Jeg viser til brev fra Stortingets arbeids- og sosialkomité av 8. mars 2019 der det bes om en vurdering av representantforslag 91 S (2018–2019) fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes.

De kartlegginger som er gjort av bruken av innleie i norsk arbeidsliv tyder på at den samlet sett ikke utgjør mer enn 1,5 til 2 prosent av alle sysselsatte. Det har imidlertid vært en tydelig økning i bruken av innleie i deler av bygge- og anleggsnæringen. I fjor ble det vedtatt endringer i arbeidsmiljølovens regler på innleieområdet, som trådte i kraft 1. januar i år. Reglene innebærer blant annet at vilkårene for innleie er blitt skjerpet, og at bruken av avtaler om "fast ansettelse uten garantilønn", som ikke gir noe garantert minste arbeidsomfang, ikke kan videreføres.

Som begrunnelse for representantforslaget vises det blant annet til bemanningsbransjens bruk av kontrakter med svært lave stillingsandeler. Arbeidsmiljøloven fastsetter ikke noe forbud mot lave stillingsprosenter, men den avtalte stillingsprosenten for en fast ansatt må være reell. Den kan ikke være lavere enn den som arbeidsgiver på avtaletidspunktet planlegger å benytte arbeidstaker til. Det er uttrykkelig uttalt i forbindelse med den nylige lovendringen. De nye reglene skal blant annet sikre at fast ansatte vet hvor mye de skal jobbe. Det er også gjort presiseringer som skal sikre bedre forutsigbarhet for når arbeidet skal utføres.

Jeg forutsetter at regelverket etterleves og at intensjonen med regelendringene ikke undergraves eller omgås. Konkrete tvister om lovligheten av kontraktene må løses av partene, eventuelt følges opp via domstolene. Jeg vil selvsagt følge nøye med på hvordan praksis utvikler seg og fortløpende vurdere behovet for tiltak.

Som varslet i Prop. 73 L (2017-2018) er departementet også i gang med å utrede tiltak for bedre kontroll og håndheving av ulovlig innleie. Vi er i dialog med partene i arbeidslivet om saken. Det tas sikte på å sende ut et høringsnotat i saken i løpet av våren 2019.

Et forbud mot innleie av arbeidskraft fra virksomheter som ikke er produksjonsbedrifter mener jeg vil virke uheldig på arbeidsmarkedet. Det vil etter min vurdering gi for lite fleksibilitet når det gjelder virksomhetenes behov for å ta unna arbeidstopper og å dekke bemanningsbehov som oppstår ved arbeidstakeres fravær. Det er heller ikke alltid at det finnes tilstrekkelig arbeidskraft lokalt. Fra spørreundersøkelser blant virksomheter fremkommer det at innleie i offentlig sektor særlig benyttes til å dekke vikariater. Hvordan et innleieforbud vil slå ut er også usikkert og avhengig av virksomhetene strategi for å møte et slikt forbud.

De nye reglene har kun virket i underkant av tre måneder. Det er etter min vurdering alt for tidlig å konkludere med at det er behov for ytterligere tiltak på innleieområdet. Departementet følger imidlertid nøye med på utviklingen i bruken av innleie, blant annet gjennom kartleggingsprosjekter som gjennomføres i samarbeid med partene i arbeidslivet. Det er et felles ansvar for alle parter i arbeidslivet å bidra til etterlevelse av regelverket.