2.1 Innledning

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Trond Giske, Kari Henriksen og Tone Merete Sønsterud, fra Høyre, Marianne Haukland, lederen Kristin Ørmen Johnsen og Tage Pettersen, fra Fremskrittspartiet, Silje Hjemdal og Morten Wold, fra Senterpartiet, Olav Urbø, fra Sosialistisk Venstreparti, Freddy André Øvstegård, fra Venstre, Grunde Almeland, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, viser til at Prop. 104 L (2016–2017) Lov om opphavsrett til åndsverk mv. kom til behandling i Stortinget våren 2017, og at saksbehandlingen er blitt utsatt til våren 2018. Komiteen viser til at regjeringen sendte forslag til ny åndsverklov på høring 17. mars 2016.

Komiteen viser til at proposisjonen inneholder en rekke endringer fra høringsnotatet.

Komiteen avholdt åpen høring 5. februar 2018, hvor svært mange aktører og organisasjoner ga uttrykk for sine synspunkter. Komiteen viser for øvrig til at den daværende familie- og kulturkomité avholdt åpen høring i saken 9. mai 2017.

2.2 Grunnleggende bestemmelser

Komiteen viser til at hovedmålsettingene med åndsverkloven er å sikre rettighetshaverne inntekter, at skapende og utøvende kunstnere i større grad skal kunne leve av sin virksomhet, og at det skal legges til rette for investeringer i kreativt innhold. Hensynet til rettighetshaverne skal balanseres mot brukernes og samfunnets interesse i å ha tilgang til åndsverk. Komiteen viser til at hensikten med Prop. 104 L (2016–2017) har vært å modernisere og forenkle loven, slik at den blir et mer effektivt og lettere anvendelig verktøy for alle dens brukere. Selv om gjeldende lov gjennom tre større endringer de siste tre årene har blitt tilpasset den digitale utviklingen, skjer utviklingen så fort at ytterligere tilpasninger er nødvendig også i den nye loven.

Komiteen merker seg at begrepet «opphavsmann» er foreslått erstattet med det kjønnsnøytrale begrepet «opphaver», og synes det er et godt forslag som vil bidra til et mer inkluderende språk i loven. Komiteen anser det også som et eksempel på at både språk og struktur har blitt gjennomgått og vurdert i forslaget til ny lov.

Komiteen viser til at den nye loven er bygget opp noe annerledes enn gjeldende lov, og merker seg at i nytt kapittel 1 tas det inn en ny formålsbestemmelse i tillegg til de grunnleggende bestemmelser om opphavsrett som allerede finnes i første kapittel i gjeldende lov. Komiteen merker seg at i høringsnotatet var formålsparagrafen utformet slik at den la vekt på beskyttelse av opphavers rettigheter. Men etter innspill fra produsentsiden ble det gjort endringer, slik at da forslaget kom til Stortinget, var retten til bruk og videresalg av verk i større grad vektlagt.

2.3 Rettigheter til utøvende kunstnere og produsenter

Komiteen viser til at kapittel 2 i proposisjonen inneholder regler om rettighetene til utøvende kunstnere og produsenter m.fl., noe som ofte omtales som nærstående rettigheter.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til lovforslaget § 21. Disse medlemmer mener at muligheten til å fraskrive seg f.eks. gramo-vederlaget åpner for at et møysommelig oppbygd system for enkel og kollektiv forvaltning av vederlag brytes opp, og at det samlede vederlaget til musikere og produsenter vil kunne minke. Disse medlemmer er urolige for at en slik endring av lovverket vil medføre flere parallellsystemer som vil gjøre forvaltningen mer ressurskrevende og samtidig gi rettighetshavere og musikkbrukere et uoversiktlig marked å orientere seg i.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, merker seg at de øvrige partiene ikke ønsker at kommersielle aktører skal få ta del i beskyttelsen av kommersielle interesser på vegne av andre aktører som har kommersielle motiver. Flertallet mener at det i bunn og grunn dreier seg om en tjeneste på normale forretningsmessige vilkår til gunst for begge parter, der formålet med slik forvaltning er å sikre de økonomiske interessene til rettighetshaver.

2.4 Avgrensning av opphavsretter og forvaltning av rettigheter ved avtalelisens

2.4.1 Sitat

Komiteen viser til at kapittel 3 i proposisjonen gjelder regler om rettighetenes avgrensning og forvaltning av rettigheter ved avtalelisens.

Komiteen mener at sitatretten, jf. lovforslaget § 29, er en av åndsverklovens mest sentrale bestemmelser. Den er helt vesentlig for demokratiet vårt, slik at mediene og journalistikken kan få oppfylt sitt samfunnsoppdrag om å legge til rette for informasjons- og meningsutveksling og bidra til en opplyst offentlig virkelighet.

For å forsterke muligheten til å gi befolkningen ytterligere informasjon og innsikt, og fordi det nå er teknisk mulig, har mediene i dagens samfunn i større grad enn tidligere tatt i bruk videoklipp og bilder fra ulike kilder, også private, for å dokumentere faktiske forhold og hendelser.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at ordlyden i gjeldende bestemmelse om den vederlagsfrie sitatretten foreslås videreført.

Flertallet viser til proposisjonen s. 130, hvor det står følgende:

«Sitatretten gjelder for alle typer verk, men retten til å sitere er likevel generelt ansett for å være snever for verk som er særlig sårbare for gjengivelse uten samtykke til illustrative formål, som kunstverk, fotografiske verk og musikk. Bakgrunnen er at en omfattende adgang til å sitere fra slike verk lett vil kunne utgjøre en trussel mot opphavsmannens legetime interesser.»

Flertallet viser til vurderingene gjort i proposisjonen om videreføring av gjeldende ordlyd, som angir at det kan siteres fra offentlige verk «i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger». Flertallet er enige i vurderingen om at gjeldende ordlyd er fleksibel og godt egnet til å ivareta en rimelig balanse mellom hensynet til både rettighetshaver og brukernes interesser.

Flertallet viser til at mediene etter forslaget § 36 i større utstrekning kan gjengi kunstverk, fotografiske verk og filmverk mot vederlag. I forslaget er denne bestemmelsen utvidet slik at den i motsetning til gjeldende regler også omfatter filmverk. Lovforslaget er dessuten teknologinøytralt, slik at bestemmelsen gir anledning til gjengivelse på alle medieplattformer. Dette sikrer i stor grad medienes interesser samtidig som rettighetshaverne sikres vederlag, dvs. en rimelig balanse mellom de forskjellige interesser. Videre ønsker flertallet å påpeke at der hvor publikum sender film og bilder til medieselskapene, må det antas å ligge et samtykke til at dette materiale kan publiseres. Det er derfor ingen grunn til å utvide sitatretten på dette grunnlag.

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil påpeke at det er viktig at lovteksten i § 29 ikke tolkes for strengt når det gjelder adgang for medier til å gjengi visuelle verk etter sitatrettsbestemmelsen. Adgang for medier til å gjengi visuelle verk etter sitatbestemmelsen bør derfor vurderes ut fra samme vilkår som ved sitering av andre typer verk, nemlig ut fra en helhetsvurdering og konkret veiing av hensynet til ytringsfriheten på den ene siden og opphavet på den andre siden.

2.4.2 Bruk av verk i undervisningsvirksomhet

Komiteen merker seg at § 43 foreslår fri bruk av verk ved undervisningsvirksomhet, begrunnet i at ordinær klasseromsundervisning anses å skje innenfor det private området.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti merker seg at flere av høringsinstansene er skeptiske til denne begrunnelsen, da klasseromsundervisning vurderes som en profesjonsutøvelse og dermed ikke kan anses som virksomhet som utøves i en privat sfære.

Komiteen mener det er et viktig, grunnleggende og demokratisk prinsipp at alle barn og unge får oppleve, bruke og fordype seg i kunst og kultur i løpet av skolegangen. Åndsverk kan brukes aktivt i undervisningen, f.eks. ved at elevene leser tekster, spiller og hører på musikk, dramatiserer, ser på film, nyheter eller videoklipp. Komiteen vil sikre retten til å bruke åndsverk i undervisningen. Det innebærer mulighet for formidling på ulike måter som kan bidra til å videreføre kulturarven, bygge opp under kulturinteressen og oppdra et publikum. I klasserommet skapes morgendagens samfunnsborgere. Komiteen mener derfor det er viktig at elevene eksponeres for et mangfold av åndsverk, slik at bakgrunn ikke er avgjørende for deres kjennskap eller eierskap til kulturmangfoldet i samfunnet.

Det er komiteens oppfatning at åndsverklovens virkeområde trenger en avgrensing mot den private sfære.

Komiteen viser til at prinsippet om adgang til fri bruk av verk i undervisningsvirksomhet, som den såkalte «klasseromsregelen» i § 43 er uttrykk for, også inngår i opphavsrettslovgivningen i de nordiske landene. Komiteen er fornøyd med at åndsverkloven fortsatt skal verne om den frie bruken av verk i undervisningsvirksomhet.

Komiteen viser samtidig til at flere rettighetshaverorganisasjoner har uttrykt bekymring for at lovfesting av klasseromsregelen kan føre til fremtidig inntektstap, ved at skoleeiere slutter å inngå avtalelisenser. Når komiteen går inn for å lovfeste klasseromsregelen, er intensjonen en kodifisering av gjeldende rett. Samspillet mellom reglene for eksemplarfremstilling i undervisning, som klareres ved avtalelisens, og reglene for fri fremføring i klasserom har lang tradisjon i norsk og nordisk rett. I dagens system inngår overføring i «framføring», og dette er den opphavsrettslige balansen på undervisningsområdet. Dersom bruken av regelen fører til en urimelig endring av forutsetningene, bør bestemmelsen ses på på nytt. Sannsynligvis vil også det kommende EU-direktivet på området si noe om bruk av åndsverk i undervisning. I den forbindelse antas også reglene å bli vurdert på nytt.

Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag om å justere 'klasseromsregelen' i åndsverkloven § 43 dersom det viser seg at bruken etter bestemmelsen utvikler seg slik at den skader rettighetshavernes interesser på en urimelig måte.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen se på bruken av strømming som basis for fri overføring i skolene og komme tilbake med sak til Stortinget dersom denne bruken er årsak til at flere kommuner har sagt opp sin lisensavtale med Norwaco og Kopinor.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at flere høringsinstanser peker på at forslaget til ny § 43 er en utvidelse av gjeldende rett ved at forslaget også gjelder for overføring og ikke bare for direkte fremføring. I mange tilfeller vil det være vanskelig å skille mellom eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (fremføring). Skillet har en betydning fordi eksemplarfremstilling er vederlagspliktig, mens fremføring ikke er det.

Disse medlemmer viser til at vederlag forvaltes av organisasjoner som Norwaco og Kopinor, som opptrer som bindeledd mellom skoleeiere og skapere av kultur og underholdning. Organisasjonene forvalter rettigheter til åndsverk og produksjoner som norske og utenlandske rettighetshavere står bak, og gir skoleeiere mulighet til å klarere rettighetene på en enkel og sikker måte. Disse medlemmer viser videre til at ordningene er lite byråkratiske og ikke påvirker rapporteringsbyrden for den enkelte lærer, da det er skoleeiere, altså kommuner og fylker, som inngår avtalene, og utbetalingene er basert på anslag. Vederlagsinntektene går tilbake til rettighetshaverne og bidrar til et bærekraftig kulturliv.

Disse medlemmer viser til at det gjøres færre opptak i skolene i dag enn for noen år tilbake, og siden 2003 har antallet kommuner som har avtale med Norwaco om opptak av TV- og radioprogrammer, sunket med over 100. Per i dag er det kun litt over halvparten av landets kommuner som har avtale om opptak av kringkastingsprogram. Store kommuner som Bergen, Trondheim og Tromsø har ikke avtale. Disse medlemmer viser til at kommunene som velger å ikke inngå avtale, begrunner dette med at de ikke lenger gjør opptak fra TV, da de i stedet strømmer direkte fra Internett. Disse medlemmer viser til at det er rimelig å anta at strømming og andre nye metoder for å presentere kunst- og kulturtilbud vil bli en stadig viktigere kilde til bruk i norske klasserom, og at en moderne åndsverklov må ta høyde for det. Disse medlemmer mener det er avgjørende at norske elever også i årene som kommer, får tilgang på kunst og kultur av høy kvalitet. Disse medlemmer viser til at elevene fortsatt vil ha tilgang til dette uten merarbeid for den enkelte lærer.

Disse medlemmer foreslår derfor:

«Stortinget ber regjeringen utrede og komme tilbake til Stortinget med sak om hvordan og hvorvidt verk som overføres i klasserommet, deriblant strømming fra Internett, kan likestilles med eksemplarframstilling i klasserommet, og dermed bli vederlagspliktig, slik at det blir mulig for partene å inngå avtalelisens også for strømming og annen overføring.»

2.5 Opphavsrettens overgang

Komiteen viser til at kapittel 4 inneholder regler om opphavsrettens overgang, og at det her foreslås innføring av flere nye regler i forhold til gjeldende lov. Komiteen merker seg særlig §§ 67, 69 og 71, som alle ble omtalt utførlig av høringsinstansene under de åpne høringene som forrige og nåværende komite har gjennomført.

2.5.1 Overdragelse

Komiteen viser til at § 67 uttrykkelig lovfester at opphaveren ikke skal anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for, noe som gjerne omtales som det såkalte spesialitetsprinsippet.

Komiteen slutter seg til de generelle vurderingene som gjøres i proposisjonen. I § 67 andre ledd foreslås det å lovfeste spesialitetsprinsippet som tolkningsprinsipp. Komiteen støtter vurderingene i proposisjonen. Komiteen viser til at det i høringen har kommet innvendinger mot den foreslåtte ordlyden og mulige resultater av den foreslåtte bestemmelsen. Komiteen understreker at en lovfesting av spesialitetsprinsippet innebærer tydeliggjøring som er ment å styrke posisjonen til skapende og utøvende kunstnere i uklare avtaleforhold.

Komiteen vil også påpeke at lovfestingen ikke innebærer en tilsidesettelse av andre avtalerettslige tolkningsregler, men legger opp til å samspille med disse i tråd med utviklingen av prinsippet i rettspraksis.

Endelig støtter komiteen departementets vurdering i at spesialitetsprinsippets gjennomslagskraft i en sak i praksis bør kunne variere ut fra de konkrete forhold, og at det særlig er grunn til å vektlegge spesialitetsprinsippet som moment der opphaveren er den svake part i avtaleforholdet eller har en nær personlig tilknytning til verket.

Komiteen merker seg at det har kommet innvendinger mot ordlyden i § 67 som omhandler spesialitetsprinsippet. Komiteen viser til at det opprinnelige forslaget fra departementet har blitt justert etter innspillene fra høringsrunden. Det var i utgangspunktet foreslått å lovfeste tolkningsprinsippet med følgende ordlyd:

«Ved tvil om tolkningen av et avtalevilkår om overdragelse av opphavsrett, skal vilkåret tolkes til fordel for opphaveren.»

Til dette forslaget ble det uttrykt skepsis fra flere høringsinstanser. Flere var av den oppfatning at en slik ordlyd ville bidra til et skjevt maktforhold mellom opphaver og erverver, hvor opphaver i all hovedsak ville være den sterke part.

Komiteen mener disse innvendingene er hensyntatt ved at departementet har foretatt justeringer i bestemmelsen. Ordlyden i § 67 andre ledd lyder nå:

«Ved overdragelse av opphavsrett skal opphaveren ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for.»

Komiteen registrerer at adjektivet «klart» i den foreslåtte bestemmelsen likevel skaper bekymring hos erververe, som mener det er en urimelig skjerpelse. Erververe er bekymret for at det kan bli stor forskjell mellom erverver og opphaver i motivasjonen for inngåelse av en «klar» avtale, da opphaver ikke vil ha samme risiko som erverver ved å lage uklare avtaler.

Komiteen mener det er viktig å påpeke at begge parter har like stort ansvar ved inngåelsen av en avtale, samt sørge for at avtalen blir så klar som mulig.

2.5.2 Rett til rimelig vederlag ved overdragelse

Komiteen merker seg at § 69 gir opphaver rett til rimelig vederlag ved overdragelse av opphavsrett, og at ved vurderingen av hva som utgjør rimelig vederlag, skal det legges vekt på hvilke rettigheter som overdras, hva som er vanlig på området og andre konkrete forhold som gjør seg gjeldende.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det blir stadig flere plattformer for å utnytte åndsverk. I lovforslaget § 69 andre ledd siste punktum foreslås det at vurderingen av hva som utgjør et rimelig vederlag, skal baseres på forholdene på avtaletidspunktet. Dette er problematisk av flere årsaker, blant annet fordi det kan komme nye måter å utnytte et åndsverk på etter avtaletidspunktet. Derfor mener dette medlem at en moderne åndsverklov som skal sikre opphaver i møte med nye teknologiske plattformer, også bør legge vekt på forhold etter avtaletidspunkt når for eksempel nye plattformer for tilgjengeliggjøring av verk gir nye inntekter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at Europakommisjonens forslag til nytt opphavsrettsdirektiv, som fremdeles er under arbeid, foreslår at etterfølgende forhold bør kunne inngå i vurderingen. I proposisjonen peker imidlertid departementet på at forslaget til Europakommisjonen har et annet utgangspunkt enn departementets forslag til ny åndsverklov, samt at EU-forslaget er på et tidlig stadium. Regjeringens vurderinger i proposisjonen viser også til avtalefriheten og partenes mulighet til å velge å ta en risiko. Etter departementets syn bør derfor ikke etterfølgende forhold trekkes inn. Det understrekes imidlertid at det etter departementets syn uansett vil være slik at inntektspotensialet på avtaletidspunktet – også hva gjelder påregnelig bruk i senere ledd i verdikjeden – vil være sentralt for hva som er å anse som rimelig vederlag. Dersom det avtales adgang til videresalg for potensielt verdifullt bruk i senere ledd, bør dette være reflektert i det opprinnelige vederlag om det skal anses rimelig. Med disse vurderingene til grunn støtter derfor flertallet departementets konklusjoner om tidspunktet for vurderingen ved rett til rimelig vederlag. Flertallet ser imidlertid at vurderingen av retten til rimelig vederlag vil kunne bli endret dersom Europakommisjonens forslag til nytt opphavsrettsdirektiv blir vedtatt, slik forslaget fremstår per i dag.

Komiteen viser til at det fremgår av proposisjonen at en hovedmålsetting med revideringen av åndsverkloven er «å sikre rettighetshavernes inntekter», og at «Loven er et sentralt virkemiddel for regjeringens mål om at skapende og utøvende kunstnere i større grad skal kunne leve av sin virksomhet». Komiteen mener en lovfesting av rett til rimelig vederlag bør gjøres på en måte som er rettferdig både for opphavere og erververe. I høringen fikk komiteen innspill som forklarer at det i dag ofte beror på økonomisk tyngde når det kommer til hvem som tar vederlagsfastsettelse til domstolen. Innspillene viser at det er behov for en særskilt tvisteløsningsmekanisme, slik at opphavere kan fremme krav om rimelig vederlag utenfor domstolene, selv om de ikke har samme størrelse eller økonomiske styrke som motparten.

Komiteen mener en tvisteløsningsmekanisme for fastsetting av rimelig vederlag vil være en god måte å sikre at uenigheter knyttet til vederlagsspørsmål vil kunne få en rettferdig løsning for alle parter ved innføring av bestemmelsene i § 69. I tillegg vil opphaver ha lavere terskel for å ta opp saker dersom de mener et vederlag er urimelig, hvilket igjen styrker rettssikkerheten deres. Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede en tvisteløsningsordning for fastsetting av rimelig vederlag og komme tilbake til Stortinget med egen sak på egnet måte.»

2.5.3 Åndsverk skapt i arbeidsforhold

Komiteen viser til at § 71 er en ny lovfesting av prinsippet om at opphavsrett til verk skapt i arbeidsforhold og oppdragsforhold, i mangel av annen avtale, anses for å være gått over til arbeids-/oppdragsgiveren i den utstrekning det er nødvendig og rimelig for at arbeids-/oppdragsforholdet skal nå sitt formål. Hensikten med forslaget til ny lov har vært å modernisere og forenkle loven, slik at den blir et mer effektivt og lettere anvendelig verktøy for alle dens brukere. Med dette som utgangspunkt ønsket departementet å lovfeste også den ulovfestede retten på opphavsrettsområdet. Komiteen mener det er et viktig prinsipp at gjeldende rett kan leses ut av lovteksten så langt det lar seg gjøre.

Komiteen merker seg det store omfanget av høringsinnspill vedrørende denne paragrafen. Komiteen viser til at kunstnerorganisasjonene har rettet kraftig kritikk mot innføring av bestemmelsen og har uttrykt bekymring for at dette kan føre til at kunstnere mister retten til å eie sitt eget verk.

Komiteen viser til at flere av høringsinstansene som er negative til forslaget, peker på at overgang av opphavsrett bør skje ved avtale, og frykter bestemmelsen kan føre til at partene i mindre grad vil avtaleregulere rettighetsspørsmål. Enkelte frykter også at opphaveres forhandlingsposisjon vil bli svekket og at de dermed presses til å overdra rettigheter i et omfang de egentlig ikke ønsker.

Komiteen mener det er viktig å presisere at forslaget fra departementet kun er ment å være en kodifisering av gjeldende rett, og at rettstilstanden ikke endres ved forslaget. Det at loven etter forslaget faktisk gir uttrykk for gjeldende rett, antas derfor ikke å medføre noen svekkelse av forhandlingsposisjonen til opphaveren.

På den annen side har erververe argumentert for at § 71 må sees i sammenheng med spesialitetsprinsippet, og at det vil skape usikkerhet om rettstilstanden dersom lovforslaget ikke blir vedtatt.

Komiteen har etter en samlet vurdering valgt å ikke fremme proposisjonens forslag til § 71. Komiteen vil likevel presisere at gjeldende rett ikke skal tolkes som endret på bakgrunn av at forslaget trekkes.

2.6 Behandling av personopplysninger

Komiteen viser til høringsinnspill som har knyttet personvernsbekymringer til bestemmelsen i proposisjonens lovforslag § 88 (§ 87 i komiteens lovforslag). Bestemmelsen, som er en videreføring av regelen som ble innført i 2013, har etter at den ble lagt inn i åndsverkloven vært vurderingstema for domstolene. Her har personvernet til den enkelte abonnent blitt veiet opp mot muligheten rettighetshavere har til å håndheve rettigheter på Internett og forfølge dem som laster opp store mengder ulovlig materiale.

Komiteen støtter videreføringen av denne bestemmelsen og viser til at det ikke skal gjøres noen endringer i den gjeldende rettstilstand. Samtidig vil komiteen påpeke at det i bestemmelsen er, og skal være, strenge vilkår for utlevering av abonnementsopplysninger.

2.7 Tiltak rettet mot nettsted

Komiteen viser videre til at flere av høringsinstansene problematiserer bruken av ordet «hindre» i proposisjonens lovforslag § 89 (§ 88 i komiteens lovforslag) og påfølgende bestemmelser. Komiteen er enige i at det verken er teknologisk eller praktisk mulig å fullstendig hindre utveksling av informasjon over Internett. Samtidig vil komiteen påpeke at bestemmelsen ikke bare retter seg mot internettilbydere som driver ren videreformidling, men også andre tjenestetilbydere av informasjonssamfunnstjenester, herunder tilbydere som tilbyr lagring (hosting) av slikt innhold. Ordet «hindre» retter seg mot sistnevnte, hvor det kan være situasjoner hvor det kreves at tilbyderen må stenge eller slette nettstedet fra server (tjener). Ordet «hindre» er av denne grunn ikke ment å legitimere svært inngripende metoder.

2.8 Lovens rekkevidde for nærstående rettigheter

Komiteen har merket seg at bestemmelser om åndsverklovens rekkevidde for nærstående rettigheter foreslås videreført uendret i proposisjonens lovforslag § 115 (§ 114 i komiteens lovforslag). Komiteen viser til at utgangspunktet er at det ikke gjelder noen plikt til å betale vederlag for offentlig fremføring og overføring av lydopptak når produsenten av lydopptaket er hjemmehørende i en stat som ikke er tilsluttet den såkalte Romakonvensjonen. For lydopptak som faller utenom plikten til å betale vederlag, skal det i stedet betales avgift til Fond for utøvende kunstnere. Komiteen viser til at Fond for utøvende kunstnere ivaretar en viktig kulturpolitisk rolle ved at fondet gir økonomisk støtte til kunstnere som er bosatt og har sitt hovedsakelige virke i Norge.

Komiteen er kjent med at gjeldende lov praktiseres slik at det er tilstrekkelig for å utløse plikt til å betale vederlag for offentlig fremføring og overføring av et lydopptak at én av utøverne som deltar på lydopptaket, er hjemmehørende i Norge eller en annen EØS-stat. Komiteen er også kjent med at gjeldende lov i slike tilfeller blir praktisert slik at den utenlandske produsenten og samtlige utøvere som deltar på lydopptaket, har krav på vederlag. Komiteen konstaterer at denne praktiseringen av loven når det gjelder plikten til å betale vederlag for offentlig fremføring og overføring av lydopptak der produsenten kommer fra en stat som ikke er tilsluttet Romakonvensjonen, for eksempel USA, kan begrense inntektene til Fond for utøvende kunstnere i vesentlig grad.

Komiteen mener derfor det er behov for å utrede hvordan hensynet til norske utøvere og norsk kulturliv kan ivaretas bedre, uten at vederlagsplikten blir svekket. Komiteen mener en slik utredning bør se nærmere på forståelsen av formuleringen «arbeid som er frembrakt av» i lovforslaget § 114, og hvorvidt denne skal forstås som en henvisning til selve lydopptaket, hvilket i så tilfelle (§ 115 i proposisjonen) medfører at det mest relevante tilknytningskriteriet er hvor produsenten er hjemmehørende. Komiteen viser til at verken Romakonvensjonen eller andre folkerettslige forpliktelser er til hinder for en slik forståelse av denne paragrafen. Dersom produsenten kommer fra Norge eller en annen EØS-stat, vil vederlagsplikten som i dag gjelde både til fordel for produsenten og for alle utøverne som deltar på lydopptaket, uavhengig av deres nasjonalitet.

2.9 Andre vurderinger gjort av komiteen

Komiteen viser til at det blant både rettighetsorganisasjoner og erververe er en økende bekymring for det som på norsk kan kalles «verditap», eller på engelsk «value gap», og som er det tapet en rettighetshaver har når store åpne nettsteder, såkalte ISSP-er, gjør andres verk tilgjengelige uten å ha klarert rettighetene på forhånd. Komiteen viser til at det i EU nå jobbes med å stille krav til nettsidene om at de må samarbeide med rettighetshavere når det blir oppdaget at verk er blitt lastet opp på slike sider, og at det er foreslått endring i forbindelse med nytt direktiv om opphavsrett.

Komiteen peker på at Norge er på verdenstoppen i strømming per innbygger, og særlig rettighetshavere av musikk opplever utfordring med verditap. Komiteen peker videre på at et EU-direktiv mest sannsynlig ikke blir tvangsmessig gjeldende før tidligst i 2021.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at norske myndigheter bør gå foran i denne prosessen og allerede nå se på en løsning i Norge som et ledende mediemarked, og at dette vil være av stor betydning for det videre arbeidet.

Disse medlemmer foreslår derfor følgende:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak med forslag om å sikre at leverandører av nettjenester som lagrer og tilgjengeliggjør store mengder verk og annet kreativt innhold lastet opp av brukere, må inngå avtale om bruken av slike verk i samarbeid med rettighetshaverne til disse.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, mener det er problematisk å forskuttere prosessen med nytt EU-direktiv. Problematikken med verdigap kan ikke løses kun på nasjonalt nivå. Det er derfor EU-kommisjonen har foreslått bestemmelser om dette. Flertallet viser til at e-handelsdirektivet, som er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i e-handelsloven, fritar tjenestetilbydere, som Youtube og Facebook, fra ansvar (og til dels plikter) for det innhold som de formidler. Forholdet mellom den adresserte value gap-problematikken og e-handelsdirektivet er hovedstridstemaet i det som nå diskuteres blant EU-landene og i EU-parlamentet. Det er derfor lite hensiktsmessig for Norge å innføre nasjonale regler før EU har vedtatt en endelig bestemmelse om dette. Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fortløpende vurdere om norske myndigheter kan gi regler som sikrer at leverandører av nettjenester som lagrer og tilgjengeliggjør store mengder av verk og annet kreativt innhold lastet opp av brukere, må bidra til at rettighetshaverne får vederlag for slik bruk av deres materiale.»