Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Martin Henriksen, Nina Sandberg og Torstein Tvedt Solberg, fra Høyre, Marianne Synnes Emblemsvåg, Kent Gudmundsen, Turid Kristensen og Mathilde Tybring-Gjedde, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Roy Steffensen, fra Senterpartiet, Marit Arnstad og Marit Knutsdatter Strand, fra Sosialistisk Venstreparti, Mona Fagerås, fra Venstre, Guri Melby, og fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan, viser til at Kunnskapsdepartementet foreslår å lovfeste et krav om at private høyskoler må ha institusjonsakkreditering for å kunne motta statstilskudd. Komiteen merker seg at slik akkreditering ikke vil innebære rett til statstilskudd, men at det fortsatt vil være Stortinget som i budsjettsammenheng treffer endelig beslutning om hvilke institusjoner som får tilskudd, og størrelsen på dette.

Komiteen vil understreke viktigheten av en mangfoldig universitets- og høyskolesektor, der det legges til rette for nytenking og kreativitet.

Komiteen viser ellers til proposisjonen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, merker seg videre at flere av de private høyskolene som mottar statlige tilskudd, selv har vært pådrivere for at staten skal stille like strenge krav til kvalitet og ha samme forventninger om robusthet til dem som til de statlige institusjonene, og at forslaget har bred tilslutning blant høringsinstansene.

Flertallet er positive til at det unntaksvis kan gis statstilskudd til private virksomheter som har akkrediterte studietilbud, men ikke institusjonsakkreditering.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti understreker at det bør stilles høye kvalitetskrav til private utdanninger som mottar statlige tilskudd. Disse medlemmer ser at institusjonsakkrediteringskravet kan bidra til kvalitet, men også til strukturrasjonalisering.

Disse medlemmer mener at den foreslåtte lovendringen i realiteten kan innebære en betydelig begrensning i muligheten for statlig finansiering. Selv om institusjonsakkreditering ikke skal utløse tilskudd automatisk, vil det være hovedforutsetningen for å søke tilskudd, og virke som et konkurransefortrinn i avveininger av hvilke læresteder som bør få tilskudd.

Disse medlemmer har for øvrig registrert NOKUTs høringsuttalelse, der NOKUT skriver at de mener at den kvalitetsmessige gevinsten for de små høyskolene som vil bli berørt av ordningen, etter NOKUTs vurdering neppe vil stå i forhold til ressursbruken. Disse medlemmer forutsetter at departementet i sin varslede oppfølging av de private høyskolenes situasjon har et særlig fokus på balansen mellom institusjonenes ressursbruk og andre viktige samfunnshensyn.

Disse medlemmer understreker at innskjerpingen etter departementets syn vil stimulere til en struktur med færre og sterkere institusjoner. Disse medlemmer advarer mot at dette vil kunne motvirke et ønsket, men allerede svekket, mangfold i høyere utdanning. Disse medlemmer vil ikke støtte strukturelle grep som svekker det sammensatte og desentraliserte tilbudet norsk høyere utdanning bør ha.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det foreslåtte unntaket i lovendringen neppe vil sikre et slikt mangfold. Disse medlemmer viser til Meld. St. 18 (2014–2015) Konsentrasjon for kvalitet – Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren, hvor behovet for en mangfoldig universitets- og høyskolesektor løftes fram, som bidrar til mobilitet, samarbeid og arbeidsdeling mellom institusjoner og til å opprettholde faglig spesialisering. Disse medlemmer understreker at det generelt trengs bedre insentiver for en mer diversifisert og desentralisert høyere utdanning i Norge, og vil ikke støtte lovfestingen av kravet om institusjonsakkreditering.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er enig i forslaget om å likebehandle statlige og private institusjoner ved å sette vilkår om institusjonsakkreditering, forutsatt at unntaksbestemmelsen om at akkreditert studietilbud kan utløse statstilskudd, blir reell. Disse medlemmer vil understreke at hovedfunksjonen med akkrediteringskravet er å sikre kvaliteten i utdanningstilbudet og ikke være et instrument for å rasjonalisere antall institusjoner. Disse medlemmer mener at unntaksbestemmelsen må være reell og ikke praktiseres innskrenkende på en måte som tvinger mindre institusjoner til å gjennomføre kostnadskrevende tilpasninger som ikke står i forhold til den kvalitetsmessige gevinsten ved omleggingen.

For å hindre sentralisering i sektoren mener disse medlemmer det er viktigere å vurdere hvilke krav som stilles for akkreditering av institusjoner og tilbud, enn selve vilkåret om akkreditering. Disse medlemmer mener det samme gjelder for de statlige institusjonene, og mener hele strukturreformen i høyere utdanning viser behovet for en vurdering av akkrediteringskravene for å sikre en bedre arbeidsdeling i sektoren og mulighet til å ivareta institusjonenes brede samfunnsmandat.