Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Martin Henriksen, Nina Sandberg og Torstein Tvedt
Solberg, fra Høyre, Marianne Synnes Emblemsvåg, Kent Gudmundsen,
Turid Kristensen og Mathilde Tybring-Gjedde, fra Fremskrittspartiet,
Carl I. Hagen og lederen Roy Steffensen, fra Senterpartiet, Marit
Arnstad og Marit Knutsdatter Strand, fra Sosialistisk Venstreparti,
Mona Fagerås, fra Venstre, Guri Melby, og fra Kristelig Folkeparti,
Hans Fredrik Grøvan, viser til at Kunnskapsdepartementet foreslår
å lovfeste et krav om at private høyskoler må ha institusjonsakkreditering
for å kunne motta statstilskudd. Komiteen merker seg at slik
akkreditering ikke vil innebære rett til statstilskudd, men at det
fortsatt vil være Stortinget som i budsjettsammenheng treffer endelig
beslutning om hvilke institusjoner som får tilskudd, og størrelsen
på dette.
Komiteen vil understreke viktigheten
av en mangfoldig universitets- og høyskolesektor, der det legges
til rette for nytenking og kreativitet.
Komiteen viser ellers til proposisjonen.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre
og Kristelig Folkeparti, merker seg videre at flere av de
private høyskolene som mottar statlige tilskudd, selv har vært pådrivere
for at staten skal stille like strenge krav til kvalitet og ha samme
forventninger om robusthet til dem som til de statlige institusjonene,
og at forslaget har bred tilslutning blant høringsinstansene.
Flertallet er positive til
at det unntaksvis kan gis statstilskudd til private virksomheter
som har akkrediterte studietilbud, men ikke institusjonsakkreditering.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti understreker
at det bør stilles høye kvalitetskrav til private utdanninger som
mottar statlige tilskudd. Disse medlemmer ser at institusjonsakkrediteringskravet
kan bidra til kvalitet, men også til strukturrasjonalisering.
Disse medlemmer mener at den
foreslåtte lovendringen i realiteten kan innebære en betydelig begrensning
i muligheten for statlig finansiering. Selv om institusjonsakkreditering
ikke skal utløse tilskudd automatisk, vil det være hovedforutsetningen
for å søke tilskudd, og virke som et konkurransefortrinn i avveininger
av hvilke læresteder som bør få tilskudd.
Disse medlemmer har for øvrig
registrert NOKUTs høringsuttalelse, der NOKUT skriver at de mener
at den kvalitetsmessige gevinsten for de små høyskolene som vil
bli berørt av ordningen, etter NOKUTs vurdering neppe vil stå i
forhold til ressursbruken. Disse medlemmer forutsetter
at departementet i sin varslede oppfølging av de private høyskolenes
situasjon har et særlig fokus på balansen mellom institusjonenes
ressursbruk og andre viktige samfunnshensyn.
Disse medlemmer understreker
at innskjerpingen etter departementets syn vil stimulere til en struktur
med færre og sterkere institusjoner. Disse medlemmer advarer mot
at dette vil kunne motvirke et ønsket, men allerede svekket, mangfold
i høyere utdanning. Disse
medlemmer vil ikke støtte strukturelle grep som svekker det
sammensatte og desentraliserte tilbudet norsk høyere utdanning bør
ha.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det
foreslåtte unntaket i lovendringen neppe vil sikre et slikt mangfold. Disse medlemmer viser
til Meld. St. 18 (2014–2015) Konsentrasjon for kvalitet – Strukturreform
i universitets- og høyskolesektoren, hvor behovet for en mangfoldig
universitets- og høyskolesektor løftes fram, som bidrar til mobilitet,
samarbeid og arbeidsdeling mellom institusjoner og til å opprettholde
faglig spesialisering. Disse
medlemmer understreker at det generelt trengs bedre insentiver
for en mer diversifisert og desentralisert høyere utdanning i Norge,
og vil ikke støtte lovfestingen av kravet om institusjonsakkreditering.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet er enig i forslaget om å likebehandle statlige
og private institusjoner ved å sette vilkår om institusjonsakkreditering,
forutsatt at unntaksbestemmelsen om at akkreditert studietilbud
kan utløse statstilskudd, blir reell. Disse medlemmer vil understreke
at hovedfunksjonen med akkrediteringskravet er å sikre kvaliteten
i utdanningstilbudet og ikke være et instrument for å rasjonalisere
antall institusjoner. Disse
medlemmer mener at unntaksbestemmelsen må være reell og ikke praktiseres
innskrenkende på en måte som tvinger mindre institusjoner til å
gjennomføre kostnadskrevende tilpasninger som ikke står i forhold
til den kvalitetsmessige gevinsten ved omleggingen.
For å hindre sentralisering
i sektoren mener disse medlemmer det
er viktigere å vurdere hvilke krav som stilles for akkreditering
av institusjoner og tilbud, enn selve vilkåret om akkreditering. Disse medlemmer mener
det samme gjelder for de statlige institusjonene, og mener hele
strukturreformen i høyere utdanning viser behovet for en vurdering
av akkrediteringskravene for å sikre en bedre arbeidsdeling i sektoren
og mulighet til å ivareta institusjonenes brede samfunnsmandat.