Representantforslag 51 S (2018-2019)
fra stortingsrepresentantene Elisabeth Kaski, Solfrid Lerbrekk,
Arne Nævra og Karin Andersen om å legge til rette for at uføre får
de beste muligheter til å ha en tilknytning til arbeidslivet (Dokument
8:51 S
Jeg viser til brev
av 29.11.2018 der Arbeids- og sosialkomiteen ber om statsrådens
vurdering av forslaget i dokument 8:51 S (2018-2019).
I dokument 8:51
S (2018-2019) blir det foreslått å be "regjeringen legge fram forslag
om å øke fribeløpet for uføre i forbindelse med forslaget til statsbudsjettet
for 2020, og i tillegg legge frem en vurdering av hvordan dagens
avkortning fungerer, ut fra en målsetting om å gi flere mulighet
til å jobbe mer, inkludert en vurdering av hvordan lavere avkortingsgrad
kan bidra". Regjeringen bes også å legge fram forslag "om å sikre
at ikke uføres barnetillegg rammes for hardt av avkortningsreglene som
følge av inntekt, og at tersklene for inntektsgrenser innrettes
smidigere enn i dag". Til slutt bes regjeringen legge fram forslag
"om at Nav skal måtte følge opp unge med uføretrygd bedre, blant
annet gjennom å gi unge uføre rett til arbeidsmarkedstiltak på lik
linje med mottakere av arbeidsavklaringspenger".
Det er viktig at
det skal lønne seg å jobbe, også for personer med uføretrygd. Derfor
var ett av hovedformålene med uførereformen nettopp at det skulle
bli enklere å kombinere arbeid og uføretrygd, slik at uføre skal kunne
tilpasse seg sin egen arbeidsevne og ikke terskler i systemet. Før
uførereformen måtte man vente ett år etter innvilget uføretrygd
før man kunne ta arbeid. Dersom man oversteg friinntekten, uavhengig
av hvor mye, skulle uføregraden fastsettes på nytt. En slik revurdering kunne
føre til at uføregraden varig ble satt kraftig ned, noen ganger
i så stor grad at retten til uføretrygd opphørte. Dette kunne også
føre til store tilbakebetalingskrav.
Ettersom uføretrygden
skal erstatte inntekt som faktisk har falt bort, bør reduksjonen
i uføretrygd prinsipielt skje fra første krone med arbeidsinntekt.
Av administrative hensyn er det likevel en beløpsgrense på 0,4 G,
som på en god måte balanserer hensynet til at samlet inntekt ikke
skal kunne bli for høy i forhold til tidligere inntekt med at reglene
skal motivere til å prøve seg i arbeid.
Etter uførereformen
er det kun delen av inntekten som overstiger beløpsgrensen som inngår
i reduksjonen av uføretrygden. Med et lavere fribeløp nå enn før 2015,
er vi nærmere prinsippet om at uføretrygden hele veien reduseres
gradvis mot inntekt. Dette bidrar til en glattere overgang mellom
uføretrygd og arbeid, og forhindrer at mange arbeider opp til rett
under beløpsgrensen, slik vi så før uførereformen. I tillegg til
dette, revurderes ikke lenger uføregraden ved økt arbeidsinnsats,
og ett års venteperiode før en kan ta arbeid er fjernet. Sett som
helhet, har dette vært viktige grep for å fjerne uheldige tilpasninger
i arbeidstilbudet. Det var også bred politisk enighet på Stortinget
da lovendringen ble vedtatt basert på lovforslaget lagt fram av
regjeringen Stoltenberg II i 2011.
Samtidig mener jeg
det er viktig å fremheve at arbeidslinjen også handler om å unngå
å forsterke de økonomiske insentivene inn i uføreordningen. En lavere
avkortningssats eller et høyere fribeløp vil isolert sett øke uføres
insentiver til å jobbe mer, men det kan også ha negativ effekt på
tilstrømningen i ordningen ved at det å kombinere en full uføretrygd
med arbeidsinntekt blir gunstigere enn å kombinere en gradert uføretrygd
med arbeidsinntekt.
I lovforslaget ble
det trukket fram at innretningen av de nye reglene for avkorting
mot inntekt, herunder nivået på fribeløpet, gir en mer rettferdig
ordning mellom helt og delvis uføre. En lavere avkortningssats vil øke
gunstigheten av å komme inn på uføreordningen med 100 prosent uføregrad,
noe som virker mot målsettingen om å øke andel uføremottakere med
gradert uføretrygd. Den totale inntekten vil bli høyere dersom man kommer
inn på ordningen med 100 prosent uføregrad og senere begynner å
arbeide enn dersom man kommer inn på ordningen med gradert uføregrad
og arbeider like mye. Ettersom økt gradering er et viktig tiltak
for å hindre at uføretrygdede faller utenfor arbeidslivet, er det
viktig å også ta hensyn til dette når vi diskuterer hvordan vi skal
sikre arbeidslinjen.
Barnetillegget til
uføretrygd er behovsprøvd for at det skal være målrettet mot familiene
som trenger det mest. Dette betyr at det er en grense for hvor mye
man kan tjene før barnetillegget reduseres mot inntekt, og til slutt
faller bort. Når forslaget sier at uføres barnetillegg ikke skal
rammes for hardt, er det for meg litt uklart hva som menes med dette.
Barnetillegget avkortes med 50 pst. av inntekt over fribeløpet,
noe som er en lavere avkortingsgrad enn de fleste uføre opplever
opp mot inntekt ellers. Fribeløpet er 3,1 G (300 500 kroner per
mai 2018) for ett barn som bor sammen med én forelder. Det tilsvarer
4,6 G (445 700 kroner per mai 2018) dersom barnet bor sammen med
begge foreldre, og begge foreldres inntekt regnes med. Begge fribeløpene
øker med 0,4 G per barn. Dette betyr at en enslig person med 4 barn,
kan ha en inntekt på inntil 416 596 kroner uten at tilleggene på
til sammen 155 000 kroner avkortes. Først ved en inntekt på 726 620
kroner vil tilleggene fullt ut være avkortet. Dermed rammes ikke
uføretrygdede med barnetilegg hardere enn andre uføretrygdede.
Det er viktig å
hindre at unge står utenfor arbeidslivet, og oppfølging av unge
uføre er en viktig del av dette. Mitt inntrykk er at arbeids- og
velferdsforvaltningen allerede jobber godt med ungdomsgruppa. Mange
NAV-kontor har egne ungdomsteam, og unge er en prioritert gruppe
i Arbeids- og velferdsetatens oppfølging og tilbud om arbeidsmarkedstiltak.
I tillegg til dette har unge uføre som ønsker å arbeide den samme
lovfestede rettigheten til bistand fra Arbeids- og velferdsetaten
som andre arbeidssøkere. Alle som henvender seg til et NAV-kontor,
og som ønsker eller trenger bistand for å komme i arbeid, har rett
til å få vurdert sitt bistandsbehov. Dette er fastsatt i § 14 a
i lov om arbeids- og velferdsforvaltningen. Brukere som har behov
for en mer omfattende vurdering av sitt bistandsbehov, har rett
til en arbeidsevnevurdering. Likevel vil det bare være hensiktsmessig
med en ny behovs- og arbeidsevnevurdering dersom det har skjedd
endringer som vil kunne gi en annen vurdering av hvilket bistandsbehov
mottaker har, sammenliknet med de vurderingene som ble lagt til grunn
ved innvilgelse av uføretrygden. Dette er fordi de som mottar uføretrygd
som hovedregel har vært gjennom en lengre periode på arbeidsavklaringspenger. Dessuten
har Arbeids- og velferdsetaten ved innvilgelsen av uføretrygd konkludert
med at de har gjennomgått hensiktsmessig behandling for å bedre
inntektsevnen og at de har gjennomført individuelle og hensiktsmessige
arbeidsrettede tiltak uten at inntektsevnen er bedret.
Arbeids- og velferdsetaten
har et bredt spekter med tiltak og tjenester til arbeidssøkere.
Dette er universelle tjenester som ikke er rettet mot særskilte
grupper av ytelsesmottakere, og som dermed også vil kunne komme
uføretrygdede som søker arbeid til gode. I tillegg til at uføretrygdede
i prinsippet kan motta alle former for arbeidsmarkedstiltak, finnes
det to tiltak som primært retter seg mot personer som har eller
kan komme til å få uføretrygd. Tiltaket varig tilrettelagt arbeid
(VTA) er rettet mot personer som mottar eller i nær framtid ventes å
få innvilget uføretrygd og har behov for spesiell tilrettelegging
og tett oppfølging. VTA er ikke tidsbegrenset, og det finnes både
i form av arbeid i skjermede virksomheter og i ordinære virksomheter.
Budsjettavtalen mellom regjeringen og Kristelig Folkeparti innebærer
en klar styrking av bevilgningen til VTA i 2019, som kommer i tillegg
til den styrkingen som kom i 2018. Arbeids- og velferdstaten kan
også gi lønnstilskudd uten tidsavgrensning til arbeidsgivere som
ansetter eller beholder en person som har varig og vesentlig nedsatt
arbeidsevne, og arbeidstakeren kan være innvilget uføretrygd.
Som nevnt innledningsvis,
er jeg opptatt av at vi sikrer arbeidslinjen ved å sørge for at
det lønner seg å jobbe. Likevel mener jeg at det er viktig å understreke
at det er ulike hensyn som spiller inn når vi avgjør hvordan uføretrygd
skal avkortes mot inntekt. Regjeringen satte i januar i år ned en
ekspertgruppe som skal utrede tiltak for å øke sysselsettingen.
I mandatet er sysselsettingsutvalget blant annet bedt om å vurdere
mulige tiltak for å øke yrkesdeltakelsen blant personer som har
nedsatt funksjonsevne eller nedsatt produktivitet, blant annet personer
med uføretrygd. Jeg ønsker dermed å avvente den ovenfor nevnte ekspertgruppens
rapport før jeg tar endelig stilling til om det bør gjøres flere
endringer i uføreordningen med det hensyn å øke arbeidsdeltakelsen blant
uføretrygdede.