Representantforslag 18 S (2018-2019)
om CO2-fond for utslippfri oljeproduksjon
Jeg viser til
brev av 10. oktober fra energi- og miljøkomiteen med vedlagt representantforslag
18 S. Komiteen ber om at departementet utreder følgende forslag:
"Stortinget ber regjeringen ta initiativ
til å etablere et CO2-fond for utslippsfri olje- og gassproduksjon
etter modell av NOx-fondet. CO2-fondet finansieres via en økning i
CO2-avgiften for offshorenæringen"
Representantforslaget
berører spørsmål som ligger innenfor ansvarsområdet til andre statsråder.
Forslaget har derfor blitt forelagt finansministeren og klima- og miljøministeren
som har bidratt i utarbeidelsen av svaret.
Klimavirkemidler i petroleumssektoren
Norge har oppfylt
kyotoforpliktelsen i den første forpliktelsesperioden (2008–2012),
og vi vil oppfylle norsk kyotoforpliktelse i inneværende periode
(2013–2020). Under Parisavtalen har Norge meldt inn et betinget
utslippsmål om å redusere utslippene av klimagasser med minst 40
pst. sammenliknet med 1990. Klimaloven lovfester dette målet. EU
har meldt inn et tilsvarende mål. Vi er i dialog med EU om felles
oppfyllelse av utslippsmålet for 2030. Norge deltar allerede i EUs
kvotesystem for bedrifter (EU ETS). Dette vil inngå som én av tre
pilarer i en avtale om felles oppfyllelse av utslippsmålet for 2030.
Norske kvotepliktige bedrifter bidrar dermed på lik linje med bedrifter
i EU til å redusere kvotepliktige utslipp. Det tar klimaloven høyde
for. Samlet kvotemengde som utstedes i kvotesystemet skal i 2030
være 43 pst. lavere enn utslippene i 2005. Hovedvirkemidlene i norsk
klimapolitikk er, og skal være, sektorovergripende virkemidler i
form av klimagassavgifter og omsettelige kvoter. Prising av utslipp
medvirker til å gi næringslivet kontinuerlig egeninteresse av å
redusere utslipp for å redusere utslippskostnaden, skaper markeder
for ny utslippsteknologi og gir insentiv til teknologiutvikling og
innfasing av ny teknologi i alle sektorer.
Kvotepliktige
bedrifter står i utgangpunktet overfor lik pris på utslipp; kvoteprisen.
Kvoteprisen har steget betydelig gjennom 2018 og er i dag nær 200
kroner per tonn CO2.
Utslipp fra utvinning
av petroleum har stått overfor en pris på utslipp siden 1991 da
CO2-avgiften ble innført. Utslippene
fra slik virksomhet ble innlemmet i kvotesystemet i 2008. Mer enn
90 prosent av klimagassutslippene fra utvinning på sokkelen står
dermed overfor en pris for utslipp gjennom kvoteprisen. I tillegg
blir CO2-utslipp fra utvinning
på sokkelen ilagt CO2-avgift
som for 2018 tilsvarer 453 kroner per tonn CO2 ved forbrenning av naturgass.
Petroleumsvirksomheten er en av få sektorer som i tillegg til kvoteplikt
har CO2-avgift. Dette stiller
selskapene overfor en samlet pris for klimagassutslipp på opp mot
650 kroner per tonn CO2 for
en stor andel av utslippene. Dette er vesentlig høyere enn for de aller
fleste andre virksomheter i Norge og vesentlig høyere enn for petroleumsvirksomhet
i alle andre land. Kvoteplikt og CO2-avgift
gir oljeselskapene sterke insentiver til å identifisere og gjennomføre
tiltak som reduserer CO2-utslippene.
For utslipp fra
virksomheter som inngår i kvotesystemet, vil CO2-utslippene over tid bestemmes
av samlet kvotemengde. Dersom samlet kvotemengde over tid er uendret,
vil frigjorte kvoter fra norsk petroleumsvirksomhet som følge av
tilleggsvirkemidler, motsvares av økte utslipp i andre sektorer/land.
Noen av de frigjorte kvotene kan bli slettet som følge av EUs nye kvotemarkedsreform.
Norge skal bli
et lavutslippssamfunn i 2050. Ifølge klimaloven skal det ved vurdering
av måloppnåelse tas hensyn til effekten av norsk deltakelse i det
europeiske kvotesystemet for bedrifter.
Om fondsløsninger og miljøavtaler
I representantforslaget
foreslås det at CO2-avgiften
i petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen økes, og at merprovenyet
overføres til et CO2-fond.
Selskaper som velger å slutte seg til fondet, vil få anledning til
å søke om støtte for å implementere prosjekt som vil redusere utslippene
fra norsk sokkel.
I representantforslaget
vises det til at forslaget om CO2-fond
for petroleumsnæringen er etter modell av NOx-fondet. Finansieringen av
det skisserte CO2-fondet
for petroleumsnæringen er imidlertid forskjellig fra finansieringen
av NOx-fondet.
Enheter som er
omfattet av miljøavtale med staten om reduksjon av NOx-utslipp, er fritatt for
NOx-avgift. NOx-fondet finansieres gjennom
en medlemskontingent fastsatt av NOx-fondet
selv. NOx-fondet står fritt
til å justere medlemskontingenten opp eller ned. Staten har ikke
instruksjons- eller styringsrett over NOX-fondet
og har ikke krav på representasjon i NOX-fondets
styrende organer. Det er dermed næringslivet selv som fastsetter hvilken
pris utslipp av NOx skal
ha for deres medlemmer, og ikke Stortinget gjennom NOx-avgiften.
I representantforslaget
legges det derimot til grunn at CO2-avgiften
for petroleumsvirksomheten skal økes, og at merprovenyet skal overføres
til et fond. Dette forutsetter at det ikke gis noe avgiftsfritak
for CO2-avgiften, men at
Stortinget fortsatt fastsetter hvor mye det skal koste å slippe
ut CO2 på sokkelen i tillegg
til kvoteprisen. Forslaget innebærer derfor i realiteten at CO2-avgiften for petroleumsvirksomhet
videreføres med en høyere avgiftssats, men at deler av provenyet
fra CO2-avgiften på sokkelen
skal øremerkes et CO2-fond,
i stedet for å gå inn på Statens pensjonsfond utland.
Øremerking betyr
at inntekter fra en skatt eller avgift forutsettes brukt til et
bestemt utgiftsformål. Øremerking binder opp offentlige midler slik
at det er mindre som kan brukes til andre formål. I praksis er øremerking derfor
en prioritering som ved budsjettbehandling ikke vil være synlig
mot andre prioriteringer. Å knytte mengden av midler investert til
miljøformål til en spesifikk og variabel inntekt kan gi for lite
investeringer sammenlignet med behovet. Det kan også gi for mye
investeringer. Øremerkede inntekter vil også endre seg over tid
helt uavhengig av behovet på utgiftssiden, noe som kan være uheldig
for miljøformålet. Øremerking er dermed samfunnsøkonomisk uheldig.
I representantforslaget
legges det opp til at fondet og virksomheter som slutter seg til
fondet, må få klare krav til utslippsreduksjoner. Dette er for virksomhetene
som er tilsluttet NOX-fondet
fastlagt gjennom en avtale. En miljøavtale har egenskaper som avviker
fra bruk av avgift på mange måter. Dette er nærmere drøftet i Meld
St. 2 (2016-2017) Revidert nasjonalbudsjett 2017, kap. 4.3. I denne
omtalen vises det bl.a. til at en miljøavgift setter en pris på
miljøskadelige aktiviteter. Størrelsen på miljøavgiften bør reflektere
den eksterne kostnaden og gi aktørene et insentiv til å redusere
den miljøskadelige aktiviteten gjennom endringer i driften eller
investeringer i ny teknologi. Myndighetene har ikke full informasjon
om kostnadene ved å redusere utslipp for bedrifter og husholdninger.
En miljøavgift legger til rette for desentraliserte beslutninger.
Det er et kostnadseffektivt virkemiddel som gjør det lønnsomt å
gjennomføre alle utslippsreduksjoner med lavere marginalkostnad
enn avgiften. Miljøavgifter er også et fleksibelt virkemiddel som
kan justeres for å nå et gitt miljømål.
En miljøavtale
vil derimot normalt ikke bidra til kostnadseffektive utslippsreduksjoner
for de utslipp som er omfattet av miljøavtalen. Dette skyldes at
det i miljøavtaler vil være vanskelig å sikre at de billigste utslippsreduserende
tiltakene tas først, da fordelingen av utslippsreduksjoner mellom
virksomhetene ofte vil måtte baseres på skjønn.
En miljøavtale
vil typisk gjelde for en lengre periode, og innenfor denne tidsperioden
vil det være krevende å endre virkemiddelbruken. Miljøforpliktelsen
i en miljøavtale må derfor formuleres på en måte som sikrer at miljømålet
nås, samtidig som miljøavtaler ikke bør ha for lang varighet.
Det er ikke klart
hvilken type tiltak som ev skal kvalifisere for tilskudd fra et
CO2-fond. CO2-reduksjoner kan både oppnås
gjennom mer effektive gassturbiner, elektrifisering fra land, vindkraftprosjekter
på sokkelen og en rekke andre tiltak. Videre ville det være krevende
å vurdere størrelsen på tilskuddet og en måtte vurdere om en skulle
måle opp mot dagens CO2-pris
eller mot den økte CO2-prisen
etter innføring av et ev. CO2-fond. For
at klimapolitikken skal virke effektivt bør selskapene stå overfor
en felles CO2-pris som reflekterer
de eksterne kostnadene ved utslipp. Da kan selskapene velge de beste
tiltakene for utslippsreduksjon både internt i sektoren og mellom
ulike sektorer.
En begrunnelse
for representantforslaget synes så være et ønske om å støtte Equinors
havvindprosjekt. I representantforslaget fremgår det at Equinor
anslår behovet for statlig støtte til 2,5 mrd. kroner. Ifølge forslagsstillerne
er det problematisk at prosjektet er så stort at eventuell statlig
støtte vil redusere Enovas muligheter til å samtidig støtte prosjekter
på fastlandet.
Enova har en
langsiktige finansieringsmodell og betydelige rammer. Enova har
mulighet til å overføre ubenyttede midler fra et år til det neste,
som er en viktig forutsetning for at Enova kan være en troverdig
dialogpartner i markedet generelt, og i forbindelse med store prosjekter
spesielt.
Klima- og miljødepartementet
styrer Enova gjennom en styringsavtale om forvaltningen av midlene
i Klima- og energifondet. I avtalen er mål og midler satt i sammenheng
for fireårsperioden 2017-2020. Ved inngangen til 2018 hadde Enova
om lag 4,6 mrd. kroner til disposisjon, hvorav 2 050 mill. kroner
var en ordinær bevilgning til Klima- og energifondet over statsbudsjettet, 670
mill. kroner var forventede inntekter fra påslaget på nettariffen,
og i tillegg ble det overført 1 866 mill. kroner i ikke disponerte
midler fra 2017. I tillegg har Enova forventninger om at kansellerte
prosjekter frigir ytterligere 650 mill. kroner i 2018. Videre har
Enova en tilsagnsfullmakt på 400 mill. kroner i 2018.
Styringsavtalen
legger føringer for hvordan Enova skal prioritere midlene i Klima-
og energifondet. I styringsavtalen er det tre delmål:
-
a) Reduserte klimagassutslipp
som bidrar til å oppfylle Norges klimaforpliktelse for 2030.
-
b) Økt innovasjon
innen energi- og klimateknologi tilpasset omstillingen til lavutslippssamfunnet.
-
c) Styrket forsyningssikkerhet
gjennom fleksibel og effektiv effekt- og energibruk.
Havvindprosjekter
kan være omfattet av Enovas delmål om økt innovasjon tilpasset omstillingen
til lavutslippssamfunnet, jf. regjeringens strategi for flytende
vindkraft som ble lagt frem i Olje- og energidepartementets Prop.
1 S (2017-2018). I styringsavtalen er det satt krav om at Enova
ved utformingen av virkemidler rettet mot ny energi- og klimateknologi,
skal legge vekt på mulighetene for global spredning, og påfølgende
utslippsreduksjoner. Til grunn for tildelinger skal det ligge en
vurdering av innovasjonshøyde og gjennomføringsevne. Sentralt i
styringsavtalen er kravet om at Enova skal prioritere sin innsats
der mulighetene for å påvirke utviklingen er størst og mot teknologier
og løsninger som er tilpasset lavutslippssamfunnet. Innenfor rammene
av styringsavtalen er det opp til Enova å prioritere mellom områder
og tildele støtte til enkeltprosjekter.
Opprettelse av
en separat ordning for tiltak offshore ville redusere Enovas muligheter
til å prioritere mellom de mest effektive prosjektene på tvers av
sektorer. En separat ordning ville innebære at prosjekter som i
et nasjonalt perspektiv (på tvers av sektorer) ikke mest mulig effektivt
bidrar til å oppfylle klimaforpliktelsene likevel vil kunne tildeles
støtte, fordi disse prosjektene innad i den enkelte sektor (hhv.
offshore- eller fastlandsvirksomhet) anses som best egnet. Dette
betyr at effekten på klimagassutslippene i forventning vil bli mindre
enn dersom Enova kan prioritere prosjekter på tvers av sektorer
slik som i dag. En helthetlig og effektiv prioritering av de mest
effektive klimatiltakene er nettopp begrunnelsen for at hovedvirkemidlene
i norsk klimapolitikk er, og skal være, sektorovergripende virkemidler.
Uten en slik politikk blir effekten av hver krone som brukes på
å redusere utslippene mindre, noe som betyr at klimamålene blir
dyrere og vanskeligere å nå.
Hvordan forslaget relaterer seg
til det finanspolitiske rammeverket
Statlige bidrag
til nye klimatiltak bør fremgå på lik linje med andre utgifter,
slik at de kan prioriteres opp mot andre formål i de årlige budsjettene.
Representantforslaget betyr en omgåelse av det finanspolitiske rammeverket,
som sier at statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten
går uavkortet til fondet, og at forventet realavkastning av fondet
brukes over tid. Dette følger det grunnleggende prinsippet om å
skille opptjening og bruk av oljeinntekter, og legger til rette
for god makroøkonomisk styring og effektiv bruk av offentlige midler.
Representantforslaget bryter dermed med loven om Statens pensjonsfond
og ville kreve endring av loven.
Hoveddelen av
kostnadene ved det foreslåtte klimafondet ville finansieres av fellesskapets
midler. Staten ved SDØE belastes CO2-avgift
på lik linje med oljeselskapene for sine andeler i produserende
felt. Videre er oljeselskapenes avgiftsbetalinger en utvinningskostnad
som er fradragsberettiget i deres skattegrunnlag og staten dekker
dermed 78 pst. av selskapenes avgiftsbetaling i form av lavere petroleumsskatt.
De private bedriftene vil etter skatt bare finansiere om lag 16
pst. av økt CO2-avgift som
ev. skal inngå i et CO2-fond,
mens staten vil finansiere om lag 84 pst. Det er da også tatt hensyn
til avgiftsbetalingene fra SDØE.
Alle statens
inntekter fra petroleumsvirksomheten, inklusiv CO2-avgiften på sokkelen, inngår
i kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten som i sin helhet overføres til
Statens pensjonsfond utland. Dersom økt CO2-avgift på sokkelen ikke
inngikk i kontantstrømmen, men gikk til et CO2-fond for å finansiere løpende
prosjekter, ville overføringene til Statens pensjonsfond utland
reduseres og avkastningen fra fondet ville bli mindre i årene fremover.
Dermed ville i praksis hoveddelen av regningen for klimatiltakene
skyves over på fremtidige budsjetter og fremtidige generasjoner.
Regjeringens satsing på energiteknologi
og havvind
Norge har i dag
et offentlig virkemiddelapparat som støtter opp under satsinger
på nye energiteknologier, slik som teknologier for flytende havvind,
i alle faser av innovasjonskjeden, fra en ny idé blir unnfanget
og forsket på, til teknologien tas i bruk. De mest sentrale virkemiddelaktørene
er Norges forskningsråd, Enova og Innovasjon Norge. Disse samarbeider
i dag om kommunikasjon, samordning og synliggjøring av virkemidlene for
næringsliv og forskningsmiljøer. Samarbeidet er viktig for å sikre
effektiv utnyttelse av offentlige midler. De tre virkemiddelaktørene
har virkemidler som kan gi støtte til prosjekter i ulike faser i
innovasjonskjeden.
Offshore vindkraft er et prioritert
område i Energi21-strategien
Energi21 er et
OED-oppnevnt strategiorgan for forskning, utvikling og demonstrasjon
innenfor energiområdet. Hovedmålet for Energi21 er å gi råd og anbefalinger
til OED og virkemiddelapparatet (Norges forskningsråd, Enova, Gassnova
og NVE), samt energibransjen for øvrig, om hvordan satsingen på
utvikling av nye klima- og miljøvennlige energiteknologier bør prioriteres
og gjennomføres. Energi21-strategiene er utviklet i et samarbeid
mellom næringsliv, akademia og relevante myndighetsorganer, og blir
oppdatert om lag hvert tredje år.
Energi21 anbefaler
i sin fjerde strategi (juni 2018) en strategisk satsing på havvind,
som ett av seks prioriterte satsingsområder. Satsingsområdene representerer
fagområder der Norge har fortrinn i fremtidens energimarkeder gjennom
naturgitte energiressurser, teknologi- og kompetansebase samt industriell
erfaring. Satsingsområdene har stort potensiale for verdiskaping
innen ressursutnyttelse og videreutvikling av en leverandørindustri
rettet mot nasjonale og internasjonale energimarkeder.
Støtte til havvindteknologier gjennom
ENERGIX-programmet
ENERGIX er et
stort energiforskningsprogram i Norges forskningsråd som startet
opp i 2013. Det skal realisere sentrale energi- og næringspolitiske
mål og er et viktig virkemiddel i implementeringen av Energi21-strategien.
Programmet skal gi ny kunnskap som fremmer en langsiktig og bærekraftig
omstilling av energisystemet, med mer fornybar energi, mer energieffektive
løsninger, økt integrasjon mot Europa og økt behov for fleksibilitet.
Forskningstematikken
innenfor havvind er bred i programmet. Havvindprosjekter som har
fått støtte fra ENERGIX inkluderer blant annet utvikling av nye
konsepter for flytende vindkraft, installasjonskonsepter for flytere,
fundamenter til bunnfaste turbiner, modeller for installasjon av
bunnfaste fundamenter, bølge- og vindbelastninger for fundamenter,
drifts- og vedlikeholdssystemer, tilkomstsystemer og vindberegningsmodeller.
Oppsummering og konklusjon
Petroleumsvirksomheten
på norsk sokkel står overfor strenge virkemidler for å begrense
utslippene. Hovedvirkemidlene i klimapolitikken på norsk sokkel
er økonomiske, jf. Prop 80 S (2018-2019); kvoteplikt og CO2-avgift. Etablering av et
CO2-fond for utslippsfri
olje-og gassproduksjon vil ikke bidra til mer effektiv oppfyllelse av
norske klimaforpliktelser. Representantforslaget innebærer en omgåelse
av det finanspolitiske rammeverket, som sier at statens netto kontantstrøm
fra petroleumsvirksomheten skal gå uavkortet til Statens pensjonsfond
utland, mens forventet realavkastning av fondet kan brukes over
tid. Representantforslaget bryter med loven om Statens pensjonsfond
og ville kreve endring av loven.
Norge har i dag
et offentlig virkemiddelapparat som støtter opp under satsinger
på nye energiteknologier, slik som teknologier for flytende havvind,
i alle faser av innovasjonskjeden, fra en ny idé blir unnfanget
og forsket på, til teknologien tas i bruk. På denne bakgrunn vurderes
det ikke som hensiktsmessig å etablere et CO2-fond for petroleumssektoren
slik representantene foreslår.