Sammendrag

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tore Hagebakken, Ingvild Kjerkol, Hege Haukeland Liadal, Tuva Moflag og Tellef Inge Mørland, fra Høyre, Torill Eidsheim, Erlend Larsen, Sveinung Stensland og Camilla Strandskog, fra Fremskrittspartiet, Åshild Bruun-Gundersen og Jan Steinar Engeli Johansen, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, fra Sosialistisk Venstreparti, Torleif Hamre, fra Venstre, Carl-Erik Grimstad, og fra Kristelig Folkeparti, lederen Geir Jørgen Bekkevold, viser til at Stortinget i juni 2013 behandlet og sluttet seg til Prop. 118 L (2012–2013), jf. Innst. 388 L (2012–2013), om nødvendige lovendringer for gjennomføring av pasientrettighetsdirektivet, jf. europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/24/EU, om pasientrettigheter ved grenseoverskridende helsetjenester. I lovsaken ble det vedtatt en utvidelse av den tids refusjonsordning til å også omfatte sykehusbehandling. Det ble videre vedtatt en hjemmel i folketrygdloven til å kunne stille krav om forhåndsgodkjenning. Komiteen viser til at direktivets fundament er at helsetjenester er omfattet av reglene for fri bevegelse av tjenester etter EFTA-traktaten. Pasientrettighetsdirektivet var resultat av en lang prosess i EU-systemet og fastsetter at pasienter skal ha rett til å få helsehjelp i alle land som blir omfattet av EUs indre marked.

Komiteen viser til at Helse- og omsorgsdepartementet den 27. juni 2014 sendte på høring forslag om endringer i forskrift om stønad til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land. I høringsnotatet ble det ikke foreslått å stille krav til forhåndsgodkjenning for refusjon av utgifter til sykehusbehandling, slik Stortinget hadde lagt til grunn ved behandling av Prop. 118 L (2012–2013). Departementet mente i 2014 at en slik ordning var uhensiktsmessig for det antatt lave antall pasienter som ville reise ut. Komiteen viser til at høringsnotatet ble fulgt opp i Prop. 135 S (2013–2014) om Stortingets samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning nr. 153/2014 av 9. juli 2014 om innlemming i EØS-avtalen av direktiv 2011/24/EU, om anvendelse av pasientrettigheter ved helsetjenester over landegrenser. Komiteen viser til at Prop. 135 S (2013–2014), jf. Innst. 99 S (2014–2015), ble vedtatt i Stortinget med støtte fra partiene Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre.

Komiteen registrerer at ESA den 20. september 2017 gav en grunngitt uttalelse til Norge om at deler av pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften ikke samsvarer med EØS-reglene om dekning av utgifter til helsehjelp i utlandet. Komiteen merker seg at departementet vurderer at dagens regelverk oppfyller Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, men at regelverket kan tydeliggjøres og gjøres mer oversiktlig og tilgjengelig.

Komiteen viser til at saken har vært på høring, og har merket seg høringsuttalelsene slik de er gjengitt i proposisjonen. Komiteen har også gjennomført skriftlig høring i saken, og det har kommet inn fire skriftlige innspill. I innspill fra pasient- og brukerombudene presiseres det at innspillet fra Pasient- og brukerombudet i Hedmark og Oppland som omtales i proposisjonen, er på vegne av alle pasient- og brukerombudene.

Komiteen viser til at det foreslås en ny bestemmelse i pasient- og brukerrettighetsloven som gir en oversikt over de ulike dekningsordningene for helsehjelp i utlandet, og merker seg at forslaget støttes av høringsinstansene.

Komiteen viser til at det foreslås en presisering om at retten til helsehjelp i utlandet også skal gjelde i tilfeller der helsehjelp i utlandet er «dokumentert» mer virkningsfull. Komiteen merker seg at mange høringsinstanser støtter forslaget, mens noen er kritiske. I proposisjonen understrekes det fra departementets side at det skal gjøres individuelle vurderinger i den enkelte sak om hva som ligger i «mer virkningsfull».

Komiteen viser til at det foreslås at utgifter til helsehjelp som de regionale helseforetakene gjennom systemet for nye metoder har besluttet å ikke innføre i spesialisthelsetjenesten i Norge, ikke dekkes ved utenlandsbehandling. Komiteen merker seg at høringsinstansene er delt i synet på dette forslaget. De som støtter forslaget, mener at dette vil bidra til klarhet om hvilke behandlingstilbud som omfattes av det offentlige tilbudet, og at dette oppveier ulempene ved å innføre en slik begrensning.

Komiteen viser til at det foreslås en justering i bestemmelsene om fristbrudd i pasient- og brukerrettighetsloven og i prioriteringsforskriften, slik at det ikke lenger vises til «tjenesteyter utenfor riket». Kun to høringsinstanser uttalte seg, og de var delte i sitt syn. Komiteen merker seg at ingen pasienter har siden 2013 mottatt behandling i utlandet som følge av denne ordningen, og at henvisning til «tjenesteyter utenfor riket» i bestemmelsen om fristbrudd ifølge departementet således er overflødig.

Komiteen viser til at lovendringene ikke vurderes å gi vesentlige administrative eller økonomiske konsekvenser.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, mener det er positivt at regelverket om helsehjelp i utlandet blir mer oversiktlig og tydeliggjøres.

Flertallet mener at internasjonalt samarbeid om pasientbehandling er viktig, spesielt for et lite land som Norge. På enkelte områder har Norge små fagmiljøer. For noen pasientgrupper med sjeldne sykdommer vil derfor muligheten til å velge mellom flere behandlingstilbud enn de som er i Norge, være av stor betydning. En presisering av at retten til helsehjelp i utlandet også skal gjelde i tilfeller der det er dokumentert mer virkningsfullt, vil gi disse pasientene et bedre helsetilbud.

Flertallet viser til at tjenester som systemet for nye metoder i spesialisthelsetjenesten har avslått å innføre, ikke skal omfattes av retten til å kreve dekning av utgiftene til helsehjelp i utlandet. Flertallet mener dette er transparent og rettferdig for pasientene og bidrar til likebehandling og forutsigbarhet.

Flertallet viser til skriftlig spørsmål fra Kari Kjønaas Kjos, Dokument nr. 15:286 (2019–2020), om ESAs kritikk av Norges implementering av EØS-regelverket knyttet til behandling i utlandet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at det var et veldig knapt flertall på Stortinget, bestående av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, som stod bak vedtaket om å innlemme pasientrettighetsdirektivet slik regjeringen Solberg foreslo. Disse medlemmer viser til følgende flertallsmerknad i Innst. 99 S (2014–2015):

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, mener målet for den norske helsetjenesten bør være at det gis et best mulig tilbud i Norge slik at det ikke er behov for å finansiere sykehusbehandling i andre EØS-land. Det virker heller ikke hensiktsmessig uten avtale å gi kommersielle sykehus i EU en større rett til å få dekket behandlingen av norske pasienter enn tilsvarende sykehus i Norge.»

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at partiet Venstre den gang skiftet syn i saken fra innstillingen ble avgitt av helse- og omsorgskomiteen, til saken ble behandlet i Stortinget. Dette medlem viser til følgende merknad fra Senterpartiet i Innst. 99 S (2014–2015):

«Komiteens medlem fra Senterpartiet mener målsettingene som ligger til grunn for direktiv 2011/24/EU om anvendelse av pasientrettigheter ved helsetjenester over landegrensene, på et grunnleggende sett utfordrer nasjonalstatenes myndighet over helsevesenet, og at denne myndigheten svekkes til fordel for harmonisering av lovgivning og praksis. Direktivet fastsetter at pasienter har rett til å motta helsehjelp i alle land som omfattes av EUs indre marked. Pasienten har rett til refusjon opp til hva behandlingen koster i pasientens hjemland. Pasientrettighetsdirektivet er resultat av en lang prosess i EU systemet der driverne ikke har vært folkene eller nasjonene, men hensynet til målet om fri bevegelse av (helse)tjenester i det indre markedet. Dette medlem viser til at i forhandlingene var EUs medlemsland bekymret for de svekkede mulighetene direktivet gav for planlegging, kostnadskontroll og prioritering i eget helsevesen.

(…) Dette medlem viser til at ESAs signaler i denne konkrete saken og erfaringen med håndhevelsen av EØS-avtalen over år ikke gir grunn til å tro at EU over tid vil akseptere forhåndsgodkjenningsordninger som i praksis legger relativt store begrensninger i omfanget av utveksling av helsetjenester, altså selve formålet med direktivet (…).»

Dette medlem merker seg at bakgrunnen for den foreslåtte endringen i pasient- og brukerrettighetsloven er at Norge er blitt kritisert av ESA, som er EFTAs overvåkingsorgan for EØS, for at deler av pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften ikke samsvarer med EØS-reglene. Igjen forsøker regjeringen å gjøre tilpassinger i egen helselovgivning, ikke for å styrke pasientrettighetene i Norge, men for å tilpasse disse til EØS og pasientrettighetsdirektivet. Selv om regjeringen i proposisjonen skriver at de vurderer at dagens regelverk oppfyller forpliktelsene etter EØS-avtalen, foreslås altså endringer. Dette medlem mener at argumentasjonen er lite troverdig, og at lovendringene ikke er noen garanti for at ESA ikke vil kreve nye endringer i nasjonalt lovverk i nær framtid.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil minne om at selv om det er slått fast at medlemslandene selv kan bestemme hvem som skal motta helsetjenester, hvilke ytelser som skal gis, og på hvilke vilkår de skal ytes, må denne kompetansen utøves i overensstemmelse med EU-traktatens/EØS-avtalens regler. Regjeringen skriver følgende i proposisjonen:

«(...) Dette innebærer blant annet at det i norsk rett ikke må etableres eller opprettholdes restriksjoner i tjenestefriheten (fri bevegelighet for tjenester) uten at restriksjonen er begrunnet i tvingende allmenne hensyn.»

Disse medlemmer mener at dette viser konsekvensen av innføring av pasientrettighetsdirektivet, som er flyt av pasientbehandling over landegrenser, på bekostning av nasjonal helsepolitikk og prioriteringer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er enig i at det er positivt at regelverket om helsehjelp i utlandet blir mer oversiktlig og tydeliggjøres, og at en presisering av at retten til helsehjelp i utlandet også skal gjelde i tilfeller der det er dokumentert mer virkningsfullt og vil gi et bedre helsetilbud for pasientene.

Disse medlemmer støtter i utgangspunktet at helsehjelp som systemet for nye metoder i spesialisthelsetjenesten har besluttet å ikke innføre, ikke skal omfattes av retten til helsehjelp i utlandet. Disse medlemmer registrerer imidlertid at det er reist tvil om de EØS-rettslige vurderingene knyttet til dette forslaget, i høringsinnspill fra Legeforeningen, Advokatforeningen og Blodkreftforeningen, som mener at det er risiko for at koblingen til systemet for nye metoder vil innskrenke retten som pasienter har til å velge «tilsvarende behandling» i EØS-land etter dagens forskrift om stønad til helsetjenester i EØS (pasientsikkerhetsdirektivet). Departementets vurderinger av disse innvendingene retter seg mot de potensielt usosiale aspektene av at ikke forslaget vedtas. Selv om disse medlemmer er prinsipielt enig i departementets konklusjon, er det etter disse medlemmers syn ikke foretatt en selvstendig EØS-rettslig vurdering av forslaget, og disse medlemmer mener at dette bør gjøres før Stortinget kan vedta lovendringen.

Disse medlemmer mener derfor det bør gjøres en grundigere vurdering av de EØS-rettslige konsekvensene av lovendringen enn det som foreligger i Prop. 80 L (2018–2019).

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Prop. 80 L (2018–2019) sendes tilbake til regjeringen, som gjennomfører en EØS-rettslig vurdering av konsekvensene av forslagene i proposisjonen, og deretter kommer tilbake til Stortinget med et nytt lovforslag.»

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til forslaget om at helsehjelp som systemet for nye metoder i spesialisthelsetjenesten har besluttet å ikke innføre, ikke skal omfattes av retten til helsehjelp i utlandet. Dette medlem merker seg at flere høringsinstanser mener at koblingen til systemet for nye metoder vil innskrenke retten som pasienter har til å velge tilsvarende behandling i EØS-land etter dagens forskrift om stønad til helsetjenester i EØS (pasientrettighetsdirektivet). Dette medlem mener det er grunn til å stille spørsmål ved om lovfesting av systemet for nye metoder m.m. (Prop. 55 L (2018–2019)) vil bli akseptert av EU-systemet som argument for å legge begrensninger på omfanget av utveksling av helsetjenester.

Dette medlem støtter ikke forslagene i proposisjonen om endringer i pasient- og brukerrettighetsloven om reglene for dekning av utgifter til helsehjelp i utlandet. Dette medlem viser til at Senterpartiet ikke støttet Prop. 135 S (2013–2014), jf. Innst. 99 S (2014-2015) om samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning nr. 153/2014 av 9. juli 2014, om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2011/24/EU om anvendelse av pasientrettigheter ved helsetjenester over landegrensene. Ut fra dette ser ikke dette medlem hensikten med å støtte endringer i et lovverk og en EØS-tilpasning som dette medlem er og har vært imot.