Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Dag Terje Andersen, Eva Kristin Hansen og Magne Rommetveit,
fra Høyre, Svein Harberg og Bente Stein Mathisen, fra Fremskrittspartiet,
Mazyar Keshvari og Ulf Leirstein, fra Senterpartiet, Nils T. Bjørke,
fra Sosialistisk Venstreparti, Torgeir Knag Fylkesnes, og fra Kristelig
Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan, viser til Dokument 3:6 (2017–2018)
Riksrevisjonens undersøking av korleis verjemålsreforma er sett i
verk.
Komiteen viser til at ansvaret
for vergetrengende i 2013 ble overført fra kommunene til fylkesmennene for
å sikre at mindreårige og voksne som ikke er i stand til å ivareta
egne interesser, fikk et mer individtilpasset og fleksibelt tilbud
uavhengig av bosted. Vergemålet skal ikke gjøres mer omfattende
enn det som er nødvendig. Bakgrunnen for at ansvaret ble flyttet
over til fylkesmennene var at dette skulle sikre økt likebehandling
og bedre rettssikkerhet for den enkelte. I alt er ca 64 000 personer
under vergemål, hvorav ca. 40 pst. er mindreårige og 60 pst. er
voksne.
Riksrevisjonen har
undersøkt om målet om økt likebehandling og bedre rettssikkerhet
er innfridd og kartlagt årsaker til eventuelle mangler på vergemålsområdet.
Undersøkelsen omfatter perioden 2013 til 2017.
Riksrevisjonens
funn kan oppsummeres som følger:
-
Ikt-problemer har
forsinket gjennomføringen av vergemålsreformen. Problem med innføring
av nytt saksbehandlersystem kalt VERA har medført lang saksbehandlingstid
og lite effektiv ressursbruk.
-
Det er mangler i
tilpassing av vergemål ut ifra behovet hos den vergetrengende. Et
vedtak om vergemål skal individtilpasses. Undersøkelsen viser at
to tredeler av vedtakene har en generell utforming. I praksis fører
dette til at det er opp til den enkelte verge å gjennomføre oppdraget.
-
Det er utfordringer
ved opplæring av og tilsyn med verger. Først i 2015/2016 forelå
det et tilbud om opplæring hos alle fylkesmennene. Fylkesmennene har
heller ikke oversikt over hvilken kompetanse og opplæring den enkelte
verge har.
-
Det mangler nasjonale
retningslinjer på sentrale områder som samtykkekompetanse, individtilpassing,
tilsyn og kontroll, kapitalforvaltning og godtgjøring. I mangel
på sentrale retningslinjer har flere av fylkesmennene utarbeidet
egne retningslinjer.
-
Det er lite kontroll
og variabel oppfølging av vergeregnskaper. Fylkesmannens kontroll
med vergeregnskapene viser at det ofte er feil i regnskapene og uklar
praksis for når vergeoppdraget blir fratatt vergen på grunn av feil
og mangler.
-
Det er mangler ved
styringsinformasjonen og tilsynet med fylkesmennene.
-
Potensialet for
bedre rettssikkerhet blir ikke utnyttet godt nok. Riksrevisjonen
mener det er kritikkverdig at Justis- og beredskapsdepartementet
og Statens sivilrettsforvaltning ikke har fått utnyttet det potensialet
for økt rettssikkerhet som lå til grunn for reformen.
På bakgrunn
av de funn Riksrevisjonen har kommet med, anbefaler Riksrevisjonen
at Justis- og beredskapsdepartementet:
-
tar initiativ til
at Statens sivilrettsforvaltning utvikler nasjonale retningslinjer
på sentrale område innenfor vergemål, blant annet kommer med retningslinjer
for samtykkekompetanse og individtilpassing
-
sørger for at Statens
sivilrettsforvaltning får på plass et systematisk tilsyn med fylkesmennene
på vergemålsområdet
-
ber Statens sivilrettsforvaltning
sørge for at fylkesmennene dokumenterer vurderingene som ligger til
grunn for individtilpassing, slik at mandatet for vergeoppdragene
ikke blir mer omfattende enn nødvendig
-
i samarbeid med
Statens sivilrettsforvaltning vurderer hvorledes fylkesmannen kan
bedre tilsynet med vergeoppdraget og kontroll av vergeregnskapene.
Komiteen registrerer
at justis-, beredskaps- og innvandringsministeren i stor grad er
enig i vurderingene til Riksrevisjonen og at statsråden vil følge
dette opp i styringsdialogen med Statens sivilrettsforvaltning.
Fleirtalet i komiteen,
medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
merker seg at til tross for at staten sette i gang prosessen i 2010,
og sette i verk reforma frå 2013, har ein ikkje tilfredsstillande
rutinar, IKT-program, tilsyn eller opplæring, som denne reforma
skulle gje som resultat. Det er fleirtalet kritiske til.
Komiteen støtter
de anbefalingene som Riksrevisjonen kommer med, og forventer at
Justis- og beredskapsdepartementet følger opp dette i dialogen med Statens
sivilrettsforvaltning.
På grunn av forsinkelser
med utviklingen av nytt saksbehandlersystem og som følge av økningen
i antallet mindreårige asylsøkere høsten 2015 er det fremdeles kapasitetsutfordringer,
noe som har medført at kravet om individtilpasning tidligere har
blitt nedprioritert. Statsråden opplyser at dette er et område som
vil bli prioritert i 2018, blant annet med egne mål om individtilpasning.
Komiteen viser til at statsråden
opplyser om at opplæring av verger er et satsingsområde i strategiplanen
til Statens sivilrettsforvaltning for perioden 2017–2021.
Fleirtalet i komiteen,
medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
peiker på at målet om ei profesjonalisering av verjemålsforvaltninga,
styrkinga av arbeidet med veiledning, klage og tilsyn og sentraliseringa
av desse tenestene, ikkje har gjeve det resultat som reforma la
opp til.
Komiteen ønsker
å fremheve viktigheten av at opplæringen av verger inkluderer et
tydelig fokus på hvordan man best kan beskytte den enkeltes rett
til selvbestemmelse, og at opplæringens innhold er i tråd med Norges
menneskerettslige forpliktelser.
Komiteen registrerer Riksrevisjonens
funn om manglende dokumentasjon om den vergetrengendes vilje i opprettelsen
av vergemål. Komiteen påpeker nødvendigheten
av at alle vergemålsavgjørelser begrunnes med hvorfor de er et gode
for den vergetrengende selv. For å sikre selvbestemmelse må avgjørelser
så langt det er mulig støtte opp under den vergetrengendes vilje og
preferanser.
Komiteen ønsker videre å understreke
at i de tilfeller hvor en person ikke har mulighet til å uttrykke
sin mening eller ikke har samtykkekompetanse, kan retten til selvbestemmelse
sikres gjennom at vergemålsmyndigheter og verge tar avgjørelser
ut ifra kjennskap til personens personlighet, interesser og generelle preferanser.
Denne kunnskapen bør være del av den opplæringen som gis til verger.
Komiteen har merket seg Riksrevisjonens
funn om at det ikke føres statistikk som viser hvor mange og på
hvilket grunnlag noen blir fratatt vergeoppdrag, og at uklar praksis
for fratakelse går ut over rettssikkerheten til de vergetrengende.
Komiteen påpeker at det dermed
er en fare for at verger som kjemper for den vergetrengendes rettigheter,
enkelt kan bli fratatt vergeoppdraget dersom de blir for brysomme
for lokale myndigheter, og ber statsråden sørge for at grunnlaget
for fratakelse av vergeoppdrag dokumenteres og begrunnes.
Komiteen registrerer at statsråden
erkjenner at ikke alle målene er nådd, men fremhever at likebehandlingen
og rettssikkerheten nå er bedre enn under den tidligere ordningen.
Komiteen vil fremheve at det
er svært viktig at rettssikkerheten til de som er under vergemål,
blir ivaretatt. Alle mennesker har rett til å bestemme over sine egne
liv, også de med nedsatt funksjonsevne. Vergemålet må derfor ikke
gjøres mer inngripende enn det som er nødvendig.
Fleirtalet i komiteen,
medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil peike på kva Statens sivilrettsforvaltning skriv i si årsmelding
for vergemålsområdet for 2017, der direktør Anne Paule Jensen seier
at det framleis står att ein del arbeid før ein kan sete at intensjonane
med reforma fullt ut er nådd. Fleirtalet syner til årsmeldinga
for vergemålsområdet frå Statens sivilrettsforvaltning der dei skriv
at no, fem år etter at vergemålslova med forskrift kom, er det framleis
naudsynt med avklaringar av regelverket, og det er førebels liten rettspraksis
og ombudsmannpraksis på området. Dette kan vere med og svekkje rettstryggleiken,
stikk i strid med kva formålet med reforma var.
Fleirtalet vil peike på at
fylkesmennene no forvaltar over 20 milliardar kroner på vegner av
personar med verje. Det er særskilt viktig at ein får klargjort
korleis verjene skal handtere desse midlane, slik at dei ikkje hamnar
i feil hender. Fleirtalet vil
og peike på at enkelte fylkesmenn har etterlyst ein meir effektiv
modell på området og ei presisering av rutinane som gjev ein betre
flyt i administrasjon av kontoane.
Fleirtalet meiner Statens
sivilrettsforvaltning må arbeide endå meir med utviklinga av tilsynsrolla
dei har som sentral verjemålsmyndigheit, og det er og naudsynt at
Fylkesmennene styrkjar tilsyna overfor verjene.
Fleirtalet syner til organisasjonar,
som til dømes Norsk Forbund for Utviklingshemmede, som meiner verjemålsreforma
er en fare for rettstryggleiken og menneskerettane her til lands.
Det er særs viktig at desse innspela blir tekne på alvor, og at
ein får eit verjemål som alle partar kan ha tillit til.