Det har skjedd store endringer i psykisk helsevern i den perioden som representantene Myhrvold, Sem-Jacobsen, Knutsdatter Strand, Fasteraune og Toppe refererer til. Reduksjonen av sengeplasser startet rundt 1970 og har foregått kontinuerlig i takt med nyere forståelse av psykiske lidelser og med utviklingen av nye tjenester i kommuner og spesialisthelsetjenesten. Utviklingen er i tråd med anbefalinger fra WHO og stort sett lik trenden i alle vestlige land.

Psykisk helsevern vil være ett av hovedområdene i ny nasjonal helse og sykehusplan som skal legges fram høsten 2019. Planen vil omhandle flere av problemstillingene som forslagsstillerne er inne på, som variasjon i andel avslag ved henvisninger til psykisk helsevern, variasjoner i tjenestetilbudet, utviklingen av ambulante og polikliniske tjenester versus døgnbehandling, hvordan DPSene kan styrkes, samhandling med kommunene og prioriteringsregelen (den gylne regel). Planen vil videre ta opp flere spørsmål knyttet til brukermedvirkning og kvalitet i tjenestetilbudet. Dette vil gi Stortinget anledning til en bred drøfting av psykisk helsevern.

Jeg er enig i at det kan være enkelte faktorer som kan bidra til økt behov for døgnbehandling. Forslagsstillerne viser bl.a. til endringer i straffeloven. Jeg viser i denne sammenhengen til at de regionale helseforetakene har fått tildelt 2 mill. kr i 2019 for å evaluere effekten av aktuelle lovendringer i straffeloven. Det vises videre til innsatte med psykiske lidelser, traumatiserte flyktninger mm. Det samlede behovet for døgnplasser vil imidlertid være avhengig av en rekke faktorer, ikke minst av om vi klarer å etablere gode alternativer i samarbeidet mellom kommune og spesialisthelsetjeneste. Tilbud hvor mennesker får god behandling og oppfølging og samtidig kan bli boende i sitt kjente miljø, vil for mange være bedre enn å bli innlagt på sengepost.

Samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjeneste i form av oppsøkende behandlingsteam som ACT- og FACT-team er eksempler på at det er mulig å skape gode alternativer uten døgntilbud. Evalueringen av ACT-teamene viser til en tydelig reduksjon i både innleggelser og tvangsbruk, samtidig som pasienter og pårørende er mer fornøyd med tilbudet. I Nasjonal helse- og sykehusplan vil vi komme tilbake til hvordan slike tilbud kan utvikles videre. De første pakkeforløpene innen psykisk helsevern og rusbehandling er innført fra årsskiftet. Et sentralt formål med pakkeforløpene er å skape større forutsigbarhet for den enkelte pasient og legge forholdene til rette for et sammenhengende behandlingsforløp der spesialisthelsetjenesten og kommunene sammen yter tjenester. Jeg har derfor store forventninger til pakkeforløpene – på pasientenes vegne.

Nye behandlingsmetoder og ny teknologi vil også ha stor betydning for hvordan fremtidige tilbud kan utformes og dermed også få betydning for behovet for døgnplasser. Vi har allerede gode eksempler på hvordan nye metoder kan være langt mer effektive enn tidligere arbeidsmåter, og hvordan vi gjennom nettbaserte tjenester kan nå mange flere med uendrede ressurser. Jeg vil også peke på at det kan ligge et stort potensial i et systematisk arbeid rettet mot forebygging av kriser, akuttinnleggelser og bruk av tvang. For å realisere dette potensialet må det være et nært samarbeid mellom spesialisthelsetjeneste og kommune.

Selv om det er mange faktorer som påvirker behovet for ulike typer tilbud, må vi planlegge for fremtiden både på kort og lang sikt. De regionale helseforetakene (RHF) har et lovbestemt ansvar for å sørge for at befolkningen har tilgang til nødvendige spesialisthelsetjenester. Til dette hører også ansvar for å planlegge og tilpasse driften av tjenestene i tråd med endrede behov og ønsker hos brukerne. Hva som er mulig og hensiktsmessig må til enhver tid vurderes ut fra hva som kan oppnås gjennom åpne og utadrettede tjenester versus døgnbehandling og gjennom samarbeid med kommunene. På nasjonalt nivå har jeg ikke funnet det hensiktsmessig å definere et normtall for antall døgnplasser, men det forutsettes at RHF til enhver tid sørger for tilstrekkelig døgnkapasitet.

Jeg tror at knapt noen hadde forutsett omfanget av de kommende omstillingene verken i 1970 eller i 1998, noe som gir meg en viss ydmykhet med tanke på å si noe om hva som er riktig døgnkapasitet i fremtiden. Vi er vitne til en dynamisk utvikling i hele den vestlige verden hvor menneskerettigheter, endrede holdninger i samfunnet, redusert stigma, faglig utvikling og forståelsen av betydningen av det å kunne ta kontroll over eget liv spiller inn. Resultatet er at mange flere enn tidligere antatt kan mestre livet og ha et bedre liv utenfor institusjon, selv med en alvorlig psykisk lidelse. Utfordringen er å skape gode tilbud som gjør at brukerne trygt kan velge alternativer til døgnopphold.

Jeg merker meg forslagsstillernes bekymring for omstillinger som fører til redusert antall døgnplasser og de konkrete forslagene om å stoppe nedbyggingen av sengeplasser og øke døgnkapasiteten, herunder forslaget om at alle planer og vedtak som kan svekke distriktspsykiatriske sentre og barne- og ungdomspsykiatriske institusjoner settes på vent til Stortinget har behandlet ny nasjonal helse og sykehusplan.

I oppdragsdokumentet for 2019 er det forutsatt at omstilling i sektoren gir brukerne et kontinuerlig og like godt eller bedre tjenestetilbud enn før. Omstilling som berører kommunene skal ikke gjennomføres uten dialog og før kommunene er i stand til å håndtere de nye oppgavene. Jeg viser også til de konkrete målene for 2019 om reduserte ventetider for psykisk helsevern for barn, unge og voksne og for tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Jeg mener at det samlede styringsbudskapet for 2019 ivaretar forslagsstillernes intensjoner på en hensiktsmessig måte og jeg vil følge opp dette i styringsdialogen med de regionale helseforetakene gjennom året. Jeg mener derfor at det ikke bør stilles ytterligere krav om stans i planlegging og omstilling nå.