Dokument 8:141 S (2017-2018)
- Representantforslag om en offensiv og solidarisk alkoholpolitikk
Det vises til brev
datert 1. mars 2018 fra Helse- og omsorgskomiteen, der komiteen
ber om min uttalelse til en rekke forslag i forbindelse med behandlingen
av Dokument 8:141 S (2017-2018) Representantforslag fra stortingsrepresentantene
Olaug V. Bollestad, Jorunn Gleditsch Lossius, Steinar Reiten og
Knut Arild Hareide om en offensiv og solidarisk alkoholpolitikk.
Mine kommentarer
til komiteen er utarbeidet i samarbeid med helseministeren (punkt
10-12), samt arbeids- og sosialministeren (punkt 9), finansministeren (punkt
4 og 7) og kulturministeren (punkt 8).
Jeg er
enig med forslagsstillerne i at det er viktig å arbeide for å redusere
de skader som alkohol kan medføre for individ og samfunn, ikke minst
er det viktig å arbeide for at skader på tredjepersoner reduseres.
Imidlertid mener jeg at en egen alkoholstrategi ikke er et riktig
virkemiddel nå. Alkoholpolitikken er en integrert del av folkehelsepolitikken,
og også en integrert del av rusmiddelpolitikken. Regjeringen har
lagt fram en opptrappingsplan for rusfeltet hvor særlig oppfølging
til personer som har rusmiddelproblemer, herunder alkoholproblemer,
er tema. Etter mitt og helseministerens skjønn bør spørsmål som
gjelder helsetjenester til personer følges opp i dette sporet og
ikke i en egen alkoholstrategi, se også mine kommentarer til spørsmålene
10, 11 og 12 under. Tilsvarende mener jeg at alkoholforebyggende
innsats bør ses i sammenheng med forebyggende innsats på andre livsstilsområder,
og at området derfor skal håndteres i folkehelsemeldingen som kommer
neste år.
Det er
bred enighet om at skadelig bruk av alkohol medfører problemer både
for den enkelte, for tredjeparter og for samfunnet. Det ville vært
ønskelig å vite mer om skadeomfanget og kostnadene for samfunnet. Imidlertid
er det å anslå de økonomiske omkostningene forbundet med alkoholbruk
metodisk utfordrende. I NOU 2003: 4 Forskning på rusmiddelfeltet,
ble dette påpekt slik:
«For
å kunne beregne samfunnsøkonomiske kostnader knyttet til bruk av
rusmidler, må man vite hvilke konsekvenser bruk av rusmidler har
og man må ha en metode for å beregne den økonomiske verdien av disse konsekvensene.
Det kan virke umulig å ha denne kunnskapen både av teoretiske og
praktiske grunner. Teoretisk er forskere uenige om hvilke kostnader
som skal tas med og i praksis har man meget usikker kunnskap om størrelsen
på mange av kostnadene.» (Kap. 5.9 Samfunnsøkonomiske kostnader,
side 42-43)
På bakgrunn
av dette, vil det etter mitt syn være vanskelig å forsvare å nedsette
et eget utvalg for å se på dette spørsmålet. Imidlertid er jeg opptatt
av å synliggjøre de negative virkningene av rusmiddelbruk, ikke minst
i form av fravær og redusert effektivitet i arbeidslivet.
Det følger
av Jeløya-plattformen at hovedlinjene i alkoholpolitikken skal ligge
fast. Dette innebærer at vi fortsatt skal ha vinmonopol, avgifter,
bevillingsordning med åpningstidsbegrensninger og aldersgrenser,
samt reklameforbud. Innenfor rammen av disse kan det likevel være
aktuelt å gjøre justeringer. Som det går fram av Jeløya-plattformen,
ønsker regjeringen å utvide kommunenes handlingsrom i spørsmålet
om salgs- og skjenketider, og jeg kan derfor ikke gi min støtte
til dette forslaget.
Ved behandling
av Prop. 1 LS (2016-2017) Skatter, avgifter og toll 2017 fattet
Stortinget følgende anmodningsvedtak (Vedtak 307), jf. Innst. 3
s (2016-2017):
«Stortinget ber
regjeringen legge frem en sak for Stortinget der det vurderes alle
konsekvenser av og nødvendige lovendringer for at Vinmonopolet skal
overta taxfree-salget av alkohol ved norske flyplasser ved utløp av
gjeldende anbudsperioder.»
Regjeringen
arbeider med å følge opp vedtaket. Det er ikke naturlig å vurdere
endringer i tax free-ordningen mens dette arbeidet pågår.
Jeg er
enig i at det bør være krav om innholdsmerking av alkoholholdig
drikk. Jeg ønsker og mener det er viktig å merke alle alkoholholdige
drikkevarer på lik linje med andre næringsmidler både ut fra forbruker-
og folkehelsehensyn. Det er generelt viktig med god forbrukerinformasjon
på alle mat- og drikkevarer for å legge til rette for at forbrukerne
kan ta informerte valg.
Regelverket for
merking av mat- og drikkevarer er imidlertid harmonisert i EØS-området
gjennom EUs matinformasjonsforordning. Forordningen, som er gjennomført
i norsk rett, unntar alkoholholdig drikk over 1,2 volumprosent fra
kravet om merking av ingredienser og næringsdeklarasjon. Dette begrenser
vår mulighet til å innføre nasjonale regler om dette.
Europakommisjonen
kom i mars 2017 med en rapport hvor det ble vurdert om alkoholholdige
drikkevarer også skal underlegges matinformasjonsforordningens krav
til merking med ingrediensliste og en næringsdeklarasjon. Kommisjonen
har gitt industrien frist til 13. mars 2018 med å komme med forslag
til en selvreguleringsordning for merking.
Jeg tilrår ikke
at vi setter i gang et arbeid med innholdsmerking før vi vet hva
som kommer fram i industriens rapport og kommisjonens reaksjon på
og oppfølging av denne. Min forgjenger Bent Høie har for øvrig ved
flere anledninger tatt opp spørsmålet om innholdsmerking i møter
med Kommisjonen og i uformelle helseministermøter. Jeg vil følge
opp, og tok allerede da jeg møtte EU-kommisjonær Andriukaitis i
februar initiativ til et eget møte med EU om saken.
Jeg viser
til at vi allerede har et viktig virkemiddel som reduserer forbruksdrivende
forbruksinformasjon gjennom forbudet mot alkoholreklame. Det strenge
reklameforbudet setter begrensninger på produktinformasjon fra de
som produserer og omsetter alkoholholdig drikk. Det ble i 2015 åpnet
for noe mer produktinformasjon fra bransjeaktører med det formål å
gi forbrukerne mulighet til på eget initiativ å innhente informasjon
om alkoholholdig drikk. Det er svært begrenset i hvilke kanaler
bransjeaktører kan gi produktinformasjon, bl.a. er det ikke lov
å gi slik informasjon på sosiale medier. Videre er det begrenset
hva det kan informeres om og informasjonen kan bare være nøktern faktainformasjon.
Disse begrensningene skal sikre et fortsatt strengt reklameforbud,
samtidig som forbrukere som selv ønsker det skal kunne søke opp
produktinformasjon. Jeg mener at vi nå har et balansert reklameforbud
som både ivaretar hensynet til folkehelsen og hensynet til forbrukerne
og ser ikke grunn til å stramme inn på dette igjen.
Når det gjelder
informasjon om alkoholholdig drikk fra aktører som ikke har et reklameformål,
bl.a. redaksjonell uavhengig omtale i aviser og tv-kanaler, er dette
informasjon som er vernet av ytringsfriheten i Grunnloven. Det er
derfor ikke fritt fram for myndighetene å begrense slik informasjon.
Eventuelle innstramminger på dette punktet bør derfor initieres
og gjennomføres av de som formidler denne typen informasjon. Jeg
er for eksempel kjent med at det er enkelte aviser som har tatt
det valg at de ikke ønsker positiv alkoholomtale i sine publikasjoner.
I samråd
med finansministeren viser jeg til at Regjeringen i 2016 bevilget
midler til styrking av Tolletatens grensekontroll. Styrkingen var
en oppfølging av at Regjeringen i 2014 ba Tolletaten om å utrede
og foreslå tiltak for styrking av grensekontrollen. Satsingen på grensekontrollen
innebærer blant annet at vi har fått over 120 flere tollere i grensekontrollen.
Vi installerer i perioden 2016 til 2020 kameraer med skiltavleserutstyr på
alle landeveis grenseoverganger og ferjeterminaler med utenlandstrafikk.
Tolletatens etterretningskapasitet styrkes samtidig kraftig ved
at etaten har fått midler til å etablere et nasjonalt senter for
etterretning- og analyse. Dette er de tre høyest prioriterte områdene
etaten selv mente de burde styrkes på. I sin årsrapport for 2017 skriver
Tolletaten at styrkingen av grensekontrollen antagelig er en viktig
årsak til at etaten aldri har gjort så mange beslag som i 2017.
Tolletaten driver
ikke egne kontroller kun av alkohol, men beslag av alkohol og tobakk
utgjør likevel samlet om lag 75 pst. av alle beslag. Ved hjelp av
både nasjonalt og internasjonalt samarbeid har etaten i 2017 avdekket
godt organiserte miljøer som smugler alkohol. Det var i 2017 en
økning i antall alkoholbeslag på 12 pst. fra 2016 og mengden beslaglagt
alkohol var også på et rekordhøyt nivå. Dette skyldes i stor grad
at Tolletaten gjorde mange store beslag av alkohol på trailer på
landevei. De 16 største beslagene av øl utgjorde godt over halvparten
av total beslaglagt mengde øl. Med nesten 600 000 liter beslaglagt
øl, over 70 000 liter brennevin og 60 000 liter vin er mengden beslaglagt
alkohol i 2017 den største Tolletaten har hatt de siste 50 år. Tallene
viser at Tolletaten tar utfordringen med alkoholsmugling alvorlig
og gjør en stor innsats på området.
Kampen mot den organiserte
og profesjonelle smuglingen har høy prioritet i Tolletaten. Det
er likevel viktig å understreke at interne prioriteringer er etatens ansvar.
Det er tolldirektøren som må disponere etatens samlede rammer og
legge til rette for at kontrollene baseres på risiko og vesentlighet,
slik at vi oppnår en best mulig samlet grensekontroll.
Regjeringen
er enig i at det er viktig med bevissthet rund alkoholbruk innenfor
idretten. Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité
(NIF) driver et omfattende verdiarbeid. NIF har utarbeidet egne retningslinjer
om idrettens holdning til alkohol. Av retningslinjene framgår det
bl.a. at NIF skal arbeide mot bruk av alkohol i idrettslig sammenheng.
Barn og ungdom som deltar i idrett skal møte et trygt og alkoholfritt idrettsmiljø.
Det heter videre at ledere, trenere og eldre utøvere ikke skal nyte
alkohol i samvær med unge utøvere. I retningslinjene fastslås
det også at tribunekulturen skal være trygg, familievennlig og alkoholfri.
På tribunen skal det derfor ikke nytes alkohol i tilknytning til
konkurranser.
Statens forhold
til NIF ivaretas primært av Kulturdepartementet. Kulturdepartementet
mener NIF gjennom sitt arbeid viser at idretten har et bevisst forhold
til alkohol og har tatt et klart standpunkt om at barne- og ungdomsidretten
skal være en alkoholfri sone. Retningslinjene gjelder for alle organisasjonsledd
og medlemmer i NIF. Formidling av retningslinjene er en del av det
forbyggende verdiarbeidet i idrettsorganisasjonen. Det er derfor
kulturministerens og min vurdering at intensjonen i forslaget knyttet
til idrettens organisasjoner allerede er ivaretatt.
Et arbeidsliv
med sunne holdninger til alkoholbruk og rusmiddelforebygging er
viktig for regjeringen. Etter initiativ fra Helsedirektoratet og
Akan kompetansesenter har arbeidslivets parter to ganger blitt invitert
til toppledermøter om rus i arbeidslivet. På det første møtet 7.
august 2014 var det enighet om behovet for å styrke innsatsen på
feltet. Stikkord var økt kompetanse og forankring hos arbeidslivsaktørene
og i arbeidslivet, rusmiddelforebygging som en del av det ordinære HMS-arbeidet
og arbeidet for helsefremmende arbeidsplasser. I oppfølgingsmøtet
i november 2016 ble det blant annet vist til viktigheten av å bygge
videre på det faglige grunnlaget som foreligger. Regjeringen har
vært opptatt av at offentlig sektor skal ta i bruk beste praksis i
det rusmiddelforebyggende arbeidet. Som et ledd i dette har Helsedirektoratet
i samarbeid med partene i arbeidslivet og en rekke kompetansemiljøer
utviklet Rusoff – faglige råd for rusmiddelforebygging i offentlig sektor.
Rådene ble lansert i 2017 og er spesielt tilpasset offentlig sektor,
men kan benyttes i hele arbeidslivet. Helsedirektoratet har ansvaret
for å holde Rusoff-rådene oppdatert. Rusoff-rådene er tilgjengelige
på Helsedirektoratets nettsider.
Akan kompetansesenter
er en viktig pådriver for et arbeidsliv med en reflektert holdning
til rusmidler, både gjennom det brede, forebyggende arbeidet som retter
seg mot alle medarbeidere og gjennom tidlig innsats og oppfølging
av de som trenger støtte.
Proba samfunnsanalyse
har på oppdrag fra Helsedirektoratet evaluert kompetansesenteret.
Evalueringen bekrefter at Akan gjør en viktig jobb både som kompetansesenter
og førstelinjetjeneste. Regjeringen ønsker å bidra til et fortsatt
sterkt engasjement for Akan-samarbeidet og et arbeidsliv med sunne
holdninger til alkoholbruk og rusmiddelforebygging.
Pårørende
er både en viktig ressurs, men kan også selv ha behov for støtte
og oppfølging. Slik det fremgår av Helsedirektoratets Nasjonale
retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer
og avhengighet fra 2017, anbefales det at familie og nettverk bør
involveres i behandlingen i samråd med pasient/bruker. Dette er
en anbefaling fra Helsedirektoratet og som tjenestene innen TSB
må rette seg etter.
Eksempelvis tydeliggjorde
Helse Sør-Øst i sin nylige gjennomførte anskaffelse av tjenester
innen TSB, at pårørende skal ivaretas og involveres i pasientens
behandling og at også eventuelle barn og pasientens søsken skal ivaretas.
Videre skal det ytes pårørendeopplæring og gis informasjon.
Personer som selv
utvikler psykiske problemer som følge av belastning ved å være pårørende
av en rusavhengig kan ha et selvstendig behov for behandling og oppfølging.
I et slikt tilfelle kan fastlegen henvise til spesialisthelsetjenesten
for vurdering av rett til nødvendig helsehjelp, i denne sammenhengen
psykisk helsevern. Også i mange kommuner tilbys hjelp til personer
som har behov for psykisk helsehjelp – også som følge av å være
pårørende
Alkohol
og svangerskap er tilbakevendende tema for svangerskapsomsorgen.
Helsedirektoratet har løpende innsats for å forebygge bruk av alkohol
og andre rusmidler under graviditet, Alkoholfritt svangerskap – den
beste starten. Nulltoleranse for bruk av alkohol under svangerskap
er fremdeles hovedbudskapet fra helsemyndighetene. En multinasjonal
rapport fra 2017 viser heldigvis at andelen norske kvinner som drikker alkohol
under svangerskapet er den laveste i Europa.
Helsedirektoratet
reviderer nå Nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen.
Retningslinjen har vært på høring og forventes publisert i april
2018. Retningslinjen er primært utarbeidet for gravide og alt helsepersonell
i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen og adresserer alkohol
og andre rusmidler i stor utstrekning.
En sterk anbefaling
i retningslinjen er at helsepersonell bør ha en samtale med gravide
om bruk av alkohol og illegale rusmidler ved første konsultasjon.
Bruk medfører risiko for medfødte skader hos barnet og bør unngås
gjennom hele svangerskapet. Ved bruk av rusmidler bør den gravide
bli tilbudt tilrettelagt hjelp til å slutte.
Retningslinjen er
dermed svært tydelig på at helsemyndighetene forventer at helsepersonell
i svangerskapsomsorgen tidlig snakker med den gravide om bruk av
alkohol og andre rusmidler. Tjenestene har gjennom retningslinjen
tilgang til svært mye relevant informasjon og innfallsvinkler for
å snakke med den gravide om rusmidler.
Gjennom
opptrappingsplanen for rusfeltet legges det til rette for at kommunene
kan styrke sin oppfølging av personer med rusproblemer og avhengighet
- også gravide. I henhold til Nasjonal faglig retningslinje for behandling
og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet har gravide
rusmiddelbrukere prioritet til et behandlingstilbud uavhengig av
nivå. Behandler skal bidra til koordinert oppfølging med og rundt
pasienten sammen med andre samarbeidspartnere.
Hvis den gravide
kvinnen bruker rusmidler når graviditeten oppdages, bør anbefalinger
om avrusning av gravide og akutt rusbehandling / øyeblikkelig hjelp
i Nasjonal faglig retningslinje for avrusning fra rusmidler og vanedannende
legemidler følges.
Som kjent arrangerte
Helsedirektoratet en konsensuskonferanse om gravide i LAR i 2017.
Ekspertpanelet for konferansen konkluderte med at det var grunn
til å legge større vekt på "føre-var" prinsipp overfor gravide kvinner
som er i LAR, ettersom det ikke kunne utelukkes at metadon og buprenorfin
kan gi skade på fosteret.
I tillegg utarbeides
det et eget pakkeforløp for gravide og rus, som etter planen skal
være implementert ved utgangen av 2018. Pakkeforløpet utarbeides
av representanter fra brukersiden, kommune og spesialisthelsetjenesten
samt andre fagpersoner.
Kapasiteten i tverrfaglig
spesialisert rusbehandling har økt betydelig både i institusjon
og i poliklinikk siden 2014. Ventetiden for rusbehandling er nærmest halvert
siden 2013. Helse Sør-Øst ble i 2017 pålagt gjennom foretaksmøte
å kjøpe 4-6 plasser for gravide i forbindelse med anskaffelsen de
gjorde i fjor høst. Jeg er ikke kjent med at det er behov for å
øke kapasiteten i rusbehandling for gravide ytterligere.
Foreløpig
har ikke advarselsmerking av alkoholholdig drikk blitt ansett som
et tiltak som det har vært hensiktsmessig å innføre. Grunnen til
dette er bl.a. at det er begrenset kunnskap om effekten slik advarselsmerking
har på forbruk og skadevirkninger. Jeg støtter derfor ikke at det
innføres slike krav nå, men vil heller følge med på utviklingen
i EU og andre land, og er åpen for å vurdere advarselsmerking på
ny dersom utviklingen viser at dette faktisk har en tilstrekkelig
effekt.
Selv om advarselsmerking
er et tiltak som jeg ikke vil innføre nå, er jeg er opptatt av at
befolkningen skal ha og få kunnskap om alkoholens skadevirkninger.
Vi har derfor valgt å satse på nasjonale informasjonskampanjer og
informasjon i helsetjenesten for å øke bevisstheten og kunnskapen
om alkoholens skadevirkninger. Jeg viser bl.a. til det arbeidet
som har vært rettet mot gravide.
Jeg kan
ikke tilrå at dette forslaget følges opp. Salgs- og skjenkegebyrenes
funksjon er å sikre inntekter for bevillingsmyndigheter tilsvarende
de utgifter bevillingsmyndighetene har med å forvalte bevillingssystemet,
herunder behandle søknader og føre tilsyn med bevillingene. Dette
er i tråd med de generelle prinsipper for slike gebyrer. Dersom
gebyrene skal endres, må det begrunnes i at gebyrene ikke dekker
kommunenes kostnader. Gebyrene indeksreguleres hvert år, i tillegg til
at deres størrelse undergis en nærmere vurdering i forbindelse med
regelverksendringer. Gebyrenes størrelse ble sist vurdert ved fastsettelse
av gebyrene fra 1. januar 2015. Jeg har ikke indikasjoner på at
gebyrenes størrelse ikke er tilstrekkelige for å dekke de oppgavene de
etter regelverket skal gå til, og mener derfor at det ikke er grunnlag
for å en gjennomgang av gebyrenes størrelse nå.