Vedrørende dokument 8:49 S (2018-2019)
Jeg viser til brev
datert 24. januar 2019 fra familie- og kulturkomitéen med oversendelse
av dokument 8:49 S (2018-2019) med representantforslag om barnevernsløftet
II.
Stortingsrepresentantene
Freddy André Øvstegård, Karin Andersen og Audun Lysbakken har i
dokument 8:49 S (2018-2019) fremmet følgende representantforslag:
”1. Stortinget ber regjeringen utarbeide
en fireårig opptrappingsplan med øremerkede midler for å øke bemanningen
i det kommunale barnevernet i forslag til statsbudsjett for 2020.
2. Stortinget ber regjeringen innføre
en veiledende bemanningsnorm der saksbehandler med administrativ funksjon
(funksjon 244) i det kommunale barnevernet ikke kan ha ansvar for
flere enn 15 barn.
3. Stortinget ber regjeringen utrede
en nedre bemanningsgrense for antall årsverk i det kommunale barnevernet,
og komme tilbake til Stortinget på egnet vis innen 2020.
4. Stortinget ber regjeringen, i
forbindelse med arbeidet med ny barnevernlov, fremme forslag om
lovfestet rett til ettervern fram til fylte 25 år.”
Jeg har følgende
kommentarer:
Innledning
Jeg er glad for
at representantene retter søkelyset mot barnevernet. Som forslagsstillerne
mener også jeg at å sikre en trygg og god oppvekst for barn er den
viktigste investeringen vi kan gjøre. Jeg er også enig i at samfunnet
har en plikt til å sikre barn og unge gode omsorgstilbud og oppvekstvilkår.
For å sørge for
at barn og unge i Norge får en god oppvekst, må barnevernet kunne
gi rett hjelp på et tidlig tidspunkt. En av de sentrale målene med
regjeringens barnevernsreform er å styrke tidlig innsats i barnevernet.
De kommunale tjenestene har de beste forutsetningene for å oppdage
og hjelpe utsatte barn og familier på et tidlig tidspunkt. Når barnevernsreformens
ansvarsendringer iverksettes, vil kommunene få et økt økonomisk
og faglig ansvar på barnevernsområdet. Det vil gi kommunene bedre
mulighet til å prioritere kvalitet i både barnevernet og det forebyggende
arbeidet.
Fordi tidlig innsats
lønner seg og kommunene får større ansvar for kostbare tiltak, som
for eksempel akuttplasseringer og plassering i barnevernsinstitusjoner,
vil også reformen gi sterke insentiver til å prioritere forebygging.
For å forberede
de kommunale barnevernstjenestene på barnevernsreformen, har regjeringen
satt i gang en storstilt kompetansesatsing i det kommunale barnevernet.
Det er årlig avsatt mer enn 80 millioner kroner til et omfattende
etter- og videreutdanningstilbud. En stor andel av disse midlene
benyttes til å frigjøre kapasitet i tjenestene, slik at ansatte
skal få tid til kompetanseheving. Alle ansatte i barnevernstjenestene
vil få tilbud om kompetanseheving. I tillegg er det spesiell innsats
rettet mot tjenestene som har de største utfordringene.
Det er også en del
av kompetansesatsingen å utrede krav til kompetanse og autorisasjon
i det kommunale barnevernet.
Kapasitet i det kommunale barnevernet
Som representantene
påpeker, er det variasjoner i kvalitet i de kommunale barnevernstjenestene.
Både fylkesmennenes tilsyn med barnevernet og indikatorer for kvalitet
i barnevernstjenestene viser dette. Jeg er også oppmerksom på at
flere barnevernsledere og ansatte opplever kapasitetsutfordringer.
Det er imidlertid store variasjoner. Enkelte tjenester har forholdsvis
få saker per saksbehandler, mens andre har flere. Noen barnevernssaker
kan kreve store ressurser, mens andre saker krever mindre.
Det kommunale barnevernet
har blitt styrket under denne regjeringen. Vi har videreført og
styrket de øremerkede midlene til stillinger i det kommunale barnevernet.
I tillegg har kommunene selv stått for en betydelig økning i årsverk
i det kommunale barnevernet. I perioden 2013-2017 har det vært en
økning på over 1100 flere årsverk i barnevernstjenesten. Det er
en økning på nesten 24 prosent. I samme periode har veksten i tiltak i
barnevernet vært på i underkant av fem prosent.
Selv om disse tallene
tyder på en sterk kapasitetsvekst i det kommunale barnevernet, og
at kapasiteten i dag er bedre enn i 2013, vil jeg fremdeles følge
med på kapasiteten i det kommunale barnevernet. Jeg mener også at
ansattes tilbakemeldinger om at de har for liten tid til den enkelte
sak, skal tas på alvor.
Jeg legger samtidig
vekt på at barn og familier som får hjelp fra barnevernet ofte har
behov for et bredt spekter av hjelpetilbud. Et godt barnevern forutsetter
at flere tjenester bidrar med tiltak. Arbeidsbelastningen i barnevernet
henger ofte sammen med tilgangen til andre tjenester i kommunene
som tilbyr familiestøtte og oppfølging av barn og ungdom.
Jeg mener kommunene
må ha frihet til å organisere tjenestetilbudet sitt på måter som
gjør det enkelt å trekke veksler på relevant kompetanse, virkemidler
og tilbud, enten dette ivaretas innad i barnevernstjenesten eller
gjennom samarbeid med andre tjenester. Vi ser heller ingen klar
sammenheng mellom antall saker per saksbehandler og utfordringene
i de kommunene som sliter mest med å få på plass et godt barnevernstilbud.
Det er derfor ikke
åpenbart at sentral styring gjennom øremerking av stillinger i det
kommunale barnevernet eller innføring av bemanningsnormer vil være
de best egnede virkemidlene for å heve kvaliteten i barnevernstjenestene,
eller for å gi utsatte barn og familier hjelpen de trenger. Det
er først og fremst kommunene som må vurdere behovet for ansatte
og hvordan det samlede tilbudet overfor utsatte barn og familier
best bør dimensjoneres og organiseres.
Regjeringen iverksetter
flere tiltak som legger godt til rette for at kommunene prioriterer
tilbudet til barn og familier. Gjennom arbeidet med ny barnevernslov vil
vi bl.a. foreslå å innføre krav om årlig rapportering til kommunestyret
om tilstanden i barnevernet, slik at ledelsen i den enkelte kommune
får økt kunnskap om egen tjeneste og hva som bør gjøres for å heve
kvaliteten. I tillegg har fylkesmennene fått i oppgave gjennomføre
møter med alle kommuner for å drøfte situasjonen i barnevernstjenestene.
I lys av dette mener
jeg det ikke er hensiktsmessig å utarbeide en opptrappingsplan for
øremerkede stillinger. Jeg finner det heller ikke hensiktsmessig,
på bakgrunn av de tiltakene og utredningsarbeidet vi allerede har
i gang, å innføre noen veiledende bemanningsnorm eller utrede minstekrav
for antall årsverk i barnevernstjenestene.
Rett til ettervern
Fra 1. juli 2018
er barnevernloven en rettighetslov for barn. Barn har rett til nødvendige
tiltak fra barnevernet når vilkårene for tiltaket er oppfylt. Dette
gjelder også ettervern.
Regjeringen vil
i høringsnotatet til ny barnevernslov foreslå å utvide retten til
ettervern i barnevernet fra 23 til 25 år. Det blir også foreslått
å tydeliggjøre at retten til ettervern gjelder de som har et særlig
behov for hjelp fra barnevernstjenesten til en god overgang til
voksenlivet. Det skal ikke være en tidsfrist for når ungdommen kan
ombestemme seg og få en ny vurdering av behovet for ettervern. Barnevernstjenesten
i kommunene må vurdere om de skal gi ettervern ut fra ungdommen
sitt behov og mandatet til barnevernet.