(s. 8 i Kirkeordning
for Den norske kirke, av 20. september 2018)
Disse medlemmer vil
også vise til kirkevalgenes betydning for det kirkelige demokratiet,
og at det har vært et premiss i arbeidet med selvstendiggjøring
av kirken. Disse
medlemmer ser åpenbare fordeler ved at kirkelige valg holdes
samtidig med offentlige valg, og foreslår at ordlyden i § 13 endres
i samsvar med det.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
Ǥ 11 fjerde
ledd skal lyde:
I kommuner med flere
sokn skal det i tillegg være et kirkelig fellesråd. Kirkemøtet kan
fastsette at rådet omfatter flere kommuner med ett eller flere sokn.
Fellesrådet forvalter offentlige tilskudd til soknene, har arbeidsgiveransvar
for ansatte som lønnes over rådets budsjett, forvalter kirkebyggene
og er lokal gravplassmyndighet med mindre annet er bestemt i henhold
til gravplassloven. Kirkemøtet gir nærmere regler for oppgavefordeling
mellom soknets organer.
§ 11 femte ledd
skal lyde:
Kommunen kan oppnevne
en representant til kirkelig fellesråd. Hvis rådet omfatter flere
kommuner, kan kommunene oppnevne en representant hver.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
«§ 13 første
ledd skal lyde:
Kirkelige valg skal
holdes samtidig med offentlige valg og i umiddelbar nærhet av lokalene
der det offentlige valget gjennomføres.»
Ǥ 14 andre ledd
femte punktum skal lyde:
I budsjettforslaget
skal også tilskudd til kirkelige stillinger innen undervisning,
diakoni og kirkemusikk inngå.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet fremmer følgende forslag:
Ǥ 11 femte ledd
skal lyde:
Kommunene oppnevner
en representant til kirkelig fellesråd. I kommuner med bare ett
sogn oppnevner kommunen en representant som tiltrer rådet når det behandler
saker som i kommuner med flere sokn tilligger kirkelig fellesråd.
Hvis fellesrådet omfatter flere kommuner, kan kommunene oppnevne
én representant hver.»
Dette medlem vil
understreke at religion og livssyn er en grunnleggende dimensjon
i mange menneskers liv. Senterpartiet mener derfor at staten fortsatt skal
føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk. Dette medlem mener
at i et pluralistisk samfunn som i Norge må mangfoldet av trosretninger
og livssyn i befolkningen reflekteres gjennom politisk, økonomisk,
juridisk og institusjonell likebehandling av alle tros- og livssynssamfunn.
Den norske kirkes stilling i forhold til staten har siden kirkeforliket
i 2008 vært under en gradvis endring. Gjennom kirkeforliket – den
politiske avtalen mellom samtlige partier på Stortinget som ble
inngått i mai 2008 – demokratireformen, forfatningsendringene og
forvaltningsreformen, er relasjonen mellom staten og Den norske
kirke grunnleggende endret. Men dette medlem vil understreke
at selv om de nasjonale og regionale kirkelige organer er fristilt fra
staten og er gitt en selvstendig stilling, så markerer ordlyden
i Grunnloven § 16, «Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke,
forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten
(…)», at Den norske kirke fortsatt innehar en særlig stilling «som
saadan» overfor staten. Dette medlem viser til at formuleringen
tydeliggjør at Stortinget fortsatt kan og skal gi særskilt lovgivning
om Den norske kirke. I forbindelse med grunnlovsendringene i 2008
ble da også denne ordlyden trukket fram som et uttrykk for at lovgiver
fortsatt kan gå lenger i å regulere Den norske kirke enn andre tros-
og livssynssamfunn. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt dette
fortsatt skal uttrykkes gjennom en særlov eller en felleslov, viser dette medlem til
at både flertallet i Gjønnes-utvalget i 2006 i 2008 og kirkeforliket
slo fast at en lovforankring – ut over grunnlovsparagrafene – skulle
videreføres gjennom en egen kirkelov.
Flertallet i Gjønnes-utvalget
anbefalte at:
«Den norske kirke
gis fortsatt en særlig tilknytning til staten gjennom en kirkelov,
gitt av Stortinget. Flertallet anbefaler at denne kirkeloven utformes
som en kortfattet rammelov og forankres i en grunnlovsbestemmelse.»
Dette ble også nedfelt i kirkeforliket; der det i punkt 2 står:
«Den norske kirkes organisering og virksomhet skal fortsatt reguleres
ved en egen kirkelov, uten at kirken defineres som eget rettssubjekt.»
Dette medlem vil understreke
at i tillegg til å være et trossamfunn er Den norske kirke også
en viktig tradisjons- og kulturbærer. Fortsatt er om lag 70 prosent av
befolkningen medlemmer av Den norske kirke. Dette viser tydelig
at Den norske kirke fortsatt har høy oppslutning i folket og er
det trossamfunnet som samler majoriteten av befolkningen.
Dette medlem viser til Stortingets
behandling av Prop. 55 L (2015–2016) i Innst. 256 L (2015–2016),
der Senterpartiet i merknad uttrykte følgende:
«Senterpartiet mener
at det fortsatt vil være behov for en forankring av Den norske kirke
gjennom egen kirkelov. Spesielt gjelder dette ivaretakelse av sognets
stilling og hensynet til en lokal forankring og tilstedeværelse.»
Dette medlem viser til at
Senterpartiet den gang påpekte at regjeringen i proposisjonen gikk
for langt i å forskuttere resultatet av den videre reformfase for
perioden 2017–2020, og la derfor inn merknad der partiet understreket
at det ikke er automatikk i at forvaltnings- og demokratiprosessen
skal føre til ytterligere endringer, og at Senterpartiet ville avvente
å ta stilling til spørsmålet om videreføring av egen kirkelov til spørsmålet
var mer utredet og en så erfaringene fra den kommende reformfasen.
Dette medlem viser til at
de vedtatte endringene har virket i kort tid, og at det derfor er
knyttet usikkerhet til i hvilken grad demokratireformen og forvaltningsreformen
vil ivareta folkekirka og medlemsdemokratiet i Den norske kirke
– hvilket lå som en forutsetning for kirkeforliket og den videre
reformprosessen. Dette medlem viser
i den forbindelse til de betenkeligheter og alternative forslag
som Senterpartiet har hatt i løpet av dette reformarbeidet, der
Senterpartiet blant annet har påpekt svakheter i representasjon
i de valgte kirkelige organer og delegasjonsmyndighet som kan virke sentraliserende
jf. merknader i Innst. 256 L (2015–2016). Dette medlem viser i denne
forbindelse til resultatet av kirkevalget i 2019, som viste en nedgang
i deltakelse sammenlignet med kirkevalgene i 2011 og 2015.
Dette medlem mener regjeringen
i proposisjonen går for langt i å deregulere Den norske kirke. Sett
i lys av Den norske kirkes særskilte stilling i det norske folk,
intensjonen i kirkeforliket som grunnlaget for fristillingen av
Den norske kirke, samt viktigheten av å opprettholde grunnlaget
for en lokal tilstedeværelse som en reell folkekirke, så mener dette medlem primært
at en lovforankring gjennom en egen kirkelov best ville reflektert
Den norske kirkes særskilte stilling i landets historie og ivaretatt
kontinuiteten mellom tidligere og nåværende kirkeordning.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener innholdet i proposisjonen
forskyver balansen mellom nasjonalt og lokalt nivå i Den norske
kirke i lokalkirkens disfavør. Disse medlemmer vil påpeke
at soknet representerer selve fundamentet i Den norske kirke. Soknet
er et selvstendig rettssubjekt som representeres av menighetsrådet
og det kirkelige fellesrådet med definerte oppgaver i loven. Kirkelige
fellesråd er også tilskuddsmottaker fra kommunene og staten via
bispedømmet og ivaretar administrative og økonomiske oppgaver på vegne
av soknene. Når regjeringen i proposisjonen foreslår å avvikle lovfestingen
av fellesrådet, mener disse medlemmer at
både den lokalkirkelige virksomheten og tilknytningen mellom den
kommunale og folkevalgte forvaltningen av lokalkirken svekkes. Disse medlemmer mener
derfor at loven må inneholde en tydeligere beskrivelse av soknets
oppgaver i tråd med dagens kirkelov.
Disse medlemmer viser til
at den ordinerte tjeneste har et særlig ansvar i kirken, men vil
påpeke at ansatte i ikke-vigslede stillinger også er viktige for
lokalkirken. Disse
medlemmer viser til at lokalkirken, med hjemmel i kirkeloven
§ 14, de siste 20 årene har bygget opp en profesjonell kirkeforvaltning
som på vegne av soknene har forvaltet administrering av kirkelige
fellesråd, kirkebygg og gravferdsansvar og samordnet mål og planer
mellom soknene, stab og frivillige. Dette gjelder særlig stillinger
som kirketjenere, trosopplærere, organister/kirkemusikere, merkantilt
ansatte og daglige ledere på menighetskontorene. Disse medlemmer vil understreke
at for Arbeiderpartiet og Senterpartiet er det viktig at disse yrkesgruppene
sikres gode arbeidsbetingelser og den anerkjennelse de fortjener.
I gjeldende særlov er arbeidsgiveransvaret for soknets ansatte definert
og lagt til kirkelig fellesråd. Disse medlemmer viser til
at forslaget om å avvikle lovkrav om fellesrådet derfor skaper uklarhet
om arbeidsgiveransvaret for mange tusen lokalkirkelig ansatte. Disse medlemmer merker
seg at regjeringen i lovproposisjonen legger til grunn at et fremtidig
fellesorgan opprettet av Kirkemøtet, fortsatt vil ha registreringsrett
i Enhetsregisteret. Disse
medlemmer viser til at både de lokalkirkelige høringsinstanser
og Kirkemøtet entydig har bedt om at ny lov må hjemle og rettslig
beskytte soknets rolle og oppgaver.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet mener proposisjonen etterlater uklarheter
om både kirkens og kommunens forpliktelser for viktige funksjoner som
er nødvendige for at Kirken fortsatt skal kunne fylle funksjonen
som en lokal folkekirke. Dette både svekker den lokalkirkelige handlefriheten
og sår tvil om stillingsvernet til lokalkirkelige ansatte.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at et enstemmig storting,
i forbindelse med behandlingen av Prop. 55 L (2015–2016), foreslo
og vedtok en tilføyelse i lov om Den norske kirke, slik at loven
i § 5 femte ledd presiserer at inndelingsloven, så langt det passer,
også er gjeldende for kirkelige fellesråd som omfattes av kommunesammenslåing
eller ved endring av kommunegrenser. Disse medlemmer mener det
er en svakhet at proposisjonen ikke ivaretar dette forholdet.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet mener at selv om de kirkepolitiske rammene
for forholdet mellom kirken og staten er endret, så ligger det fast
at Den norske kirke fortsatt skal være en landsdekkende folkekirke.
For å sikre at dette gis et reelt innhold, og forhindre at økonomiske
årsaker tvinger fram strukturendringer lokalt, må Den norske kirke
sikres en forutsigbar og tilstrekkelig finansiering og rammebetingelser som
muliggjør en tilstedeværelse tilsvarende i dag. Dette gjelder også
kirken lokalt. Dette
medlem mener lovforslaget, med avvikling av bestemmelsene
i gjeldende § 14, skaper uklarhet om ansvarsfordeling og utgiftsforpliktelser
mellom de kirkelige organer og kommunene i den nye lovteksten. Dette medlem vil
i den forbindelse vise til høringsnotatet fra KS, hvor det står
følgende:
«Dagens todelte
finansiering av Den norske kirke mellom stat og kommune videreføres.
Dette forutsetter at det opprettholdes en tilfredsstillende lokal
organisering av Den norske kirke, forankret i lov.»
Dette medlem vil påpeke at
i lovforslaget er myndigheten til å avgjøre den lokale organiseringen
i all hovedsak overlatt til kirken, hvilket gir kommunen liten innflytelse
og motivasjon for å opprettholde finansieringen.
Dette medlem mener det er
avgjørende at kommunene også har finansieringsansvar for kirketjener, klokker
og organist/kantor for å sikre en aktiv, landsdekkende folkekirke
også i framtiden.
Dette medlem vil påpeke at
Senterpartiet er imot innføring av medlemskontingent i Den norske
kirke der folk tvinges til å ta et økonomisk valg for å være medlem.
For å videreføre en åpen og inkluderende kirke er det avgjørende
at den offentlige finansieringen av Den norske kirke ivaretar kirkens
forpliktelser som trossamfunn og arbeidsgiver. Det vil, etter dette medlems oppfatning,
være svært uheldig dersom uklarheter om finansieringsforpliktelsene
fører til at Kirken på sikt tvinges til å innføre medlemsfinansiering
for å ivareta disse oppgavene.
For å ivareta forutsetningene
som lå til grunn for kirkeforliket, så må loven, etter dette medlems oppfatning,
inneholde en tydeligere beskrivelse av soknets oppgaver og organisering
i tråd med dagens kirkelov.
På denne bakgrunn
fremmer dette
medlem følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag for å styrke
soknets rettslige stilling og videreføre lovfesting av fellesråd,
herunder oppgaver, organisering og finansieringsansvaret for dette framover.»
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til en
klargjøring av plassering av arbeidsgiveransvaret for lokalkirkelige
ansatte.»
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag som ivaretar
inndelingslovens bestemmelser om økonomiske oppgjør ved kommunesammenslåinger eller
endring av kommunegrenser.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
viser til at når staten trer ut, må noen tre inn, og det gjør Kirkemøtet,
som Den norske kirkes øverste organ. Som fristilt folkekirke er
det naturlig at kirken selv beslutter intern organisering. Flertallet viser
til at soknet som den grunnleggende enheten i Den norske kirke er
videreført i lovforslaget. Lovforslaget sier mindre om soknets oppgaver
enn gjeldende kirkelov, slik at Den norske kirke kan ha rettslig kompetanse
og frihet til å organisere seg selv. Lovforslaget § 11 fjerde ledd
sier at Kirkemøtet kan fastsette at ett eller flere organer skal
ivareta oppgaver for flere sokn, jf. dagens ordning med kirkelig
fellesråd.
Flertallet mener videre at
det ikke vil være hensiktsmessig at loven ytterligere regulerer
fellesrådene. En slik ytterligere regulering av kirkelig fellesråd
(og soknets oppgaver) vil legge begrensninger på det arbeidet som
Kirkemøtet 2019 ba Kirkerådet om å igangsette; et utredningsprosjekt
for å kunne anbefale en ny organisering av Den norske kirke med
én felles arbeidsgiverlinje. Flertallet mener det vil være
viktig å ikke legge uhensiktsmessige begrensninger på utredningsarbeidet
og mulighetene til å finne frem til en tjenlig organisering av arbeidsgiveransvaret
i kirken. Derfor bør det være høy terskel for involvering, samtidig
som flertallet mener
hensynet til en tydelig lovtekst gjør at det bør tas inn et presiserende
tillegg.
På bakgrunn av dette
og på bakgrunn av punkt 5.5.2 i proposisjonen bør det derfor være
høy terskel for at staten griper inn, samtidig som disse medlemmer mener hensynet
til tydeliggjøring og presiseringer i lovteksten må ivaretas.
Et annet flertall,
komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet,
Venstre og Kristelig Folkeparti, mener at organist/kantor
er særlig viktig for bevaring og formidling av den kulturarven som
kirkemusikken representerer. Dette flertallet vil påpeke
at kommunen har et særskilt ansvar for å ivareta dette.
Dette flertallet fremmer
derfor følgende forslag:
Ǥ 14 andre
ledd tredje punktum skal lyde:
Tilskuddet skal
også sikre at soknet har tilfredsstillende bemanning ved gudstjenester
og kirkelige handlinger, herunder kirketjener, klokker og organist/kantor
ved hver kirke, og tilstrekkelig administrativ hjelp.»