Dokument 8:55 S (2018-2019)
Representantforslag fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes om
å innføre straffebestemmelser i lov om kommunal forkjøpsrett til
leiegårder
Jeg viser til Kommunal-
og forvaltningskomiteens brev 30. november 2018, hvor komiteen ber
om departementets vurdering av ovennevnte representantforslag fra
stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes.
Representanten foreslår
at Stortinget skal be regjeringen utarbeide og legge frem forslag
om å innføre straffebestemmelser i lov 29. april 1977 om kommunal forkjøpsrett
til leiegårder (leiegårdsloven). Bakgrunnen for forslaget er at
forslagsstiller mener det bør bli straffbart å skaffe seg ulovlige
inntekter ved å la være å melde overdragelser som er omfattet av
loven til kommunen. Representanten mener et lovforslag også bør
inneholde strafferegler for overtredelse av loven for øvrig.
Leiegårdsloven kan håndheves
i dag
Jeg har, i likhet
med mange andre, fulgt saken hvor Dagens Næringsliv gjennom en rekke
artikler har satt fokus på leiegårdsloven og brudd på meldeplikten
om overdragelser. Uten å kommentere denne saken særskilt, mener
jeg det er alvorlig dersom en eiendomsaktør unngår å følge lovbestemte
plikter som skal gjøre det lettere for folk å komme inn på boligmarkedet.
Jeg er imidlertid
tvilende til om det å innføre straffesanksjoner er et egnet virkemiddel
for å oppnå bedre etterlevelse av loven.
Selv om loven ikke
har særskilte sanksjoner om reglene brytes, kan loven håndheves.
Leiegårdsloven er en lov – som i likhet med flere andre lover –
forutsettes håndhevet av partene selv, eventuelt ved hjelp av domstolene.
Etter foreldelsesreglene kan en utløst forkjøpsrett vare i inntil
13 år. Dersom meldepliktige kjøp ikke er meldt, har derfor leietagerne
sine rettigheter etter loven i behold, selv om det er gått lang
tid siden overdragelsen. Rent faktisk antar jeg at dette, for kjøperen
som har forsømt sin varslingsplikt, kan oppleves som en kraftig
sanksjon.
Andre lover med forkjøpsrett
har ikke straffesanksjoner
I spørsmålet om
å sanksjonere brudd på leiegårdsloven med straff, mener jeg det
er relevant å sammenligne med andre lover som har bestemmelser om forkjøpsrett.
Konsesjonsloven
fra 1974 hadde regler om forkjøpsrett for det offentlige ved overføring
av fast eiendom. Fristen
for å gjøre gjeldende forkjøpsrett var etter loven tre måneder fra
kommunen mottok konsesjonssøknad eller melding etter lovens bestemmelser
(og fristen for å søke konsesjon var etter loven fire uker).Konsesjonssøknaden måtte
blant annet inneholde opplysninger om forhold som kunne ha betydning
for utøvelse av statens eller kommunens forkjøpsrett. Dersom fristen
for å søke konsesjon – med de nødvendige opplysninger – ikke ble
overholdt, kunne fylkesmannen fastsette frist for dette. Ved oversittelse
av fristen hadde det offentlige, ved Statens landbruksforvaltning, hjemmel til å
fastsette en løpende
tvangsmulkt for den som brøt fristen. For øvrig hadde ikke
loven straffesanksjoner for brudd på bestemmelsene om forkjøpsrett.
Lov om løysingsrettar
(lov 9. desember 1994 nr. 64) har også regler om forkjøpsrett. Heller
ikke denne loven har regler om straff for brudd på forkjøpsrettsbestemmelser.
På samme måte som i leiegårdsloven (og den tidligere konsesjonsloven),
starter fristen for å gjøre forkjøpsretten gjeldende fra det tidspunktet
den forkjøpsberettigede fikk kunnskap om forholdene som utløste forkjøpsretten.
Et eventuelt lovforslag må utredes
grundig
Før det eventuelt
er aktuelt å legge frem forslag om å innføre straffesanksjoner for
overtredelse av leiegårdsloven, må dette uansett utredes grundig.
En slik utredning må blant annet forsøke å få faktiske opplysninger
om etterlevelse av loven. Dagens Næringsliv har satt fokus på én
aktør som har brutt meldeplikten etter leiegårdsloven, men vi har
ingen kjennskap til at dette er representativt for etterlevelsen
av loven generelt. Tidligere har vi ikke fått rapporter om at loven
ikke etterleves. Et annet sentralt spørsmål er om straffesanksjoner vil
motivere til (økt) etterlevelse og kan forhindre brudd på loven.
I Justis- og beredskapsdepartementets
«Veiledning om lov- og forskriftsarbeid. Lovteknikk og lovforberedelse»
pekes det videre på at det bør vises varsomhet med å legge nye oppgaver
til politiet, jf. punkt 9.1. Justis- og beredskapsdepartementet
fremhever at lovgiver alltid må vurdere om det er tilstrekkelig grunn til å
bruke straffesanksjoner som håndhevingsmekanisme. I den forbindelse
bør man også vurdere muligheten for å bruke andre, sivilrettslige
håndhevingsmekanismer. Slike sivilrettslige håndhevingsmekanismer
har loven allerede i dag, jf. omtalen ovenfor om at forkjøpsretten
kan gjøres gjeldende i lang tid etter overdragelsen som utløste
forkjøpsretten.
På denne bakgrunn,
og sett hen til at det ikke er vanlig med straffesanksjoner knyttet
til lovbestemmelser om forkjøpsrett, er min vurdering at det ikke
er hensiktsmessig å sette i gang et utredningsarbeid med tanke på
å innføre straffebestemmelser i leiegårdsloven.