Annen
tilsvarende lovgivning i andre land
Forslagsstillerne
viser til at mange land har innført tilsvarende og strengere lovgivning
enn det som her foreslås for å forby atomvåpen nasjonalt. Forslaget inneholder
en gjennomgang av denne lovgivningen i New Zealand, Filippinene,
Østerrike, Mongolia, Bangladesh og Japan.
I New Zealand sementerte
man landets antiatomvåpenpolitikk i New Zealand Nuclear Free Zone,
Disarmament, and Arms Control Act i 1987. Denne lovgivningen forbyr
produksjon, introduksjon og oppbevaring av atomvåpen i landet. Lovgivningen
ulovliggjør også landets borgeres handlinger som bidrar til at andre personer
gjør dette. Slike handlinger er også forbudt for alle som handler
på vegne av New Zealand, hvor som helst i verden. Lovgivningen forbyr
også transport av atomvåpen på land eller i internasjonalt farvann
og dertil oppbevaring i landets havner. Selv sivile atomdrevne fartøy
forbys ferdsel innaskjærs gjennom denne lovgivningen. Lovgivningen
gir også statsministeren rett til å nekte internasjonale fly å lande
i New Zealand om de bærer atomvåpen. New Zealands lovgivning på
dette feltet er blant de sterkeste i verden ved at denne også umuliggjør
inntreden i atomparaplyer.
I 1987 adopterte
Filippinene et grunnlovstillegg som konstaterer at landet adopterer
og vil forfølge en politikk for et atomvåpenfritt Filippinene (Nuclear
Weapons-Free Provision in the Philippine Constitution: Artikkel
II, seksjon 8 i grunnloven av 1987). Denne grunnlovfestede politikken
innebærer at regjeringen ikke kan lagre, eller tillate andre å introdusere,
atomvåpen på filippinsk territorium. Videre forbyr grunnloven fly,
skip og kjøretøy som bærer atomvåpen, å ankomme landet. Denne politikken
har vært et effektivt redskap for å bygge nasjonal sikkerhetspolitisk
autonomi. Eksempelvis kan landets beslutning fra 1992 om å avslutte avtalen
med USA om militære baser i landet anses som et resultat av dette.
I 1992, samme år
som de siste russiske troppene trakk seg tilbake fra Mongolia, proklamerte
Mongolia i FNs generalforsamling at landets territorium skulle erklæres
som atomvåpenfri sone. Denne loven forbyr individer, legale personer
og fremmede stater å anskaffe, være i besittelse av eller ha kontroll
over atomvåpen. Loven forbyr også utvikling, produksjon, stasjonering,
utplassering, transport, dumping og testing av atomvåpen på Mongolias
territorium. I dette forbudet mot atomvåpen inkluderes også annet
radioaktivt materiale produsert for våpenformål. Mongolias lovgivning
er unik ved at en stat unilateralt erklærer seg som atomvåpenfri sone
under FN. Denne lovgivningen forplikter derfor FNs sikkerhetsråd
til å koordinere den internasjonale institusjonaliseringen av Mongolias
atomfrie status.
Japan er det landet
som i størst grad har kjent atomvåpnenes virkning. På tross av at
Japan, som Norge, har underlagt seg amerikansk atomvåpenparaply,
har Japan etablert en tydelig anti-atomvåpenlinje etter krigen.
De tre atomvåpenprinsippene i japansk politikk ble formulert av
statsminister Sato i 1967, tre år etter at Kina hadde testet sitt
første atomvåpen. Disse tre prinsippene sier at Japan ikke skal
introdusere, produsere eller besitte atomvåpen. Dette ble formulert
i en parlamentarisk resolusjon i 1971, selv om prinsippene aldri
er blitt lovfestet. Hver eneste sittende statsminister siden Sato har
imidlertid konfirmert at disse tre prinsippene ligger til grunn
for japansk atomvåpenpolitikk.
Forslaget fremmes
i to alternativer.
Forslagsstillerne
fremmer følgende forslag:
«Alternativ 1:
§ 25 nytt tredje
ledd skal lyde:
Atomvåpen må ikke
produseres, innføres, brukes eller utplasseres i riket.
–
Atomvåpen må ikkje
produserast, førast inn, brukast eller setjast ut i riket.
Alternativ 2:
§ 25 nytt fjerde
ledd skal lyde:
[Som alternativ 1]»