Min vurdering er at det vil være svært krevende å lage en hensiktsmessig nasjonal oversikt over behovet for VTA-plasser. Arbeidsforskningsinstituttet forsøkte for noen år tilbake å estimere behovet for varig tilrettelagt arbeid på oppdrag fra Arbeids- og sosialdepartementet. Rapporten ble levert i 2012. Rapporten var dels basert på registerdata og dels på intervjuer med ansatte i Arbeids- og velferdsetaten, kommunene og tiltaksarrangørene. Rapporten dokumenterte behov for flere plasser, men også at det er vanskelig å tallfeste behovet. En ny undersøkelse ville trolig komme til samme konklusjon.

Det finnes ingen klart definert målgruppe for VTA basert på objektive kriterier. Målgruppen er i dag definert i forskrift om arbeidsmarkedstiltak. Definisjonen i forskriften er basert på en blanding av objektive kriterier (krav om at søker mottar eller i nær framtid ventes å få innvilget uføretrygd) og kriterier som er gjenstand for skjønnsmessig vurdering (behov for spesiell tilrettelegging og tett oppfølging). Disse vilkårene i forskriften er utformet med tanke på, og kun egnet til, en vurdering av konkrete søkere, ikke tallfesting av målgruppen som helhet. Å tone ned de skjønnsbaserte inntaksvilkårene i forskriften til fordel for andre vilkår som f.eks. diagnose, kan på den annen side føre til avgjørelser som vil oppleves som urimelige. Blant annet kan det være store forskjeller i funksjonsevnen mellom brukere med samme diagnose.

Ventelister framstår heller ikke som en god måte å få oversikt over det samlede behovet. Arbeids- og velferdsetaten har ingen mulighet til å kartlegge behovet i den samlede befolkningen gjennom oppsøkende virksomhet e.l. Ventelister vil derfor være knyttet til søknader framsatt av brukere eller på vegne av bruker. Antall søknader som fremsettes, og dermed ventelistens størrelse, vil blant annet være påvirket av antall ledige plasser. Ved NAV-kontor med få eller ingen ledige plasser, kan lave forventninger om muligheten til å få en plass, bidra til at færre søker. Omvendt vil et større tilbud øke etterspørselen. Jeg mener dessuten at tilbud om VTA-plass ikke kun må vurderes etter kø-prinsippet, men at det også er rimelig å ta i betraktning brukernes behov for en plass i tiltaket.

I tillegg kan det anføres at behovet for VTA-plasser og tilbudet til målgruppen ikke bør vurderes isolert. En samlet vurdering bør ta i betraktning øvrige tiltak og tjenester fra Arbeids- og velferdsetaten som kan være aktuelle, samt det kommunale tilbudet om dagaktiviteter.

Min vurdering er at en sømløs overgang dels handler om å identifisere elever i videregående opplæring som er aktuelle for VTA på et tidlig tidspunkt, og dels om tilgangen av VTA-plasser for disse ungdommene. Fylkeskommunen og Arbeids- og velferdsetaten må imidlertid sikre at de utveksler informasjon som bidrar til å forutse behovet for VTA-plasser.

Samtidig bør andre løsninger alltid vurderes grundig før det evt. treffes vedtak om uføretrygd og plass i VTA. Det innebærer at en rask overgang fra videregående utdanning til VTA ikke nødvendigvis er en god løsning. Arbeids- og velferdsetaten har adgang til å innvilge uføretrygd etter en forenklet prosedyre for visse diagnosegrupper. Jeg mener denne adgangen bør brukes med forsiktighet. Jeg vil i denne sammenheng bl.a. vise til at Rettighetsutvalget (NOU 2016:17 På lik linje) mente at muligheten for forenklet prosedyre i for stor grad brukes overfor personer med utviklingshemming. Det er derfor vanskelig å garantere en sømløs overgang fra videregående skole til VTA, uansett modell.

Jeg vurderer at det er viktig å sikre en rettferdig fordeling av VTA-plasser og at dette bør gjøres gjennom tildelingskriterier som i størst mulig grad er objektive og som sikrer forutsigbarhet. Ansvaret for fordeling av VTA-plasser mellom de ulike NAV-kontorene ligger i Arbeids- og velferdsdirektoratet. De siste to årene har Arbeids- og velferdsdirektoratet benyttet en modell basert på antall uføretrygdede under 40 år. En del av fylkesregionene bruker også samme eller liknende modell ved sin fordeling av plasser til de enkelte NAV-kontorene. Arbeids- og velferdsdirektoratet opplever imidlertid at det i dag er en skjevfordeling av antall VTA plasser i forhold til fordelingsmodellen. En årsak til skjevfordelingen er at bevilgningen til VTA tidligere ikke var skilt ut som en egen budsjettpost. Prioriteringen av VTA var da opp til hvert enkelt av Arbeids- og velferdsetatens fylkeskontorer. Ved tildeling av nye plasser har Arbeids- og velferdsdirektoratet tatt sikte på å redusere skjevfordelingen mellom fylker.

Antall uføretrygdede under 40 år kan virke som et rimelig utgangspunkt. Arbeids- og velferdsdirektoratets analyser viser at unge uføretrygdede har en profil når det gjelder diagnoser som i langt større grad likner på diagnosene til VTA-deltakerne, enn det som er typisk for eldre uføretrygdede. I enkelte situasjoner vil etaten likevel fravike en mekanisk bruk av modellen. Etaten vil da også se hen til hvor det er mulig å opprette nye plasser på kort sikt. Blant annet der etaten får tilført økte midler til VTA-plasser i et inneværende budsjettår, må dette vektlegges ved fordeling av VTA-plasser.

Jeg ser derfor ingen grunn til nå å be direktoratet endre fordelingsmodell og praksis som har vært benyttet de siste par årene. Arbeids- og velferdsetaten vurderer imidlertid fordelingsmodellen løpende, og vil derfor ikke utelukke å justere modellen dersom det er grunnlag for det.

Samlet sett framstår det som svært usikkert om man vil kunne komme fram til bedre løsninger enn vi allerede har i dag, gjennom å utrede spørsmålene ytterligere. Min vurdering er derfor at det, på nåværende tidspunkt, er uhensiktsmessig å bruke administrative ressurser på en videre utredning av forslag Dok 8:138S (2018–2019). Arbeids- og sosialdepartementet vil imidlertid være i en løpende dialog med Arbeids- og velferdsetaten, blant annet om de spørsmål forslagsstillerne tar opp, med sikte på å gi et best mulig tilbud til gruppen som er aktuell for VTA-plass.