Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Åsmund Aukrust, Espen Barth Eide, Hege Haukeland Liadal, Runar Sjåstad og Tove-Lise Torve, fra Høyre, Liv Kari Eskeland, Mats A. Kirkebirkeland, Aase Simonsen og Lene Westgaard-Halle, fra Fremskrittspartiet, Terje Halleland og Gisle Meininger Saudland, fra Senterpartiet, Sandra Borch og Ole André Myhrvold, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Haltbrekken, fra Venstre, lederen Ketil Kjenseth, fra Kristelig Folkeparti, Tore Storehaug, og fra Miljøpartiet De Grønne, Per Espen Stoknes, viser til representantforslaget i Dokument 8:211 S (2017–2018). Komiteen viser til at målene i representantforslaget om å styrke økologisk funksjonelle roller, etablere sammenhengende arealer og korridorer som binder sammen bestander og økosystemer samt sørge for gevinster for lokalsamfunn og livskvalitet er mål komiteen stiller seg bak.

Komiteen viser til Stortingets behandling av Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet – Norsk handlingsplan for naturmangfold og Innst. 294 S (2015–2016).

Komiteen viser til brev fra statsråden av 2. mai 2018, hvor statsråden vil ta flere grep for å ta vare på arter og naturtyper og restaurere økosystemer. I brevet til komiteen peker statsråden på at Miljødirektoratet har fått i oppdrag å lage en vurdering med forslag til hvordan Norge best kan ta vare på om lag 90 truede arter og 35 naturtyper. Vurderingen skal komme i løpet av 2018.

Komiteen vil i den forbindelse vise til merknadene fra en samlet komité i Innst. 294 S (2015–2016):

«Komiteen vil vise til at det i forbindelse med utarbeidelsen av naturmangfoldloven ble lagt opp til at et relativt høyt antall arter skulle prioriteres. Komiteen vil understreke at i Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) Om naturmangfoldloven, vises det til utredninger fra Direktoratet for naturforvaltning, som mener at ca. 400 arter totalt kan være aktuelle som prioriterte arter. Komiteen viser til de respektive partiers merknader i Innst. O. nr. 100 (2008–2009) om naturmangfoldloven.

Komiteen mener at ambisjonsnivået for prioriterte arter og utvalgte naturtyper bør være slik det ble lagt opp til i forbindelse med utarbeidelsen av naturmangfoldloven, og at det nå haster med å komme i gang med å ta i bruk de nye moderne, dynamiske og treffsikre virkemidlene for å stanse tapet av naturmangfold.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at det i Kgl res 20. mai 2011 ble laget gode kriterier for hvordan prioriterte arter og utvalgte naturtyper skal brukes:

«Selv om ett eller flere av kriteriene er oppfylt, innebærer dette ikke nødvendigvis at naturtypen eller arten får status som utvalgt eller prioritert. Det skal gjøres vurderinger knyttet til trusselbildet, om bestandssituasjonene har forbedret seg, forverret seg eller er uendret, at det er tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag, jf naturmangfoldloven § 8, vektlegging av andre samfunnshensyn, tilgjengelighet av stedfestet informasjon og om andre virkemidler anses som tilstrekkelige, mer effektive eller hensiktsmessige for å beskytte arten eller naturtypen. Andre virkemidler skal ikke vektlegges mer enn naturmangfoldlovens virkemidler om utvalgte naturtyper og prioriterte arter. Dersom arter og naturtyper kan beskyttes mer effektivt eller hensiktsmessig gjennom sektorforvaltningens egne virkemidler, frivillige avtaler, vern eller virkemidler etter plan- og bygningsloven, bør disse virkemidlene benyttes.»

Komiteen regner med fortgang i arbeidet med å prioritere nye arter og utvalgte naturtyper når Miljødirektoratet har levert sine vurderinger og forslag.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne viser til brev fra Norsk Ornitologisk Forening av 26. april 2018, som mener representantforslaget inneholder flere viktige forslag.

I brevet peker Norsk Ornitologisk Forening på følgende:

«Det er særlig grunn til å sikre en bedre forvaltning av naturtypen våtmark. Våtmarka er en særlig rik og verdifull naturtype, der primærproduksjon og artsdiversiteten ofte er svært høy. Samtidig er våtmarka blant naturtypene med dårligst naturindeks, og situasjonen forverres stadig. Dette skyldes hovedsakelig at norsk naturlovgivning ikke klarer å beskytte arealer med våtmark, og norske kommuner gjør derfor stadige arealbeslag o.l. i våtmarker i fjære, elvedelta og myr. Når den økologiske tilstanden til våtmarkene i Norge stadig blir svekket, innebærer det en større sårbarhet for klimaendringer, at viktige økologiske funksjoner forringes og at bestandene av allerede truede arter reduseres ytterligere.»

Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme med forslag til bedre beskyttelse av deltaer, bløtbunnsområder og andre gruntvannsområder langs kysten. Rettferdige og hensiktsmessige erstatningsordninger for båndlegging av privateide områder må belyses.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen på en egnet måte legge fram en opptrappingsplan som sikrer en stor økning av antallet prioriterte arter og aktive handlingsplaner for disse artene, og en økning i antallet utvalgte naturtyper.»

Disse medlemmer viser til at restaurering av natur er et relativt nytt område i Norge. Disse medlemmer mener derfor det kan være viktig med en egen stortingsmelding om restaurering av natur, og foreslår følgende:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en stortingsmelding som inneholder en plan for storskala restaurering av villere natur, intakte økosystemer og større opplevelsesmuligheter i norsk natur – i tråd med Norges Aichi-forpliktelse om å restaurere 15 pst. av våre forringede økosystemer.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti mener klimaendringer, spredning av miljøgifter og tap av naturmangfold er vår tids største miljøutfordringer. Disse utfordringene må løses gjennom tiltak lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Disse medlemmer mener naturmangfoldet og livsgrunnlaget må sikres for kommende generasjoner, slik at vi overlater naturen og miljøet til våre barn i minst like god stand som vi overtok det fra våre forfedre. Disse medlemmer mener det er viktig at regjeringen jobber for å bevare det biologiske mangfoldet og ta vare på truede arter og truede naturtyper, og både identifiserer og iverksetter tiltak mot de største driverne av problemet.

Disse medlemmer påpeker at en av de største truslene mot naturmangfoldet er arealbruksendringer. Disse medlemmer viser til The Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services’ (IPBES) rapport, som ble fremlagt våren 2018. Denne viser at vi får igjen ti ganger investeringen det koster å berge og restaurere natur. Rapporten peker også på at tap av natur har en kostnad som er i størrelsesorden mer enn 10 pst. av verdens totale økonomi.

Disse medlemmer viser til svarbrev til komiteen 2. mai 2018 fra statsråd Elvestuen om at Klima- og miljødepartementet allerede er i gang med et arbeid for å ta vare på arter og naturtyper samt restaurering av økosystemer. Disse medlemmer viser til behandlingen av Meld. St. 14 (2015–2016), der det blant annet ble vedtatt et mål om vern av 10 pst. av skogen i Norge og restaurering av 15 pst. av de forringede økosystemene i Norge innen 2025.

Disse medlemmer viser til statsrådens svar til komiteen 2. mai 2018, hvor han skriver:

«Stortinget vedtok også at regjeringen utarbeider kvalitetsnormer for myr og for villrein, og vurdere det for økosystemer, utarbeide en handlingsplan for å bedre situasjonen for sjøfugler, samt at arbeidet med økologisk grunnkart skal styrkes. Stortinget ba videre regjeringen om å ta i bruk virkemidlene prioriterte arter og utvalgte naturtyper for å stanse tapet av naturmangfold. Stortinget vedtok dessuten å videreutvikle dagens ordning med utvalgte kulturlandskap i jordbruket og å øke antall områder frem mot 2020. Jeg arbeider aktivt for å følge opp alle tiltakene som er beskrevet i meldingen og de supplerende tiltakene som Stortinget vedtok. Jeg vil også nevne at flere tiltak for å ta vare på naturmangfold er omtalt i Jeløya-erklæringen. Det er derfor etter min vurdering ikke behov for en ny stortingsmelding på dette feltet nå, eller at det vedtas en rekke nye tiltak slik forslagsstilleren foreslår.»

Disse medlemmer er enige med statsråden i at det ikke er behov for en ny stortingsmelding på nåværende tidspunkt. Disse medlemmer viser for øvrig til det omfattende arbeidet Klima- og miljødepartementet har satt i gang, og som statsråden redegjør for i sitt svarbrev til komiteen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre mener dette arbeidet viser regjeringens offensive politikk på dette området.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti påpeker at ordningen med prioriterte arter og utvalgte naturtyper er et viktig virkemiddel, men understreker at dette må sees i sammenheng med andre virkemidler. Det virkemidlet som er mest hensiktsmessig, må benyttes. Disse medlemmer viser til følgende komitémerknad knyttet til prioritering av arter ved Stortingets behandling av naturmangfoldloven (Innst. O. nr 100 (2008–2009), s. 20)):

«Komiteen viser til at det før etablering av økologiske funksjonsområde for ei prioritert art skal vere gjort ei vurdering av om prioritering er det hensiktsmessige verkemidlet eller om andre verkemidlar er betre eigna. Det kan vere bruk av anna lovverk eller frivillige løysingar.»

På s. 27 i samme innstilling sier komiteen følgende om bruk av virkemidlet utvalgt naturtype:

«På same måte som for prioriterte artar viser komiteen til at det før utveljing skal vurderast om ordninga med utvalde naturtypar er den mest hensiktsmessige ordninga, eller om andre tiltak heller bør brukast. Det kan for eksempel vere områdevern eller frivillige løysingar.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil understreke at når det gjelder prioriterte arter og utvalgte naturtyper, må det ligge et godt faglig grunnlag bak hver art og naturtype som blir valgt. Videre vil disse medlemmer påpeke at det er viktig at selve bruken av systemet prioriterte arter og utvalgte naturtyper er det rette tiltaket for å ta vare på arten. Disse medlemmer mener at forutsetningen for en eventuell bruk av prioriterte arter og utvalgte naturtyper må være basert på at det gjøres en konkret vurdering av hvorvidt bruk av disse virkemidlene er hensiktsmessig i det enkelte tilfelle. Der annet lovverk eller frivillige avtaler kan ivareta artene/naturtypene på en tilfredsstillende måte, mener disse medlemmer at disse virkemidlene bør velges.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne mener at det må åpnes en ny front i kampen for naturen – der man jobber offensivt for å vinne tilbake noe av mangfoldet som er tapt. En villere og mer intakt natur har verdi i seg selv fordi den gir arter, bestander og økosystemer større rom til å blomstre. Samtidig er det grundig dokumentert at storskala naturfornyelse er en forutsetning for å ta vare på økosystemene som igjen er langsiktige forutsetninger for vår sivilisasjon. Disse medlemmer viser til at mye av livet på jorda har forsvunnet før noen rakk å dokumentere den rikdommen som fantes. Det betyr også at potensialet for restaurering av en rikere og villere natur derfor er større enn mange i dag kan forestille seg.

Disse medlemmer vil videre vise til at naturfornyelse også handler om å restaurere opplevelsesverdier som kan berike menneskenes liv. Hver eneste dag er naturen kilde til folkehelse, livskvalitet og opplevelser for hundretusener av mennesker. Samtidig blir potensialet for naturopplevelser vesentlig større fordi dagens opplevelsesverdier ofte er svekket av omfattende inngrep og mindre dyreliv. Disse medlemmer vil videre peke på at fraværet av opprinnelig natur gjør noe med oss. Menneskenes sanseapparat, instinkter og følelser er utviklet i konstant samspill med naturen og naturkreftene i en verden med en langt rikere og villere natur enn i dag.

Disse medlemmer mener at målsettingene for naturfornyelse kan oppsummeres i tre hovedkategorier:

1. Rike og intakte økosystemer der flest mulig av nøkkelartene i disse økosystemene må kunne fylle sine økologisk funksjonelle roller.

2. Etablere sammenhengende arealer og korridorer som binder sammen bestander og økosystemer.

3. Gevinster for lokalsamfunn og menneskenes livskvalitet.

Disse medlemmer vil understreke at naturfornyelse må skje i samarbeid med og med hensyn til jordbruk, infrastruktur, urfolk og andre viktige samfunnsinteresser. Målet må være en natur som får realisere mest mulig av sitt potensial for mangfold og liv, og der hovedstrukturen i økosystemene er intakt. Både bevaring av gjenskaping av inngrepsfrie naturområder og restaurering, skjøtsel og riktig bruk av kulturlandskap kan være viktige tiltak. Et hovedmål er at flest mulig av nøkkelartene i disse økosystemene må kunne fylle sine økologisk funksjonelle roller slik at tapet av arter stanses.

Disse medlemmer vil vise til at både norsk lovverk og internasjonale forpliktelser tilsier at Norge bør ha svært høye ambisjoner for naturfornyelse. I tillegg til målet om å restaurere 15 pst. av våre forringede økosystemer innen 2020 slår naturmangfoldloven § 5 om forvaltningsmål for arter fast:

«Målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelsene som de er avhengige av.»

Disse medlemmer mener at en stortingsmelding om restaurering av natur bør markere startskuddet for et systematisk restaureringsarbeid i Norge. I en stortingsmelding om dette temaet bør det settes ambisiøse mål og lages en sammenhengende plan for restaurering av natur i hele Norge.

I tillegg til en slik stortingsmelding mener disse medlemmer at vi har nok kunnskap til å slå fast at en del konkrete grep bør vedtas allerede nå.

Disse medlemmer mener at en stortingsmelding om restaurering av natur blant annet bør inneholde:

• En utredning av muligheten for å etablere korridorer mellom leveområdene til de store villreinbestandene i fjellområdene i Sør-Norge som opprinnelig var knyttet sammen.

• En skisse til mandat for de nye fylkeskommunene til å kunne iverksette restaurering av viktige naturtyper og iverksetting av større restaureringsprosjekter i forbindelse med revidering av kommunale arealplaner.

• En strategi for restaurering av natur både i urørte områder og i områder som påvirkes av mennesker, som kulturlandskap, jordbruksområder, kystområder og urbane strøk.

• En offensiv plan for reintroduksjon av arter som historisk hører hjemme i norske økosystemer, der nøkkelarter med stor betydning for økosystemene prioriteres høyest.

• Skjerpet satellittovervåking og håndheving av meldeplikt for landbruks- og skogbrukstiltak for å bidra til en mer samordnet vurdering av inngrep som kan bryte opp bestander og økosystemer.

• En plan for nye nasjonalparker og andre vernekategorier med særlig vekt på lavlandsområder og kystnatur og hvordan disse kan knyttes sammen i samband med naturverdier i ulike typer kulturlandskap.

• En plan for en opptrapping av arbeidet med å bygge viltoverganger over veier, toglinjer og andre barrierer.

Oslomarka som pionérområde for restaurering av villere og rikere natur

Disse medlemmer viser til at Oslomarka utgjør bare 0,4 pst. av landets areal samtidig som området er nærnatur og rekreasjonsområde for over én million mennesker. I tillegg er skogene rundt Oslofjorden hjem for et stort biologisk mangfold, inkludert mange arter som er truet av utryddelse. Disse medlemmer mener derfor at Oslomarka er godt egnet som pionérområde for restaurering av en villere og rikere natur i Norge. I dag er opplevelsesverdiene i store deler av Oslomarka betydelig redusert fordi det drives industrielt skogbruk med omfattende flatehogst på store arealer. I løpet av forrige århundre ble betydelige deler av marka omgjort fra variert, artsrik og fleraldret skog til gran-«åker» som står så tett at alt annet liv forsvinner – sammen med opplevelsesverdiene.

Disse medlemmer mener det er meningsløst at produksjon av trevirke og råvarer skal prioriteres foran natur og friluftsinteresser i Norges mest brukte friluftsområde. Den økonomiske gevinsten fra råvareproduksjonen i området er minimal sammenlignet med tapet av opplevelsesmuligheter, livs- og naturglede som følge av denne virksomheten. Samtidig er det fullt mulig å restaurere naturverdiene i Oslomarka uten å svekke mulighetene for å drive friluftsliv i marka. Oslo kommune har de siste tiårene gått foran i arbeidet med å utvikle miljøvennlig skogsdrift som skaper en mer variert og opplevelsesrik skog i de markaområdene som eies av kommunen. Plante- og dyreliv er allerede på vei tilbake i disse områdene. En utvidelse av restaureringsarbeidet til å omfatte hele Oslomarka vil gi en mangedoblet effekt.

Disse medlemmer mener at dagens bruk og drift av skiløyper, stinett og hytter og bruk av skogsbilveier til sykkelturer ikke bør begrenses ut over dagens praksis. I enkelte områder bør det imidlertid være aktuelt å la noen få kilometer vei på noen få steder gå gradvis tilbake til naturen. Gjennom små tiltak kan relativt store områder få tilbake et villmarkspreg. Et slikt tiltak kan for eksempel være aktuelt i Spålen-området (som var veiløst frem til byggingen av Spålsveien tidlig på 1970-tallet).

I et slikt prosjekt kan restaureringen til naturskog akselereres ved hjelp av aktiv skjøtsel og plukkhogst. Restaurering er en aktiv prosess som kan skape sysselsetting og generere inntekter og aktivitet i marka. Samtidig vil det være nødvendig med et økonomisk bidrag fra staten for å dekke bortfall av inntekter for grunneiere i området.

Disse medlemmer viser til at Naturvernforbundet i Oslo og Akershus allerede har lansert et forslag om et landskapsvernområde som omfatter dagens naturreservater i Spålen–Katnosa og Oppkuven-området, men som strekker seg helt fra Heggelivann til de nordligste delene av Nordmarka og omfatter 180 kvadratkilometer skog. Forslagsstiller mener denne ideen er et godt utgangspunkt for et arbeid med å gjøre Oslomarka til et pionérområde for naturfornyelse.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem et forslag om å gjøre Oslomarka til et internasjonalt pionérområde for restaurering av vill natur, intakte økosystemer og opplevelser.»

Sammenhengende nasjonalparker på Nordkalotten

Disse medlemmer viser til at samiske lokalsamfunn, turistnæringen, aktører i skognæringen og organisasjonen «Rewilding Europe» er i dialog om å etablere Lappland som et av ni større områder i Europa der man jobber med å restaurere en rikere og villere natur. De ni andre områdene er blant annet Karpatene i Romania, Oder-deltaet på grensen mellom Polen og Tyskland, grenseområdene mellom Spania og Portugal og Appenninene i det sentrale Italia. Disse medlemmer viser til at prosjektet i Lappland er blant de aller største i areal og skjer i et område som allerede er det største urørte, veiløse og intakte naturområdet i Europa. Området strekker seg på tvers av landegrensene mellom Norge og Sverige, og det er derfor naturlig at Norge slutter opp om prosjektet. I Sverige ligger mesteparten av det aktuelle arealet innenfor nasjonalparker der naturen er beskyttet mot inngrep. På norsk side av grensen har områdene generelt svakere beskyttelse. Selv om deler av det norske området er nasjonalpark, har disse nasjonalparkene svakere vern enn de svenske.

Disse medlemmer mener derfor at Norge bør søke samarbeid med Sverige om å etablere en felles nasjonalpark på tvers av Nordkalotten. I hele dette området bør man også søke å rette opp tidligere inngrep og reintrodusere arter som har forsvunnet, eller som har blitt utryddet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og arbeide for å etablere større, sammenhengende nasjonalparker og verneområder på tvers av landegrensene i Norden, særlig på Nordkalotten.»

Restaurering av løvskog på Østlandet og Sørlandet

Disse medlemmer viser til at Norge fortsatt ligger langt etter våre naboland når det gjelder skogvern. Selv om hastigheten i skogvernet har økt de siste årene, har man ikke greid å verne et representativt utvalg av de mest høyproduktive arealene. Dette gjelder spesielt arealer under den marine grensen og i de beste klimasonene, der artsmangfoldet er aller størst. Når det gjelder de rikeste skogstypene langs kysten og i lavlandet på Østlandet som for eksempel løvskog, finnes det knapt intakte skoger å verne fordi denne naturtypen i stor grad er utradert av jordbruk, urbanisering og omlegging til plantet produksjonsgran. Disse skogene huset opprinnelig mange arter som i dag står på rødlista. Det finnes for eksempel mye areal i Vestfold, Østfold og Akershus som i naturlig tilstand ville hatt ulike edelløvskogstyper, men som ved sprøyting, planting og rydding styres til å bli monokulturbestand med gran.

Disse medlemmer mener derfor at det bør etableres en målrettet politikk for å restaurere de løvskogene som en gang fantes sentralt på Østlandet, rundt Oslofjorden og på Sørlandskysten. Dette kan for eksempel skje ved at restaureringstiltak iverksettes i forbindelse med hogst av et skogareal i et område med naturlige forutsetninger for restaurering av løvskog. Etter hogsten kan en kombinasjon av vern og aktiv planting, skjøtsel og tilrettelegging sikre at den opprinnelige naturen reetableres.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen jobbe for å restaurere områder med artsrik løvskog i området rundt Oslofjorden og på Sørlandskysten.»

Redde de siste villmarksområdene

Disse medlemmer viser til at bare elleve pst. av Norge er urørt natur, og de at gjenværende områdene blir litt mindre for hvert tiår som går. Femundsmarka, Hedmarksvidda, Varangerhalvøya, Breheimen, Jotunheimen, Svartisen, Blåfjella/Skjækerfjella, Finnmarksvidda og mange andre områder i Norge har mistet deler av sin gjenværende villmark de siste 30 årene. Dette medlem mener at de siste villmarksområdene bør vernes mot tunge tekniske inngrep. Et tilsvarende forslag med en mer utfyllende begrunnelse ble lagt frem på Stortinget av representanten Rasmus Hansson i 2016 (Dokument 8:24 S (2016–2017)).

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen stanse tapet av villmarkspreget og inngrepsfri natur i Norge og utvikle en plan for å øke andelen slik natur i årene som kommer.»

Verdsettelse av og betaling for økosystemtjenester

Disse medlemmer mener at et system for betaling for økosystemtjenester vil kunne gi nye alternativer og større fleksibilitet i landbruket og skogbruket samt nye muligheter for grunneiere langs kysten. Plukkhogst og skjøtsel med hensyn til karbonbinding og biologisk mangfold kan f.eks. erstatte eller supplere flatehogst. Grunneiere eller entreprenører kan få betalt for å tilrettelegge for sjeldne arter og for å restaurere habitater – enten det er snakk om sjøgressenger, blomstereng, tareskog, sumpskog eller gårdsdammer. Forslagsstiller foreslår derfor at det utredes et system der staten gir grunneiere betaling for spesielt viktige økosystemtjenester.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede et system der staten gir grunneiere betaling for spesielt viktige økosystemtjenester som krever aktiv skjøtsel, eller som innskrenker muligheten for annen inntekt, herunder overgang til plukkhogst med sikte på å reetablere artsrik fleraldret skog, opprettholdelse og økning av biologisk mangfold i kulturlandskap og reetablering av sjeldne eller truede arter.»

Mer liv i elvene gjennom naturvennlige vilkårsrevisjoner

Disse medlemmer viser til at vassdragsreguleringer uten vesentlige miljøhensyn blant annet har medført at vannet er ført vekk fra elveleiene, unaturlig raske svingninger i vannstander, ødelagte leveområder og endret landskap. Et flertall av landets større offentlig eide reguleringskonsesjoner for vannkraftproduksjon kan revideres. Vilkårsrevisjoner gir muligheter for å ta større hensyn til fisk og annet liv påvirket av vassdragsreguleringen, og videre til landskapsverdier og friluftsliv gjennom å innføre moderne vilkår.

Disse medlemmer mener at restaurering av natur bør løftes frem som en sentral målsetting for kommende vilkårsrevisjoner. I mange tilfeller vil det være mulig å skape langt mer liv i elver og gamle elveleier gjennom svært små justeringer og endringer i vannføring.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at restaurering av natur og artsmangfold i og langs vassdrag gjøres til en sentral målsetting for kommende vilkårsrevisjoner.»