Dokument 8:78 S (2018-2019)
– Representantforslag om at utdanningen av legespesialister skal
svare til helsetjenestens behov
Det vises til brev
av 19. februar 2019 hvor det bes om min vurdering av Dokument 8:78
S (2018-2019) med et representantforslag om at utdanningen av legespesialister
skal svare til helsetjenestens behov fra stortingsrepresentantene
Kjersti Toppe,Marit Knutsdatter Strand, Willfred Nordlund og Siv
Mossleth.
Forslagsstillerne
ønsker at regjeringen snarest oppretter 200 nye stillinger for LIS1-leger.
Forslagstillerne ønsker også at regjeringen utreder en ordning der
et visst antall av de nye stillingene kobles til såkalte ALIS-stillinger
for leger. Forslagsstillerne ønsker videre en oversikt over omfanget
av såkalte postleger i sykehusene, herunder tiltak som kan sørge
for at arbeidsoppgavene som disse utfører i framtiden kan utføres
av LIS1-leger.
I brevet redegjør
representantene for bakgrunnen for sine forslag. Som kjent foreligger
nå Helsedirektoratets nye vurdering av dimensjonering av LIS1-stillingene,
et utredningsarbeid som er foretatt på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet.
Jeg merker meg at de presenterte forslagene har innholdsmessig likhet
med forslagene som nylig er fremmet og er til vurdering i departementet.
Mine foreløpige kommentarer til de presenterte forslagene følger
i det videre.
Til forslagets punkt 1: "Oppretting
av 200 nye stillinger for LIS1-leger"
Helse-
og omsorgsdepartementet ga i 2018 Helsedirektoratet i oppdrag å
kartlegge behovet for LIS1-legestillinger i helse- og omsorgstjenestene
i Norge. Direktoratet overleverte sin kartlegging nå i januar 2019.
Direktoratet tilråder at antallet stillinger økes på noe sikt med
200, samt at det enten blir gjennomført, eller vurderes å gjennomføre,
en rekke ulike tiltak som kan bidra til at flere leger kan få gjennomført
LIS1. Tilrådningen skiller seg vesentlig fra direktoratet tilråding om
samme sak fra 2014. Direktoratet frarådet da en økning av stillingsantallet,
og vurderte da på bakgrunn av analyser av framtidig behov at antallet
stillinger heller burde reduseres. Direktoratets tilråding ble ikke
fulgt opp av departementet, og antallet stillinger ble videreført.
Det er flere årsaker
til at direktoratet vurderer at situasjonen er noe annerledes i
2019 enn i 2014:
-
Det har vært høyere
vekst i antallet legestillinger i tjenestene de siste årene enn
forutsatt.
-
Flere blir nødt
til å å fullføre LIS1 når overgangsordninger for EØS-utdannede leger
opphører.
-
Det har kommet nye
krav som krever spesialisering i allmennmedisin for leger i kommunale
helse- og omsorgstjenester.
-
Tilstrømningen av
spesialister fra utlandet er redusert.
-
Det har vært en
stor økning i søkere til stillinger.
-
Det er behov for
å styrke rekrutteringen til henholdsvis allmennmedisin, sårbare
spesialiteter, og områder med rekrutteringsutfordringer.
LIS1-stillingene
utgjør nå første del av legenes spesialistutdanning. Det er derfor
viktig at dimensjoneringen og innretningen på stillingene er i tråd
med tjenestenes behov, også med hensyn til legespesialister. Direktoratets
tilrådninger innebærer både økning av antallet stillinger og ulike
tiltak som kan bidra til at flere leger kan få gjennomført første
del av spesialistutdanningen. Dette siste er en god og nødvendig
tilnærming. Direktoratets kartlegging viser også at det er store
ressursbehov og kostnader relatert til hver enkelt stilling. Det
er derfor nødvendig å vurdere ulike grep utover kun mulig oppretting
av nye stillinger når direktoratet nå har vurdert at det er behov
for at flere leger får fullført LIS1.
Jeg er enig med
forslagsstillerne i at det er behov for å øke antallet stillinger
og gi flere leger mulighet til å kunne fullføre LIS1. Regjeringen
har i Granavolden-plattformen gjort det klart at antallet LIS1-stillinger
skal økes. Samtidig må en slik økning skje på en bærekraftig måte,
og vi må blant annet være trygge på at tjenestene har tilstrekkelig
kapasitet til å kunne veilede LIS1-legene. Vi må vurdere om det
finnes andre måter å oppnå målsetningen på. Direktoratets kartlegging
er et viktig utgangspunkt for å vurdere hvordan vi kan gjøre dette. Departementet
vurderer for tiden tilrådningene til direktoratet og vil følge opp
disse på egnet måte.
Til forslagets punkt 2: Koble LIS1-stillinger
til såkalte ALIS-løp for leger
Det er
i dag utfordringer med å sikre rekruttering til fastlegestillinger/-avtaler,
spesielt i distriktskommuner og til allmennmedisinske oppgaver i
kommunene. En partssammensatt arbeidsgruppe nedsatt av trepartssamarbeidet
(staten, Legeforeningen og KS), har beregnet at det kan være behov
for om lag 500 nye allmennleger årlig. Situasjonen gjør det nødvendig
å vurdere tiltak som kan bidra til at flere nyutdannede leger i
enn i dag velger å spesialisere seg innen allmennmedisin.
En av tilrådningene
i direktoratets kartlegging av behovet for LIS1-leger er relatert
til rekruttering av leger til allmennmedisin. Tilrådningen innebærer
forslag om oppretting av noen såkalt "øremerkede" utdanningsstillinger
koblet til allmennmedisin (ref. ALIS-avtaler).
Jeg er kjent med
at det har vært gode erfaringer med prosjektene ALIS-Vest og ALIS-Nord.
På linje med forslagsstillerne mener jeg det er det relevant å vurdere
om en slik mulig kobling kan være et tiltak som kan bidra til å
forbedre rekrutteringen av leger til fastlegeordningen. Dette vil
bli vurdert i forbindelse med departementets oppfølging av direktoratets
foreliggende rapport..
Til forslagets punkt 3: Oversikt
over omfanget av såkalte postleger i sykehusene, og tiltak som kan
sørge for at arbeidsoppgavene som disse utfører i framtiden kan
utføres av LIS1-leger.
Som jeg
tidligere har omtalt i svar på skriftlig spørsmål fra Stortinget
i vinter (spørsmål nr. 632 fra representanten Kjerhol), er hovedregelen
for LIS1-stillinger er at det skal ansettes i stillingene som er
utlyst for dette formålet. Disse stillingene skal gi grunnlag for
å oppnå læringsmål i samsvar med det systemet som er etablert for
dette. Utover LIS1-stillinger ansettes det i mange ulike ordinære
tidsavgrensede LIS1-vikariater i sykehusene. Dette skyldes blant
annet ferieavvikling, svangerskap og sykefravær. I tillegg kan det
være behov for å opprette særskilte tilpassede ordninger for å dekke opp
for fravær (eksempelvis relatert til forskningsoppgaver), og i noen
tilfeller avgrensede legetjenester på områder med kapasitetsutfordringer
som ikke er koblet til spesialiseringsløp for LIS1. Den sistnevnte
gruppen vikariater har jeg fått forståelse for at benevnes som "postleger".
Det foreligger ikke en enhetlig
oversikt på nasjonalt nivå over mangfoldet av ulike vikariater og
engasjementer i norske sykehus, som også er noe dynamisk og i endring.
Informasjon er tidligere innhentet fra regionale helseforetak om
deres oversikt over forekomsten av vikariater som ikke er direkte
knyttet til LIS1-stillinger. Det samlede inntrykket er at omfanget
synes beskjedent i form av kortvarige vikariater i sykehusene for
å dekke opp for ulike utfordringer som beskrevet ovenfor. I tillegg
er slike stillinger til dels i avdelinger hvor LIS1-legene ikke
jobber eller som ikke er direkte knyttet til LIS1-stillinger. Jeg
er ellers oppmerksom på problemstillingen, og vil avslutningsvis
vise til at det vurderes ulike aktuelle tiltak for å bidra til at
flere leger kan få gjennomført LIS1.