4.2 Presidentskapets merknader
Presidentskapets flertall,
alle unntatt andre visepresident Morten Wold og fjerde visepresident
Nils T. Bjørke, mener i likhet med forrige presidentskap og flertallet
av de parlamentariske lederne at det er ønskelig å innføre faste
voteringstidspunkter som hovedregel. Det er flertallets oppfatning at dette
vil føre til en vesentlig forbedring av representantenes mulighet
til å planlegge egen tid.
Stortingsrepresentantene
kan ha mange gjøremål utenfor Stortinget, blant annet å møte velgere
eller delta i møter i eget parti eller med interessegrupper mv. Dagens
medievirkelighet innebærer også at representantene kan ha behov
for å være tilgjengelige på kort varsel for å delta i debatter i
media. Flertallet mener det
derfor er behov for større fleksibilitet når det gjelder krav til
fysisk tilstedeværelse i Stortinget. Selv om en representant ikke
skal delta i stortingsdebatten om noen av de sakene som står på
dagsordenen, kan man likevel bli nødt til å bli værende på Stortinget
og vente på votering. Dette oppleves av mange som en unødig binding av
deres tid. I tillegg gir dette liten forutsigbarhet for når man
kan gå hjem for dagen.
Presidentskapets
medlemmer andre visepresident Morten Wold og fjerde visepresident
Nils T. Bjørke viser til flertallet i forrige reglementskomité
og mener i likhet med dette at dagens ordning er hensiktsmessig,
og at det ikke er ønskelig å skille debatt og votering ved at votering
skjer på en annen dag enn debatten. Disse medlemmer støtter derfor
ikke de foreslåtte endringene i forretningsordenen for å legge til
rette for faste voteringstidspunkter.
Disse medlemmer viser til at
det er ca.100 møtedager i hver sesjon, hvorav 60–70 dager med votering, og
at i ca. halvparten av disse skjer voteringen før kl. 16.00. I tillegg
praktiserer partiene ordningen med utbytting, slik at 40 prosent
av representantene kan være fraværende ved voteringen. Ut fra dette
mener disse medlemmer at
det også med dagens ordning i ganske stor utstrekning er tilrettelagt
for deltakelse i aktiviteter utenfor Stortinget.
Med en omlegging
som stiller mindre krav til frammøte på Stortinget, mener disse medlemmer at man
ikke kan se bort fra at representantene vil kunne velge andre aktiviteter
fremfor tilstedeværelse på Stortinget, og at deltagelsen i stortingsdebattene
kan bli mindre enn i dag. Innføring av faste voteringstidspunkter
vil derfor på sikt kunne redusere interessen for Stortinget som
arena for aktuell politisk debatt.
Det kan også tenkes
at det kan bli vanskeligere å få avholdt komitémøter der et tilstrekkelig
antall medlemmer er til stede. Etter forretningsordenen § 26 må
3/5 av komitémedlemmene være til stede for at den skal være beslutningsdyktig.
Dette kan få konsekvenser for fremdrift og avgivelse av saker i
komiteene, med det resultat at man kan få enda større opphopning
av saker i innspurtperiodene enn i dag, og unødig tidspress på behandlingen
i Stortinget.
Videre mener disse medlemmer at
selv om det ofte er slik at det endelige resultatet i en sak kan
forutses på grunnlag av komitéinnstillingen, er det den formelle voteringen
som gir den endelige avgjørelsen. I en situasjon med flertallsregjering
vil utfallet av sakene som oftest være gitt, og det er få – om noen
– endringer som blir gjort etter at innstillingen er avgitt. I situasjoner
med mindretallsregjering er det imidlertid mange eksempler på at
saker også etter at innstillingen er avgitt, «lever» videre med
forhandlinger mellom partiene. I komiteer hvor ikke alle partiene
er representert, eller hvor det er såkalt omvendt flertall, vil
ikke resultatet etter votering nødvendigvis være det samme som i
innstillingen. I tillegg kan det komme nye forslag til saken etter
at innstillingen er avgitt. Partier som ikke er med på mindretallsforslag
i innstillingen, kan likevel velge å støtte disse ved voteringen,
og det hender at partigruppene fortsetter å bearbeide forslagene
slik at formuleringen av forslag i innstillingen endres i forkant
av eller i løpet av debatten.
Dette gjør at det
kan være vanskelig for andre representanter enn de som har deltatt
i komitébehandlingen av saken, å ha oversikt over hvilket standpunkt
eget parti har til de ulike forslagene som kommer til votering.
Et skille mellom debatt- og voteringsdag kan derfor føre til utfordringer
knyttet til stemmeforklaringer.
Når debattdag og
voteringsdag splittes, kan det hende – spesielt ved mindretallsregjeringer
– at det etter debatten, men før voteringen, oppstår et press mot
partier med en avgjørende stemme for å endre standpunkt eller gjøre
endringer i fremsatte forslag. Det kan i så fall oppstå uklarheter
etter at debatten er ferdig, om hva utfallet av saken blir.
I tillegg mener disse medlemmer at
avgjørelse av saken samme dag som votering er pedagogisk og opplysende,
og det kan være en ulempe kommunikasjonsmessig for både representantene
og partigruppene å formidle resultatet i en sak når debatten ikke
ender med en konklusjon samme dag.
Presidentskapets
flertall, alle unntatt andre visepresident Morten Wold og
fjerde visepresident Nils T. Bjørke, mener at de ulike mothensyn
som mindretallet har pekt på, må tas på alvor, men vil legge avgjørende vekt
på stortingsrepresentantenes behov for forutsigbarhet og fleksibilitet
for å kunne ivareta ulike sider ved stortingsvervet. Som det er
vist til under punkt 3, praktiserer parlamentene i alle de andre
nordiske landene faste voteringstidspunkter. Selv om arbeidsordningen
i disse parlamentene ikke nødvendigvis er direkte sammenlignbar
med Stortingets, er det ingen grunn til å tro at det ikke kan legges
til rette for faste voteringstidspunkter på en god måte også i Stortinget.
Flertallet mener at ved å
legge voteringstidspunktet til ettermiddagen to ganger per uke –
slik som i Sverige – vil mange saker bli avgjort samme dag som debatten.
Det vil etter flertallets syn
redusere de innvendingene som medlemmene Wold og Bjørke viser til når
det gjelder det å fatte avgjørelse samme dag som debatten og fare
for uklarheter knyttet til stemmeforklaringer. Dersom voteringene
ble lagt til møtestart, ville derimot ingen saker bli votert over
samme dag som debatten, men som regel to til fem dager senere, og
dermed ville slike innvendinger kunne slå sterkere ut. Flertallet mener
på denne bakgrunn at det vil være færre betenkeligheter knyttet
til faste voteringstidspunkter dersom voteringene legges til ettermiddagen.
Flertallet mener derfor at
den løsningen som nå foreslås tilfredsstillende vil ivareta og balansere
de ulike hensynene nevnt ovenfor.