Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Dag Terje Andersen, Eva Kristin Hansen og Magne Rommetveit, fra Høyre, Svein Harberg og Bente Stein Mathisen, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Ulf Leirstein, fra Senterpartiet, Nils T. Bjørke, fra Sosialistisk Venstreparti, Torgeir Knag Fylkesnes, og fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan, viser til Riksrevisjonens undersøkelse og de funn og anbefalinger som der er gjort rede for. Komiteen vil innledningsvis uttrykke stor respekt for det arbeidet som utføres i barnevernstjenesten på alle nivåer, og har stor forståelse for at dette er et arbeid som daglig kan være preget av å skulle fatte vanskelige vedtak og finne løsninger for enkeltpersoner og familier med svært forskjellige utfordringer og behov. Akuttplasseringer utfordrer samordningen mellom de impliserte aktører på en særskilt måte, noe som igjen synliggjør behovet for gode og avklarte rutiner og roller i arbeidet.

Komiteen merker seg at Riksrevisjonen påpeker at det synes å være store forskjeller i både forståelsen og håndteringen av bistandsplikten Bufetat har overfor kommunenes barnevernstjeneste i akuttplasseringer. Riksrevisjonen påpeker videre at det synes å være mange saker hvor barn ikke får et tilbud i tråd med det kommunen har definert som barnets behov.

Komiteen mener dette er alvorlig, og at en i utgangspunktet vanskelig situasjon for de impliserte barna kan bli enda verre som følge av at de ikke får det tilbudet de har behov for.

Komiteen har etter å ha gjennomført høring i saken fått bekreftet at disse problemstillingene er en utfordrende del av arbeidet for alle parter, og merker seg at det fremdeles er stor forskjell, avhengig av ståsted, på hvordan disse temaer omtales.

Komiteen mener at utfordringene rundt forståelsen og oppfølgingen av bistandsplikten også er med på å skape unødvendige diskusjoner omkring tilbudet det enkelte barn får, og om dette er det riktige for barnet. Komiteen ser helt klart også den utfordringen som ligger i behovet for et mangfoldig tilbud, og ikke minst kapasitet i tilbudet slik det er organisert i dag.

Komiteen vil også understreke betydningen av å vurdere muligheter i barnets slekt og nettverk der det er til barnets beste.

Komiteen vil likevel først og fremst uttrykke en bekymring knyttet til håndteringen av bistandsplikten. Komiteen er overrasket over og bekymret for at den manglende felles forståelsen har fått råde over så lang tid. Felles forståelse av en så sentral bestemmelse i regelverket for akuttplasseringer vil være grunnleggende nødvendig for et godt resultat. Det er spesielt urovekkende at det ikke er enighet om når bistandsplikten er oppfylt. Komiteen vil påpeke departementets ansvar for å følge opp de lover og forskrifter som gjelder, og gripe fatt i mangler og utfordringer en blir kjent med gjennom sine tildelingsbrev og styringsdialogen. Komiteen merker seg at departementet har tatt et slikt initiativ overfor Bufdir til oppklaring av rolleforståelse og ansvar vedrørende bistandsplikten. Tilbakemeldingene fra kommunenes representanter i høringen viser at dette fortsatt ikke er på plass og derfor må følges opp ytterligere. Komiteen mener ansvaret for en oppklaring ikke utelukkende kan legges til departementet og Bufdir, men vil påpeke at alle parter har et ansvar for å ta initiativ til avklaring og oppklarende dialog. Komiteen merker seg, og er noe forundret over, at det fra kommunenes side ikke er tatt et samlet initiativ gjennom KS, men at de enkelte kommuner og barnevernssamarbeid har tatt opp utfordringene med sin regionale motpart. En slik håndtering vil ikke kunne bidra til felles forståelse på tvers av statlige regionale inndelinger til beste for barnet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, deler Riksrevisjonens vurdering av at det er alvorlig at Barne- og likestillingsdepartementet ikke har sørget for at gjeldende regelverk for akuttplasseringer tolkes likt, og at Bufetat i noen tilfeller tilbyr tiltak som ikke er tilpasset barnets behov. Flertallet mener at Barne- og likestillingsdepartementet har ansvar for at Bufetat har tilstrekkelig med midler til å følge det overordnede prinsippet i barnevernloven om at det skal legges avgjørende vekt på hva som er barnets beste.

Flertallet mener regjeringen selv må ta ansvar for manglende kapasitet i det offentlige barnevernstilbudet, og viser til at regjeringen i budsjettet for 2018 kuttet bevilgningene til det statlige barnevernet med 640 mill. kroner for samtidig å øke bevilgningene til kjøp av private barnevernstjenester med 500 mill. kroner. Dette viser at Barne- og likestillingsdepartementet bevisst har valgt å stimulere til økt privatisering på bekostning av et offentlig barnevern med økt økonomisk handlingsrom.

Komiteen merker seg at kapasitet ofte er en stor utfordring, spesielt med tanke på fysisk avstand mellom tilbudt plass og kommunen som har ansvar for å følge opp både barnet og familien. Det synes derfor nødvendig å etablere en buffer i de forskjellige regionene for å sikre at akuttplasseringer kan skje etter de behov barnevernet i hjemkommunene definerer som det beste for det enkelte barn.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, peker på at arbeidet med å skaffe nok plasser, både i beredskapshjem og fosterhjem, må intensiveres. Tilbudene som gis, skal være i offentlig regi, og bruk av private tilbydere skal kun være et supplement og skje i prekære situasjoner, dersom det offentlige selv ikke strekker til. En viser her til Landsforeningen for barnevernsbarn, som under høringen ga klart uttrykk for at tilbud burde gis i offentlig regi. De avtaler som inngås med private tilbydere, må velges ut fra grundige kvalitetskriterier i de tilfeller det ikke finnes et godt tilpasset offentlig tilbud til barnet som trenger det.

Flertallet viser til at Bufdir i disponeringsbrevet for 2017 skriver at enkeltkjøp av private fosterhjem innebærer en høy risiko med hensyn til forsvarlighet, fordi det i en akuttsituasjon ikke er tilstrekkelig tid til kvalitetssikring. Flertallet mener at det taler for at det offentlige barnevernet bør ruste opp kapasiteten, slik at alle akuttilbud kan være i offentlig regi for å gi barna et tryggest mulig tilbud i en sårbar situasjon.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti peker på at det i arbeidet med å skaffe nok plasser også kan være hensiktsmessig å se på om det bør inngås avtaler med ideelle og andre private tilbydere, som etter grundige kvalitetskriterier kan avhjelpe i de tilfeller der det ikke finnes et godt tilpasset tilbud til barnet som trenger det.

Disse medlemmer viser til at representanter fra de kommunale barnevernstjenestene under høringen presiserte at det ikke var av betydning hvem som eier eller driver tilbudene, men at alle ressurser må tas i bruk for å sikre god nok kapasitet av kvalitativt gode tilbud for barna.

Komiteen vil også understreke at Stortinget har presisert at «barnets beste» skal være gjeldende prinsipp i alt arbeid med barn i barnevernet, og er tilfreds med at dette også ble presisert fra alle deltakere i høringen. Komiteen vil imidlertid påpeke at dette også må gjenspeile seg i arbeidet, og at barna selv må få en sentral rolle i forberedelsene til omplasseringer.

Komiteen viser også til Stortingets vedtak 762 av 28. mai 2018:

«Stortinget ber regjeringen sikre langsiktige og løpende avtaler med ideelle tilbydere av institusjonsplasser som fører til at andelen ideelle øker til om lag 40 pst. innen 2025, samtidig som den offentlige andelen institusjonsplasser ikke reduseres.»

Komiteen vil peke på at det viktigste grepet innenfor norsk barnevern er å ha et godt forebyggende tilbud i kommunen til barn og unge, og også et tilbud overfor barnefamilier som sliter.

Komiteen vil også bemerke, selv om dette ikke er innenfor temaet i Riksrevisjonens rapport, at bruken av familieråd og tidlig dialog med familier i utfordrende situasjoner er forsterket som arbeidsmetoder i barnevernet. Dette synes å kunne redusere antallet akuttplasseringer, og komiteen vil gi sin tilslutning til at dette i mange tilfeller vil kunne være et langt bedre alternativ. Flere kommuner, for eksempel Kongsberg og Bergen, kan vise til svært gode resultater av denne måten å arbeide på.