Bakgrunn

Stortingsrepresentantene Olaug V. Bollestad og Geir Jørgen Bekkevold fremmet 7. mars 2018 følgende forslag:

1. Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en helhetlig gjennomgang av offentlige oppreisningsordninger, som i særskilt grad ser på hvilke grupper som ikke er omfattet av ordningene, og vurderer om disse bør innlemmes.

2. Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av de ulike kommunale og fylkeskommunale oppreisnings- og erstatningsordningene, for å få oversikt over potensielt problematisk forskjellsbehandling.»

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, lederen Lene Vågslid og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre, Peter Frølich, Guro Angell Gimse og Frida Melvær, fra Fremskrittspartiet, Himanshu Gulati og Solveig Horne, fra Senterpartiet, Jenny Klinge og Emilie Enger Mehl, og fra Sosialistisk Venstreparti, Petter Eide, viser til Dokument 8:165 S (2017–2018) fra stortingsrepresentantene Olaug V. Bollestad og Geir Jørgen Bekkevold om gjennomgang av offentlige oppreisnings- og erstatningsordninger.

Komiteen viser til at det fremmes to forslag med følgende ordlyd:

«1. Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en helhetlig gjennomgang av offentlige oppreisningsordninger, som i særskilt grad ser på hvilke grupper som ikke er omfattet av ordningene, og vurderer om disse bør innlemmes.

2. Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av de ulike kommunale og fylkeskommunale oppreisnings- og erstatningsordningene, for å få oversikt over potensielt problematisk forskjellsbehandling.»

Komiteen registrerer at forslagsstillerne mener det er behov for en gjennomgang av Stortingets rettferdsvederlagsordning blant annet fordi det er over ti år siden forrige gjennomgang, og fordi det finnes flere grupper forslagsstillerne mener bør innlemmes i en slik ordning. Forslagsstillerne mener videre at det bør vurderes hvorvidt foreldelsesfristen i erstatningssaker som omhandler vold mot barn, bør fjernes. Det understrekes at det bør gjøres en helhetlig gjennomgang av alle ordningene, slik at disse kan sees i sammenheng. Komiteen viser videre til at forslagsstillerne mener at det er behov for å gjennomgå også kommunale ordninger for å avdekke i hvor stort omfang grupper og enkeltpersoner forskjellsbehandles etter hvilken kommune de er oppvokst i. Komiteen viser til vedlagte svarbrev fra Justis- og beredskapsdepartementet av 12. april 2018.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, viser til rettferdsvederlagsordningen, som er Stortingets egen kompensasjonsordning for dem som har kommet særlig uheldig ut i sitt møte med det offentlige i forhold til andre på samme tid.

Flertallet viser til at ordningen praksis er utviklet ibasert på skjønn, og at erstatningssummen fastsettes skjønnsmessig uten nødvendigvis å dekke det økonomiske tap som er oppstått. Den er ment å være en ordning der det skal være mulig å oppnå et plaster på såret for den urett man er påført, og faller forholdet inn under andre erstatnings- eller kompensasjonsordninger, vil erstatning etter denne ordningen være utelukket.

Flertallet viser til at det ble foretatt en gjennomgang av rettferdsvederlagsordningen i 2013 av regjeringen Stoltenberg. Konklusjonen var da at ordningen slik den nå er, bør beholdes, og at det ikke var nødvendig å opprette tilpassede ordninger for særskilte søkergrupper. Flertallet støtter i all hovedsak konklusjonen fra 2013.

Flertallet viser til forslaget om å gjennomgå kommunale og fylkeskommunale ordninger. Flertallet mener det er opp til den enkelte kommune og fylkeskommune å opprette slike ordninger. Det hører med til det lokale selvstyret å etablere og utforme denne typen ordninger, og det skal ikke være en statlig oppgave å gripe inn i slike ordninger som kommunene og fylkeskommunene styrer selv.

Flertallet registrerer at det kan forekomme noe ulik praksis fra kommune til kommune, og at dette kan bli særlig tydelig i enkeltsaker og framstå som problematisk forskjellsbehandling. Flertallet mener likevel at det må være en toleranse for ulik praksis og ulike løsninger når det er slik at vi har valgt å ha et system der kommunene og fylkene kan ha egne, frivillige ordninger.

Flertallet vil også understreke at det ikke er noen automatikk i at en statlig ordning nødvendigvis blir bedre, og vil peke på at dersom forslagsstillerne ønsker en ordning som er lik i alle kommuner, bør de heller foreslå en statlig ordning. Dette ville imidlertid vært problematisk av flere grunner, blant annet fordi det i praksis innebærer en flytting av erstatningsansvaret vekk fra den som har ansvar for skaden.

Flertallet mener at det er riktig at den som har begått uretten, står som ansvarlig, og vil vise til at kommuner og fylkeskommuner også kan bli ilagt erstatningsplikt etter de alminnelige erstatningsreglene. For fylker og kommuner som har valgt å ha en erstatningsordning, kan dette ha en viss preventiv effekt ved at konsekvensen av bestemte handlinger også vil kunne påvirke dem økonomisk.

Flertallet mener det kommunale selvstyret må ligge til grunn, men at det kan være hensiktsmessig å undersøke muligheten for å utarbeide en beste praksis-anbefaling for de ulike kommunale- og fylkeskommunale ordningene.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ overfor KS for å utarbeide en beste praksis-anbefaling for frivillige kommunale og fylkeskommunale erstatningsordninger.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter forslagene fremmet av Kristelig Folkeparti.

Disse medlemmer viser til NRK Brennpunkt-dokumentaren «En søsters kamp», der storesøster kjemper for likebehandling for sine søsken og rettferdighet etter å ha opplevd svikt fra barnevernet i Norge. Dokumentaren viser at det er mange ulike ordninger for oppreisning for tidligere barnevernsbarn, og at det dermed er stor sannsynlighet for forskjellsbehandling avhengig av hvor du bor i landet. Disse medlemmer mener det er svært uheldig dersom oppreisningsordningene preges av store forskjeller og tilfeldigheter.

Disse medlemmer viser til at det eksempelvis med dagens ordning er forskjeller i maksimalgrensene for utbetalingssummene mellom kommuner, hvilke tidsperioder kommunene dekker, og når det er mulighet for å søke om oppreisning eller erstatning. I tillegg er det variasjoner mellom kommunene hva angår avkortning av det utbetalte beløpet dersom søkeren har fått oppreisning fra andre instanser. Dette synliggjør en svakhet ved dagens system som fører til at rettsvernet utøves forskjellig fra kommune til kommune ut ifra søketidspunktet. Vilkårligheten og uretten som følger av dagens system, er påpekt ved flere anledninger, blant annet fra frivillige organisasjoner og enkeltpersoner.

Disse medlemmer viser til at det i NRKs Brennpunktdokumentar kommer tydelig frem at alle partiene i 2017 forpliktet seg til å gjennomgå dagens regelverk. For regjeringen uttalte helseminister Bent Høie seg. For Arbeiderpartiet uttalte nestleder Hadia Tajik seg tydelig. Disse medlemmer merker seg at Høyre ser ut til å ha forlatt standpunktet.

Disse medlemmer viser til barne- og likestillingsminister Linda C. Hofstad Hellelands (Høyre) kommentar til NRK Brennpunkt i sommer: «Dette er først og fremst kommunene sitt ansvar.»

Disse medlemmer påpeker at selv om saken først skal behandles i Stortingets justiskomité, signaliserer regjeringen at de allerede har gjort seg opp en mening.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en helhetlig gjennomgang av offentlige oppreisningsordninger, som i særskilt grad ser på hvilke grupper som ikke er omfattet av ordningene, og vurderer om disse bør innlemmes.»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av de ulike kommunale og fylkeskommunale oppreisnings- og erstatningsordningene for å få oversikt over potensielt problematisk forskjellsbehandling.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det har vært flere eksempler på at det er mange i dag som ikke får en tilstrekkelig erstatning når de har vært utsatt for svikt fra det offentlige. Noen bor ikke i en kommune hvor det finnes en vederlagsordning, og andre kan ikke dokumentere tilstrekkelig økonomisk tap for et erstatningskrav. Det er i dag delvis tilfeldig hvilken erstatningsordning kommuner og fylkeskommuner har, og hva slags type erstatning den utløser. Det betyr derfor at det er stor forskjell rundt i landet når det gjelder hvilke erstatninger den enkelte kan få. Dette medlem vil derfor støtte forslagsstillerne i at det er nødvendig med en gjennomgang av alle de offentlige oppreisningsordningene, både hva gjelder grupper, men også hvor store erstatninger som utløses, og om vilkårene – herunder foreldelsesfristene – er ulike. Dette medlem mener det ikke skal være slik at noen kan få store erstatninger, mens andre ikke får oppreisningserstatning.

Dette medlem vil peke på at for mange er eneste mulighet for en skikkelig erstatning å fremme et krav for kommunen etter alminnelige skadeserstatningsprinsipper. Da gjelder også den generelle foreldelsesfristen i foreldelsesloven på tre år. Mange som har vært utsatt for mishandling i barndommen, som barnevernet kunne og skulle ha stoppet, må ofte gå igjennom en tung mental prosess. Slike saker passer ikke for personer som har vært mishandlede, som ofte har vært traumatiserte, og som kan ha en lang vei å gå for å erkjenne at de har fått varige skader. Ikke bare skal skaden erkjennes, men de skal også gå til en rettssak mot den offentlige instansen. Dette krever en styrke mange ikke har. I Prop. 96 L (2013–2014) ble det fremlagt forslag om å endre foreldelsesreglene i straffeloven av 1902 for å ivareta nettopp dette hensynet. Regjeringen argumenterte med følgende knyttet til vold i nære relasjoner:

«De hensyn som ligger til grunn for reglene om utskutt foreldelsesfrist, gjør seg gjeldende også i saker om vold i nære relasjoner. Dersom et barn blir utsatt for vold fra sine omsorgspersoner eller er vitne til at omsorgspersoner utøver vold mot hverandre, kan det være slik at fornærmede først i godt voksen alder er i stand til eller ønsker å anmelde overgrepet. Siden volden er utført av personer barnet står i et nært forhold til, kan det også være vanskelig å anmelde de ansvarlige før barnet har nådd myndighetsalder og har flyttet hjemmefra.»

Dette medlem mener at dette hensynet også vil gjelde når det kommer til erstatning for en som er skadet av det offentlige. Dette medlem vil også påpeke at det er en svakhet i denne sammenheng at den alminnelige erstatningsordningen forutsetter et økonomisk tap. Det betyr at de som på tross av alt de er utsatt for, klarer å få seg en jobb og et godt liv, ikke vil få erstatning selv der det offentlige har sviktet grovt.

Dette medlem mener dette viser at det er behov for å vurdere en nasjonal erstatningsordning spesielt for de sakene som omhandler svikt av barnevernet for barn som er utsatt for overgrep og mishandling fra sine nærmeste, og de som har blitt utsatt for mobbing som går ut over voldsoffererstatningen og de kommunale ordningene. Dette er saker hvor den som har vært utsatt for handlingen ,kan bruke lang tid på å ta opp saken, og dermed er det i dag en fare for at sakene foreldes. Dette medlem mener det derfor bør vurderes om slike saker må få en egen ordning med egne vilkår som tar hensyn til at ofrene kan bruke lang tid på en slik prosess.

Dette medlem vil peke på Stortingets rettferdsvederlagsordning. Denne ordningen er, og skal være, en siste utvei for dem som ikke får oppreisningserstatning andre steder, og er beløpsmessig begrenset til 250 000 kroner. Den er dessverre altfor lite kjent og har hatt en nedgang i antall saker. Dette medlem mener det bør gjøres et større arbeid for å opplyse om ordningen, og at vilkårene også for denne ordningen bør revideres.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en helhetlig gjennomgang av offentlige oppreisningsordninger, som i særskilt grad ser på hvilke grupper som ikke er omfattet av ordningene, og vurdere på hvilken måte disse bør innlemmes eller omfattes av andre ordninger.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det er lik tilgang til erstatning for svikt av det offentlige overfor en person som var barn da svikten skjedde, uavhengig av hvor personen bor i landet, og om nødvendig opprette en nasjonal erstatningsordning eller et nasjonalt regelverk for kommunale ordninger.»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om å samordne regelverket for erstatning med reglene for foreldelse i straffeloven, slik at ikke kravene om erstatning blir foreldet før en eventuell strafforfølgelse.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at Stortingets rettferdsvederlagsordning blir bedre kjent, og bedre informert om, som erstatningsordning.»