Svar til representantforslag
117 S (2018-2019) om å innfri klimastreikernes krav fra stortingsrepresentant Une
Bastholm
Jeg viser til representantforslag
117 S (2018-2019) med forslag om å innfri klimastreikernes krav
fra stortingsrepresentant Une Bastholm.
Forslagene berører
flere departementer, og svarene er samordnet med henholdsvis Olje-
og energidepartementet, Utenriksdepartementet og Finansdepartementet.
Jeg vil svare på
spørsmål 1,2 og 3 separat, mens spørsmål 4,5 og 6 vil bli besvart
samlet i brevet.
Forslagene lyder:
1. Stortinget ber regjeringen fra
og med statsbudsjettet for 2020 utarbeide forslag til årlige sektorvise
klimabudsjetter som forplikter norske myndigheter til å redusere klimautslippene
fra norsk territorium med 60 prosent innen 2030 sammenlignet med
1990, og 95 prosent innen 2050.
2. Stortinget ber regjeringen umiddelbart
stanse tildeling og åpning av nye olje- og gassfelt på norsk sokkel
og samtidig starte en gradvis og planmessig utfasing av petroleumsvirksornheten
over en 15 årsperiode.
3. Stortinget ber regjeringen fremme
et forslag om permanent vern mot petroleumsaktivitet i særlig verdifulle og
sårbare havområder, som Lofoten, Vesterålen og Senja, iskantsonen,
polarfronten i Barentshavet og Norskehavet, havområdet rundt Jan
Mayen, Mørebankene, lverryggen samt Skagerak.
4. Stortinget ber regjeringen fra
og med forslag til statsbudsjett for 2020 innføre en klimaprosent
hvor opptil to prosent av nasjonalinntekten overføres årlig fra
oljefondet til klimatiltak i utviklingsland, for å bidra med Norges
rettferdige andel av de globale klimakostnadene.
5. Stortinget ber regjeringen i
forbindelse med statsbudsjettet for 2020 fremme forslag om å overføre
65 mrd. kroner fra Statens pensjonsfond utland til FNs grønne klimafond.
6. Stortinget ber regjeringen utrede
hva som er Norges rettferdige andel av de globale klimakostnadene,
og i forslag til statsbudsjett for 2020 redegjøre for en modell
for å fastsette årlige bidrag og for hvordan disse kan benyttes
til klimatiltak i utviklingsland.
Svar på spørsmål
1:
Som det fremgår
av Granavolden-plattformen vil Norge melde inn et forsterket klimamål
til FN i 2020. Regjeringen vil også arbeide for at EUs samlede ambisjonsnivå
øker til 55 prosent, og melde inn et forsterket norsk klimamål i
tråd med EUs ambisjoner.
Frem til regjeringen
legger frem et forsterket mål, gjelder målet Norge allerede har
meldt inn til FN om å redusere klimagassutslippene med minst 40
prosent innen 2030. Norge har også nedfelt i klimaloven at målet
for 2030 skal være at utslipp av klimagasser reduseres med minst
40 prosent fra referanseåret 1990.
Rundt halvparten
av Norske utslipp ligger utenfor kvotesystemet i innsatsfordelingsforordningen.
Ved felles oppfyllelse med EU vil Norge få et forpliktende utslippsbudsjett
om å redusere de ikke-kvotepliktige utslippene med 40 prosent i
perioden 2021-2030. Dette er ikke et sektorvis klimabudsjett, men
et budsjett for alle ikke-kvotepliktig utslipp. Regjeringen vil
også ha sektorvise ambisjoner for kutt i klimagassutslippene i ikke-kvotepliktig
sektor, herunder halvere utslippene fra transportsektoren innen
2030 sammenlignet med 2005.
Regjeringen vil
at Norges ikke-kvotepliktige utslipp skal reduseres med minst 45
prosent i 2030. Dette er et høyere ambisjonsnivå enn en avtale med
EU vil kreve. Målet er at reduksjonen skjer gjennom innenlandske tiltak
og regjeringen planlegger for dette. Om strengt nødvendig kan fleksibiliteten
i EUs rammeverk benyttes. Regjeringen vil utarbeide en plan for
å oppfylle dette målet når en avtale med EU om felles oppfyllelse
er på plass.
Den andre halvparten
av Norges utslipp er dekket av EU sitt kvotesystem. Fra 2021 er
det vedtatt en årlig nedskalering av kvotemengden slik at de samlede
utslippene i systemet er 43% lavere enn 2005 nivå. Dersom den årlige
reduksjonen i kvotemengden er uendret til 2050, tilsvarer dette
om lag 84% reduksjon i kvotepliktig utslipp.
Klimautfordringen
kan bare løses med globalt samarbeid, og regjeringen arbeider som
nevnt for at EUs samlede ambisjonsnivå øker til 55 prosent i 2030.
Med hensyn til 2050, så har regjeringen allerede en ambisjon om
gjøre Norge til et lavutslippssamfunn i 2050, hvor klimagassutslippene
reduseres med 90-95 prosent. Regjeringen vil også melde inn en lavutslippsstrategi
for 2050 til FN. Både klimaloven og en avtale med EU om felles oppfyllelse
har mekanismer som, på en vesentlig sterkere måte enn tidligere,
sikrer at Norge må nå sine mål.
Svar på spørsmål
2:
Petroleumspolitikken,
rammer for virksomheten og avveininger mot andre samfunnsforhold
har vært gjenstand for grundige vurderinger og avveininger i Stortinget
over flere tiår. Brede politiske flertall bak mål og rammebetingelser
for petroleumsnæringen har gitt stabile og forutsigbare forhold
i nærmere 50 år.
I henhold til Granavolden-plattformen
er hovedmålet i regjeringens petroleumspolitikk å legge til rette for
lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv. Regjeringen
vil videreføre en stabil og langsiktig petroleumspolitikk. Letepolitikken
skal bidra til dette. Nye, lønnsomme funn som sikrer inntekter,
verdiskaping og sysselsetting er viktig for å opprettholde vårt
velferdssamfunn. Regjeringen vil legge til rette for lønnsom produksjon
av olje og gass, blant annet gjennom forutsigbare rammevilkår, og
videreføre dagens praksis med jevnlige konsesjonsrunder på norsk
sokkel for å gi næringen tilgang på nye letearealer.
En stor andel av
verdiskapingen skal tilfalle den norske stat, slik at den kan komme
hele samfunnet til gode. Olje- og gassnæringen er Norges største
og viktigste næring målt i verdiskaping, statlige inntekter, investeringer
og eksportverdi. Næringen har bidratt til næringsutvikling, teknologiutvikling
og titusenvis av arbeidsplasser i hele Norge.
Petroleumsforvaltningen
skal skje innenfor forsvarlige rammer også når det gjelder hensynet
til det ytre miljø. Ved revidering av Forvaltningsplanen for Barentshavet
og Lofoten vil regjeringen legge vekt på miljøfaglige råd i eller
nær verdifulle og sårbare områder (SVO). Regjeringen vil ikke åpne
for petroleumsvirksomhet, eller konsekvensutrede i henhold til petroleumsloven,
i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja i perioden 2017-2021,
og ikke iverksette petroleumsvirksomhet ved Jan Mayen, iskanten,
Skagerak eller på Mørefeltene. Regjeringen vil videre fortsette kunnskapsinnhentingen
gjennom videre kartlegging av petroleumsressursene, også i områder
som ikke er åpnet for petroleumsvirksomhet, og gjennomføre 25. konsesjonsrunde
etter at revideringen av forvaltningsplanen for Barentshavet er
ferdig behandlet, og ved utlysning legge vekt på miljøhensyn i tråd
med forvaltningsplanen.
Regjeringen fører
en ansvarlig og forutsigbar petroleumspolitikk i møte med klimautfordringene.
Norsk petroleumspolitikk og norsk klimapolitikk bygger på prinsippet
fra det FN-ledede klimasamarbeidet om at hvert land er ansvarlig
for utslipp fra sitt territorium og sin økonomiske sone. Petroleumsvirksomheten
i Norge er allerede underlagt streng virkemiddelbruk for å begrense
utslippene til luft fra produksjonsaktiviteten, vesentlig strengere
enn i andre petroleumsproduserende land. Virksomheten har i dag
kvoteplikt under det europeiske kvotesystemet for klimagasser (ETS)
i tillegg til CO2-avgift.
Kvoteplikt og CO2-avgiften
er hovedvirkemidlene i klimapolitikken på norsk sokkel, jf. Prop
80 S (2017-2018). Avgiftssatsen er høy og kommer på toppen av kvoteplikten.
Sammen gir disse økonomiske virkemidlene oljeselskapene kontinuerlig
en økonomisk egeninteresse av å gjennomføre alle utslippsreduserende
tiltak som har et rimelig kostnadsnivå. I henhold til Granavolden-plattformen
vil regjeringen stille strengere klimakrav under produksjonsfasen
for felt på norsk sokkel, herunder krav om beste tilgjengelige teknologi. Disse
virkemidlene begrenser utslippene av klimagasser fra sektoren og
bidrar til at utslippene på norsk sokkel er langt lavere enn de
ellers ville vært.
Regjeringen har
også fått utredet klimarisikoen som norsk økonomi står overfor.
Økt kunnskap om et lands samlede eksponering mot klimarisiko vil
styrke informasjonsgrunnlaget, slik at politikk og virkemidler kan rettes
inn på en måte som reduserer landets sårbarhet for klimarisiko og
ivaretar langsiktig verdiskapning. Regjeringen vil, i henhold til
Granavolden-plattformen, vurdere og følge opp anbefalingene og vurderingene
fra klimarisikoutvalget, og stille krav til at selskapene synliggjør
klimarisiko i sine utbyggingsplaner.
Skal verden nå Parisavtalens
mål, må vi ha en omstilling til lavutslippssamfunnet. Dette krever
en styrket klimainnsats i årene framover. Norge gir et betydelig
bidrag til utviklingen av fornybare alternativer til fossil energi.
Vi er også en pådriver for at det settes en pris på utslipp av CO2-internasjonalt. Sammen vil
dette på sikt gjøre fossile ressurser mindre lønnsomme å produsere. Dermed
vil også etterspørselen globalt etter olje og gass påvirkes av klimatiltak
som gjennomføres i de enkelte land.
Svar på spørsmål
3:
Norge har gjort
store fremskritt i forvaltningen av norske havområder med å utvikle
helhetlige forvaltningsplaner. Vi ser verdiskaping og miljø i sammenheng.
Et viktig arealmessig grep i forvaltningsplanene er identifisering
av særlig verdifulle og sårbare områder. Dette er områder som har
vesentlig betydning for det biologiske mangfoldet og den biologiske
produksjonen i havområdet, også utenfor områdene selv.. Målet i
forvaltningsplanene er at aktiviteter i disse områdene skal foregå
på en måte som ikke truer områdenes økologiske funksjoner eller
naturmangfold. Regjeringen vil sette helhetlige rammer for næringsvirksomhet
til havs, herunder sette områdespesifikke rammer for petroleumsvirksomhet
i forvaltningsplanene for havområdene.
Regjeringen vil
ikke åpne for petroleumsvirksomhet, eller konsekvensutrede i henhold
til petroleumsloven, i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og
Senja i perioden 2017-2021, og ikke iverksette petroleumsvirksomhet
ved Jan Mayen, iskanten, Skagerrak eller på Mørefeltene.
Når det gjelder
vern i marine områder legger regjeringen til grunn at tverrsektorielt
marint vern etter naturmangfoldloven skal bidra til å ta vare på
et utvalg av representative, særegne, sårbare eller truede marine
undersjøiske naturtyper og naturverdier for framtiden. Innenfor
marine verneområder reguleres, i tråd med det aktuelle verneformålet,
all aktivitet som kan forringe verneverdiene. Aktivitet som ikke
er i strid med verneformålet vil fortsatt være tillatt.. Områdene
skal, sammen med arealer som er beskyttet etter annet lovverk, danne
et nettverk av vernede og beskyttede områder som skal ta vare på
økosystemer og naturverdier.
Svar på spørsmål
4,5 og 6:
Det er bred politisk
enighet om rammene for hvordan våre felles sparepenger i Statens
pensjonsfond utland (SPU) skal forvaltes. Fondet formål er høyest
mulig avkastning til et risikonivå som skal være akseptabelt. Innenfor
den overordnede finansielle målsettingen skal fondet forvaltes ansvarlig.
Investeringsstrategien som er fastsatt for SPU støtter opp under
fondets finansielle målsetting og er bredt forankret, blant annet
gjennom de årlige meldingene til Stortinget om Statens pensjonsfond.
SPU er en del av
rammeverket for finanspolitikken. De løpende inntektene fra petroleumsvirksomheten overføres
til SPU og omgjøres til en portefølje av finansinvesteringer i utlandet.
Midlene i SPU kan bare anvendes til en beløpsmessig overføring til
statsbudsjettet etter vedtak i Stortinget. Midlene som overføres
fra SPU er ikke øremerkede, men inngår som en del av en samlet budsjettbehandling
der regjeringen og Stortinget prioriterer mellom ulike formål.
De fattigste landene
rammes hardest av klimaendringene. De trenger støtte til å tilpasse
seg. Og de trenger støtte til å legge om økonomiene sine slik at
de kan få økonomisk vekst med lave utslipp. De industrialiserte
landene har en kollektiv forpliktelse om å mobilisere 100 milliarder
dollar årlig i klimafinansiering innen 2020. Norge har ikke noen
individuell forpliktelse til å øke sin klimafinansiering, men Norge
må bidra til at dette målet nås, i likhet med andre industriland. Norge
er en stor bidragsyter av klimafinansiering til utviklingsland.
Særlig gjennom klima- og skogsatsingen er vi et foregangsland i
langsiktig og forutsigbar finansiering. Norge ga i 2017 4,8 milliarder
kroner i klimafinansiering til utviklingsland. Det er en økning
fra 2016 på om lag 500 millioner. Tallene for 2018 er ennå ikke klare.
Regjeringen vil
øke nivået på klimafinansering i årene som kommer for å bidra til
at utviklingslandene når målene i Parisavtalen. I utviklingsmeldingen
har regjeringen signalisert at bistanden til fornybar energi vil
dobles i løpet av stortingsperioden. Dette har allerede blitt fulgt
opp i 2019 budsjettet gjennom at regjeringen har økt bevilgningen
til fornybar energi fra 570 millioner i 2018 til over 1,1 milliarder
kroner i 2019. I tillegg er Klima- og skogsatsingen økt fra 3 milliarder
til 3,2 milliarder. Støtten til Norfund er også økt med 187,5 millioner. Totalt
vil nærmere 2 milliarder kroner bli overført til Norfund i ny forvaltningskapital
i 2019. Investeringer i fornybar energi skal utgjøre om lag halvparten
av tilført kapital. Det gjør at Norfund er et særdeles viktig supplement
til regjeringens bevilgning til fornybar energi over bistandsbudsjettet.
Regjeringen er med
dette godt i gang med å øke klimafinansieringen. Fremover vil Det
grønne klimafondet være hovedkanalen for klimafinansiering under klimakonvensjonen.
Det grønne klimafondet
skal økes fra 400 til 800 millioner kroner for perioden 2020-2023.
Klima- og skogsatsingen vil også fortsette frem til 2030. Norge
vil derfor også fremover tilby forutsigbar og langsiktig klimafinansiering
til utviklingslandene.
I klimaforhandlingene
er det stor oppmerksomhet om rettferdighet, også etter man i Parisavtalen
fikk enighet om et opplegg der land bestemmer sine mål ut fra nasjonale
omstendigheter. Det er bra at det er offentlig diskusjon om landenes
bidrag er tilstrekkelige. 2019 er et år der økte ambisjoner står
på dagsorden. Norge skal i den internasjonale diskusjonen være en
pådriver fort økte klimaambisjoner. Arbeidet med forsterkning av Norges
klimamål er et viktig bidrag. Rettferdighet er imidlertid mer enn
bare et spørsmål om byrdefordeling. Klimainnsats er ikke bare en
kostnad, men byr også på muligheter. Når omstillingen skyter fart,
vil land som ikke tar del i denne utviklingen bli hengende etter.
Det at alle verdens land tar del i en lavutslippsutvikling er derfor
en viktig del av rettferdighet. Løsningen ligger ikke bare i større
pengeoverføringer. Land som mottar klimafinansiering må også prioritere
egne ressurser til klimatiltak. De må lage gode rammevilkår for
å tiltrekke seg finansiering og integrere klimahensyn i sine utviklingsplaner.
Hvis land utnytter energikilder som sol og vind, kan de få lavere
utgifter og de blir mindre avhengige av andre land. Det er bra for
klima, det er bra for økonomien og det er bra for utvikling.