Representantforslag dokument
8:34 S (2017-2018) om tiltak som gjør det enklere å bevege seg mellom
Norge og resten av Europa
Jeg viser til brev
av 18. oktober 2017 hvor det bes om min vurdering av representantforslag
dokument 8:34 S (2017-2018) om tiltak som gjør det enklere å bevege
seg mellom Norge og resten av Europa. Representantforslaget består
av fem ulike forslag. Mine vurderinger av forslag nr. 1 og 2 fremgår
nedenfor. Arbeids- og sosialministeren har vurdert forslag nr. 3
og 4 og Barne- og likestillingsministeren har vurdert forslag nr.
5.
1. Stortinget ber regjeringen komme
tilbake til Stortinget med forslag om en lovendring som tillater
dobbelt statsborgerskap.
Regjeringen har
i Prop. 1 S (2017-2018) varslet at den vil sende på høring et forslag
om å avvikle prinsippet om ett statsborgerskap. Jeg vil sende ut
høringsbrevet i desember i år.
2. Stortinget ber regjeringen ta
initiativ til å etablere et felles nordisk statsborgerskap, med
etablering av en felles nordisk e-ID som første steg på veien til
felles nordisk statsborgerskap.
I utgangspunktet
bestemmer hvert land hvem som skal være dens statsborgere. Ulike
land ser forskjellig på hva som bør være vilkår for statsborgerskap.
I Norden er man enige om mye, men det er ulike syn blant annet på krav
til botid og tap av statsborgerskap ved straffbare forhold eller
av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser. Det er etter min
vurdering viktig at Norge selv bestemmer hvem som skal være norske
statsborgere, og jeg ønsker derfor ikke at det etableres et felles
nordisk statsborgerskap.
Forslagsstillerne
ønsker et felles nordisk e-ID som første steg på veien til et felles
nordisk statsborgerskap. Som det fremgår ovenfor er jeg uenig i
forslaget om felles nordisk statsborgerskap. Jeg kan under enhver
omstendighet ikke se at forslaget om en felles nordisk e-ID for
utlendinger vil tilføre noe vesentlig nytt. Fra 2019 vil Norge utstede
nasjonale ID-kort med e-ID. Gjennom EIDAS-forordningen vil alle
som har en e-ID av denne typen, kunne anvende denne på tjenester
i andre europeiske land.
Jeg kan uansett
ikke se at det vil være mulig å innføre felles nordisk e-ID uten
å ha et felles nordisk register over utlendinger. Dagens e-ID er
knyttet til ID-nummeret fra respektive lands folkeregistre. Hensikten
er å hindre at personer opptrer med flere identiteter. Å endre på dette
slik at en e-ID kan knyttes til egne ID-numre i hvert av de nordiske
landene forutsetter store endringer, først og fremst i måten utlendinger
folkeregistreres på.
På bakgrunn av det
som fremgår ovenfor mener jeg det ikke er hensiktsmessig å etablere
felles nordisk e-ID.
3. Stortinget ber regjeringen etablere
egne sentere der nyankomne norske og EU/EFTA-borgere kan fullføre
registreringsprosessen på ett sted og også få hjelp med
registreringsprosessen.
Det er i dag etablert
fem Servicesenter for utenlandske arbeidstakere (SUA). Disse er
lokalisert i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Kirkenes. Det
sist etablerte senteret åpnet i Trondheim i september 2016.
SUA er et sted
der Arbeidstilsynet, politiet, Skatteetaten og Utlendingsdirektoratet
jobber sammen for at utlendinger som kommer til Norge for å jobbe,
skal få god veiledning og kort saksbehandlingstid på søknadene sine.
Utlendingsdirektoratet er ikke fysisk til stede på kontorene, det
er politiet som er utlendingsforvaltningens førstelinje, men Utlendingsdirektoratet
prioriterer rask behandling av sakene som kommer inn via senteret.
Servicesenteret
yter tjenester til borgere fra EU/EØS-land og borgere fra land utenfor
EU/EØS-området som skal arbeide i Norge og deres familiemedlemmer. Senteret
bistår også arbeidsgivere til disse.
SUA-kontorene ivaretar
en rekke servicefunksjoner for arbeidsinnvandrere og deres familiemedlemmer. Blant
annet får arbeidsinnvandrere hjelp til å få utstedt registreringsbevis,
bestille oppholdskort og levere dokumentasjon for søknad om oppholdstillatelse.
Det kan søkes om skattekort og samtidig få norsk identitetsnummer
for raskt å komme i arbeid på en lovlig måte. Ved senteret kan det
meldes om flytting og det gis informasjon om HMS-kort for ansatte
i bygg- og anleggsnæringen og renholdsbransjen.
SUA-kontorene har
også en viktig oppgave med å informere arbeidsinnvandrere om det
å arbeide i Norge, om generelle arbeidsvilkår og om hvilke rettigheter
de har. Ved å samle Arbeidstilsynet, Skatteetaten, politiet og Utlendingsdirektoratet
på ett sted reduseres byråkratiet ved arbeidsinnvandring slik at
det blir enklere for utenlandske arbeidstakere som kommer til Norge
for å jobbe. Samtidig gjør senteret det enklere for arbeidsgivere
å rekruttere kvalifiserte arbeidstakere fra utlandet. SUA-kontorene
ivaretar i dag mange av de servicefunksjonene representantforslaget
etterspør.
4. Stortinget ber regjeringen komme
tilbake til Stortinget med forslag om en lovendring som utvider
muligheten til frivillig medlemskap i folketrygden til alle norske
statsborgere uavhengig av arbeidsgiver.
Forordninger innlemmet
i norsk rett som følge av EØS-avtalen regulerer lovvalget i trygdesaker,
altså spørsmålet om hvilket land en person med tilknytning til flere
EØS-land skal være trygdedekket i. Norge har også inngått en rekke
bilaterale trygdeavtaler med land utenfor EØS, som på tilsvarende
vis regulerer hvor en person skal være trygdedekket. Hovedregelen
etter disse instrumentene er at man skal være trygdedekket i det landet
hvor man er arbeidstaker. Alle avtalene har imidlertid bestemmelser
om at personer som blir sendt av arbeidsgiveren sin for å arbeide
i en viss periode i utlandet, kan unntas fra trygdedekning i arbeidslandet
og forbli trygdedekket i utsendingslandet. De forskjellige avtalene
oppstiller ulike maksimallengder på slike utsendingsperioder, men
de åpner alle for at det i konkrete enkelttilfeller kan avtales
forlengelser ut over dette.
I tilfeller hvor
en person ikke er utsendt, men reiser av eget tiltak for å arbeide
i et av de andre avtalelandene, sikrer avtalene at vedkommende får
trygdedekning i sitt nye arbeidsland. Reglene sikrer dessuten at
opptjent pensjon og uføretrygd utbetales også etter at man eventuelt
har reist tilbake til opprinnelseslandet. Norge har som nevnt inngått
slike avtaler med en rekke land, og det arbeides med å fremforhandle
avtaler med nye land.
Problemet med tap
av trygderettigheter oppstår følgelig normalt kun i tilfeller hvor
man arbeider i land Norge ikke har slike avtaler med. En ordning
som den som skisseres i representantforslaget, hvor man skal få anledning
til å tegne frivillig medlemskap i folketrygden, byr på visse utfordringer.
Det er for det første slik at folketrygden finansieres gjennom tre
kilder. Disse er trygdeavgiften fra medlemmet, arbeidsgiveravgiften
fra medlemmets arbeidsgiver og det skattefinansierte statstilskuddet
til folketrygden. Utenlandske arbeidsgivere som opererer på utenlandsk
territorium kan ikke pålegges å betale arbeidsgiveravgift til folketrygden.
Frivillige medlemmer av folketrygden, som ikke har skatteplikt til
Norge, må følgelig betale en trygdeavgift som dekker opp for alle
disse tre finansieringskildene, for å unngå en underfinansiering
av medlemskapet deres. Følgelig blir et slikt medlemskap relativt
kostbart. Avgiftssatsen for fullt medlemskap er for inneværende
år 41,7 prosent av arbeidsinntekten. Utenlandske arbeidsgivere i
utlandet har heller ikke rapporteringsplikt til norske myndigheter
med hensyn til lønnsutbetalingene. I tilfeller hvor det ikke foreligger
en trygdeavtale, vil det normalt heller ikke kunne skje noen informasjonsutveksling
mellom norske myndigheter og myndighetene i det aktuelle landet.
I slike tilfeller vil det kunne være utfordrende å få brakt den
enkeltes inntekt på det rene. Denne er som kjent av avgjørende betydning
både for fastsettelsen av avgiftene og for beregningen av eventuelle
ytelser. I forslaget til konklusjon tales det om å utvide "… muligheten
til frivillig medlemskap i folketrygden til alle norske statsborgere
uavhengig av arbeidsgiver". Likebehandlingsprinsippet i EØS-avtalen
ville formodentlig gjort det nødvendig å la den utvidede muligheten
gjelde for alle folketrygdens medlemmer fra EØS-land uavhengig av
statsborgerskap.
Jeg er ikke kjent
med at noe annet land åpner for frivillig medlemskap i trygdeordningene
sine i samme utstrekning som skissert i representantforslaget. Etter
min vurdering vil det ikke være hensiktsmessig å foreta en slik
utvidelse av adgangen til frivillig medlemskap i folketrygden.
5. Stortinget ber regjeringen komme
tilbake til Stortinget med forslag til lovendringer i den hensikt
å forenkle giftemål mellom norske borgere og EU/EFTA-borgere.
Det følger av ekteskapsloven
§ 18 a at et ekteskap som er inngått i utlandet, anerkjennes her
i riket dersom ekteskapet er gyldig inngått i vigselslandet. Et
ekteskap som åpenbart vil virke støtende på norsk rettsorden (ordre
public) anerkjennes likevel ikke i Norge. Reglene for
anerkjennelse varierer ikke mellom landene, og baserer seg ikke
på bilaterale avtaler.
Et ekteskap som
er inngått i utlandet, anerkjennes ikke her i riket dersom minst
en av partene var norsk statsborger eller fast bosatt her i riket
på vigselstidspunktet, og ekteskapet er inngått uten at begge parter var
til stede under vigselen, en av partene var under 18 år, eller en
av partene allerede var gift.
Før et par kan inngå
ekteskap i Norge, må Skatteetaten prøve at ekteskapslovens vilkår
for å inngå ekteskap er oppfylt. En utenlandsk statsborger som ikke
har permanent oppholdstillatelse i Norge eller er innvilget asyl i
Norge, må legge frem dokumentasjon (ekteskapsattest) som viser at
det etter hjemlandets lov ikke er noe til hinder for at han eller
hun inngår ekteskap i Norge. Et slik hinder kan f.eks. være at vedkommende
er mindreårig eller allerede gift med en annen.
Skatteetaten har
utfyllende informasjon på sine nettsider, hvor det er egen orientering
om ekteskap med utenlandsk statsborger og dokumentasjonen som er nødvendig.
Så lenge det er lovfestet
at gyldige utenlandske ekteskap som hovedregel legges til grunn
som gyldige i Norge, ser jeg ikke grunn til å utrede spørsmålet
om anerkjennelse nærmere. Når det gjelder vilkårene for å inngå ekteskap
i Norge, er det nødvendig at det foretas prøving i tråd med det
norske regelverket. For personer som ikke er fast bosatt i Norge,
mener jeg det er viktig blant annet å foreta kontroll av lovlig
opphold og at de oppfyller vilkårene for å inngå ekteskap i sitt
hjemland. Så lenge det foreligger god informasjon både på norsk og
engelsk, mener jeg det ikke er behov for å utrede lovendringer på
dette området.