Representantforslag om å innlemme
ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettsloven – Dokument 8:74 S (2018–2019)
Jeg viser til brev
19. februar 2019 fra Justiskomiteen, hvor komiteen ber om departementets
uttalelse i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:74 S (2018–2019).
ILOs åtte kjernekonvensjoner
fastsetter minimumsrettigheter som skal respekteres i arbeidslivet.
De kan deles inn i fire hovedkategorier: organisasjonsfrihet og kollektive
forhandlinger, forbud mot barnearbeid, forbud mot tvangsarbeid og
forbud mot diskriminering. Norge har ratifisert alle de åtte konvensjonene
og er forpliktet til å etterleve konvensjonsforpliktelsene. Dette gjelder
uavhengig av hvordan de er gjennomført i norsk rett. ILO-konvensjonene
stiller ikke krav om en bestemt gjennomføringsform i nasjonal rett.
Det er opp til den enkelte stat å avgjøre hvordan dette bør skje.
Konvensjonene er gjennomført i norsk rett ved konstatering av rettsharmoni
eller ved transformasjon. Videre bidrar presumsjonsprinsippet til
å sikre at norsk rett tolkes og anvendes i tråd med Norges folkerettslige
forpliktelser, herunder ILOs kjernekonvensjoner.
Spørsmålet om hvilke
internasjonale konvensjoner som bør inkorporeres i menneskerettsloven,
ble grundig vurdert i lovens forarbeider. I NOU 1993: 18 gjorde Menneskerettighetslovutvalget
vurderinger av ILO-konvensjonene om bekjempelse av tvangsarbeid
og om organisasjonsfriheten. Konvensjonene ble av ulike grunner
ikke ansett å være egnet for inkorporering i menneskerettsloven.
Heller ikke i proposisjonen ble det foreslått å inkorporere noen
av ILOs kjernekonvensjoner i den nye loven Ot.prp. nr. 3 (1998–99)
s. 26 trakk departementet et skille mellom konvensjoner som inneholder
rettigheter om en rekke forhold som gjelder for alle mennesker uansett
alder, kjønn, etnisk tilknytning o.l., og konvensjoner som enten
gjelder for spesielle grupper av personer eller for spesielt avgrensede
rettigheter. ILOs kjernekonvensjoner faller i den siste kategorien
av konvensjoner. På s. 30 i proposisjonen foreslo departementet
at inkorporasjon «i denne omgang» ble begrenset til den første kategorien
av konvensjoner, henholdsvis den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK),
den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle
rettigheter (ØSK) og den internasjonale konvensjonen om sivile og
politiske rettigheter (SP). Departementet la spesiell vekt på de
avgrensningsspørsmålene som oppstår hvis det åpnes for inkorporering
av flere konvensjoner enn disse. Departementet uttalte blant annet:
«Det finnes en rekke
forskjellige særkonvensjoner. Fra de konvensjonene som må anses
som svært sentrale og viktige på sine områder (som f.eks FNs barne-
og kvinnekonvensjoner og ILOs urbefolkningskonvensjon), er det en
glidende overgang til konvensjoner som gjelder et svært begrenset
område, eller hvor menneskerettsaspektet er mindre sentralt. (I
NOU 1993:18 side 29–33 er det gitt en oversikt over konvensjoner
som kan anses som menneskerettskonvensjoner.) Det er derior ikke
mulig å trekke en skarp grense mellom særkonvensjoner som er sentrale
menneskerettskonvensjoner og særkonvensjoner som ikke kan anses
å være sentrale menneskerettskonvensjoner.»
Samtidig uttalte
departementet videre på s. 30 at barnekonvensjonen (BK) «kommer
i en særlig stilling», og at man ville komme tilbake til spørsmålet
om innarbeiding av konvensjonen.
Under behandlingen
av proposisjonen i Stortinget uttalte Justiskomiteen i Innst. 0.
nr. 51 (1998–99) på s. 4 at den «ser at det ikkje er aktuelt å føreslå
inkorporasjon av alle menneskerettskonvensjonar no». Flertallet
i Justiskomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, uttalte
imidlertid også på s. 5 at «det er nokon [av konvensjonene som ikke
er foreslått inkorporert] som skiller seg spesielt ut som t.d. FNs
barne- og kvinnediskrimineringskonvensjonar». Flertallet foreslo
ikke å føye disse to konvensjonene til listen over konvensjonene
i lovforslaget, men ba regjeringen komme tilbake med forslag om
dette.
Barnekonvensjonen
og kvinnediskrimineringskonvensjonen (KDK) ble også senere inkorporert
i menneskerettsloven, i henholdsvis 2003 og 2009. Under forberedelsen
av lov 19. juni 2009 nr. 80 om endringar i menneskerettsloven mv.
(inkorporering av kvinnediskrimineringskonvensjonen) ble også spørsmålet
om inkorporering av andre menneskerettighetskonvensjoner enn KD
K drøftet, jf. Ot.prp. nr. 93 (2008–2009) s. 22. Departementet la
til grunn, blant annet på bakgrunn av St.meld. nr. 17 (2004–2005)
Makt og demokrati, at inkorporasjon med forrang bør reserveres for
«heilt spesielle tilfelle». Videre uttaler departementet (s. 22):
«Dersom ein skulle
opne for fleire konvensjonar, ville det lett oppstått spørsmål om
kor grensa skulle gå, blant anna fordi det kan danne seg ei oppfatning
om at konvensjonar som blir inkorporerte i norsk lov utan forrang
blir vurderte som mindre viktige eller «annenrangs». Departementet
ønskjer detior ikkje ei utvikling kor stadig nye særkonvensjonar
blir tekne inn i menneskerettsloven med forrang».
Etter mitt syn bør
prinsippet om at det i utgangspunktet kun er de utpreget generelle
konvensjonene som skal inkorporeres i menneskerettsloven, fastholdes. Jeg
viser i den forbindelse til forslaget i Dok 8:50 S (2018–2019) punkt
4, hvor det er foreslått at FNkonvensjonen om rettigheter til mennesker
med nedsatt funksjonsevne (CRPD) inkorporeres i menneskerettsloven.
I brev 2. januar 2019 til Stortinget gir barne- og likestillingsministeren
uttrykk for det syn at CRPD ikke bør inkorporeres i menneskerettsloven.
Jeg slutter meg til dette.
Jeg vil understreke
at de interessene konvensjonene skal verne også er beskyttet i Grunnloven
og i menneskerettskonvensjoner som allerede er tatt inn i menneskerettsloven.
Organisasjonsfriheten er eksempelvis beskyttet i henholdsvis i Grunnloven
§ 101, EMK artikkel 11, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel
22 og FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
artikkel 8.
ILO-konvensjonen
nr. 182 av 17. juni 1999 om forbud mot og umiddelbare tiltak for
å avskaffe de verste former for barnearbeid ble ratifisert av Norge
i 2000. I den forbindelse ble konvensjonen gjennomført i norsk rett
ved transformasjon, i form av endringer i straffeloven og vernepliktsloven,
og ved konstatering av rettsharmoni, se Innst. S. nr. 247 (1999–2000)
fra Stortingets kommunalkomite om samtykke til ratifikasjon av konvensjonen.
Etter mitt syn bør en holde fast ved denne gjennomføringsmåten,
både for denne konvensjonen og for ILOs øvrige kjernekonvensjoner.