Hovedinnholdet i proposisjonen

Justis- og beredskapsdepartementet foreslår i proposisjonen endringer i reglene om nektelse og henvisning av anker over dom til lagmannsretten (såkalt «ankesiling») i straffesaker. Etter lovforslaget avskaffes domfeltes ubetingede rett til ordinær ankebehandling av straffesaker som gjelder lovbrudd med strafferamme over seks års fengsel. Dermed vil også anker i de alvorligste straffesakene kunne nektes fremmet når lagmannsretten anser det klart at anken ikke vil føre frem.

I proposisjonen foreslås det også å innføre en lovbestemt frist for å inngi støtteskriv til anke over dom. I tillegg foreslås det å rette enkelte inkurier i arrestordreloven.

Lagmannsrettens adgang til å nekte ordinær ankebehandling (ankesiling)

Etter gjeldende rett foretar lagmannsretten en forhåndsvurdering av om en anke over dom skal henvises til ankeforhandling, jf. straffeprosessloven § 321, jf. § 325. Denne foreløpige prøvingen benevnes ofte som «ankesiling» og finner sted når lagmannsretten har mottatt anken.

Etter straffeprosessloven § 321 er ankesakene delt inn i tre grupper etter alvorlighetsgrad. For de minst alvorlige straffesakene oppstiller straffeprosessloven en samtykkeordning, jf. § 321 første ledd. Bestemmelsen slår fast at en anke ikke kan fremmes uten lagmannsrettens samtykke hvis påtalemyndigheten ikke har påstått og det ikke er idømt annen reaksjon enn bot, inndragning eller tap av retten til å føre motorvogn mv. Dersom siktede er et foretak, er det ikke krav om samtykke. Samtykke skal kun gis «når særlige grunner taler for det». I praksis blir anker i slike saker sjelden henvist.

I straffesaker hvor samtykke ikke er påkrevd etter første ledd, er regelen at lagmannsretten helt eller delvis kan nekte anken fremmet etter en realitetsprøving, jf. § 321 annet ledd første punktum. En avgjørelse om å nekte anken fremmet er en realitetsavgjørelse som avslutter saken. Vilkåret er at rettens medlemmer enstemmig finner det «klart» at anken ikke vil føre frem. Den ankende part har dermed en betinget rett til ordinær behandling av anken i lagmannsretten. Selv om lagmannsretten mener det er klart at anken er utsiktsløs, kan retten likevel velge å henvise anken. Dette kan særlig være aktuelt hvis anken reiser viktige prinsipielle spørsmål.

Anker i de mest alvorlige straffesakene kan ikke nektes fremmet, jf. § 321 tredje ledd første punktum. Etter bestemmelsen gjelder dette anker som angår straffbare forhold som kan medføre fengsel i mer enn seks år – såkalte «seksårssaker». Mangelen på siling innebærer at domfelte har en ubetinget rett på ordinær behandling av anken. Dette gjelder imidlertid ikke hvis anken gjelder overtredelse av straffeloven § 274 (grov kroppsskade), til tross for at strafferammen for dette lovbruddet er fengsel inntil ti år, jf. tredje ledd annet punktum.

Forslaget i NOU 2016:24, som har vært på høring, om å fjerne den ubetingede retten til ankebehandling i seksårssakene, har fått stor oppslutning i høringsrunden.

Departementet mener i likhet med utvalgets flertall og de fleste høringsinstansene at tiden er moden for at den ubetingede retten til ankebehandling avskaffes. Det foreslås at anker i seksårssakene i stedet skal vurderes på grunnlag av det alminnelige silingskriteriet i straffeprosessloven § 321 annet ledd første punktum.

Etter departementets syn er det ikke grunn til å bruke tid og ressurser på ordinær ankebehandling av anker som klart ikke vil føre frem. Flere høringsinstanser har påpekt at den ubetingede retten til ankebehandling har ført til at det gjennomføres ankeforhandlinger i saker der det på forhånd er klart at utfallet vil bli det samme som i tingretten. Dette er ikke fornuftig ressursbruk. En opphevelse av den ubetingede retten til ankebehandling vil frigjøre tid og ressurser for domstolene og sakens aktører. Lagmannsrettene bør fremover i større grad kunne benytte sine ressurser på straffesaker hvor ordinær ankebehandling har merverdi for å ivareta rettsikkerheten.

Det er også et viktig hensyn at forslaget vil bidra til å redusere belastningen for fornærmede. Forutsatt at lagmannsretten under silingen har forsvarlig grunnlag for å konstatere at anken klart ikke vil føre frem, vil fornærmede oppnå en raskere avslutning av saken og bli spart for en ny behandling.

Departementet viser også til at det har funnet sted en betydelig rettsutvikling gjennom de krav som i dag stilles til lagmannsrettens begrunnelse for å nekte anken fremmet, jf. § 321 femte ledd. Begrunnelsesplikten innebærer at det fremstår som mindre betenkelig å åpne for siling av anker i de alvorligste straffesakene enn da spørsmålet ble vurdert i forbindelse med innføringen av to-instansreformen. Partene er dermed gitt en mulighet til å etterprøve om anken har vært undergitt en reell overprøving. Lagmannsrettens beslutning kan ankes til Høyesterett, som blant annet kan vurdere om ankedomstolen har utvist et forsvarlig skjønn, og om det var forsvarlig å nekte anken fremmet på grunnlag av en skriftlig og forenklet behandling.

Et ytterligere moment er at straffeprosessloven § 23 etter endringslov 22. juni 2018 nr. 79 åpner for at eventuelle opptak fra hovedforhandlingen i tingretten kan spilles av under ankesilingen. Dette gjør det enklere for lagmannsretten å foreta en full realitetsprøving av den angrepne avgjørelsen. Foreløpig er det imidlertid kun Nord-Troms tingrett som har tilgjengelig nødvendig opptaksutstyr.

Frist for støtteskriv til anke over dom

Fristen for å anke over dom er normalt to uker, jf. straffeprosessloven § 310. Siktedes anke fremsettes for domstolen som avsa dommen, eller for påtalemyndigheten, eventuelt for et fengsel der siktede er innsatt, jf. § 312 første ledd. Når påtalemyndigheten anker, avbrytes fristen når anken avgis til forkynning for siktede, jf. § 312 fjerde ledd. Selv om siktedes anke er fremsatt for retten eller fengselet, blir anken i første omgang oversendt påtalemyndigheten, jf. § 312 tredje ledd. Enten det er tale om anke fra siktede eller påtalemyndigheten, skal påtalemyndigheten uten opphold sende ankeerklæringen og de øvrige saksdokumenter til ankedomstolen, jf. § 316.

Regler om hva ankeerklæringen må og bør inneholde, fremgår av § 314. Minstekravet er at anken angir hvilken dom som ankes, hvilke deler av dommen anken gjelder, og hvilke ankegrunner som gjøres gjeldende. Dersom anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, kreves det ikke at det konkretiseres hvilke feil som underinstansen har gjort.

I praksis blir det til anken ofte ettersendt et såkalt støtteskriv, som inneholder anførsler, argumentasjon og annen informasjon ut over det som følger av lovens minstekrav. Siden siktede kan inngi anke på egen hånd allerede ved forkynnelsen av dommen, vil det ofte være nødvendig at forsvarer i ettertid gir en mer utfyllende begrunnelse for anken. Dette gjelder særlig hvis anken er gjenstand for siling, idet siktede da ikke kan påregne at anken henvises til ordinær ankebehandling. Noen ganger er det også behov for mer tid til å begrunne anken, noe som ivaretas ved at det i en viss utstrekning er en åpning for å inngi støtteskriv etter ankefristens utløp. Bestemmelser om støtteskriv finnes ikke i straffeprosessloven.

I NOU 2016:24 foreslår straffeprosesslovutvalget å regulere ordningen med støtteskriv i ny straffeprosesslov. I lovutkastet § 37-4 fjerde ledd er det angitt at støtteskriv til anken «skal inngis innen 1 uke».

Departementet mener at det i gjeldende straffeprosesslov bør inntas en lovbestemt frist for å inngi støtteskriv til anke over dom. Det antas at en slik bestemmelse vil virke disiplinerende og bidra til en mer effektiv prosess. Med dagens ordning vil det erfaringsmessig kunne gå noe tid fra siktede har fremsatt en anke, til påtalemyndigheten har fastsatt en frist. Denne forsinkelsen vil man unngå hvis fristen følger direkte av straffeprosessloven.

Det er ikke påvist noe praktisk behov for å lovfeste en frist for støtteskriv som gjelder for påtalemyndigheten. En lovbestemt frist for påtalemyndighetens vedkommende ville også passet mindre godt med gjeldende ankeregelverk. Departementet vil ikke på nåværende tidspunkt følge opp utvalgets forslag om at anker alltid skal inngis til den domstol som har truffet avgjørelsen. Det foreslås derfor at fristen kun skal gjelde for siktede. Videre foreslås det at støtteskrivet skal settes frem for påtalemyndigheten.

Departementet foreslår at den lovbestemte fristen settes til to uker regnet fra inngivelsen av anken. En slik regel vil være enkel å praktisere og forhindrer unødig uklarhet. Departementet mener en frist på én uke vil være for knapp i mange saker, og går derfor ikke inn for dette. Siden det vil kunne være behov for en lengre frist enn to uker i større og mer komplekse saker, foreslås det at påtalemyndigheten eller retten skal ha adgang til å sette en lengre frist.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Konsekvenser av endringen i ankesilingsreglene

Departementets forslag om å fjerne den ubetingede retten til ordinær ankebehandling i seksårssakene vil ha økonomiske og administrative konsekvenser både for domstolene, påtalemyndigheten, tiltalte, fornærmede og etterlatte, samt for profesjonelle aktører som forsvarere, bistandsadvokater, tolker og sakkyndige.

Arbeidet med silingsavgjørelser i lagmannsretten vil som følge av forslaget bli mer omfattende og ressurskrevende. Forsvarere og påtalemyndigheten må trolig også bruke mer ressurser på å begrunne anken. Samtidig vil forslaget føre til at færre saker bli henvist til ankeforhandling. Ordinær ankebehandling med muntlige partsforhandlinger og umiddelbar bevisføring er svært ressurskrevende. Forslaget ventes samlet å effektivisere lagmannsrettene og sikre at det er de rette ankene som henvises til ankeforhandling. Det er også grunn til å forvente at saksbehandlingstiden i lagmannsrettene vil bli redusert. Dersom anker i seksårssakene blir mer informative, vil det også bidra til større konsentrasjon og effektivitet ved gjennomføringen av ankeforhandlingen dersom anken henvises. Det pekes videre på at forslaget vil redusere belastningene for sakens aktører, som slipper å gjennomføre en ny behandling i lagmannsretten dersom vilkårene for ankenektelse er til stede. Forslaget vil føre til raskere saksavvikling som igjen bidrar til god rettspleie og rettssikkerhet.

Det som er avgjørende for hvor ressursbesparende forslaget vil være, er hvor mange færre seksårssaker som vil bli henvist til ankeforhandling i lagmannsretten. Det er vanskelig å anslå hva henvisningsprosenten vil bli, men det er departementets klare oppfatning at besparelsen knyttet til færre ankeforhandlinger vil være langt større enn kostnadene ved at alle anker skal være gjenstand for ankesiling.

Forslaget ventes samlet å effektivisere lagmannsrettene og sikre at det er de rette ankene som henvises til ankeforhandling, samt medføre redusert ressursbruk hos påtalemyndigheten ved færre aktorater ført av politiaktor eller aktor fra statsadvokatembetet. Lagmannsrettene og påtalemyndigheten har i dag kapasitetsutfordringer, og forslaget vil bidra til å øke kapasiteten og redusere saksbehandlingstidene.

Departementet understreker at det er usikkerhet knyttet til de tallfestede virkningene, først og fremst fordi det er vanskelig å anslå hvor mange saker som vil bli henvist til muntlig ankebehandling. De forventede besparelsene er derfor oppgitt med et mulighetsspenn.

Konsekvenser av å innføre en lovbestemt frist for å inngi støtteskriv

Forslaget til lovendring innebærer at siktedes frist for å inngi støtteskriv til anke over dom følger direkte av loven. Påtalemyndigheten behøver dermed ikke å sette en frist i den enkelte sak eller skrive eget brev om dette. Forslaget vil derfor trolig redusere risikoen for misforståelser og kommunikasjonssvikt og føre til færre forsinkelser. Departementet forventer at forslaget vil bidra til en mer effektiv prosess og ha en viss kostnadsbesparende effekt.