1.1 Innledning

Det offentlige bruker over 500 mrd. kroner hvert år på innkjøp. Dette er fellesskapets midler som oppdragsgiverne skal utnytte på best mulig måte. Dette krever en profesjonalisering av innkjøpene, gjennom blant annet økt satsing på kompetanse, bedre styring, ledelse, organisering og mer samordning.

Et nytt og forenklet anskaffelsesregelverk trådte i kraft 1. januar 2017. Regelverket setter viktige krav til, og rammer for, hvordan konkurranser om offentlige kontrakter skal gjennomføres. Men et godt regelverk kan ikke alene sikre gode, effektive offentlige anskaffelser. Til det trengs det gode og profesjonelle oppdragsgivere. Det er også viktig at regelverket, og andre føringer, ikke er for detaljerte, men gir rom for å utøve et godt innkjøpsfaglig skjønn. På denne måten gis offentlige virksomheter mulighet til å foreta riktige prioriteringer, slik at virksomhetens behov for kvalitative gode ytelser til riktig pris blir oppnådd, samtidig som de opptrer miljøvennlig og etisk forsvarlig. Meld. St. 22 (2018–2019) handler ikke om regelverket og dets innhold, men om hvordan anskaffelsene kan utføres mest mulig effektivt innenfor det regelverket vi har.

Meldingen er delt i tre deler. Del I beskriver behovet for effektivisering og profesjonalisering av offentlige anskaffelser. Kapittel 2 inneholder en redegjørelse for begrepene effektiv ressursbruk og effektivisering. Ulike virkemidler for å oppnå dette omtales, herunder behovet for profesjonalisering. I kapittel 3 beskrives hvordan innkjøps-Norge ser ut, herunder en stor variasjon av ulike typer offentlige oppdragsgivere og leverandører til offentlig sektor. Kapittel 4 handler om anskaffelsesprosessen og hvordan en god prosess kan gjennomføres.

Del II omhandler regjeringens mål for offentlige anskaffelser. Kapittel 5 beskriver hvordan oppdragsgiverne kan legge til rette for god konkurranse i sine anskaffelser. I kapittel 6 understrekes behovet for en åpen forvaltning uten korrupsjon. En redegjørelse for hvordan innovative anskaffelser kan bidra til bedre behovsdekning, er inntatt i kapittel 7. Kapittel 8 drøfter hvordan ulike samfunnshensyn best kan ivaretas innenfor rammen av en effektiv, helhetlig anskaffelsespolitikk. Dette blir nærmere utdypet for klima- og miljøhensyn i kapittel 9, arbeidslivskriminalitet i kapittel 10, læreplasser i kapittel 11 og sosialt ansvar i kapittel 12.

Del III beskriver hvordan de politiske målene som er beskrevet i del I og II, kan nås gjennom tiltak for bedre styring, profesjonalisering og effektivisering av offentlige anskaffelser. Behovet for et kompetanseløft gjennom utdanning og forskning, kurssertifisering og veiledning omtales i kapittel 13. Kapittel 14 beskriver hvordan bedre styring, ledelse og organisering av anskaffelsene er en nødvendig forutsetning for å profesjonalisere innkjøpsfunksjonen. Det fremgår av kapittel 15 at økt samarbeid og samordning mellom oppdragsgivere kan være et svært effektivt virkemiddel for å oppnå mer robuste og profesjonelle innkjøpsmiljøer. Kapittel 16 omhandler digitalisering som virkemiddel for å oppnå bedre og mer effektive innkjøp. Betydningen av bedre statistikk og styringsgrunnlag er temaet i kapittel 17. Kapittel 18 inneholder en drøftelse av hva som er et riktig nivå på håndhevelse og kontroll av anskaffelsesprosessene, for å nå regjeringens mål om mer effektive og profesjonelle offentlige anskaffelser.

I kapittel 19 omtales meldingens økonomiske og administrative konsekvenser.

1.2 Effektivisering og profesjonalisering

Norge er godt rustet til å møte fremtiden, men norsk økonomi står også overfor store utfordringer. Offentlige utgifter vil øke blant annet som følge av at vi blir flere eldre, og at vi lever lenger. Over tid vil etterspørselen etter varer og tjenester fra oljevirksomheten avta. Norge trenger flere ben å stå på i årene som kommer. Vi må ha velfungerende markeder, og det må legges til rette for vekst og arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor. God omstillingsevne vil bidra til at norske virksomheter står godt rustet til å møte internasjonal konkurranse. Vi må trygge velferdsordningene gjennom å få flere i arbeid og ta i bruk nye og bedre løsninger i offentlig sektor. Klimaendringene stiller oss overfor store utfordringer de neste tiårene, og Norge har forpliktet seg til store reduksjoner i sine utslipp. Det er derfor behov for en omstilling av norsk økonomi.

Norge har gode offentlige velferdsordninger og en velfungerende forvaltning, men vi må hele tiden spørre oss selv om vi løser oppgavene godt nok. Gårsdagens løsninger vil ikke være tilstrekkelige for dagens og morgendagens utfordringer. Vi må tenke smartere og være mer nyskapende.

For å sikre et bærekraftig velferdssamfunn blir det stadig viktigere å gjennomgå og tilstrebe bedre bruk av skattebetalernes penger. Effektivisering og produktivitetsforbedring står sentralt i regjeringens arbeid med å utvikle forvaltningen. Produktivitetskommisjonens to rapporter og OECDs landrapport for Norge peker på behovet for sterkere innsats for å forbedre produktiviteten i offentlig sektor. Produktivitetskommisjonens beregninger viser at økt produktivitetsvekst er nødvendig. Hvis vi ikke oppnår dette, kan vi få stagnerende levestandard, store offentlige underskudd eller et urimelig høyt skattenivå. Det er derfor viktig at de offentlige virksomhetene prioriterer å arbeide systematisk med å utnytte tildelte ressurser bedre og øke produktiviteten.

Hovedformålet med regelverket om offentlige anskaffelser er å fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser. Det betyr at oppdragsgiverne skal anskaffe ytelser som oppfyller virksomhetens behov på en god måte, til riktig kvalitet og lavest mulig pris. Det betyr også at det ikke må kreve unødvendig tid og kostnader for en offentlig virksomhet å gjøre en anskaffelse, eller for en leverandør å levere et tilbud. Offentlige anskaffelser skal også stimulere til innovasjon og næringsutvikling, og de skal brukes for å løse utvalgte samfunnsutfordringer knyttet til klima og miljø, arbeidskriminalitet, behovet for læreplasser og grunnleggende menneskerettigheter. Effektiv ressursbruk innebærer derfor at oppdragsgiverne skal kunne ta samfunnshensyn på en måte som bidrar til å oppnå samfunnsmålene på en kostnadseffektiv måte.

Kapittel 2 i meldingen beskriver behovet og potensialet for å effektivisere offentlige anskaffelser.

1.3 Regjeringens mål for offentlige anskaffelser

1.3.1 Bedre konkurranse

Offentlig sektor er et stort marked for næringslivet i Norge. For mange leverandører er det å få oppdrag for offentlige virksomheter en viktig del av livsgrunnlaget deres. Offentlige anskaffelser har ikke bare betydning for den enkelte bedrift, men også for verdiskapingen totalt, ved at bedrifter skaper verdier og arbeidsplasser i Norge. Noe av det viktigste oppdragsgiverne kan gjøre, er derfor å legge til rette for god konkurranse i sine anskaffelser.

1.3.2 En åpen forvaltning uten korrupsjon

Korrupsjon er et svært skadelig samfunnsfenomen med potensielt store negative konsekvenser. Korrupsjon reduserer tilliten til det offentlige og kan, i ytterste konsekvens, undergrave viktige hensyn som seriøsitet i arbeidslivet og krav til helse, miljø og sikkerhet. Anskaffelsesregelverket skal blant annet sikre det offentliges integritet og bidra til at allmennheten har tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte. Regelverket skal således bidra til å sikre det offentliges tillit utad og forhindre korrupsjon og kameraderi.

OECD anser anskaffelser som et av de viktigste risikoområdene for korrupsjon i internasjonal sammenheng. Åpenhet er et grunnleggende virkemiddel for å få bukt med korrupsjon og korrupsjonsliknende atferd.

1.3.3 Innovative offentlige anskaffelser

Det offentliges oppgaver er i stadig utvikling. Det samme gjelder innbyggernes behov og utfordringer. Gode innovative løsninger kan bidra til å løse de samfunnsmessige utfordringene vi står overfor, som klimaendringer, demografiske endringer og endringer som følge av den teknologiske utviklingen. Innovasjon i offentlige anskaffelser er derfor særlig aktuelt for å bidra til omstilling og jobb- og verdiskaping innen klima og miljø, helse og aldring og digitalisering.

1.3.4 Mer klima- og miljøvennlige anskaffelser

Klimautfordringene er blant de største utfordringene vi står overfor i vår tid. Den siste rapporten fra FNs klimapanel viser at klimaendringene kan bli dramatiske. Verden trenger en langt større og raskere omstilling enn det vi tidligere har lagt til grunn. Store utslippsreduksjoner globalt før 2030 medfører større sjanse til å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader celsius. Norge har satt ambisiøse klimamål som er forankret blant annet gjennom klimaforliket og i klimaloven som Stortinget vedtok i juni 2017.

Nytt anskaffelsesregelverk stiller krav til ivaretakelse av klima- og miljøhensyn i offentlige anskaffelser. Effektiv ressursbruk forutsetter at gevinsten av å sette krav til klima og miljø er større enn de økte kostnadene det innebærer.

For at offentlige anskaffelser skal bli et effektivt miljøpolitisk virkemiddel, er det viktig at oppdragsgiverne har overordnede planer og strategier for å ta klima- og miljøhensyn i sine anskaffelser, og at innkjøperne har kompetanse til å vurdere klima- og miljøeffekten i de ulike tilbudene. Det kan være behov for spesialisert miljøfaglig kompetanse for å kunne treffe gode valg. Økt profesjonalisering av offentlige anskaffelser er derfor avgjørende for å lykkes med de miljøpolitiske målene som regjeringen har satt seg.

1.3.5 Bekjempelse av arbeidslivskriminalitet og useriøsitet

Arbeidslivskriminalitet og useriøsitet er ofte organisert, og konsekvensene er alvorlige, da det fører til utnyttelse av arbeidstakere, kan virke konkurransevridende og svekker grunnlaget for velferden. Flere undersøkelser og rapporter viser at mange oppdragsgivere ikke er gode nok til å følge opp krav til lønns- og arbeidsvilkår i sine kontrakter. Offentlig sektor er en betydelig markedsaktør og har et særlig ansvar for å sørge for ryddige og seriøse forhold i norsk arbeidsliv og bidra til å bekjempe arbeidslivskriminalitet. Regjeringen forventer derfor at oppdragsgiverne prioriterer dette arbeidet.

De betydelige investeringene og innkjøpene som gjøres i offentlig sektor, kan utgjøre et attraktivt marked, også for kriminelle aktører. Oppdragsgiverne må derfor ha et bevisst og aktivt forhold til hvordan de kan motvirke arbeidslivskriminalitet i sine innkjøp. Kompetente og profesjonelle innkjøpere vil være bedre i stand til å redusere risikoen for å benytte useriøse leverandører. Økt profesjonalisering er derfor avgjørende for å lykkes med å bekjempe arbeidslivskriminalitet og useriøsitet gjennom offentlige anskaffelser.

1.3.6 Flere lærlinger

Regjeringen har signalisert i Granavolden-erklæringen at de vil «fortsette arbeidet med å skaffe flere læreplasser». I regelverket for offentlige anskaffelser er det innført en plikt for offentlige oppdragsgivere til å stille krav om bruk av lærlinger. Dette kravet kan bidra til å oppnå målet om flere læreplasser for elever i yrkesfaglige utdanninger.

Hvert år står om lag 8 000 søkere uten lærlingplass. Rundt 5 500 av disse er ungdommer. En del av disse blir stående uten jobb og skole i kortere eller lengre perioder. Ungdom uten fullført videregående utdanning er oftere arbeidssøkere, oftere uføretrygdede og de mottar i snitt mer sosialhjelp sammenlignet med de som fullfører videregående skole.

1.3.7 Mer sosialt ansvar

Manglende ivaretakelse av grunnleggende menneskerettigheter i arbeidsforhold er en betydelig utfordring i mange land. Undersøkelser viser at 25 millioner arbeidere er utsatt for tvangsarbeid og 152 millioner barn utnyttes som arbeidskraft, hvorav 73 millioner barn arbeider under helsefarlige forhold. I et globalt perspektiv er det derfor fortsatt et stort behov for oppmerksomhet rundt bekjempelse av menneskerettighetsbrudd i arbeidsforhold.

Like konkurransevilkår er en viktig forutsetning for velfungerende markeder. Det er derfor helt grunnleggende at leverandørene til det offentlige følger de samme spillereglene, også når det gjelder menneskerettigheter. Leverandører som presser produksjonsprisene gjennom brudd på grunnleggende menneskerettigheter i arbeidsforhold, bør ikke vinne frem i konkurransen om offentlige kontrakter. Det vil gå på bekostning av seriøse leverandører som følger gjeldende lover og regler. Det er derfor innført et nytt lovkrav i anskaffelsesloven som skal fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter i offentlige anskaffelser.

Loven slår fast at oppdragsgiverne skal ha egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter ved offentlige anskaffelser der det er en risiko for brudd på slike rettigheter. Lovbestemmelsen ivaretar Norges internasjonale forpliktelser på området og bygger på FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP). Bestemmelsen gir tydelig uttrykk for viktigheten av å arbeide med sosialt ansvar.

1.4 Tiltak for økt styring, profesjonalisering og effektivisering

1.4.1 Behovet for et kompetanseløft

Økt kompetanse er en viktig del av arbeidet med profesjonalisering av offentlige anskaffelser. Det handler om å forbedre oppdragsgiverne slik at de er i stand til å utføre innkjøp best mulig. For å få til dette kreves det at ledere og innkjøpere har den rette kompetansen.

Oppdragsgiverne må gjøre en rekke vurderinger og valg for å gjennomføre gode og effektive anskaffelser. Eksempler på slike valg er hvilken prosedyre som skal velges, når og på hvilken måte en skal ha dialog med markedet, om kontrakter skal deles opp eller ikke osv. Valgene handler ikke kun om det anskaffelsesrettslige. Vurderinger og valg som innkjøperne gjør, har også betydning for om virksomhetens behov blir best mulig dekket, og kan ha konsekvenser for de markedene virksomheten kjøper av.

Et kompetanseløft blant ledere og offentlige innkjøpere kan gi betydelige besparelser i form av mer effektive innkjøp og dermed bidra til bedre bruk av offentlige midler. Et kompetanseløft vil også bidra til bedre etterlevelse av de ulike samfunnshensynene i regelverket og gjøre virksomhetene bedre i stand til å bruke anskaffelser som en drivkraft for omstilling og nytenkning. Samtidig kan et kompetanseløft bidra til statusheving, slik at innkjøperne får en tydeligere rolle som viktige verdiskapere.

1.4.2 Styring, ledelse og organisering

Internasjonale erfaringer viser at styring og forankring av tiltak hos landets øverste myndigheter er et viktig suksesskriterium for å oppnå mer effektive offentlige innkjøp. Klare føringer fra departementene til underliggende virksomheter er derfor viktig for å få gjennomført nødvendige endringer.

Regjeringen peker i meldingen på at den forventer at offentlige virksomheter styrer sine innkjøp på en måte som innebærer en mest mulig effektiv bruk av samfunnets ressurser. For statlige virksomheter har regjeringen innført avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen), som forutsetter at alle statlige virksomheter gjennomfører tiltak for å bli mer effektive. Bedre styring, ledelse og organisering av innkjøp kan være et viktig tiltak for virksomhetene for å oppfylle kravene om effektivisering. Det samme gjelder for å nå regjeringens mål om blant annet mer miljøvennlige og innovative anskaffelser, digitalisering, mindre arbeidslivskriminalitet og korrupsjon.

1.4.3 Mer samordning av offentlige innkjøp

Å gjennomføre offentlige anskaffelser innebærer ofte omfattende og krevende prosesser som fordrer at oppdragsgiverne har ansatte eller leier inn personer med god anskaffelsesfaglig kompetanse og erfaring. I tillegg er det gjerne nødvendig med juridisk bistand for å sikre korrekt etterlevelse av anskaffelsesregelverket. Mange offentlige oppdragsgivere ser det derfor som hensiktsmessig å samarbeide med andre offentlige oppdragsgivere for å spare penger og ressurser.

Det finnes mange typer innkjøpssamarbeid. Fra midlertidige samarbeid om enkeltanskaffelser mellom to oppdragsgivere, til permanente innkjøpssentraler som er etablert for å kjøpe inn varer og tjenester på vegne av en rekke oppdragsgivere. Og fra uforpliktende og uformelle samarbeid, til obligatoriske løsninger basert på formelle avtaler. Innkjøpssamarbeid kan videre være begrenset til samarbeid om spesifikke varer eller tjenester, som for eksempel medisiner, eller spesifikke sektorer som politisektoren og forsvarssektoren. Innkjøpssamarbeid kan også omfatte nettverk der ulike virksomheter møtes for å utveksle erfaringer eller råd i forbindelse med offentlige innkjøp.

1.4.4 Digitalisering som virkemiddel

Digitalisering av offentlige anskaffelser innebærer å bruke informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) i planleggingen, gjennomføringen og oppfølgingen av offentlige innkjøp. Bruk av digitale verktøy hos oppdragsgivere og leverandører kan lede til betydelig forbedring av anskaffelsesprosessene.

Målet med digitalisering er å oppnå mer effektive og profesjonelle anskaffelser og forenkling av arbeidsprosesser. Med økt bruk av digitale verktøy vil det også bli bedre tilgang til data og statistikk, som kan utvikles til nyttig styringsinformasjon.

1.4.5 Bedre data, statistikk og styringsinformasjon

Bruk av statistikk og styringsinformasjon om offentlige anskaffelser har to hovedmål. For det første trengs det oversikt over og kunnskap om styring av offentlig pengebruk. Kunnskapen trengs både som grunnlag for overordnet politikkutforming og måling av om overordnede politiske mål blir nådd, og som grunnlag for styring av innkjøpsfunksjonen i den enkelte virksomhet. For det andre er en åpen forvaltning viktig for demokratiet fordi det bidrar til å opprettholde en høy tillit i befolkningen til at offentlige midler blir brukt effektivt.

Informasjon om gjennomførte anskaffelser vil gi oppdragsgiverne, sentrale myndigheter og offentligheten bedre kunnskap om omfanget, type og karakteristika ved anskaffelsene og hvem som blir tildelt kontraktene. Dette er informasjon som kan bidra til mer effektive offentlige innkjøp i fremtiden, og bedre utnyttelse av knappe offentlige ressurser.

1.4.6 Håndheving og kontroll

Anskaffelsesregelverket inneholder detaljerte prosedyreregler som skal bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser og at det offentlige opptrer med integritet. For å sikre at oppdragsgiverne opptrer i samsvar med regelverket, slik at disse målene nås, er det behov for et effektivt håndhevingssystem.

Regler om håndhevelse og kontroll er ett av flere virkemidler i kampen mot korrupsjon og kameraderi. Faren for korrupsjon og annen illojal opptreden reduseres hvis partene vet at oppdagelsesrisikoen er stor. Dette er også bakgrunnen for regjeringens arbeid for å sikre større grad av åpenhet om offentlige kontrakter, jf. kapittel 6 i meldingen.

Tilgang til effektiv håndhevelse er også en sentral rettssikkerhetsgaranti for leverandørene. En forutsetning for velfungerende konkurranse er at leverandørene har tillit til at prosessene gjennomføres i tråd med regelverket slik at kontrakten tildeles det beste tilbudet ut fra de kriteriene som er satt. Leverandørene skal derfor ha en reell og effektiv mulighet til å klage i tilfelle det skjer brudd underveis i anskaffelsesprosessen. En for omfattende og streng håndhevelse kan imidlertid føre til et uønsket høyt konfliktnivå. Langvarige og dyre klage- og rettsprosesser er ressurskrevende for både det offentlige og næringslivet og kan forsinke kontraktsinngåelsen med den konsekvensen at det offentlige ikke kan levere viktige tjenestetilbud eller infrastruktur til innbyggerne.

Brudd på anskaffelsesregelverket kan få alvorlige konsekvenser for offentlige oppdragsgivere.

1.5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Offentlige innkjøp utgjorde ca. 523 mrd. kroner i 2017, over 16 pst. av BNP. Dette utgjør en stor del av fellesskapets midler, og effektivisering av offentlige anskaffelser vil dermed kunne innebære store besparelser på offentlige budsjetter.

Offentlige anskaffelser kan også være et viktig virkemiddel for god konkurranse og mer innovasjon i næringslivet. Dette vil kunne føre til et mer omstillings- og konkurransedyktig norsk næringsliv, som fører til økt verdiskaping og økonomisk vekst i Norge.

For å oppnå disse målene kreves kunnskap og bevissthet blant innkjøperne om hvordan de kan oppnå dette. For å lykkes med omstilling gjennom offentlige anskaffelser må det bygges mer profesjonelle og robuste innkjøpsfunksjoner med solid kompetanse.

Mange av tiltakene omtalt i meldingen er pågående initiativ eller tiltak som vil legge til rette for reduserte kostnader, bedre kvalitet, tidsbesparelser, bedre styring og gevinstrealisering. Hvordan tiltakene faktisk blir tatt i bruk, vil avgjøre kostnaden og nytten. Eksempler på dette er digitalisering av anskaffelser og økt samordning av anskaffelser.

Tilrettelegging for økt digitalisering på anskaffelsesområdet er et arbeid som allerede er påbegynt gjennom «Program for digitale anskaffelser» i Difi. Dette programmet startet i 2018 og skal vare ut 2024. Tiltak om digitale anskaffelser som er omtalt i meldingen, vil inngå i dette programmet.

Enkelte tiltak innebærer videre utredningsarbeid for å vurdere eventuelle politikkendringer. Disse arbeidene vil da omfatte utredning av økonomiske og administrative konsekvenser.

Nye tiltak i denne stortingsmeldingen som har økonomiske konsekvenser, dekkes innenfor de til enhver tid gjeldende budsjettrammene eller med forbehold om når de kan gjennomføres.

2.1 Behovet for et kompetanseløft

Komiteen vil understreke behovet for bedret innkjøpskompetanse. Kompetanseheving, veiledning, deling av beste praksis og kompetansesamarbeid mellom forskjellige offentlige innkjøpsenheter er viktig for å oppnå målsettingene med en god offentlig anskaffelsespraksis.

Komiteen vil understreke at anskaffelsesfeltet er i kontinuerlig og rask endring. Kravet til kompetanse og markedsoversikt er stadig økende. Komiteen vil derfor peke på behovet for oppdatert sanntidsinformasjon om leverandører gjennom eBevis og understreke at det er viktig med et samarbeid på tvers av innkjøpere og med utdannings- og forskningsmiljø for å sikre oppdaterte kompetanse- og kunnskapsgrunnlag.

Komiteen viser til at det er flere tusen virksomheter som kjøper på vegne av det offentlige, og at disse oppdragsgiverne er både store og små.

Komiteen mener at hovedinntrykket er at de fleste offentlige innkjøp kjennetegnes av høy kvalitet som gir effektiv bruk av samfunnets ressurser og en god forvaltning av fellesskapets verdier, likevel er det fortsatt potensial for videre utvikling i mange tilfeller.

Komiteen ser det som viktig å finne en god balanse mellom behovet for forenkling og reduksjon av transaksjonskostnader på den ene siden, og behovet for å adressere aktuelle samfunnsutfordringer på den andre siden. Faglig sterke offentlige innkjøpsmiljø med god markedskompetanse og større rom for fleksibilitet vil bidra til bedre og mer effektive anbudsprosesser. Videre er det behov for økt kontroll og oppfølging av inngåtte kontrakter for å påse at kontraktsvilkårene blir etterlevd.

Komiteen mener at det er avgjørende at det offentlige videreutvikler en arbeidsgiverpolitikk som bygger opp under sterke innkjøpsmiljø for å bidra til effektive og profesjonelle offentlige anskaffelser. Kontroll og oppfølging av inngåtte kontrakter må prioriteres.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at hovedentreprenør må få et klart ansvar for at kontraktsvilkår også blir fulgt av eventuelle underleverandører. Brudd på kontraktsvilkår må få rettslige konsekvenser som for eksempel at de utelukkes fra muligheten til å delta i fremtidige anbud.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, understreker at hovedentreprenørens og/eller hovedleverandørens ansvar for underleverandørs etterlevelse av kontraktsvilkår i all hovedsak er regulert i dag, både gjennom forskrift om informasjons- og påseplikt mv. og forskrift om lønns- og arbeidsvilkår.

Komiteen mener det er positivt at Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) får ansvar for å utvikle flere veiledere, kompetansetiltak og utarbeiding av standarder.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det under høringen ble tatt opp forslag om å etablere en helpdesk for offentlige anskaffelser. Disse medlemmer mener kompetanse og trygghet er en forutsetning for å utnytte handlingsrommet i anskaffelsesregelverket, og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede en gratis og lett tilgjengelig rådgivningstjeneste for kommuner og andre offentlige innkjøpere.»

Komiteen mener at Anskaffelsesakademiet, som ble etablert i fellesskap av Difi, NHO, KS, LO og flere universitets- og høyskoler for å styrke kompetansen om offentlige anskaffelser, er et svært godt initiativ.

Komiteen mener Anskaffelsesakademiet må videreutvikles i et samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner, partene i arbeidslivet og statlige Difi.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at dette initiativet nå må få økt økonomisk støtte for å kunne forsterke kompetansen rundt anskaffelser i det offentlige.

På den bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram en finansieringsplan som kan styrke Anskaffelsesakademiet i årene framover.»

2.2 Bedre konkurranse

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at det kan være en vanskelig avveining å velge størrelse på en anskaffelse. Flertallet slutter seg til de høringsinstansene som har pekt på at det er positivt at regjeringen vil gjennomføre en todelt utredning av de markedsmessige konsekvensene av store offentlige anskaffelser og oppdragsgivernes etterlevelse av anskaffelsesregelverkets «del opp eller begrunn»-prinsipp (s. 44–45 i meldingen).

Komiteen vil understreke at det er viktig at størrelse tilpasses slik at det gir reell mulighet for deltakelse også for små og mellomstore bedrifter. Anskaffelsene må bidra til å utvikle markeder og konkurranse, ikke begrense konkurranse og markeder.

Komiteen vil peke på at offentlig innkjøpspolitikk er et viktig verktøy for å nå politiske mål og sørge for en effektiv forvaltning. Det er derfor viktig at det offentlige gjennomfører sine anskaffelser slik at det bygger opp under de samfunnsmessige målene det offentlige har, og samtidig bidrar til kostnadseffektive innkjøp.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at et viktig tiltak for å støtte seriøse små og mellomstore bedrifter er at det offentlige deler opp kontrakten i anbudsutlysningen slik at bedriftene kan konkurrere direkte fremfor å bli underlagt en hovedentreprenør. Når kontraktene blir for store og omfattende, stenges norske bedrifter ute, og døren åpnes for mer innleie og flere kontraktører, noe disse medlemmer anser som uheldig.

Disse medlemmer viser til at det under den åpne høringen var flere aktører som tok til orde for at oppdeling av avtaler vil være et viktig virkemiddel for å sikre at også norske tilbydere og små og mellomstore lokale leverandører inviteres med i anbudsprosesser. Blant annet gjelder dette bygg- og anleggskontrakter og hotelltjenester. Disse medlemmer mener at det haster med å utrede og gi tydelige føringer for «del opp eller begrunn»-prinsippet.

Disse medlemmer mener det er viktig å nyansere bildet om at sentralisering av innkjøp gir økt forhandlingskraft og bedre tjenester.

Disse medlemmer har merket seg at Konkurransetilsynet i sin høringsuttalelse i 2013 var kritisk til samordning av statlige innkjøp og mente det bidro til å hindre konkurranse og skape monopoler.

2.3 Innovasjon

Komiteen vil peke på at det offentlige som kunde og virksomhet er en vesentlig driver for innovasjon. Det offentlige styrer mange kritiske funksjoner, og det kan ofte være lettere å velge opplevd trygghet foran den opplevde usikkerheten i innovative løsninger og innovasjon. Gode risikoavlastningsordninger og høy kompetanse i anskaffelsene er viktig for at det offentlige skal være innovasjonsdrivende. På den måten legges det til rette både for innovasjonsvennlige anskaffelser og anskaffelser av innovasjon.

Komiteen vil spesielt peke på samhandlingen med Innovasjon Norge i innovasjonsanskaffelser. Innovasjon Norge har erfaring og kompetanse om styring av innovasjonsprosjekter som vil kunne bidra til å øke innovasjonshøyden og redusere risiko i anskaffelsene. Komiteen har også merket seg at regjeringen vil styrke Difis veiledning i innovative anskaffelser, og særlig i innovasjonsvennlige anskaffelser.

Komiteen vil understreke at Leverandørutviklingsprogrammet for innovative anskaffelser er et godt virkemiddel for å sikre større innovasjonshøyde i anskaffelser. I høringsrunden ble det understreket fra flere deltakere at dette er et godt virkemiddel. Komiteen vil derfor legge vekt på at det nå gjøres en gjennomgang av programmet, og at det videreutvikles i forbindelse med denne prosessen.

Komiteen ser det som viktig at den nye anskaffelsesloven tydeliggjør hvordan innovasjon kan hensyntas i offentlige anskaffelser.

Komiteen merker seg at regjeringen skiller mellom «innovasjonsvennlige anskaffelser» og «anskaffelser av innovasjon». Anskaffelser av innovasjon er anskaffelser der oppdragsgiver aktivt søker et produkt eller tjeneste som ikke er tilgjengelig i markedet.

Komiteen ser det som viktig å stimulere til mer av dette, slik at offentlige innkjøpere i større grad enn i dag kan bidra til nye løsninger, nytenkning og utvikling i leverandørmarkedet.

Komiteen mener det offentlige i sine innkjøp må være en krevende kunde som også er villig til å teste ut ny teknologi.

Komiteen viser til at det er etablert risikoavlastningsordninger for innovative anskaffelser gjennom at innovasjonskontraktordningen i Innovasjon Norge er utvidet til også å gjelde offentlige anskaffelser. Det finnes også andre finansieringsordninger for privat sektor rettet mot innovasjon og offentlig sektors behov, bl.a. gjennom Forskningsrådet og Enova.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener samarbeid om innovative anskaffelser bør styrkes, og at det bør utvikles nye modeller der det offentlige og private deler på risikoen ved innovative anskaffelser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser i denne forbindelse til at Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett for 2019 foreslo å bevilge 50 mill. kroner til en risikoavlastningsordning for innovative offentlige anskaffelser, for å drive fram nye, innovative løsninger fra norsk næringsliv.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at Leverandørutviklingsprogrammet er omfattet av den pågående næringsrettede virkemiddelgjennomgangen, og at innretningen på programmet vil bli vurdert i forbindelse med denne gjennomgangen. En legger til grunn at programmet blir videreutviklet i forbindelse med denne prosessen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det bør vurderes å gi Leverandørutviklingsprogrammet mandat til å involvere aktører fra ulike sektorer, som for eksempel helseklyngene i helse.

2.4 Terskelverdier

Komiteen merker seg at regjeringen varsler at de vil evaluere hevingen av terskelverdier, og i den sammenheng også se på om det skal innføres krav til forenklet kunngjøringsplikt, såkalt «Mini Doffin».

Komiteen har merket seg innspill fra flere aktører, blant annet NHO og LO, som mener at hevingen av terskelverdiene som ble gjort i 2017, har ført til at tilgangen til offentlige kontrakter er blitt vanskeligere. Hevingen av terskelverdiene har også ført til at viktige deler av regelverket ikke kommer til anvendelse, blant annet krav til lærlinger og krav til få ledd i leverandørkjeden.

Komiteen har imidlertid også merket seg at KS mener lavere terskelverdier vil bidra til økt rettsliggjøring og øke risikoen for tvister og etterfølgende prosesser, samt mer byråkrati og redusert lokalt handlingsrom og muligheten til å invitere lokale leverandører til å delta i konkurransen. Det er ingenting som hindrer det offentlige i å sette strenge krav til seriøsitet, lærlinger og begrensning på antall underleverandører ved anbud under dagens terskelverdier.

Komiteen støtter at dagens terskelverdier evalueres.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til høringsinnspillet fra LO i denne forbindelse, der det understrekes at det er nødvendig at en slik evaluering ikke kun ser på kostnadene knyttet til innkjøper og leverandør, men også ser på problemstillingen i et større samfunnsøkonomisk perspektiv, hvor spesielt arbeidslivskriminalitet og miljø har en betydning. En gjennomgang må derfor ta for seg konsekvensene av å sette krav til bruken av blant annet lærlinger og antall ledd i en leverandørkjede over og under terskelverdi.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen evaluere dagens terskelverdier for anskaffelser med spesiell vekt på samfunnsøkonomiske konsekvenser som forebygging av arbeidslivskriminalitet, miljø, inntak av lærlinger, ressursbruk og muligheter for små og mellomstore bedrifter til å delta i anbudskonkurranser.»

2.5 Bekjempelse av arbeidslivskriminalitet og useriøsitet

Komiteen understreker at offentlig sektor har et særlig ansvar for å sørge for ryddige og seriøse forhold i norsk arbeidsliv, og for å bekjempe arbeidslivskriminalitet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, vil understreke viktigheten av effektive tiltak mot arbeidslivskriminalitet. Flertallet vil peke på eBevis, som er et tiltak som gir sanntidsinformasjon om oppføringer i offentlige registre og gjør det enklere å kontrollere og luke bort useriøse aktører. I tillegg vil flertallet peke på at regjeringen foreslår å styrke samarbeidet mellom oppdragsgivere og kontroll- og tilsynsmyndigheter, videreutvikle veileder til forskrift om lønns- og arbeidsvilkår, utarbeide veileder for de som ønsker å ta i bruk strengere krav mot useriøsitet og arbeidslivskriminalitet, samt å vurdere behovet for ytterligere tiltak etter evaluering av fellesføringene til statlige etater.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at regjeringen ikke foreslår nye krav eller tiltak som skal sikre en bedre anskaffelsespraksis som kan bidra til dette, selv om regjeringen i sin strategi mot arbeidslivskriminalitet omtaler offentlige anskaffelser som et av flere viktige virkemidler.

Disse medlemmer viser til at partene gjennom Samarbeidet mot svart økonomi (SMSØ) har utarbeidet 10 strategiske grep for å hindre svart økonomi og arbeidskriminalitet. Samtidig iverksetter stadig flere kommuner ulike modeller med mål om å fremme et seriøst arbeidsliv.

Disse medlemmer mener det offentlige spiller en uvurderlig rolle i arbeidet for å sikre et anstendig arbeidsliv. Ved å stille seriøsitetskrav kan man bidra til at aktører som gir trygge arbeidsvilkår og prioriterer kompetanse og faste ansettelser kan vinne anbud. Telemark fylke og Oslo kommune har vist oss hvordan det å stille seriøsitetskrav i offentlige anskaffelser kan bidra til økt lærlingandel, flere lærlingbedrifter og flere fagarbeidere. Disse medlemmer ser ingen grunn til at ikke disse kravene også skulle innføres på nasjonalt nivå, slik Sosialistisk Venstreparti også har tatt til orde for tidligere i Dokument 8:47 S (2015–2016), og Arbeiderpartiet i Dokument 8:92 (2018–2019).

Disse medlemmer er bekymret over høringssvaret fra Rørentreprenørene Norge, som forteller om en situasjon der kontraktene er såpass store at de seriøse bedriftene ikke våger å legge inn anbud. Resultatet er at aktører uten verken egne ansatte håndverkere eller lærlinger vinner anbud. Det viser også behovet for strengere seriøsitetskrav framover.

Komiteen har merket seg at regjeringen har foreslått å utarbeide en overordnet veileder til oppdragsgivere som ønsker å ta i bruk strengere krav mot useriøsitet og arbeidslivskriminalitet enn anskaffelsesregelverket krever. Komiteen understreker betydningen av at partene i arbeidslivet blir invitert med i dette arbeidet.

Komiteen støtter innspillet fra Entreprenørforeningen – Bygg og Anlegg (EBA) om at dagens HMS-kort, som benyttes i bygg- og anleggsbransjen og renholdsbransjen, videreutvikles slik at det ikke kan misbrukes av kriminelle aktører. Det bør kobles mot tilgjengelige opplysninger i offentlige registre om arbeidsgivers månedlige innrapportering etter a-ordningen til Nav, Skatteetaten og SSB.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er også opptatt av at det offentlige benytter kontrollsystemer slik som HMS-Reg for å sikre at kontrollen med innkjøpskravene kan styrkes.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at statlige aktører benytter kontrollsystemer i sanntid, som HMS-Reg eller alternative systemer, for å styrke kontrollen med at kravene i anskaffelsesregelverket følges opp.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det stilles seriøsitetskrav tilsvarende Oslomodellen i alle offentlige anskaffelser.»

Disse medlemmer viser til at tillitsvalgte har innsyn ved innleie av arbeidskraft gjennom bemanningsbyråer, men de mangler slikt innsyn ved kjøp av tjenester. En rekke saker de siste årene viser et betydelig innslag av innleie og kjøp av tjenester også innenfor offentlig velferd, noe som har lagt press på arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår. Disse medlemmer mener det er viktig å sikre en slik innsynsrett for å avdekke kritikkverdige forhold så raskt som mulig.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem sak om å sikre tillitsvalgte i offentlige virksomheter som kjøper tjenester, innsyn i kontrakter og lønns- og arbeidsvilkår hos leverandøren i henhold til allmenngjøringsloven og forskrift.»

Disse medlemmer viser til at man tidligere hadde en antikontraktørklausul som skulle hindre bruk av fiktive enkeltpersonsforetak. Denne klausulen har regjeringen tatt bort. Disse medlemmer ser ikke begrunnelsen og mener at man bør utrede å gjeninnføre klausulen.

På den bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede en gjeninnføring av antikontraktørklausulen.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til forslaget om antikontraktørklausul. Flertallet legger til grunn at bruk av fiktive selskap også vil være i strid med dagens regelverk. Flertallet viser til at antikontraktørklausulen er erstattet av andre, mer treffende bestemmelser, og strenge krav om seriøsitet. Flertallet viser til at de fleste høringsdeltakere har pekt på at regelverket er tilstrekkelig, så lenge det etterleves i anskaffelsesprosessen og i leveringsfasen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti understreker betydningen av arbeidstakeres vilkår i anbud fra det offentlige. Når anbud benyttes for å gjennomføre viktige oppgaver på vegne av eller for det offentlige, er det avgjørende at ikke arbeidstakeres rettigheter og arbeidsvilkår blir svekket. Disse medlemmer mener det offentlige har et særskilt ansvar for vilkårene til de som utfører oppgaver på deres vegne.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at anbudsordninger og konkurranseutsetting rammer de ansattes lønnsforhold og muligheten for å gjøre en best mulig jobb. Mange sentrale velferdstjenester som for eksempel barnevernsplasser, helsetjenester, fengselsplasser, tolketjenester og asylmottaksplasser, er gjenstand for anbudsutsetting fra offentlig sektor.

Dette medlem mener anbud av offentlig velferd fører til uforutsigbarhet for både ansatte og de som er avhengige av velferdstjenester. Uforutsigbarheten gir usikre ansettelsesforhold, variabelt lønnsnivå og slitasje. Det kan gjøre det vanskelig å rekruttere og beholde godt kvalifiserte medarbeidere. Offentlig anbudsutsetting av barnevern er et eksempel der konkurranseutsettingen har gått langt. 60 pst. av de private barnevernstjenestene er kommersielle, og fire av de fem store kommersielle barnevernsselskapene er kontrollert av internasjonale oppkjøpsfond registrert i skatteparadis. Samtidig har det statlige barnevernet økt sine innkjøp fra private leverandører med 40–50 pst. i løpet av de siste 4–5 årene.

Dette medlem viser til at de kommersielle selskapenes profitt i stor grad stammer fra lavere lønns- og pensjonskostnader enn i offentlige institusjoner. Dette medlem viser til Representantforslag 12 S (2018–2019) om mennesker fremfor markeder i barnevernet, som handler om å avslutte offentlige anbud på barneverntjenester og forslag om å erstatte anbudsordninger med langvarige avtaler der ansattes vilkår ivaretas bedre.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at det er over 3 000 små og store enheter som kjøper inn i det offentlige. Kontraktstørrelser, organisasjonsstørrelse, markeder, aktuelle leverandører og lokale forhold varierer sterkt. Det er derfor ikke gitt at alle kan følge samme mal for alle innkjøp alle steder. Noen steder kan forhold i markedet eller blant aktører gi grunn for strengere, lokale krav. Andre steder kan for strenge krav utelukke mindre, lokale leverandører. Regelverket må derfor sette minstekrav som alle må følge, med mulighet for lokal tilpasning innenfor regelverkets krav. Gjennom god kompetanse og sentrale veiledere for de tilfellene der det er naturlig, nødvendig eller ønskelig å stille strengere krav, kan en da tilpasse krav og kravspesifikasjoner til den aktuelle anskaffelsen. Flertallet vil peke på at det kan være flere hensyn som kan være aktuelle å stille krav om ut over regelverkets minstekrav. Ett slikt hensyn kan være likestilling.

2.6 Digitalisering som virkemiddel

Komiteen vil understreke at utviklingen av digitale verktøy for anskaffelser er viktig for å sikre gode prosesser. Slike verktøy sikrer sporbarhet og dokumentasjon, reduserer transaksjonskostnader og bidrar til bedre kvalitetssikring av anskaffelser og leverandører, bl. a. gjennom eBevis. De gjør det også lettere å dele erfaringer fra forskjellige typer anskaffelser, og for flere leverandører å delta i konkurransene. Til sammen bidrar dette til større åpenhet og tillit i anskaffelsesprosessene og mer effektive innkjøp.

2.7 Mer klima- og miljøvennlige anskaffelser

Komiteen viser til at det også er lovfestet at det offentlige skal innrette sin anskaffelsespraksis slik at den bidrar til å redusere miljøpåvirkning og fremme klimavennlige løsninger der det er relevant. Selv om dette har bidratt til å tydeliggjøre oppdragsgivernes miljøansvar, mener disse medlemmer at offentlige innkjøp i større grad enn i dag kan bli en drivkraft for klimavennlig teknologiutvikling og nye, bærekraftige løsninger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, vil understreke at klima- og miljøhensyn skal være sentrale i offentlige anskaffelser. Målet er at det blant annet stilles krav om nullutslippstransport i leveranser til det offentlige og utslippsfrie eller fornybare løsninger i offentlige ferge- og hurtigbåtanbud der det ligger til rette for det. I tillegg er målet å utarbeide en handlingsplan for å øke andelen klima- og miljøvennlige offentlige anskaffelser og grønn innovasjon, blant annet ved styrket veiledning og kompetanseutvikling gjennom Difi. Det legges opp til å videreføre en 30 pst. miljøvekting ved offentlige innkjøp der det er relevant, eller benytte konkrete miljø- og utslippskrav der det er bedre egnet. Målet er at offentlige anskaffelser og regelverk skal brukes for å stimulere etterspørsel etter produkter som er produsert med lavutslippsteknologi, for eksempel sement og asfalt.

Komiteen mener at det også er viktig at det legges til rette for at offentlige innkjøp ikke skal bidra til avskoging av regnskog, i tråd med det internasjonale arbeidet for avskogingsfrie forsyningskjeder som Norge har bidratt til (jf. Meld. St. 14 (2015–2016)).

Komiteen viser til den nylig fremlagte rapporten «Fra elektrifisering til eksporteventyr» (Menon Economics, på oppdrag fra Energi Norge, 2019). Her vektlegges langsiktighet og forutsigbarhet i offentlige anskaffelser som én av flere kritiske faktorer for å oppnå potensialet i elektrifiseringen, både miljømessig og markedsmessig. Komiteen vil peke på at det offentlige bør vektlegge dette i sine anskaffelsesstrategier for å sikre innovasjon og verdiskaping.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det bør utvikles bedre verktøy for å identifisere og vekte klima og miljø i anbudsprosesser.

Dette medlem støtter også at det skal utarbeides flere sektorvise innkjøpsveiledere, og ser det som viktig at disse kan utvikles i samarbeid med industrien.

Norge bør bidra til utviklingen av gode felleseuropeiske indikatorer for klimavennlige offentlige anskaffelser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener det bør utvikles bedre verktøy for å identifisere og vekte klima og miljø i anbudsprosesser og viser til behovet for flere sektorvise innkjøpsveiledere utviklet i samarbeid med bransjene. Norge bør bidra til å utvikling av gode felles-europeiske indikatorer for grønne offentlige anskaffelser.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en evaluering av om lov- og forskriftskrav til vektlegging av miljø ved offentlige innkjøp fungerer etter hensikten, som for eksempel at miljø som hovedregel skal vektlegges med minst 30 pst. der det er relevant som tildelingskriterium.»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan anskaffelsesregelverket eventuelt kan forbedres for å bidra til reell markedsendring.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Stortingets vedtak om minimum 30 pst. miljøvekting ved alle offentlige anbud, og understreker betydningen av at dette følges opp, også i forskriftene.

Disse medlemmer er opptatt av at det skal lønne seg å drive bærekraftig, og at leverandører av bærekraftige løsninger bør gis et fortrinn, og ikke konkurranseulemper i forbindelse med offentlige anskaffelser, for eksempel på grunn av høyere pris. I tilfeller der norske bedrifter er pålagt særskilte miljøkrav til produkter eller produksjon, må det stilles tilsvarende miljøkrav i offentlige anskaffelser. Det er også viktig å stimulere til mer dialog og økt samarbeid mellom innkjøpere og leverandører for å sikre bærekraftige løsninger, innenfor det handlingsrommet som regelverket åpner for.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at regjeringen har varslet i meldingen at den vil utarbeide en handlingsplan som skal bidra til å øke andelen klima- og miljøvennlige offentlige anskaffelser og grønn innovasjon. Her vil styrket veiledning og kompetanseutvikling være sentralt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at meldingen baserer seg på et for snevert syn på kostnadseffektivitet. I en periode hvor vi vet at vi må gjennomføre store kutt i klimagassutslipp og utvikle og ta i bruk ny teknologi for å sikre kommende generasjoner en tryggest mulig framtid, er det grunn til å stille spørsmål ved relevansen av prissammenligninger som inkluderer teknologier som vi ikke kan benytte oss av dersom vi skal lykkes i klimapolitikken. Fellesskapets innkjøpspolitikk må ta utgangspunkt i at fellesskapet skal bidra aktivt til at vi når klimamålene. Da må reglene endres, slik at klimakravene i anbudene strammes inn og får større tyngde i vurderingene som gjøres. Det vil bli langt dyrere for alle parter dersom man ikke tar i bruk klimavennlige løsninger.

Disse medlemmer mener det er svært gledelig at næringslivet selv er positive til miljøkrav i offentlige anskaffelser. Disse medlemmer mener at regjeringen burde lytte til Norsk Industri, som i høringssvaret uttaler:

«(…) at pris på innkjøpstidspunktet ofte vektlegges for høyt i offentlige anbud, på bekostning av viktige elementer som innovasjon, kvalitet og redusert miljøbelastning ved offentlige innkjøp.»

Ved at det offentlige stiller miljøkrav, bidrar man til næringsutvikling. Når det offentlige stiller miljøkrav og med det er villig til å finansiere pilotmodeller og teknologiutvikling, deler man risikoen med industrien og er med på å videreføre den norske industriens ledende posisjon innen miljøhensyn.

Komiteen mener at elferge- og etterhvert hydrogenfergerevolusjonen i Norge er et godt eksempel på hvor positivt miljøkrav kan være for teknologi- og næringsutvikling. Det har bidratt til oppdrag for norske verft og gitt bedre muligheter for batteriproduksjon i Norge.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at vi bør tenke mer på denne måten i alle typer anskaffelser. I dette arbeidet bør det også legges til rette for at man kan oppgradere teknologien i løpet av en anbudsperiode. Alternativet er at aktører låses fast i gammel og klimafiendtlig teknologi på grunn av lange anbudsperioder samtidig som man vet at det egentlig finnes mer klimavennlige alternativer å ta i bruk. Det må innkjøpssystemet ta høyde for.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at offentlige innkjøp kan utgjøre den nødvendige etterspørselen de private aktørene trenger for å kunne sette i gang produksjon og/eller oppskalering av ny teknologi, bedre produksjonsforhold eller miljøvennlige produkter. Etterspørsel etter en teknologi eller et produkt av større omfang vil også kunne utløse ytterligere private investeringer som kan finansiere utvikling og produksjon.

I «Beregningsteknisk grunnlag for Meld. St. 41, Klimastrategi for 2030 – norsk omstilling i europeisk samarbeid» fra 2017 har Miljødirektoratet regnet på effekten og den samfunnsøkonomiske kostnaden av ulike klimatiltak for å gi grunnlag for å se hvordan vi kan nå forpliktelsen om å redusere utslippene i ikke-kvotepliktig sektor med om lag 30 millioner tonn CO₂-ekvivalenter for perioden 2021–2030. Offentlige anbud er omtalt som eneste, eller ett av få, virkemidler vi har per i dag for å få null- og lavutslippsløsninger for blant annet anleggsmaskiner, traktorer, skogsmaskiner, langdistansebusser og lokalbusser.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at utgangspunktet for meldingen er at man ikke skal endre regelverket, men at meldingen er en gjennomgang av hvordan regelverket kan følges opp best mulig. Dette medlem mener at vi ikke har tid til å bruke år på utredninger av om tiltakene virker godt nok nå, før vi vurderer å justere opp miljøvektingen. Altfor mange offentlige innkjøp skjer i dag uten at miljø blir vektlagt. Vi har ikke råd til å fortsette på samme måten i flere år. Derfor er det nødvendig å forsterke vektingen av miljøhensynet, slik at dette hensynet ligger til grunn som viktigst i alle offentlige innkjøp.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring i lov om offentlige anskaffelser slik at miljøkravet får en vekting på 50 pst.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at forskriften om offentlige anskaffelser sier at

«Oppdragsgiveren skal legge vekt på å minimere miljøbelastningen og fremme klimavennlige løsninger ved sine anskaffelser og kan stille miljøkrav og kriterier i alle trinn av anskaffelsesprosessen der det er relevant og knyttet til leveransen. Der miljø brukes som tildelingskriterium, bør det som hovedregel vektes minimum 30 prosent.»

Disse medlemmer viser til at forskriften kom som følge av et stortingsvedtak fra 3. desember 2016, hvor det ble vedtatt at «Stortinget ber regjeringen innføre krav om minimum 30 pst. miljøvekting ved alle offentlig anbud der det er relevant». Disse medlemmer mener at forskriften er mindre tydelig enn stortingsvedtaket, og at det kan bidra til at vedtaket får mindre effekt.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre forskriften om offentlige anskaffelser slik at det blir et reelt krav med 30 pst. miljøvekting ved alle offentlige anbud der det er relevant, og ikke bare noe oppdragsgiver kan gjøre, i tråd med Stortingets tidligere vedtak fra desember 2016.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, vil peke på at forskriftene til anskaffelsesloven pålegger oppdragsgiver å «minimere miljøbelastningen og fremme klimavennlige løsninger ved sine anskaffelser». Dette gjelder i alle trinn av anskaffelsesprosessen og favner videre enn kun vektingen ved tilbudsevaluering. Miljøkrav er ikke kun bundet til vekting, men kan stilles både i selve kravspesifikasjonen, kvalifikasjonskrav og kontraktkrav, samt vektes i evalueringskriteriene, alt etter hva som gir best effekt. Kravspesifikasjonen er ofte styrende for teknologikrav og konseptvalg og dermed også for hvilken miljø- og klimaeffekt den enkelte anskaffelse har. Kravspesifikasjonen vil som oftest ha form av terskelkrav som må oppfylles, og ekskludere tilbud som ikke oppfyller dem. I rene ytelseskontrakter der konseptet ikke er avklart, vil det være naturlig å vekte klima og miljø høyere i evalueringskriteriene. Dette vil være avhengig av type anskaffelse og kontraktstype.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er en mangel på statistikk rundt anskaffelsene som gjøres i dag, og hvordan miljø vektes der. Denne statistikken må på plass for å sikre at man innretter politikken slik at den faktisk virker.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide bedre statistikk for klimakrav og miljøbelastning i offentlige anskaffelser.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at det i meldingen legges opp til en styrking av statistikkgrunnlaget rundt offentlige anskaffelser, og legger til grunn at bruken av klima- og miljøkrav og effekten av disse er naturlig å vurdere i den sammenheng.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er flere områder hvor konkrete miljøkrav vil kunne bidra svært positivt for både miljø og næringsutvikling. Et eksempel er innen karbonfangst og lagring (CCS). Dette er et stort og viktig prosjekt for norsk næringsliv, hvor Norge ligger langt foran i teknologiutviklingen, men hvor det stadig er usikkerhet rundt finansiering. Offentlige anskaffelser kan bidra til at det skapes markeder for lavkarbonprodukter. En rapport fra Multiconsult om hvordan CO₂-fangst og -lagring kan gjøres lønnsomt, viser til at offentlige krav til bruk av lavutslippsbetong med utslipp som forutsetter bruk av CCS, kan være et svært godt virkemiddel.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen stille krav ved offentlige anskaffelser om bruk av betong med så lave utslipp at det forutsetter bruk av karbonfangst og -lagring.»

Dette medlem mener at Oslo kommune har demonstrert hvordan det å stille krav til nullutslippsbyggeplasser har bidratt til teknologiutvikling og utslippskutt. Siden 2017 har det vært et krav om at kommunens egne byggeprosjekter skal være fossilfrie, og at man skal koble seg på fjernvarmenettet allerede under byggingen der det er mulig. Anskaffelsesstrategien til kommunen sier også at maskinene som brukes, skal ha nullutslippsteknologi så langt det er mulig. Disse kravene burde stilles i hele landet.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen stille krav ved offentlige anskaffelser om fossilfrie byggeplasser hvor det så langt det er mulig, brukes nullutslippsteknologi i byggeprosjekter.»

Dette medlem er glad for utviklingen som har skjedd rundt bruken av hydrogen som energibærer. Nå er tiden for pilotprosjekter forbi, og det er tid for oppskalering av prosjektene. Her kan det offentlige spille en viktig rolle som kunde med relevante klimakrav.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utforme krav til offentlige anskaffelser som bidrar til økt offentlig etterspørsel etter hydrogen i de innkjøp der dette er relevant.»

Dette medlem viser til den store satsingen på elfly som drives fram av enkelte aktører i Norge, som Rolls-Royce i Trondheim. Dette medlem mener satsing på elfly er helt avgjørende for å få store utslippskutt i flytrafikken, og viser til at Rolls-Royce har planer om å utvikle elfly som kan tas i bruk på kortbanenettet i Norge i løpet av få år. Dette medlem mener at det offentlige bør gå foran og stille krav om bruk av elfly eller andre nullutslippsfly når teknologien er på plass. Dette vil gi næringsutvikling i Norge og reduserte klimagassutslipp. Dette medlem viser videre til vedtak nr. 59 (2015–2016) som ble fattet av Stortinget 1. desember 2015:

«Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak som sikrer at alle fylkeskommunale og kommunale ferger og hurtigbåter benytter lav- eller nullutslippsteknologi ved nye anbud og på ruter i egenregi.»

Dette vedtaket har vært avgjørende for at Norge nå får over 60 nye elferger i drift. Dette medlem mener vi må bruke den offentlige innkjøpsmakten tilsvarende for å fase inn elfly på kortbanenettet i Norge.

Dette medlem viser til at fra 1. januar 2020 overtar fylkeskommunene ansvaret for kortbanenettet og anbudene for flyruter.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak som sikrer at det stilles krav i anbudene om bruk av lav- og nullutslippsteknologi på kortbanenettet når teknologien er på plass.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at det fremmes konkrete forslag innenfor ulike sektorer. Flertallet støtter langt på vei prinsippet som ligger til grunn for forslagene, og eksemplene på vellykkede anskaffelser. Flertallet behandler likevel meldingen som en melding om innkjøpsfaglige problemstillinger og viser blant annet til at forslagene også omfatter fylkeskommuner og kommuner. Flertallet mener det ikke nødvendigvis er uttrykk for en god innkjøpspolitikk at Stortinget vedtar detaljerte bestillinger for ulike innkjøp.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at meldingen aldri ble den omfattende gjennomgangen av offentlige innkjøp som tidligere varslet, men et snevert blikk på innkjøpsfaglige vurderinger. Dette medlem viser til at klimagassutslippene i Norge øker i en tid hvor de burde gått kraftig ned, og at det haster å få på plass systemer for et grønt skifte. Offentlige innkjøp er et åpenbart viktig verktøy i denne sammenheng, som må raskt omdannes til et verktøy for grønn omstilling av offentlige så vel som private virksomheter.

Dette medlem mener at regjeringen i arbeidet med handlingsplanen må se hen til veikartene for grønn konkurransekraft som er utarbeidet i ulike sektorer, for å se hvordan og på hvilke områder offentlige innkjøp kan bidra til å styrke norsk næringslivs grønne konkurransekraft.

2.8 Mer sosialt ansvar

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at statlige og kommunale institusjoner bør følge opp sin del av ansvaret formulert i FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP) og gjennomføre aktsomhetsvurderinger for å sikre ivaretakelse av menneskerettigheter i leverandørkjedene i tråd med anskaffelsesregelverket. Dette innebærer at selskapene det offentlige kjøper varer fra, må kartlegge eksisterende og potensiell negativ innvirkning på menneskerettighetene og gjøre det de kan for å forebygge og redusere disse.

Disse medlemmer vil understreke at de offentlige innkjøpene har stor påvirkning på arbeids- og utdanningssituasjonen for mange i det offentlige. Disse medlemmer viser til at det i dagens lov stilles krav til universell utforming ved offentlige anskaffelser. Samtidig melder Blindeforbundet at det er dokumentert at mange blinde i praksis opplever barrierer knyttet til programmer og systemer som ikke er universelt utformet, og dermed har måttet slutte i jobben. Disse medlemmer mener at det må sikres standarder som kan sørge for at dette ikke skjer igjen. Her spiller spesielt Difi en særlig viktig rolle.

Disse medlemmer viser også til at det er store utfordringer med at det blir kjøpt utstyr og hjelpemidler som krever engelsk tale eller kun bokmål. Det hindrer elever og ansatte i å kunne bruke språket sitt i skole- og arbeidshverdagen. Offentlige innkjøp må støtte opp om, ikke svekke, den vedtatte språkpolitikken med to offisielle skriftspråk i Norge, bokmål og nynorsk. Disse medlemmer viser til at Språkrådets framtidsutvalg anbefaler å stille krav om språklig tilgang og kvalitet i regelverket for offentlige innkjøp.

Disse medlemmer støtter dette og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen stille krav om språklig tilgjengelighet og kvalitet i regelverket for offentlige innkjøp, i tråd med forslaget fra Språkrådets framtidsutvalg.»