God vekst i norsk økonomi

Det går godt i norsk økonomi. Næringslivet ser lysere på fremtiden enn på lenge, sysselsettingen øker markert, og arbeidsledigheten har gått ned.

Tilbakeslaget som fulgte i kjølvannet av oljeprisfallet i 2014, er over, og fastlandsøkonomien er inne i en oppgangskonjunktur. Veksten er nå høyere enn sin langsiktige trend, og den er ventet å gå videre opp neste år. Bedre tider i petroleumsvirksomheten og sterke konjunkturer ute understøtter veksten. Økt kjøpekraft trekker opp forbruket i husholdningene, mens bedret konkurranseevne og god vekst ute legger til rette for vekst i eksport og investeringer.

Den økonomiske politikken har bidratt til oppsvinget. Da oljeprisen begynte å falle, ble finanspolitikken lagt om i ekspansiv retning for å styrke etterspørselen etter varer og tjenester. Målrettede tiltakspakker bidro til at arbeidsledigheten ikke fikk bite seg fast på et høyt nivå. Norges Bank reduserte i mars 2016 styringsrenten til rekordlave 0,5 pst. Samtidig har svakere krone og moderate lønnsoppgjør gjort norske bedrifter mer konkurransedyktige.

Den økonomiske utviklingen tilsier nå en gradvis strammere økonomisk politikk. Norges Bank økte styringsrenten med 0,25 prosentenheter på rentemøtet i september og har varslet videre renteøkninger fremover. En strammere pengepolitikk vil bidra til en mer balansert utvikling i norsk økonomi, med en mer stabil utvikling i eiendomsmarkedet, etter mange år med svært lav rente.

Oppgangen hjemme understøttes av god vekst i internasjonal økonomi, til tross for en viss avdemping av veksten i euroområdet siden årsskiftet. Blant våre nærmeste handelspartnere er veksten særlig sterk i USA og Sverige. Usikkerheten om den videre utviklingen i internasjonal økonomi er noe større enn tidligere, særlig på grunn av de nye tollsatsene og uro om handelspolitikken. Det er også usikkerhet knyttet til effekter av Storbritannias utmelding av EU. På den positive siden har bedriftsinvesteringene endelig begynt å ta seg opp i mange land, og arbeidsmarkedene fortsetter å styrke seg. I flere land er ledighetsnivåene lavere enn på mange tiår.

Oljeprisen har økt markert det siste året og den siste tiden ligget over 75 dollar per fat. Gassprisene i Europa har også steget. Prisene i markedet for fremtidige leveranser av olje tyder på en viss nedgang de nærmeste årene. Gassprisen anslås å øke i år for så å gå litt ned igjen til neste år.

Fallet i petroleumsinvesteringene ser nå ut til å ligge bak oss for denne gang, og det ventes oppgang de nærmeste årene. Kostnadskutt og effektivisering gjør at de fleste prosjektene som er planlagt på norsk sokkel, vil være lønnsomme også med klart lavere priser på olje og gass enn i dag.

Det ligger også an til økte investeringer og høyere eksport fra fastlandet. Norske bedrifters konkurranseevne er betydelig bedret de siste årene. Svekkelsen av kronen etter oljeprisfallet i 2014 har bidratt til å redusere forskjellen mellom kostnadsnivået i Norge og utlandet. Eksporten tok seg opp i fjor. Bedrifter over hele landet planlegger å investere mer ifølge Norges Banks regionale nettverk. Også konjunkturbarometeret og investeringstellingene fra Statistisk sentralbyrå (SSB) gir positive signaler fra bedriftene.

Boliginvesteringene vokste kraftig frem til i fjor, men har falt noe de siste kvartalene. Nivået er fortsatt svært høyt. Fra årsskiftet har boligprisene steget igjen etter fallet gjennom fjoråret. På landsbasis er boligprisene nå omtrent tilbake på toppnivået fra i fjor. Gjeldsveksten i husholdningene har avtatt noe de siste månedene, men er fortsatt betydelig høyere enn inntektsveksten. Høy og økende gjeld har økt sårbarheten i husholdningene. Regjeringen videreførte i sommer boliglånsforskriften, som skal bidra til en mer bærekraftig utvikling i husholdningenes gjeld.

Flere forhold trekker i retning av økt forbruk fremover. Sysselsettingen øker markert, og ledigheten er lav. Kjøpekraften i husholdningene ligger an til å øke klart neste år, etter å ha blitt dempet av høy konsumprisvekst i 2018. Norske husholdninger ser generelt lyst på fremtiden.

En tørr og varm sommer bidro til lavere elektrisitetsproduksjon og mindre vann i norske vannmagasiner. Det gikk sammen med rekordhøye elektrisitetspriser, og konsumprisene i august var 3,4 pst. høyere enn i samme måned året før. Konsumprisene justert for avgifter og uten energivarer (KPI-JAE) var i august 1,9 pst. høyere enn i samme måned året før. Høyere elektrisitetspriser bidrar til at veksten i konsumprisene i år ligger an til å bli høyere enn tidligere ventet. Mye nedbør den siste tiden har gitt mer vann i norske vannmagasiner og har bidratt til å trekke elektrisitetsprisene ned igjen. Neste år ventes elektrisitetsprisene å gå videre ned mot mer normale nivåer og dermed trekke konsumprisveksten markert ned.

I arbeidsmarkedet er utviklingen klart bedre enn ventet. Både AKU-ledigheten og registrerte ledige ved Nav-kontorene har avtatt. Den registrerte ledigheten er nå godt under gjennomsnittet for de siste 20 årene. Nedgangen i ledigheten er kommet over hele landet, og de regionale forskjellene i ledigheten er blitt mindre.

Det er nå sterk vekst i sysselsettingen. I løpet av de to siste årene er det blitt 70 000 flere sysselsatte, og sysselsettingsandelen har igjen begynt å øke.

Fremover venter vi at sysselsettingsveksten dels vil komme i form av arbeidsinnvandring, og dels ved at de som er arbeidsledige eller står utenfor arbeidsmarkedet, kommer i jobb. Mens hele veksten i sysselsettingen var blant innvandrere i perioden fra 2008 til 2014, gjaldt det fem av ti det siste året frem til 1. halvår 2018. Mange av disse innvandrerne var allerede bosatt i Norge da de ble sysselsatt. Lønnsnivået i Norge er fortsatt attraktivt for arbeidstakere i andre europeiske land, men de siste årene har nettoinnvandringen gått ned, særlig fra Sverige, Polen og Baltikum. Nettoinnvandringen fra EU-land i Øst-Europa var noe over 2 000 per år i 2016 og 2017 mot over 20 000 i gjennomsnitt i årene 2010–2012.

Det er sannsynlig at et strammere arbeidsmarked vil føre til noe høyere lønnsvekst fremover. Hvor sterkt kostnadspresset blir, vil blant annet avhenge av tilgangen på arbeidskraft og i hvilken grad konkurranse fra arbeidskraft utenfra vil dempe lønnsveksten i enkelte bransjer her hjemme. Erfaringene fra blant annet Sverige kan tyde på at lønnsveksten ikke vil ta seg opp like lett som i tidligere konjunkturoppganger.

Samlet anslås veksten i BNP Fastlands-Norge til 2,3 pst. i år og 2,7 pst. neste år. Det er klart høyere enn trendveksten i norsk økonomi. Lavere elektrisitetsproduksjon som følge av den varme og tørre sommeren trekker veksten midlertidig ned i inneværende år og opp neste år.

Anslagene er usikre. Brexit-forhandlingene, økt proteksjonisme og økt konfliktnivå mellom land har potensial til å svekke den veksten i internasjonal økonomi fremover. Høyere investeringer, høyere sysselsetting og noe høyere lønnsvekst kan trekke i motsatt retning. Den sterke kredittveksten i noen land, blant annet Kina, bidrar til usikkerhet om veksten der er bærekraftig på mellomlang sikt.

Her hjemme kan høy gjeldsbelastning føre til at mange husholdninger må stramme inn på forbruket ved renteøkninger eller dersom boligprisene skulle falle over en lengre periode. Det kan bremse oppgangen. På den annen side er det nå et sammenfall av mange gunstige drivkrefter for norsk økonomi, med høy oljepris, ny oppgang i petroleumsinvesteringene, god trekkraft fra utlandet, god konkurranseevne for norsk næringsliv og sterk vekst i sysselsettingen.

De økonomiske utsiktene er nærmere omtalt i kapittel 2 i meldingen.

En godt tilpasset økonomisk politikk

Jeløyplattformen understreker at bruken av oljepenger skal tilpasses situasjonen i økonomien innenfor handlingsregelens rammer. Ekspansiv finanspolitikk kan motvirke nedgangskonjunkturer, men kan også forsterke svingningene i økonomien dersom politikken ikke strammes inn når konjunkturene er gode.

Den økonomiske politikken regjeringen førte i møte med oljeprisfallet, har virket. Sammen med lave renter, svakere kronekurs og bedret konkurranseevne, brakte målrettede tiltak for aktivitet og sysselsetting norsk økonomi ut av konjunkturnedgangen. Etter hvert som veksten i økonomien har tatt seg opp, har regjeringen i de siste budsjettene lagt vekt på å normalisere finanspolitikken. Veksten i oljepengebruken er redusert for å legge til rette for at nye jobber kan skapes i næringslivet og unngå å legge press på kronekursen og konkurranseutsatte virksomheter. Budsjettene for 2017 og 2018 har hatt en nær nøytral virkning på økonomien, mot en gjennomsnittlig budsjettimpuls på 0,7 pst. av BNP for Fastlands-Norge i årene etter oljeprisfallet.

Vi er nå inne i en ny oppgangskonjunktur. Veksten i fastlandsøkonomien anslås høyere enn den langsiktige trenden, sysselsettingen øker raskt, og arbeidsledigheten har kommet ned. Av hensyn til norsk økonomi og konkurranseutsatt sektor foreslår regjeringen et budsjett for 2019 som har en nøytral innretning.

Bedret konkurranseevne gir det viktigste bidraget til omstilling i norsk økonomi ved å øke lønnsomheten i næringslivet og gjøre det mer attraktivt å investere i bedrifter som møter internasjonal konkurranse. Når etterspørselen fra petroleumsnæringen noen år frem i tid avtar, vil bedriftenes konkurranseevne være avgjørende for at andre næringer kan vokse frem. Skulle en for høy utgiftsvekst på offentlige budsjetter føre til at pengepolitikken strammes til raskere enn det som nå er ventet, øker risikoen for at kronen brått styrker seg. Det ville i så fall undergrave bedringen i konkurranseevnen.

Norsk økonomi vil trenge flere ben å stå på i årene som kommer. Vår fremste utfordring er å styrke det private næringslivet og legge til rette for vekst og sysselsetting i konkurranseutsatt sektor. Dersom det ikke holdes igjen i finanspolitikken når konjunkturene er gode, kan det svekke konkurranseevnen, hindre mobiliteten i arbeidsmarkedet og bremse tilførselen av arbeidskraft til konkurranseutsatt virksomhet. En slik utvikling er ikke et godt svar på de strukturelle utfordringene i norsk økonomi.

Vi står overfor en ny fase i finanspolitikken. Siden handlingsregelen ble innført i 2001, er bruken av oljeinntekter blitt trappet vesentlig opp. Nå er denne trenden brutt. Fremover anslås både petroleumsinntektene og realavkastningen i fondet å være lavere enn i årene vi har bak oss. Målt i forhold til verdiskapingen i fastlandsøkonomien anslås fondet bare å øke moderat i årene som kommer. Et drøyt tiår fra nå vil fondsavkastningen mest sannsynlig følge en nedadgående bane målt som andel av verdiskapingen i fastlandsøkonomien, fordi veksten i fondskapitalen da ikke lenger vil holde følge med veksten i fastlandsøkonomien. Rommet for ytterligere økt bruk av oljeinntekter er dermed svært begrenset.

Da handlingsregelen ble innført, ble det forutsett at nye tilførsler av kapital til fondet en dag ville avta, og at inntektene fra investeringene i pensjonsfondet ville bli viktigere. Etter hvert som petroleumsreservene under bakken er blitt omgjort til finansformue, har usikkerhet i oljeprisen gradvis fått mindre betydning, mens usikkerhet om markedsverdien av fondets investeringer betyr mer for statens inntekter. Et markert fall i fondskapitalen ville isolert sett tilsi at bruken av oljeinntekter bør reduseres. Retningslinjene for bruken av oljeinntekter er fleksible nettopp for at finanspolitikken skal kunne håndtere slike situasjoner og støtte opp under en balansert utvikling i norsk økonomi. Konsekvensene for oljepengebruken av store endringer i fondskapitalen eller i det strukturelle underskuddet skal jevnes ut over flere år. Det gjelder ved svingninger både opp og ned.

Avkastning av Statens pensjonsfond utland (SPU) er anslått å være 3 pst. i gjennomsnitt på lang sikt. Det betyr at hvis vi bruker under 3 pst. av fondet i gode tider, vil vi stå bedre rustet til å møte dårlige tider. For 2019 innebærer regjeringens forslag at vi tar ut 2,7 pst. av fondet. Det er 30 mrd. kroner mindre enn om vi tok ut 3 pst. Regjeringen har holdt bruken av oljeinntekter under rettesnoren i hele perioden den har sittet – selv da oljeprisfallet rammet i 2014.

Dersom aksjene i fondet skulle falle med 25 pst. fra dagens verdi – noe vi må være forberedt på at kan inntreffe – og vi bruker like mye oljepenger som i regjeringens budsjettforslag, vil uttaket fra fondet bli 3,2 pst. i stedet for 2,7. Dette understreker at uttaket for 2019 bygger på en forsvarlig økonomisk politikk, der bruken av oljeinntekter selv med et fall i aksjekursene på 25 pst. vil være forholdsvis nær 3-prosentbanen.

Vår økonomi og konkurranseevne påvirkes av hvor mye oljeinntekter vi bruker, men også av hvordan vi bruker dem. St.meld. nr. 29 (2000–2001) om retningslinjer for den økonomiske politikken fremhevet at økningen i bruken av petroleumsinntekter bør rettes inn mot tiltak som kan øke produktiviteten, og dermed vekstevnen, i resten av økonomien. Ved behandlingen av Perspektivmeldingen 2017 viste en enstemmig finanskomité til at Stortinget i 2001 understreket at oljeinntektene ikke måtte bli en unnskyldning for ikke å gjennomføre nødvendige systemreformer. En samlet finanskomité stilte seg også bak hovedprioriteringen fra 2001 om at pengebruken skal rettes inn mot infrastruktur, kunnskap og vekstfremmende skattelettelser. Regjeringen viderefører prioriteringen av disse områdene i budsjettet for 2019.

Skal vi opprettholde om lag den samme veksten i levestandard som vi har vennet oss til gjennom de siste 40 årene, må produktiviteten vokse raskere enn i de siste 10–12 årene. For å finansiere velferdsordningene på lang sikt må dessuten fellesskapets inntekter brukes fornuftig. Det krever at arbeidet med målrettede reformer i offentlig forvaltning og resten av økonomien fortsetter.

Høy arbeidsdeltakelse og produktivitet er viktig både for verdiskapingen i økonomien og bærekraften i offentlige finanser. I Norge har vi høy sysselsetting. Samtidig er det mange som mottar trygd. Andelen som står utenfor arbeidslivet som følge av sykdom og nedsatt arbeidsevne, er høyere i Norge enn i mange andre land. Å inkludere flere i arbeidslivet er en sentral prioritering for regjeringen.

Fremover vil aldring av befolkningen gi markert høyere utgifter til pensjoner og helse- og omsorgstjenester. Bare en mindre del av de økte utgiftene kan finansieres av inntektene fra pensjonsfondet. Pensjonsreformen er utformet for å gi langsiktige innsparinger og økt arbeidstilbud, men den er ikke tilstrekkelig til å lukke gapet mellom statens utgifter og inntekter på lang sikt. Det vil bli nødvendig med nye tiltak for å sikre finansiering av de velferdsordningene som allerede er etablert.

Hovedtall i budsjettet for 2019

Regjeringens forslag til budsjett for 2019 innebærer en bruk av oljeinntekter på 231,2 mrd. kroner, målt ved det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet. Det svarer til 2,7 pst. av anslått kapital i Statens pensjonsfond utland ved inngangen til året. Bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet anslås til 7,5 pst. av trend-BNP for Fastlands-Norge. Det utgjør 44 000 kroner per innbygger. Hver åttende krone som brukes over offentlige budsjetter, hentes nå fra pensjonsfondet. Realveksten i statsbudsjettets underliggende utgifter anslås til 1,3 pst., som er klart under den anslåtte veksten i fastlandsøkonomien.

Endringen i det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet brukes ofte som et enkelt mål for hvordan budsjettet virker på samlet etterspørsel etter varer og tjenester. Regjeringen har lagt opp til å øke bruken av oljeinntekter med 4,5 mrd. 2019-kroner fra 2018 til 2019. Det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet anslås da å holde seg om lag uendret målt som andel av BNP for Fastlands-Norge. Det betyr at budsjettet virker nøytralt på aktiviteten i økonomien.

Den samlede satsingen på kunnskap, samferdsel og skattelettelser i perioden 2014–2019 har vært klart større enn i perioden 2006–2013 i tråd med denne regjeringens mål. For perioden sett under ett er 13 pst. av det samlede handlingsrommet i budsjettet brukt til skatte- og avgiftslettelser, mens 24 pst. er benyttet til satsing på kunnskap og samferdsel. I tillegg tilsvarer økte utgifter i folketrygden 22 pst. av handlingsrommet, mens knapt 21 pst. er blitt anvendt til å styrke kommuneøkonomien, medregnet satsinger på kunnskap og samferdsel i kommunal regi.

Budsjettpolitikken og utviklingen i offentlige finanser er nærmere omtalt i avsnitt 3.1 og 3.2 i meldingen.

Skatte- og avgiftsopplegget

Regjeringen prioriterer skatte- og avgiftsendringer som styrker vekstevnen i økonomien, letter omstillingene og skaper nye arbeidsplasser. Lavere skattesats på alminnelig inntekt for personer og selskap er særlig vekstfremmende. Derfor foreslår regjeringen å redusere skattesatsen fra 23 til 22 pst. Sammen med ytterligere økt verdsettelsesrabatt for aksjer og driftsmidler i formuesskatten vil det bli mer lønnsomt for norske eiere å investere i Norge. Marginalskatten på lønn reduseres for de aller fleste, og mest for dem med de laveste inntektene.

Regjeringen foreslår å utvide enkelte skattegrunnlag for å forbedre skattesystemet og bidra til å finansiere skattelettelser som styrker økonomiens vekstevne. Blant annet endres reglene for skattlegging av forsikrings- og pensjonsforetak. Det gjennomføres også målrettede tiltak for å motvirke overskuddsflytting, blant annet ved å endre rentebegrensingsregelen og skattereglene som bestemmer når et selskap anses hjemmehørende i Norge. Regjeringen foreslår at arbeidsgiver pålegges å innrapportere, foreta forskuddstrekk og betale arbeidsgiveravgift for lønn i form av tips. Tips er skattepliktig inntekt, men har i for liten grad vært oppgitt til beskatning.

For å begrense eiendomsskatten på bolig og fritidseiendom foreslår regjeringen blant annet å redusere den maksimale skattesatsen fra 7 til 5 promille fra 2020.

Klima- og miljøinnretningen av avgiftssystemet forsterkes. Regjeringen foreslår også at sjokolade- og sukkervareavgiften reduseres til (prisjustert) 2017-nivå. Det foreslås å redusere elavgiften med ett øre per kWh ut fra prisjustert sats.

Ny regnskapsstandard reduserer den samlede verdsettelsen av bankenes utlånsportefølje. Det foreslås at denne reduksjonen i sin helhet kan fradragsføres i innføringsåret 2018. Dette gir en engangs bokført lettelse på 550 mill. kroner i 2019.

Samlede nye skattelettelser i 2019 som følge av regjeringens forslag er om lag 1,1 mrd. kroner påløpt og 1,7 mrd. kroner bokført. Nesten 9 av 10 personlig skattytere får lavere eller uendret skatt med forslaget. Andelen personer som får skatteskjerpelse, er størst i de høyeste inntektsgruppene, hovedsakelig som følge av økt skatt på utbytte. Om lag 1,3 pst. av skattyterne får en skatteøkning på mer enn 2 000 kroner. Disse har i gjennomsnitt en bruttoinntekt på 1,7 mill. kroner og får i gjennomsnitt økt skatten med i overkant av 8 800 kroner.

Skatte- og avgiftsopplegget omtales nærmere i kapittel 4 i denne meldingen og i Prop. 1 LS (2018–2019) Skatter, avgifter og toll 2019.

Regjeringens satsinger

Regjeringen har i budsjettet for 2019 prioritert tiltak som fremmer flere jobber, bedre velferd og en trygg hverdag. Statsbudsjettet for 2019 støtter opp om regjeringens langsiktige mål om et bærekraftig velferdssamfunn. Tiltakene er tilpasset konjunktursituasjonen og legger til rette for at vi kan løse de store utfordringene Norge står overfor:

• Omstille norsk økonomi

  Å omstille norsk økonomi for å skape vekst og nye arbeidsplasser og sikre flere ben å stå på står sentralt i regjeringens økonomiske politikk. Det er en hovedprioritet i skatte- og avgiftspolitikken. Hensynet til bedriftenes konkurranseevne er en viktig grunn til at det nå er riktig å holde igjen på bruken av oljeinntekter, og at regjeringen foreslår et nøytralt budsjettopplegg for 2019. Bedret konkurranseevne gir det viktigste bidraget til omstilling i norsk økonomi ved å øke lønnsomheten i det private næringslivet og gjøre det mer attraktivt å investere i bedrifter som møter internasjonal konkurranse.

  Høy produktivitet gjør at levestandarden i Norge er blant de høyeste i verden. Det siste tiåret har produktiviteten i Norge og andre vestlige økonomier økt saktere enn før. Produktivitetsveksten her hjemme har likevel vært høyere enn i mange europeiske land og ser nå ut til å ta seg noe opp.

  At vi lykkes med å få stadig mer ut av de ressursene vi bruker, er det viktigste grunnlaget for økt levestandard og gode velferdsordninger. Samtidig vil en god omstillingsevne bidra til at norske virksomheter står bedre rustet til å møte internasjonal konkurranse. Omstilling sikres ikke først og fremst gjennom enkelttiltak i de årlige budsjettforslagene, men gjennom langsiktig arbeid med å skape gode, generelle rammebetingelser. Regjeringen vil føre en fremtidsrettet næringspolitikk som legger til rette for verdiskaping og vekst i privat sektor, lønnsomme arbeidsplasser og omstilling av norsk næringsliv.

  Budsjettforslaget legger til rette for at størstedelen av de nye arbeidsplassene kommer i private bedrifter. Regjeringen prioriterer utbygging av vei og bane i hele landet, forskning, innovasjon og kompetanse.

  Regjeringen viderefører den sterke satsingen på veier, jernbane og kollektivtrafikk. Bedre mulighet for rask og effektiv transport støtter opp under den nødvendige omstillingen og skaper en enklere hverdag for folk flest og for næringslivet.

  Kunnskap, forskning og utvikling bidrar til et mer konkurransedyktig næringsliv og til å skape nye, vekstkraftige næringer. Regjeringen legger frem en revidert langtidsplan for forskning og høyere utdanning samtidig med statsbudsjettet for 2019. Her lanseres tre nye opptrappingsplaner på totalt 1,5 mrd. kroner i perioden 2019–2022, hvorav 800 mill. kroner skal gå til et teknologiløft og 450 mill. kroner til FoU for fornyelse og omstilling i næringslivet.

  Både Produktivitetskommisjonen og OECD har pekt på at økt produktivitet kan oppnås gjennom strukturreformer som styrker næringslivets vekstmuligheter, og tiltak for å effektivisere offentlig sektor. Skattereformen, med redusert skattesats på alminnelig inntekt for selskap og personer, gjør det mer lønnsomt å investere i Norge. Det fremmer økonomisk vekst, letter omstilling og skaper nye arbeidsplasser. Regjeringen vil modernisere offentlig sektor slik at velferdsordningene kan videreføres. Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen føres videre og vil frigjøre ressurser til prioriterte formål. Flere omfattende reformer er besluttet for å få bedre tjenester og mer ut av ressursene i offentlig sektor, herunder kommunereform, regionreform, jernbanereform, politireform, reform av universitets- og høyskolesektoren og etablering av selskapet Nye Veier AS. Arbeidet med reformer som bidrar til bedre bruk av samfunnets ressurser både i privat og offentlig sektor, fortsetter.

  For å trygge velferden vil regjeringen fortsette moderniseringen og effektiviseringen av offentlig sektor. Det bidrar til et bærekraftig velferdssamfunn. I statsbudsjettet forsterkes arbeidet med innovasjon og digitalisering i offentlig sektor. Målet er å skape en enklere hverdag for innbyggerne og få mer velferd ut av hver skattekrone.

  Regjeringens arbeid for en mer produktiv og effektiv økonomi er nærmere omtalt i kapittel 5 i meldingen.

• Oppfylle Norges klimaforpliktelser

  Klimaendringer er en av vår tids hovedutfordringer. Regjeringen fører en ambisiøs klima- og miljøpolitikk. Klimautfordringen kan bare løses gjennom et globalt samarbeid, men også Norge må redusere egne utslipp. Regjeringen vil at Norge skal være en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet, og vil forsterke klimaforliket.

  Norges klimaforpliktelse for 2030 er å bidra med minst 40 pst. utslippsreduksjon sammenlignet med 1990. Vi er i dialog med EU om en avtale om felles oppfyllelse av utslippsmålet. Regjeringen vil bruke mulighetene i EU-rammeverket til å oppfylle norske klimaforpliktelser i ikke-kvotepliktig sektor, men samtidig ha en ambisjon om å ta så mye som mulig av forpliktelsen nasjonalt.

  I budsjettet for 2019 foreslår regjeringen tiltak for å redusere klimagassutslippene både på kort og lang sikt. Det foreslås en betydelig satsing på klimavennlige transportløsninger. Bevilgningene til investeringer, drift og vedlikehold på jernbane foreslås økt med 2 mrd. kroner. Videre foreslår regjeringen nær en dobling av utgiftene til statlig delfinansiering av store kollektivprosjekter i de fire største byene.

  Norge finansierer en rekke klimatiltak utenfor egne grenser, blant annet innen fornybar energi, tiltak som reduserer avskoging av tropisk skog og klimatilpasning i utviklingsland. Tiltakene bidrar til å redusere de globale utslippene av klimagasser. Denne typen støtte og samarbeid er en sentral del av det eksisterende rammeverket under FNs klimakonvensjon og oppfølgingen av Parisavtalen. Regjeringen foreslår å øke bevilgningene til klima- og miljørettet bistand, herunder fornybar energi, klima- og skogsatsingen og arbeidet mot marin forsøpling, med over 1 mrd. kroner.

  Regjeringen foreslår å øke overføringen til Enova. Enova er et viktig virkemiddel for utvikling og bruk av ny klimateknologi og støtter blant annet null- og lavutslippsløsninger innen skipsfarten og landtransporten. Tiltak som gir størst utslippsreduksjon i ikke-kvotepliktig sektor, skal prioriteres.

  Regjeringen har opprettet investeringsselskapet Nysnø Klimainvesteringer AS (tidligere Fornybar AS). Selskapets formål er å bidra til utslippsreduksjoner ved å investere i ny klimateknologi. Regjeringen foreslår å øke bevilgningen til selskapet med 200 mill. kroner i 2019.

  Arbeidet med CO₂-håndtering skal bidra til å utvikle og demonstrere kostnadseffektiv teknologi for fangst og lagring av CO₂ med et spredningspotensial. Regjeringen foreslår å videreføre satsingen på forskning og demonstrasjon, herunder drift av Teknologisenter for CO₂-fangst på Mongstad. Planleggingen av fullskala CO₂-håndtering fortsetter, og det foreslås å støtte forprosjektering av fangst, transport og lager.

  Utslippene av klimagasser anslås å avta med i overkant av 7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter frem mot 2030 ved en fremskriving av dagens politikk. Det aller meste av nedgangen ventes å komme i ikke-kvotepliktige utslipp, der utslippene anslås å gå ned med 5,25 million tonn fra 2017 til 2030.

  Klimapolitikken er nærmere omtalt i avsnitt 3.7 i meldingen.

• Skape et inkluderende arbeidsliv

  Regjeringen vil legge til rette for at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet. For den enkelte betyr det å ha en jobb både stabil inntekt, personlig utvikling og deltakelse på en sosial arena. Samtidig er gode fellesfinansierte velferdsordninger avhengige av balanse mellom hvor mange som bidrar til inntektene, og hvor mange som mottar. At mange står utenfor arbeidslivet, er derfor en utfordring både for den enkelte og for samfunnet.

  Regjeringen vil bruke oppgangen i norsk økonomi aktivt for å inkludere flere i arbeidslivet. Når flere bedrifter etterspør mer arbeidskraft, må vi inkludere flere som står utenfor, og som ønsker å delta i arbeidslivet. Derfor har regjeringen tatt initiativ til en inkluderingsdugnad. I budsjettet foreslår regjeringen 125 mill. kroner til tiltak som støtter opp under denne dugnaden. Det er en stor arbeidskraftreserve i utenforskapet som skal mobiliseres. Gjennom felles innsats fra offentlige og private aktører er målet å få flere med nedsatt funksjonsevne og/eller hull i CV-en over i faste, ordinære jobber. I Jeløyplattformen er det satt som mål at minst 5 pst. av nyansatte i staten skal være personer med nedsatt funksjonsevne eller hull i CV-en. Inkluderingsdugnaden retter innsatsen mot støtte til arbeidsgivere som ansetter fra dugnadens målgrupper, å kvalifisere flere til arbeid samt en kombinasjon av helse- og arbeidsrettet oppfølging, særlig for personer med psykiske helse- eller rusproblemer.

  Personer med nedsatt arbeidsevne, ungdom, innvandrere fra land utenfor EØS-området og personer som har stått lenge uten arbeid, er grupper som er særlig prioritert for deltakelse i arbeidsmarkedstiltak. Flere personer med rusproblemer skal tilbys tiltaksplass. Bevilgningen til varig tilrettelagt arbeid økes.

  Et sikkert og seriøst arbeidsliv bidrar til å skape et mer inkluderende arbeidsliv gjennom å sikre trygge rammer for arbeidstakere og arbeidsgivere. Regjeringen vil gjøre det enklere for de seriøse arbeidslivsaktørene og bekjempe arbeidslivskriminalitet. Innsatsen mot arbeidslivskriminalitet styrkes.

  Høy produktivitet krever en arbeidsstyrke med høy kompetanse. Regjeringen har satt i gang en rekke tiltak for å bedre kvaliteten i skolen. Innsatsen har blant annet vært rettet mot at elevene skal få best mulig opplæring tidlig i skoleløpet, og at frafall skal forebygges. Det gjøres en særskilt innsats for å øke kvaliteten i yrkesfagene. Regjeringen vil fortsette satsingen på kompetansehevingstiltak for ansatte i barnehage og skole. Flere voksne har fått rett til videregående opplæring, og voksne har fått lettere tilgang til fleksibel opplæring som kan kombineres med arbeid. Innsatsen for voksne foreslås økt ytterligere i 2019, både på grunnskolenivå og i videregående opplæring.

  Arbeidslivet endrer seg, og kravene til kompetanse øker. Den teknologiske utviklingen utfordrer eksisterende arbeidsplasser og den enkeltes kompetanse, men skaper også muligheter for hjemflagging av arbeidsplasser. Regjeringen vil gjennomføre en kompetansereform for å hindre at arbeidstakere faller ut av arbeidslivet. Målet er at ingen går ut på dato eller slutter i jobben på grunn av manglende kompetanse. Reformen skal bedre tilgangen på etter- og videreutdanning. To viktige tiltak er utvikling av fleksible videreutdanningstilbud innenfor teknologi og digitale løsninger og bransjeprogram rettet mot bransjer som er særlig berørt av digitalisering, automatisering og omstilling.

• Sikre gode velferdsordninger

  Regjeringen vil opprettholde og videreutvikle gode velferdsordninger og velferdstjenester. Gode velferdstjenester bidrar til å utjevne forskjeller og er viktige for den enkeltes mulighet til å lykkes, uansett bakgrunn. Gode velferds- og inntektssikringsordninger er viktige både for arbeidslivets omstillingsevne og for den enkelte. Velferdsordningene må stimulere til arbeid samtidig som de som ikke kan delta i arbeidslivet pga. helse eller alder, skal være sikret inntekt.

  Velferdstjenestene styrkes gjennom regjeringens budsjettforslag. Vi vil investere i sykehus, raskere behandling og bedre eldreomsorg. Det vil forbedre velferden i kommunene og styrke det sosiale sikkerhetsnettet at vi prioriterer rusomsorg, psykisk helse og innsats mot fattigdom. Sykehusene får 1 350 mill. kroner i økte driftsbevilgninger for å legge til rette for økt pasientbehandling og korte ventetider. Kommunesektoren, som leverer viktige velferdstjenester, får en realvekst i sine frie inntekter på 2,6 mrd. kroner. Det legger til rette for at kommunene og fylkeskommunene kan tilby flere og bedre tjenester.

  Det legges til rette for å gi tilskudd til 1 500 heldøgns omsorgsplasser og 450 dagaktivitetsplasser til hjemmeboende personer med demens. Regjeringen vil også videreføre og utvide forsøket med statlig finansiering av omsorgstjenestene. Helsetjenestetilbudet innen rus og psykisk helse styrkes betydelig, blant annet ved å øke rekrutteringen av psykologer til kommunene med 120 nye årsverk. Regjeringen følger også opp eldrereformen Leve hele livet, der målet er å fremme kommunenes evne til omstilling og kvalitetsforbedring i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

  Regjeringen vil legge frem en ny nasjonal helse- og sykehusplan høsten 2019. Målet er å kunne levere pasientenes helsetjenester på en måte som er bærekraftig også i årene fremover. Bedre samhandling, bruk av teknologi og utvikling av kompetanse vil være sentrale temaer.

  For å opprettholde bærekraften i sentrale velferdsordninger må flere delta i arbeidslivet og være yrkesaktive lenger. Det forutsetter en forsterket arbeidslinje og krav til aktivitet i velferdsordningene. Samtidig skal man opprettholde tilpassede inntektssikringsordninger for grupper som ikke kan delta i arbeidsmarkedet. Regjeringen har også gjort flere justeringer i inntektssikringsordningene for å motvirke passive stønadsforløp og tilrettelegge for overgang til arbeid. Innføring av aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere og omleggingen av arbeidsavklaringspenger er eksempler på dette.

  Hovedgrepene i pensjonsreformen er økt økonomisk bærekraft og sterkere insentiver til arbeid. I mars 2018 ble det inngått en avtale med partene i arbeidslivet om omlegging av offentlig tjenestepensjon og AFP i offentlig sektor. Omleggingen vil bedre insentivene til å stå lenger i arbeid. Avtalen følges opp med forslag til lovendringer.

  Regjeringen satser på videreutvikling av velferdsordningene gjennom å modernisere offentlig sektor. Arbeids- og velferdsetatens IKT-løsninger moderniseres for å utvikle gode selvbetjeningsløsninger for brukerne, gi innsyn i egen sak og muligheter for digital kommunikasjon med forvaltningen. Dette bidrar til gode brukeropplevelser, kortere saksbehandlingstid og økt kvalitet i ytelsesforvaltningen. Samtidig frigjøres ressurser for å forsterke oppfølgingen av brukere med behov for arbeidsrettet oppfølging.

• Redusere fattigdom

  Norge er blant OECD-landene med minst økonomisk ulikhet. Inntekt, livskvalitet og levekår er jevnt fordelt i Norge. Forekomsten av vedvarende lavinntekt er forholdsvis liten. Personer på lavinntektsgrensen har et høyere inntektsnivå i Norge enn i mange andre land, og konsekvensene av lavinntekt dempes av det offentlige tjenestetilbudet. Å leve med lav inntekt kan likevel være en krevende situasjon som kan påvirke helse, utdanning og sosialt liv. Oppvekst i familier med lavinntekt kan begrense valgmuligheter og øke faren for utenforskap og utfordringer senere i livet.

  Regjeringens førsteprioritet i velferdspolitikken er å bekjempe fattigdom, særlig blant barnefamilier, slik at færre faller utenfor. Gjennom de siste årenes budsjetter har regjeringen styrket den nasjonale tilskuddsordningen mot barnefattigdom. I 2019 foreslår regjeringen å øke bevilgningen for å igangsette et pilotprosjekt for å dekke individuelle utgifter ved deltaking i organisert aktivitet for barn fra lavinntektsfamilier og til ferietiltak for barn og foreldre fra samme gruppe.

  For å motvirke fattigdom og lavinntekt på lengre sikt må utdanningssystemet gi barn og unge kompetanse til å møte morgendagens arbeidsliv. I budsjettet for 2019 foreslår regjeringen at tilskuddet til oppfølgings- og losfunksjoner rettet mot ungdom som står i fare for å falle ut av utdanningsløpet, økes med 20 mill. kroner. Regjeringen foreslår også 46 mill. kroner til å utvide ordningen med gratis kjernetid i barnehage til å gjelde toåringer, samt 9 mill. kroner for å få flere barn i utsatte byområder til å gå i barnehage. I statsbudsjettet for 2019 foreslår regjeringen å styrke tilskuddsordningen rettet mot områdesatsinger i byer med 20 mill. kroner. For å hjelpe husstander med lave inntekter og høye boutgifter foreslår regjeringen å øke bostøtten til barnefamilier og andre store husstander med 60 mill. kroner.

  Å legge til rette for deltagelse i arbeidslivet står sentralt i arbeidet mot fattigdom og lavinntekt. Bruk av aktivitetskrav i inntektssikringsordningene kan bidra til færre passive mottakere og styrke arbeidsinsentivene. Regjeringen har tatt initiativ til en inkluderingsdugnad for å bidra til at flere kommer i arbeid. Ved å senke marginalskatten på arbeid ytterligere gjør regjeringen det litt mer lønnsomt å arbeide mer. Samtidig bidrar skattesystemet direkte til omfordeling. Regjeringens skattepolitikk kjennetegnes av vekstfremmende lettelser som brede grupper av befolkningen har fått ta del i. Om lag halvparten av personskattelettelsene i 2019 går til dem med bruttoinntekt under 600 000 kroner.

  Regjeringen tar sikte på å legge frem en stortingsmelding om ulikhet og sosial bærekraft rundt årsskiftet 2018/2019.

  Bærekraftsmålene markerer en global dugnad for utryddelse av ekstrem fattigdom. Internasjonalt vil regjeringen fremme økonomisk vekst og bekjempe fattigdom gjennom økt satsing på næringsutvikling, landbruk og fornybar energi. Regjeringen foreslår å øke bevilgningene til bistand med til sammen 2,5 mrd. kroner i 2019.

• Gjennomføre et integreringsløft

  Regjeringen er i gang med et integreringsløft og vil gjennomføre en helhetlig reform av integreringsfeltet for å få raskere og bedre resultater. Særlig er det viktig at vi lykkes bedre med integreringen i arbeidslivet. Det er sentralt både for den enkelte og for bærekraften i våre velferdsordninger.

  Selv om mye går i riktig retning, er det fortsatt vesentlige utfordringer på integreringsområdet. Innvandrere har mindre formell kompetanse og lavere sysselsetting enn resten av befolkningen. Innvandrere skårer gjennomsnittlig lavere på levekårsvariabler, og for mange opplever negativ sosial kontroll. Enkelte utsatte byområder har utfordringer som blant annet knytter seg til mangelfull integrering.

  Det tas sikte på å legge frem en integreringsstrategi mot slutten av 2018 som skal gi tydelig retning for integreringsarbeidet fremover. Hovedmålet er å øke innvandreres deltagelse i arbeids- og samfunnsliv. For å øke måloppnåelsen er det viktig med en helhetlig og samordnet innsats, og strategien berører flere departementers ansvarsområder. Strategiens innsatsområder skal omfatte kvalifisering og utdanning, arbeid, hverdagsintegrering og negativ sosial kontroll.

  En viktig del av strategien er å vurdere hvordan de samlede ressursene på integreringsområdet kan innrettes mest mulig effektivt for å oppnå de ønskede resultatene. Regjeringen foreslår til sammen 420 mill. kroner til en rekke tiltak som skal bidra til integreringsløftet i 2019. Det foreslås blant annet utvikling av moduler i introduksjonsprogrammet, områdesatsinger i Oslo, kompetansetiltak for lærere i norskopplæringen, forsøk med bruk av økonomiske insentiver i introduksjonsprogrammet og videreutvikling av Jobbsjansen. Utvidelse av ordningen med gratis kjernetid i barnehage til også å gjelde toåringer er et annet forslag som kan fremme integrering. Det samme gjelder økt tilskudd til tiltak og prosjekter på kulturområdet som skal stimulere til mangfold og integrering.

• Trygghet og beredskap

  Regjeringen arbeider for et tryggere samfunn. Budsjettforslaget prioriterer tiltak for å bekjempe kriminalitet, styrke beredskapen og øke Norges forsvarsevne. Regjeringen følger opp langtidsplanen for forsvarssektoren (LTP) med å foreslå en økning på 2,8 mrd. kroner til LTP-formål. Dette vil blant annet gå til økt aktivitet i Forsvaret, investeringer i nye ubåter, nye overvåkingsfly og nytt artilleri til Hæren, økt ambisjon for landmakten og forsert anskaffelse av nye kystvaktfartøyer.

  Byggingen av politiets nasjonale beredskapssenter fortsetter. Senteret vil bidra til økt beredskap og gi en raskere og mer koordinert respons fra politiet når hendelser oppstår. I løpet av 2019 vil tre nye politihelikoptre være på plass. Regjeringen foreslår også økt bevilgning til objektsikring i forsvarssektoren ved å fremskynde flere planlagte sikringsprosjekter til 2019 samt mer øving i Heimevernet.

  Budsjettforslaget legger opp til bedre sikring av politiets og Politiets sikkerhetstjenestes (PST) skjermingsverdige objekter. Politidirektoratet har utarbeidet en helhetlig plan for objektsikring. Regjeringen følger opp ved å foreslå økte midler samt å etablere to sikrede datasentre for justissektoren. I tillegg vil byggingen av politiets beredskapssenter innebære sikring av fire av politiets skjermingsverdige objekter.

  Regjeringen foreslår å legge til rette for fortsatt økt politidekning. Budsjettforslaget bidrar til ansettelse av nyutdannede fra Politihøgskolen i 2019 samt til å dekke helårsvirkningen av ansettelsene av nyutdannede i 2018.

  For å øke innsatsen mot gjeng- og ungdomskriminalitet, særlig i Oslo, foreslår regjeringen å øke bevilgningen til politiet og konfliktrådene. Videre vil regjeringen styrke barnevernets innsats mot ungdomskriminalitet.

  Budsjettforslaget legger opp til økt innsats på IKT-sikkerhet. Bevilgningen foreslås økt til PST og Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Regjeringen foreslår også å øke den nasjonale forskningen innen kryptologi, digital sikkerhet og beredskap.

  I løpet av 2018 vil de seks første nye redningshelikoptrene være mottatt, og det er forventet levering av ytterligere seks helikoptre i 2019.

Pengepolitikken

Den langsiktige oppgaven til pengepolitikken er å gi økonomien et nominelt ankerfeste, dvs. opprettholde en stabil pengeverdi. Lav og stabil inflasjon er det beste bidraget pengepolitikken kan gi for å fremme høy velferd, høy sysselsetting og økonomisk vekst over tid. Økonomien virker bedre ved lav og stabil inflasjon enn ved høy og varierende inflasjon.

Norges Bank har ansvar for den operative gjennomføringen av pengepolitikken etter retningslinjer fastsatt i forskrift. I mars i år ble det fastsatt en ny forskrift for pengepolitikken. Det operative målet for pengepolitikken er en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 pst. Inflasjonsstyringen skal være fremoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samt til å motvirke oppbyggingen av finansielle ubalanser.

Renten har vært lav lenge. Det har bidratt til at veksten har tatt seg opp i norsk økonomi. Fremover venter markedet at renten skal ta seg litt opp både internasjonalt og i Norge. Norges Bank hevet styringsrenten på rentemøtet i september. Ifølge banken vil styringsrenten mest sannsynlig bli satt videre opp i første kvartal neste år, og deretter gradvis bli hevet til om lag 2 pst. ved utgangen av 2021. Med en slik utvikling i styringsrenten vil rentene her hjemme øke noe raskere enn rentene ute.

Avsnitt 3.3 i meldingen redegjør nærmere for pengepolitikken.

Finansiell stabilitet og boligmarkedet

Den positive utviklingen i norsk økonomi har bidratt til god inntjening i norske banker. Bankene har i årene etter finanskrisen styrket sin soliditet betydelig og har også bygget opp likviditetsbuffere som gjør dem mindre sårbare for markedsuro.

Den vedvarende oppgangen i husholdningenes gjeldsbelastning kan være et tegn på at finansielle ubalanser har bygget seg opp. Renteendringer, inntektsbortfall eller kraftig fall i boligprisene kan føre til at husholdninger med høy gjeld vil måtte stramme inn på forbruket for å betjene gjelden.

Boligprisene steg kraftig i begynnelsen av året etter å ha falt gjennom fjoråret. De siste månedene har oppgangen vært mer moderat. På landsbasis er prisene tilbake på toppnivået fra i fjor, mens nivået i Oslo fremdeles er noe lavere. Også i markedet for næringseiendom har prisveksten vært høy over flere år, noe som har bidratt til oppbygging av risiko i finanssystemet.

Regjeringen har satt inn en rekke tiltak for å dempe risikoen i det norske finanssystemet. I tillegg til økte krav til soliditet og likviditet i bankene er det fastsatt krav til utlånspraksis som bidrar til en mer bærekraftig utvikling i boliglånsmarkedet. Regjeringen har også gjennomført en rekke tiltak for å få markedet for forbrukslån til å fungere bedre.

Finansiell stabilitet er nærmere omtalt i avsnitt 3.4 i meldingen.

Sysselsettings- og inntektspolitikken

Sysselsettingspolitikken skal støtte opp under høy verdiskaping ved å bidra til at flest mulig deltar i arbeidslivet. Høy sysselsetting og lav arbeidsledighet er sentrale mål for regjeringens økonomiske politikk og er avgjørende for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn.

Utsiktene for norsk økonomi tilsier at det vil være et økende behov for arbeidskraft også neste år. Det er derfor viktig å få flest mulig ut i arbeidslivet. Det innebærer at de arbeidsmarkedspolitiske virkemidlene må tilpasses konjunktursituasjonen. Regjeringen arbeider på bred front for å inkludere flere i arbeidslivet og har tatt initiativ til en inkluderingsdugnad.

Etter oljeprisfallet i 2014 og den påfølgende svekkelsen i arbeidsmarkedet ble permitteringsregelverket endret for å gi bedriftene mulighet til å holde på kompetent arbeidskraft. Regjeringen vil bruke den oppgangstiden vi nå er inne i, til å inkludere flere i det ordinære arbeidslivet og fortsette omstillingen av norsk økonomi. Som følge av ringvirkningene i norsk økonomi av oljeprisfallet ble maksimal periode med fritak fra lønnsplikt trinnvis utvidet til 49 uker i løpet av 2015 og 2016. Arbeidsgiver har ti dagers lønnsplikt i starten av permitteringsperioden. Etter 30 uker med dagpenger ved permittering inntrer en ny fem dagers lønnspliktperiode for arbeidsgiverne. Deretter er arbeidsgiver fritatt for lønnsplikt i ytterligere 19 uker. Det er viktig at inntektssikringsordningene understøtter høy sysselsetting. Arbeidsmarkedet er i bedring. Regjeringen foreslår derfor at maksimal periode med fritak fra lønnsplikt under permittering reduseres fra 49 til 26 uker for nye tilfeller. Samtidig faller den såkalte arbeidsgiverperiode II bort, der arbeidsgiver har fem dagers lønnsplikt etter 30 uker.

Arbeidsmarkedstiltak er viktig for å hjelpe dem som er arbeidsledige, med å komme raskt i jobb og for å unngå at personer med svak eller lite etterspurt kompetanse faller varig ut av arbeidslivet. Omfanget av arbeidsmarkedstiltak skal tilpasses situasjonen i arbeidsmarkedet. Etter oljeprisfallet i 2014 ble antallet tiltaksplasser rettet mot ledige trappet betydelig opp. I takt med at ledigheten har avtatt, er nivået på tiltak rettet mot ledige blitt redusert i år, og det legges opp til en ytterligere reduksjon neste år.

Bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak sikrer et fortsatt godt tilbud til personer med nedsatt arbeidsevne og andre utsatte grupper. Det legges opp til å gjennomføre om lag 59 000 plasser i 2019. Personer med nedsatt arbeidsevne, ungdom, innvandrere fra land utenfor EØS-området og personer som har stått lenge uten arbeid, er grupper som er særlig prioritert for deltakelse i arbeidsmarkedstiltak. I tillegg økes innsatsen for personer som deltar i varig tilrettelagt arbeid.

Partene i arbeidslivet har ansvaret for gjennomføringen av lønnsoppgjørene. Oppgjørene koordineres slik at sentrale tariffområder i konkurranseutsatt sektor forhandles først. Det skal bidra til å holde lønnsveksten innenfor rammer konkurranseutsatt virksomhet kan leve med over tid. Myndighetene har ansvar for at lover og regler legger til rette for et velfungerende og fleksibelt arbeidsmarked. Det inntektspolitiske samarbeidet bidrar til at myndighetene og partene i arbeidslivet har en felles forståelse av den økonomiske situasjonen og av hvilke utfordringer norsk økonomi står overfor.

Sysselsettings- og inntektspolitikk er nærmere omtalt i avsnitt 3.5 i meldingen.

Oppfølging av FNs bærekraftsmål

FNs medlemsland vedtok i 2015 2030-agendaen og bærekraftsmålene. Intensjonen bak målene er å legge til rette for et godt og trygt liv uten fattigdom for alle mennesker og samtidig ta vare på miljøet. Det er i alt 17 mål, blant annet knyttet til å ivareta menneskerettigheter og naturmiljøet, redusere ulikhet og oppnå likestilling og god og inkluderende utdanning for alle.

Regjeringens oppfølging av bærekraftsmålene er integrert i regjeringens ordinære politiske arbeid. For hvert av de 17 målene er det et departement som er ansvarlig for koordinering av oppfølgingen. Departementene rapporterer om oppfølgingen av målene de har ansvar for, i sine budsjettdokumenter. Finansdepartementet har koordineringsansvar for mål 8 om økonomisk vekst og sysselsetting og mål 10 om å redusere ulikhet.

Kapittel 6 i meldingen inneholder en sammenfatning av hvordan målene er fulgt opp, samt en nærmere omtale av mål 8 og 10.

Statens pensjonsfond

Formålet med Statens pensjonsfond er statlig sparing for finansiering av folketrygdens pensjonsutgifter og å underbygge langsiktige hensyn ved anvendelse av statens petroleumsinntekter. En langsiktig og god forvaltning legger til rette for at petroleumsformuen kan komme både dagens og fremtidige generasjoner til gode. Statens pensjonsfond forvaltes med mål om høyest mulig avkastning innenfor et risikonivå som skal være akseptabelt. Forvaltningen skal være åpen, ansvarlig, langsiktig og kostnadseffektiv. Det er bred politisk enighet om at fondet ikke skal være et virkemiddel for å ivareta andre politiske hensyn.

Ved utgangen av første halvår 2018 var den samlede markedsverdien av Statens pensjonsfond 8 585 mrd. kroner, fordelt med 8 335 mrd. kroner i Statens pensjonsfond utland (SPU) og 251 mrd. kroner i Statens pensjonsfond Norge (SPN).

Sentralbanklovutvalget overleverte sin utredning om ny sentralbanklov og organiseringen av Norges Bank og forvaltningen av SPU til Finansdepartementet 23. juni 2017. Regjeringen tar sikte på å legge frem for Stortinget en egen melding om denne saken i oktober 2018.

På bakgrunn av et råd fra Norges Bank om å ta energisektoren ut av SPUs referanseindeks for aksjer oppnevnte Finansdepartementet en ekspertgruppe for å vurdere om fondet bør være investert i energiaksjer. Rådet fra Norges Bank, ekspertgruppens utredning og den offentlige høringen av disse vil danne grunnlag for en melding til Stortinget om saken tidlig i 2019.

Statens pensjonsfond er nærmere omtalt i kapittel 7 i meldingen.

Handlingsrom

Disse medlemmer mener det å holde orden i økonomien er en forutsetning for god velstandsutvikling i Norge. Finanspolitikken og pengepolitikken må spille på lag og bidra til en stabil utvikling. Handlingsrommet i budsjettpolitikken bestemmes i hovedsak av utvikling i skatteinntektene, avkastningen fra Statens pensjonsfond utland (SPU) og bindinger i budsjettet.

Handlingsrommet i budsjettet de nærmeste årene

Disse medlemmer viser til at ingen regjering har brukt så mye oljepenger som Solberg-regjeringen. De har også brukt oljepengene feil, blant annet til å finansiere store skattelettelser for de som har mest, i stedet for til framtidsrettede investeringer. I 2019 utgjør bruken av oljeinntekter 2,7 pst. av kapitalen i SPU og 7,5 pst. av norsk økonomi. Med lavere tilførsel i fondet fremover vil et eventuelt markert fall i fondskapitalen gjøre det nødvendig å redusere bruken av oljeinntekter. Hittil har handlingsregelen bare satt et tak på økningene i oljepengebruk over offentlige budsjetter. Det har aldri vært nødvendig å kutte. I budsjett for 2019 er veksten i oljepengebruken dempet, noe disse medlemmer mener er helt nødvendig. Likevel er omtrent hver sjette krone på statsbudsjettet nå oljepenger.

Disse medlemmer viser til at svingningene vi må være forberedt på å se i finansmarkedene, vil kunne gi betydelige og langvarige avvik mellom uttak fra fondet og rettesnoren på 3 pst. Flere forhold bidrar til at finansiell risiko knyttet til oljepengebruken har økt. I årene som kommer, vil hensynet til stabilitet være like viktig som før, men vanskeligere å følge opp. Dersom det strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddet skal holdes uendret som andel av verdiskapingen i fastlandsøkonomien, gir det rom for en gjennomsnittlig årlig reell økning i bruken av oljeinntekter på 2 mrd. kroner de nærmeste årene. Som pekt på i Innst. 358 S (2016–2017) vil Arbeiderpartiet vurdere å formalisere en tilleggsregel til handlingsregelen som bidrar til å glatte innfasingen over tid, slik at svingninger i fondsverdien ikke resulterer i uønskede svingninger i pengebruken over statsbudsjettet.

Disse medlemmer mener derfor at det er nødvendig med en forsvarlig finanspolitikk fremover. Finanspolitikken må ikke bidra til å forsterke svingningene i økonomien. Med den høye gjeldsbelastningen i norske husholdninger blir dette ekstra viktig, slik at renteoppgangen ikke framskyndes unødvendig raskt.

Demografi

Disse medlemmer viser til at befolkningsutviklingen bestemmer både hvor mange som skal omfattes av velferdsstaten, og størrelsen på den potensielle arbeidsstyrken som skal betale for den. De siste hundre årene har bedre helse bidratt til at forventet levealder ved fødsel har steget med mer enn to år per tiår. Fram til neste hundreårsskifte er det forventet at levealderen fortsetter å øke med vel ett år per tiår. Dette gjør at befolkningen eldes. Da øker også forsørgelsesbyrden på den yngre delen av befolkningen. Denne utviklingen forsterkes av lav fruktbarhet.

Disse medlemmer viser til at i enkelte land har fruktbarhetsratene de siste tiårene sunket til nivåer langt under det som må til for å opprettholde befolkningens størrelse på lang sikt uten nettoinnvandring. Det forsterker deres aldringsutfordring. Fruktbarheten er høyere i Norge enn i mange andre europeiske land, men også her har den begynt å falle. Det ble født 56 600 barn i 2017, 2 300 færre enn året før. Dette ga et samlet fruktbarhetstall på 1,62, det laveste som er målt i Norge noen gang.

Disse medlemmer viser til at i 2017 var fruktbarheten ned i 1,62 barn per kvinne, og SSB forutsetter at den fortsetter ned til like under 1,60 barn per kvinne på kort sikt. Videre forutsetter SSB at fallet i fruktbarhet vil stoppe opp nå som gjennomsnittlig fødealder for norske kvinner har kommet opp på nivå med Sverige og Danmark. Årsakene til dette kan være mange, men i en rapport fra SSB finner forskerne det kan ha sammenheng med økt økonomisk usikkerhet i tiden etter 2009. SSBs resultater viser at å være i arbeid samt det å ha en del arbeidserfaring før man får sitt første barn, har fått økt betydning.

Disse medlemmer mener regjeringen gjør for lite for å snu denne utviklingen. Arbeiderpartiets medlemmer savner en større innsats for faste jobber og flere heltidsstillinger som gir økonomisk trygghet i arbeidslivet, større innsats for likelønn mellom menn og kvinner, lavere barnehagepriser og flere barnehageplasser.

Fallende lønnsandel

Disse medlemmer viser til flere ferske analyser fra SSB som viser at forskjellene mellom folk øker i Norge. Fra slutten av 1990-tallet og frem til i dag har avstanden mellom de høyeste og laveste månedslønningene blitt betydelig større. I 1997 var månedslønnen til de ti pst. best betalte 2,8 ganger større enn gjennomsnittslønnen til de ti pst. lavest lønte jobbene. I 2017 var tilsvarende forhold 3,8. Det tilsvarer en lønnsforskjell på 65 600 kroner. I gjennomsnitt må en person med jobb i laveste lønnsgruppe jobbe i nesten fire måneder for å motta like mye som en i høyeste lønnsgruppe mottar på bare en måned. I tillegg ser vi nå tendenser til at ikke alle får være med når lønnsveksten skal fordeles. De 10 prosentene med lavest lønn har hatt en spesielt svak utvikling etter 2015. Denne gruppen har fått redusert sin kjøpekraft med 1,6 pst. siden 2008.

Kilde: SSB

Disse medlemmer viser til en rapport fra Norges Bank som viser at norske lønnstageres andel av verdiskaping faller i perioden fra 1987 til i dag. Tendensen er internasjonal, men utviklingen i Norge er nesten like sterk som i andre land, til tross for sterke fagforeninger.

Disse medlemmer mener endringene er oppsiktsvekkende, og at det er problematisk at kapitaleiere stadig skal få en større del av en voksende økonomi. En mulig årsak til denne utviklingen dreier seg om arbeidssparende teknologi, særlig i en globalisert økonomi der internasjonale selskaper har stor markedsmakt. Arbeidssparende teknologi er ikke et nytt fenomen. Teknologisk fremgang er nærmest utelukkende positivt dersom veksten i uløste oppgaver er større enn veksten i ledig arbeidskraft. Disse medlemmer mener at det samme kan være tilfelle denne gangen, men flere urovekkende utviklingstrekk ved denne teknologiske revolusjonen krever politisk handling.

I stedet for at ny teknologi skaper økt konkurranse, ser vi en stor vekst i en form for konkurranse hvor vinnerne tar alt. Dette gjelder spesielt bedrifter som Google, Apple, Amazon, Facebook. Selskapene er blitt som monopoler å regne fordi de hadde et lite teknologisk fortrinn. Disse medlemmer mener den nye teknologiske fremgangen krever en oppdatert lovgivning for at ikke inntektene skal forsvinne i enorme overskudd, investering i selskaper og skatteunndragelse. Teknologien har gitt oss bedre og billigere produkter, men også selskaper med så mye markedsmakt at de kan sette prisene omtrent der de vil og ta ut enorm profitt.

Disse medlemmer viser til at svakere forhandlingskraft også har ført til at arbeiderne sitter igjen med mindre. Det har foregått en maktforskyvning på arbeidsmarkedet parallelt med at stadig mindre av samlet inntekt går til å betale lønninger. Hvis ikke organisasjonsgraden og tariffdekningen holdes oppe, vil lønnsandelen falle ytterligere.

En styrking av arbeidstakeres forhandlingskraft og en sterkere regulering av monopoler og markedskonsentrasjon vil kunne bidra til å få inntektsfordelingen tilbake på et produktivt og mer rettferdig spor. For å stimulere til økt organisasjonsgrad vil disse medlemmer øke fagforeningsfradraget med 1 000 kroner i 2019.

Disse medlemmer mener at et fall i lønnsandelen gir flere uheldige konsekvenser. Forskjellene øker, og tilliten i samfunnet svekkes, både mellom folk, mellom samfunnsgrupper og mellom folk og samfunnsinstitusjoner. Fallet i tillit er størst hos dem som føler seg utenfor i samfunnet: de som har dårligst råd, lite utdannelse, som står utenfor arbeidsmarkedet, ikke lenger er i arbeidsfør alder, eller som står utenfor sosiale nettverk. Det skaper en opplevelse av avmakt. Folk blir mindre åpne for endringer, også de som ideelt sett vil bedre sin egen hverdag. Svekket tillit er en reaksjon på at gevinstene ved økonomisk framgang ikke kommer alle til gode. Det skaper igjen motvilje mot teknologisk framgang og frihandelsavtaler.

Disse medlemmer viser til at en slik motstand også begynner å manifestere seg i Norge. EU-skepsisen og EØS-motstanden øker. Disse medlemmer er bekymret for denne utviklingen. EØS-avtalen er en avtale som ivaretar norsk eksportindustri ved å sikre god markedstilgang, og er derfor avgjørende for norske arbeidsplasser og norsk økonomi. Disse medlemmer mener at konsekvensene av å utnytte en rekke kortsiktige gevinster er for kostbare dersom EØS-avtalen skulle ryke. Eksempler på slike kortsiktige gevinster for arbeidsgiverne er å presse norske lønns- og arbeidsvilkår ned, slippe arbeidsgiveransvar gjennom innleie eller å kreve at ansatte oppretter personlige foretak eller bruker tilreisende for å omgå norske krav. Næringslivets investeringer i Norge står i fare for å falle dersom det oppstår usikkerhet om norsk EØS-tilknytning.

Større konkurranse om jobber der det stilles mindre krav til kompetanse

Disse medlemmer viser til at det de siste årene har vært en nedgang i andelen unge (20–29 år) som er i arbeid eller utdanning, særlig blant unge som bare har fullført grunnskolen. I denne gruppen var 74 pst. i arbeid eller utdanning i 2008, mot 64 pst. i 2016. Samtidig er det flere unge med lite utdanning som mottar helserelaterte ytelser, og i 2016 mottok 40 pst. av dem som sto utenfor arbeid eller utdanning, helserelaterte ytelser. I samme periode har det bare vært marginale endringer i andelen som er i arbeid eller utdanning blant unge med fullført videregående opplæring og med universitets- og høyskoleutdanning.

Disse medlemmer viser til at denne utviklingen har sammenheng med at det har blitt større konkurranse om jobber som ikke krever formell kompetanse. Fire av fem sysselsatte unge med kort utdanning jobbet i 2016 innen varehandel, sosial-, pleie- og omsorgstjenester, bygge- og anleggsvirksomhet, overnattings- og serveringsvirksomhet, forretningsmessig tjenesteyting, industri og transport og lagring. Disse næringsgruppene kjennetegnes blant annet ved at det stilles mindre krav til formell kompetanse enn i andre næringer. I gjennomsnitt hadde disse næringene en svakere vekst i antall sysselsatte i perioden 2009–2016 enn landsgjennomsnittet totalt for alle næringer, og innen varehandel og industri var det en nedgang i antall sysselsatte. Samtidig økte antallet sysselsatte innvandrere i disse sju næringene, særlig blant innvandrere over 30 år.

Disse medlemmer viser til at andelen med høy utdanning i disse næringene samtidig har steget i årene etter 2009. Mens antall ansatte med utdanning på grunnskolenivå eller videregående skole gikk ned, ble det ansatt 16 pst. flere med universitets- eller høyskoleutdanning. Nesten 100 000, eller 57 pst. av unge i alderen 20–29 år med kort utdanning, var sysselsatt i 2016. Av disse var 37 pst. sysselsatt i varehandel (inkl. motorvognreparasjoner) og bygge- og anleggsbransjen. Som nevnt over er det forventet at bygge- og anleggsbransjen vil bidra mindre til sysselsettingsutviklingen i Norge i årene som kommer. Varehandelen er forventet å sysselsette færre i årene som kommer; en analyse fra Samfunnsøkonomisk analyse anslår at 10 pst. færre enn i dag vil være sysselsatt i denne bransjen i 2030.

Disse medlemmer viser til at dette innebærer at to av de viktigste inkluderingsmotorene for unge med kort utdanning forventes å virke mindre kraftfullt i årene som kommer, enn i årene vi har bak oss. Det er grunn til bekymring for at dette ytterligere vil forsterke utfordringene med å inkludere flere i arbeidslivet. Dette taler for en forsterket innsats for kompetanseheving.

Økt produktivitet med en kompetent arbeidsstokk

Disse medlemmer viser til at automatisering og digitalisering vil endre arbeidslivet fundamentalt og kreve at vi jobber på andre måter enn før. Dette er godt nytt for Norges konkurranseevne, få land i verden har en så kompetent arbeidsstyrke som oss. Samtidig betyr det at flere må mestre ny teknologi, og det innebærer både at kompetanse mer enn noen gang er ferskvare, og at flere vil bytte jobb oftere. Det forsterker det politiske ansvaret for at alle også får mulighet til å lære og oppdatere sin kompetanse.

Disse medlemmer viser til at arbeidstakernes tilgang på kompetansehevende tiltak har blitt redusert, og at de mange flere som står uten jobb, får enda mindre. Selv om overskuddene i næringslivet øker, går den samlede andelen som tar etter- og videreutdanning, ned, og er nå den laveste på ti år. Det er totalt 217 000 voksne som har deltatt i formell videreutdanning det siste året. Det utgjør åtte pst. av befolkningen i 2017, mot en deltakelse på elleve pst. i 2008. Utviklingen er spesielt negativ for de over 50 år. Nær én av fem NHO-virksomheter oppgir at manglende tid hos de ansatte er medvirkende til at bedriftene ikke benytter etter- og videreutdanningstilbud. Om lag samme eller litt lavere andel oppgir som årsak at opplæringskurs ville ha medført for høye kostnader for bedriften.

Disse medlemmer mener at svaret er livslang læring, og at dette skal være en sentral del av den norske modellen, slik at det ikke bare er den enkelte arbeidstaker som gis ansvar for å holde seg oppdatert, men også arbeidsgivere og staten. Utviklingen går i en retning der det blir mindre klare skiller mellom læring ved utdanningsinstitusjoner og læring i arbeidslivet, mellom «førstegangsutdanning» og det vi vanligvis tenker på som «etter- og videreutdanning». Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiets satsing på kunnskap og ferdigheter er arbeidslivsnær, og skal gi vanlige arbeidstakere påfyll av relevant kompetanse i møte med nye behov i arbeids- og næringsliv.

Disse medlemmer vil derfor, sammen med partene i arbeidslivet, gjennomføre en bred kompetansereform som skal gi den enkelte rett til etter- og videreutdanning, og bedriftene og virksomhetene mer kompetanse samt bringe utdanningsinstitusjonene tettere på arbeidslivet. De som ikke er i jobb, må kvalifiseres for arbeidslivet, og de som er i jobb, må sikres kompetansen som trengs for et langt arbeidsliv. For nærmere omtale viser disse medlemmer til Arbeiderpartiets alternative budsjett for 2019.

En sterk offentlig sektor

Disse medlemmer viser til at en stor og effektiv offentlig sektor er en forutsetning for et inkluderende, nyskapende og velfungerende velferdssamfunn. Offentlig sektor må, som privat sektor, være i stadig omstilling for å møte nye behov, utnytte ny teknologi og ta i bruk nye muligheter.

Disse medlemmer viser til at regjeringens flate kutt i norsk forvaltning, av regjeringen omtalt som avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen), markedsføres som et grep for å redusere offentlig byråkrati. Det ble introdusert i statsbudsjettet for 2015 og innebærer at alle offentlige virksomheter får redusert sine tildelinger med 0,5 pst. hvert år. Hensikten er at flate og forutsigbare kutt skal stimulere til kontinuerlig effektiviseringsarbeid gjennom å delegere myndighet til enheten til å prioritere selv. Gjennom budsjettforhandlingene har imidlertid prosentsatsene variert tilfeldig mellom 0,6, 0,7 og 0,8 pst. i 2015, 2016 og 2017. Dette er lite forutsigbart og er uheldig.

Disse medlemmer viser til at det er bred enighet om nødvendigheten av å effektivisere offentlig sektor, men at flate ostehøvelkutt i budsjettrammene er et lite egnet virkemiddel. Det forutsetter at det er en relativt jevn produktivitetsvekst i alle deler av offentlig forvaltning, og at gevinsten av denne kan hentes ut i form av sparte kostnader istedenfor flere eller bedre tjenester. Det er selvsagt ikke riktig.

Disse medlemmer mener denne metoden tvert imot kan svekke omstillingsevnen kontra større og mer systemiske endringer som krever tid og investeringer, men som kan gi langt større innsparinger på sikt. Det er stort potensial i mange offentlige virksomheter for å utvikle nye og bedre tjenester – med færre årsverk – gjennom ny teknologi og automatiserte prosesser, slik Skatteetaten er et godt eksempel på. En del slike endringer krever imidlertid investeringer i utstyr og kompetanse. Derfor er dette prosesser som kan ta noe lengre tid hvis resultatet skal bli vellykket. I noen tilfeller har vi sett at utøvelsen av tjenester har blitt svakere enn ellers ønsket og i direkte motsats til andre politiske mål. Et eksempel er forsinkelser i rettssaker på grunn av ostehøvelkutt i Domstoladministrasjonen, samtidig som saksmengden øker på grunn av økt ressursbruk i politiet. Det er heller ikke gitt at flate kutt, for eksempel i helseforetakene, fører til redusert byråkrati. Kuttene kan like gjerne skje i form av redusert pasientbehandling.

Disse medlemmer mener at effektivisering i offentlig sektor må skje med målrettede og godt planlagte effektiviseringsprosjekter som gir høyest mulig gevinst på sikt. Disse medlemmer mener at de flate ostehøvelkuttene ikke gjennomføres etter disse prinsipper. Kuttene er lite målrettet. Derfor mener disse medlemmer at ordningen må evalueres.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen evaluere ABE-reformen og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Disse medlemmer vil samtidig peke på den kjensgjerning at offentlige tjenester – særlig arbeidsintensive omsorgstjenester - ikke nødvendigvis lar seg gjennomføre med mindre menneskelige ressurser enn før. Tvert imot vil vi på flere områder, som eldreomsorg, opplæring og arbeidstrening, se en økende etterspørsel og stadig høyere forventninger og behov. De ansattes kunnskap og kompetanse er offentlig sektors fremste ressurs og må tas bedre i bruk. Brukernes behov og ansattes erfaringer må være utgangspunktet for videreutvikling av tjenestene til innbyggerne og fornyelse av forvaltningen.

Disse medlemmer vil videreutvikle offentlig sektor for å sikre god bruk av ressursene våre og tjenester som gir folk det de har behov for. Det gjør vi best gjennom at grunnleggende offentlige tjenester utføres i egenregi med folkevalgt styring.

Disse medlemmer ønsker en tillitsreform i offentlig sektor. Målene må bli færre og klart definerte. De ansattes kunnskap og kompetanse skal få større plass. Det må måles mer på samfunnsnytte og resultater i stedet for bare prosesser og arbeidsoppgaver. Færre ressurser skal brukes på kontroll og rapporteringsvirksomhet, og fagfolk skal få større frihet til å gjøre vurderinger av hvordan de overordnede målene best oppnås. Faglige beslutninger bør tas på et lavest mulig nivå. Gjennom økt handlingsrom i møte med innbyggerne kan det oppstå større rom for faglig utvikling og nytenkning. Et velfungerende trepartssamarbeid må være grunnlaget for arbeidet med tillitsreformen.

Finansiell stabilitet

Disse medlemmer viser til at når lave renter har vært brukt til å gjenskape vekst i norsk økonomi, følger høy gjeldsoppbygging. Det gjør norsk økonomi sårbar for finansielle forstyrrelser. Gjelden i husholdningene stiger fortsatt raskere enn inntektene. Det betyr at husholdningene må bruke mer av inntekten til å betale renter og avdrag på lån. Dersom boligprisene faller mye eller rentenivået øker markert, kan mange husholdninger måtte stramme sterkt inn på forbruket. Det kan igjen gi problemer for bedrifter som selger varer og tjenester til husholdningene, flere næringsbygg kan bli stående tomme og bankene kan tape penger på utlån til bedrifter som får økonomiske problemer. Disse medlemmer mener dette er en uheldig situasjon.

Disse medlemmer viser til at nordmenns forbrukslån øker. Selv om kun 3 pst. av gjelda er forbrukslån, utgjør renteutgiftene på forbrukslån 12 pst. Finanstilsynet fant i juni 2018 at retningslinjene for å gi forbrukslån kun ble fulgt i hvert tredje tilfelle. Regjeringen Stoltenberg II vedtok å opprette et gjeldsregister der også usikret gjeld ville framgått, men dette ble stanset av Solberg-regjeringen fordi den ville det skulle drives av private. Etter 5 år er registeret ikke på plass, og disse medlemmer mener denne forsinkelsen bidrar til overdreven vekst i forbrukslån og er med på å øke den totale finansielle sårbarheten.

Disse medlemmer viser til at det i 2017 kom strengere regler for markedsføring av forbrukslån. Disse medlemmer støtter forslaget om at forbrukslånsbanker må betale mer til sikringsfondet, og samtidig at kredittkortselskaper pålegges å oppgi skyldig beløp på fakturaen. Dette kan dempe noe av veksten. Disse medlemmer støtter videre forslaget om utredning av en modell for rentetak og et forslag mot aggressiv markedsføring av forbrukslån.

Klimarisiko

Disse medlemmer viser til at klimarisiko kan ha betydning for finansiell stabilitet. For Norge kan en stor oljesektor innebære en særegen risiko knyttet til svakere framtidig oljeetterspørsel. Kostnadsanalyser, reguleringer og bilprodusentenes planer tyder på at veksten i oljeetterspørselen kan avta innen 2025. Usikkerhet om framtidig klimaregulering og teknologiutvikling gjør det krevende å anslå denne risikoen. I takt med at klimaproblemet blir mer presserende og klimatiltakene mer omfattende, kan investeringsprosjekter reduseres og bedrifters aksjer falle i verdi. Det kan få konsekvenser for forvaltningen av pensjonsfond. Mer tørke og annet ekstremvær øker risikoen for at eiendomsporteføljer blir utsatt for skade. Det har konsekvenser for bankene som finansierer kjøp av eiendom til eiere av eiendommene, og for forsikringsselskaper som forsikrer den.

Disse medlemmer mener at Finanstilsynet skal påse at bankene også stresstester klimarisikoen i sine investeringer og panteverdien av objekter som står som sikkerhet. Det er en nødvendig start på et langsiktig arbeid. Vi kan ikke risikere at samfunnets samlede finansformue faller i verdi ved at vi ikke tar høyde for disse varslede risikomomentene.

Forskjellene må reduseres

Dette medlem viser til at små forskjeller gir oss frihet. Små forskjeller i makt og rikdom, en sterk velferdsstat og sterke fellesarenaer, og toleranse for forskjellighet har gjort Norge til et av verdens beste land å bo i. Samfunn med små forskjeller er gode samfunn for alle. Nå øker ulikhetene i Norge. Den rikeste prosenten eier en fjerdedel av all formue. De rikeste får en stadig større andel av inntektene. Samtidig har lønnsutviklingen for noen av landets lavest lønnede stått tilnærmet stille siden 2008.

Dette medlem viser til at barnefamiliene er blant dem med mest grunn til bekymring over ulikhetsutviklingen i Norge. Særlig småbarnsfamilier og enslige forsørgere taper på de økende ulikhetene. For unge barnefamilier vokser inntektene langsommere enn for resten. Samtidig har barnefamilier høyere gjeld og gjeldsvekst, høyere boutgifter og ekstra utgifter for å forsørge barna. Antall barn som lever i husholdninger med vedvarende lavinntekt, øker. Det er nå over 101 000 barn i fattige familier i Norge. Hvert tiende barn vokser opp i fattigdom i et av verdens rikeste land.

Dette medlem viser til at boligmarkedet har blitt mer urettferdig. Det forsterker ulikheten i Norge. Forskjellene øker mellom dem som får hjelp av foreldrene sine til å ta opp stadig høyere gjeld, og dermed kommer seg tidlig inn på boligmarkedet, og dem som ikke får den samme hjelpen. Færre av de med lavinntekt eier bolig nå sammenlignet med 2003. Samtidig øker husholdningsgjelden.

Dette medlem viser videre til at mange av landets eldre har opplevd å få stadig lavere inntekt, etter at regjeringen flere år på rad har lagt opp til trygdeoppgjør der pensjonister får en nedgang i sine realinntekter. Selv om mange eldre opplever å ha god inntekt er det mange som sliter med å få endene til å møtes. I tillegg til styrking av de økonomiske rammene er det derfor viktig at organisasjonene igjen får forhandlingsrett i trygdeoppgjøret. Organisasjonene sitter med stor kunnskap om hvordan endringer slår ut for deres medlemmer, og vil ha verdifull innsikt i hvordan en kan sikre bedre fordeling av inntektene hos blant annet pensjonistene.

Det må investeres i omstilling av Norge

Dette medlem viser til at investeringer vi gjør i dag avgjør om vi lykkes med å nå klimamålene og omstille Norge. En bygning som bygges i dag, kommer til å stå i 100 år eller mer. En ny fabrikk investerer i produksjonsmidler som er i drift i mange tiår fram i tid. En ny bil, kjøpt i dag, kjører fortsatt på veiene om 15 år. Derfor må et statsbudsjett i dag kunne forsvares i lys av Norges og verdens behov for å kutte utslipp i 2030 og 2050.

Dette medlem mener vi kan se til rød-grønne Oslo for å hente inspirasjon til hvordan omstillingen kan gjennomføres. Oslos klimabudsjett er en konkret plan og budsjett for Oslos klimagassutslipp, som fungerer som et styringsverktøy for alle deler av kommunen. Hele Norge bør få et slikt klimabudsjett, som legges fram sammen med statsbudsjettet, som viser hvor klimagassutslippene finnes, hvor store de er, og hvor, når og hvordan de skal kuttes.

Dette medlem vil også peke på at vi må omstille norsk økonomi fra tung oljeavhengighet til nye næringer som gjør oss konkurransedyktige i en verden som når klimamålene. Kapitalen må investeres i næringer vi kan leve av framover. Vi trenger statlige langsiktige rammevilkår som kan redusere risiko og tilrettelegge for både teknologiutvikling og markedsintroduksjon av ny grønn teknologi. Vi må satse på infrastruktur i hele landet, og vi må ha en omfattende etter- og videreutdanningsreform i arbeidslivet.

Dette medlem viser til at klimaendringene er i gang. Mer flom, styrtregn og ras er konsekvenser vi allerede merker i Norge. Derfor må vi framover også prioritere å tilpasse oss de klimaendringene som uansett kommer.

En rettferdig økonomi

I USA og over hele Europa svekkes tilliten til de politiske systemene. Nasjonalisme og høyrepopulisme fester nytt grep i mange land. En viktig grunn til dette er etter dette medlems mening at de økonomiske og sosiale forskjellene mellom folk har økt dramatisk de siste tiårene. Mange vanlige folk har opplevd stagnert eller redusert levestandard mens de rikeste har økt sine inntekter og formuer. Denne utviklingen svekker tilliten mellom folk og ikke minst fremtidstroen til store grupper som opplever at de har færre muligheter enn sine foreldre. De siste årene har vi sett tendenser til at det samme skjer i Norge. Dette medlem viser til at regjeringen har redusert skattene med 25 mrd. kroner og målrettet skattekuttene mot de som har mest fra før. I statsbudsjettet for 2019 foreslår regjeringen ytterligere skattekutt, til tross for at den tidligere har varslet at statens inntekter ikke vil være tilstrekkelige til å dekke dagens velferdsgoder. Vi må belage oss på å jobbe lengre dager, har Erna Solberg sagt – samtidig som regjeringen reduserer skattene. Nylig la SSB frem en rapport som viser at milliardreduksjonene i skatt til selskaper og formuende ikke har gitt økte investeringer og flere arbeidsplasser i Norge. Dette medlem viser til at ytterligere skattekutt til de rike er feil politikk når det Norge og verden trenger, er klimakutt.

For å beholde tilliten til myndighetene, også i Norge, må vi snu den voksende ulikheten mellom fattig og rik, og vi må sikre at måten fellesskapets verdier finansieres på, oppleves rettferdig.

Dette medlem vil bekjempe denne økende ulikheten og er derfor uenig i regjeringens forslag til reduserte skatter i årets budsjett. Dette medlem foreslår videre en skattepolitikk som både forebygger fremveksten av ulikheter og reduserer de ulikhetene som allerede er skapt. Dette medlem foreslår omfordelingsgrep gjennom både inntektsskatten og formuesskatten i dette statsbudsjettet som sikrer større skattekutt til de som har minst.

Utdaterte skattesystemer gjør at stater i dag tappes for inntekter i møte med en globalisert og digitalisert økonomi. I stedet for å finansiere skoler, barnehager og sykehus havner nå stadig mer av fellesskapets midler i private lommer ved hjelp av kreativ skatteplanlegging. Også svart arbeid gjør at skatteinntektene krymper. Det er på høy tid med en oppdatering av skattesystemet, både i Norge og internasjonalt. Dette, og økt innsats mot økonomisk kriminalitet, er en av satsingene i Miljøpartiet De Grønnes alternative statsbudsjett.

Et reelt grønt skatteskifte

Et ekte grønt skatteskifte innebærer å bruke avgiftssystemet aktivt for å styre valgene våre i en ønsket og mer miljøvennlig retning. Norges elbilsatsing har hatt stor suksess fordi skattene og avgiftene har vært brukt for å gjøre det mer lønnsomt å velge utslippsfrie biler.

Det må bli dyrere å forurense både luft, hav og jord, og det må bli billigere å ta miljøvennlige og sunne valg som å velge klimavennlig transport og spise mer frukt og grønnsaker. Dette medlem foreslår endringer i avgiftssystemet som bidrar til dette.

Den vestlige verden har et materielt forbruk som tilsvarer ressursene til nesten tre jordkloder dersom alle skulle ha levd som oss. Mange av produktene vi har rundt oss, medfører store klimagassutslipp, og råvareuttakene innebærer en stor miljøbelastning. En sirkulær økonomi må gjøre det dyrere å ta i bruk nye råvarer og premiere gjenbruk og reparasjoner. Dette medlem foreslår derfor å introdusere en særskatt som spesielt skal skattlegge bruk av jomfruelige og miljøskadelige komponenter i produkter. Målet er at vi på sikt skal få et skattesystem som reflekterer produkters økologiske fotavtrykk.

Robotisering vil føre til redusert etterspørsel etter arbeidskraft. Det er viktig å bidra til at arbeidskraften er konkurransedyktig. Dette medlem vil redusere kostnaden for arbeidskraft, ikke gjennom lavere lønninger, men ved å redusere arbeidsgiveravgiften.

Barnevennlige byer og bygder

En by som er bra for barna, er bra for alle. Byer og tettsteder har lenge blitt planlagt for å gi plass til bilene. Dette medlem viser til at tiden er inne for å prioritere sykkel, gange og et godt kollektivtilbud. Også på bygda der en må bruke bil, skal sentrum være trygt og inviterende for alle. Det skal også være lett å lade elbilen, uansett hvor du bor.

Dette medlem viser til at Miljøpartiet De Grønne vil skape levende bysentre med plass til lekeplasser, parker og kultur. Barn skal kunne leke ute i ren luft og ha tilgang på skog og mark. Eldre skal kunne sette seg ned på en benk uten å betale. Skoleveiene skal være trygge og uten reklamepress.

Et reelt grønt skifte

I fremtiden skal Norge være et velfungerende samfunn med høy livskvalitet og et bærekraftig miljøavtrykk. Dette medlem viser til at forutsetningene er gode. Vi har allerede en høyt utdannet befolkning, et organisert arbeidsliv, sterke velferdsordninger, små økonomiske forskjeller og vi er rike på naturressurser. Hovedutfordringen er likevel at verdiskapingen vår i dag er tett knyttet til eksport av forurensende olje og gass, og at vi har en økonomisk vekstmodell som forutsetter utnyttelse av billige naturressurser.

Å fortsette å satse på olje kan miljømessig bli katastrofalt både for Norge og for verden. I Norge løper vi i tillegg en stor økonomisk risiko. En rekke store og viktige land endrer nå sin energiforsyning fra fossil til fornybar energi. Om få år kommer ikke biler og busser til å gå på bensin, men på strøm eller annen fornybar energi. Dette medlem viser til at Det internasjonale pengefondet (IMF) allerede har advart om langvarig og høy arbeidsledighet dersom Norge ikke kommer seg ut av oljeavhengigheten.

Skal vi ta vare på jobbene, kloden og velferden vår i fremtiden, må vi flytte investeringer og arbeidskraft fra skitten til ren virksomhet. Fokus må flyttes fra arbeidsproduktivitet til ressursproduktivitet fordi det i dag er naturressurser – ikke arbeidskraft – vi har mangel på. Ved å skape velferd ved mindre bruk av ressurser kan vi gi folk bedre liv og samtidig bringe økonomien tilbake innenfor naturens tålegrenser.

Dette medlem vil at Norge skal bli verdens første utslippsfrie land i en sirkulær økonomi basert på fornybare naturressurser.

Klimaprosent

Norsk oljeproduksjon bidrar til klimaendringer, som rammer de fattigste hardest. Dette medlem mener Norge må ta sitt ansvar, og foreslår å innføre en klimaprosent. Én pst. av BNI skal gå til å gjøre utviklingsland bedre rustet til å møte klimautfordringer. Dette vil også bidra til en mer stabil verden fordi færre må flykte fra der de bor.

Fremtidsfondet

Statens pensjonsfond utland (SPU) er verdens største statlige investeringsfond og dermed Norges viktigste verktøy for å endre verden. Dette medlem vil gjøre Oljefondet om til et Fremtidsfond.

Det betyr å følge opp Norges Banks anbefaling om å trekke Oljefondet ut av alle investeringer i fossil energi. Dette medlem forutsetter at regjeringen så snart som mulig fremmer dette forslaget for Stortinget.

I tillegg bør Oljefondet få lov til å investere i unotert, fornybar infrastruktur, som vil bidra til en ytterligere spredning av Norges oljerisiko. Dette er også et marked i sterk vekst, og vi risikerer å tape penger dersom Oljefondet holdes unna slike investeringer.

Fondet bør også få et mandat som retter det inn mot å oppfylle FNs bærekraftsmål.

Klima og verdiskaping

Dette medlem viser til at Norge er et land rikt på naturressurser og kvalifisert arbeidskraft, og at vi i motsetning til andre land har en svært spredt bosetting. Dette medlem er derfor bekymret over at dagens regjering styrer bort fra en politikk som sikrer grunnleggende infrastruktur der folk bor. Dette medlem viser til at større enheter gir mulighet for mer konkurranse og flere markeder for kommersielle aktører, men konsekvensene er svekket lokaldemokrati og dårligere utnyttelse av Norges komparative fortrinn. Når avstandene øker, svekker det innflytelsen nedenfra og muligheten for å satse på lokalt, regionalt og nasjonalt forankret verdiskaping.

Dette medlem vil minne om at bakteppet for regjeringens forslag til statsbudsjett for 2019 var svært dramatisk, med ekstremtørke, skogbranner og krise i landbruket som har brakt klimaendringene nærmere hverdagen her hjemme. I tillegg kom FNs klimapanel med et budskap som ikke kan misforstås: Det trengs ekstreme tiltak for å hindre katastrofal temperaturøkning. Dette medlem er kritisk til at slike tiltak er totalt fraværende i regjeringens forslag til statsbudsjett, hvor det istedenfor prioriteres store forurensende motorveier og oljeleting i nye havområder, samtidig som man dytter ansvaret over på folk flest gjennom blå-grønne avgifter som de rikeste kan kjøpe seg forbi uten problem. Dette medlem viser til at selv om klimakampen avhenger av at alle deltar i dugnaden, er det helt umulig for folk flest å gjennomføre den store omstillinga uten at politikere tar grep. Vi kan ikke bygge jernbane og ladestasjoner, landstrøm i havnene og utvikle ny industri på dugnad. Slik omstilling krever politisk handling på samme måte som omstillingen fra skipsnasjon til oljenasjon var avhengig av planmessige beslutninger om hvordan vi som samfunn skal bruke ressursene våre. Dette medlem mener vi trenger en ny industriell revolusjon, rettferdig og miljøvennlig.

Sterkere fellesskap

Dette medlem viser til at fellesskapet er vår største styrke, at vi har organisert samfunnet slik at mange av de viktigste tingene i livet løser vi sammen. Helsevesen, skole, høyere utdanning og omsorg, universelle velferdsgoder som ikke skiller mellom fattig og rik, og som finansieres i fellesskap. Dette medlem er bekymret over at borgerlige regjeringer lenge har hatt som hovedprosjekt å svekke fellesskapets finansiering, nemlig skattene. Under Bondevik II-regjeringen ble over 30 mrd. kroner overført fra felleskassa til private kontoer, under den rød-grønne regjeringa sto skattenivået stille, og under Solberg-regjeringen har nye 27 mrd. kroner forsvunnet ut. I sum har vi bevegd oss bort fra fellesskapet de siste tiårene, fordi mindre ressurser gir mindre rom for felles løsninger. Dette medlem viser til at offentlig velferd blir satt under stadig sterkere press, samtidig som det dukker opp kommersielle alternativer for de som kan betale. Når flere med god råd velger vekk fellesskapet, svekkes også viljen til å bidra i spleiselaget. Derfor er solid finansiering til gode, universelle fellesløsninger viktig for samfunnet som helhet.

Utfordringer for norsk økonomi

Dette medlem viser til at organisasjonsgraden i Norge har sunket siden 1992. I sin regjeringsplattform la Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vekt på at de «anerkjenner at mange arbeidstakere velger å være uorganisert». Som et motsvar til dette fikk dette medlem gjennomslag for at regjeringa må fremme forslag for Stortinget som bidrar til å øke organisasjonsgraden i arbeidslivet igjen. Når folk ikke organiserer seg, styrker nemlig eierne sin posisjon i kampen om fordelingen av verdiene som skapes, og forskjellene øker. Det samme er tilfellet hvis fagforeningene settes på gangen. Nylig fremmet derfor dette medlem forslag på Stortinget om lovendringer som kan forhindre fagforeningsknusing gjennom bruk av kompliserte selskapsstrukturer og konkursrytteri, slik vi ser stadig hyppigere tilfeller av. Historisk sett har den største hindringen for ekstrem maktkonsentrasjon hos en liten overklasse vært arbeiderbevegelsens kamp, derfor spiller fagbevegelsen en viktig rolle når hovedmålet er å bekjempe Forskjells-Norge.

Dette medlem viser til at ikke alle problemer knytta til forskjeller i rikdom og makt kan løses over statsbudsjettet. Statsbudsjettet betyr mye for velferden og er viktig for økonomisk utjevning, men vi må også jobbe aktivt for å påvirke de grunnleggende forskjellene i makt og fordeling der de oppstår: gjennom eierskap og klasseskiller i arbeidslivet. Hvis ikke blir politikerne bare løpende etter for å forsøke å rydde opp og fordele det som er igjen etter at de rikeste og mektigste allerede har tatt sitt.

Dette medlem vil understreke at lite ved dagens politiske utvikling er naturgitt, og at framtida ikke er forutbestemt. Det gir mulighet for en annen politikk, og dette medlem viser til omtale av Rødts alternative budsjett i kapittel 3.1.2.6.