Representantforslag 132 (2017-2018)
Jeg viser til brev
av 28.2. 2018 der arbeids- og sosialkomiteen ber om min vurdering
av forslag i dokument 8:132 S (2017-2018) fra stortingsrepresentantene
Hadia Tajik, Arild Grande, Lise Chistoffersen, Eigil Knutsen, Svein
Roald Hansen, Eirik Sivertsen og Rigmor Aasrud.
Alle forslagene
tar opp spørsmål på områder hvor regjeringen har allerede har igangsatt
eller varslet nye tiltak og som jeg vil redegjøre for under det
enkelte spørsmål.
Representantforslaget
inneholder fem konkrete forslag med bakgrunn i en rapport fra Proba
Samfunnsanalyse om økning i sosialhjelpsutgiftene de siste årene.
Spørsmål 3 gjelder tiltak også på Kunnskapsdepartementets område,
og her er svaret gitt i samråd med dette departementet.
1. Stortinget ber regjeringen
fremme en egen sak med vurdering av hvordan en rett og plikt til
aktivitet for alle mottakere av økonomisk sosialhjelp kan utformes
Økonomisk
stønad er en av fem individuelle tjenester som er regulert i sosialtjenesteloven.
Tjenestene er behovsbaserte rettigheter som forutsetter at det gjøres konkrete
og individuelle vurderinger.
Personer som ikke
kan forsørge seg selv gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende
økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad, jf. sosialtjenesteloven
§ 18.
Stønaden er forutsatt
å dekke kortvarige behov for inntektssikring inntil mottakeren er
selvhjulpen. Hvordan dette kan oppnås, vil avhenge av den enkeltes
muligheter, ressurser og begrensninger. Det kan være aktuelt å sette
inn andre tjenester etter loven – som råd og veiledning og individuell
plan – i stedet for eller i tillegg til økonomisk stønad for å støtte
opp under den enkeltes mulighet til å bli selvhjulpen.
Det kan etter sosialtjenesteloven
§ 20 stilles vilkår ved tildeling av økonomisk stønad. Vilkårene
skal ha nær sammenheng med vedtaket og fremme formålet om hjelp
til selvhjelp.
En studie fra Proba
samfunnsanalyse i 2013 viste
at det var store variasjoner mellom kommunene når det gjelder bruk
av vilkår og oppfølging hvis vilkår blir stilt. Et ønske om økt
bruk av vilkår om aktivitet og mer lik praksis for sosialhjelpsmottakere,
var bakgrunnen for at Stortinget etter forslag fra regjeringen 7.april
2015 vedtok å innføre en plikt for kommunene til å stille vilkår om
aktivitet ved tildeling av økonomisk stønad, jf. Innst. 208 L (2014–2015),
jf. Prop. 39 L (2014–2015). Det følger av stortingsvedtaket at lovendringen
ikke skal iverksettes før kommunene blir kompensert for eventuelle
merkostnader lovendringen medfører.
Formålet med en
lovfestet aktivitetsplikt er å styrke den enkeltes muligheter for
å komme i arbeid og bli selvforsørget. Plikten innebærer at alle
stønadsmottakere, som er i stand til det, skal delta i arbeidsrettede
aktiviteter. Når det foreligger tungtveiende grunner, kan det gjøres
unntak fra aktivitetsplikten. Plikten innebærer at kommunen må kunne
tilby både lavterskel aktivitetstiltak for personer som har arbeid
som et langsiktig, men usikkert mål, og arbeidsrettede aktiviteter for
personer som har arbeidsevne, men har behov for å vedlikeholde kompetanse
i påvente av arbeidstilbud. Mellom disse ytterpunktene vil det være
behov for ulike grader av tilretteleggende og kompetansehevende
tiltak eller kvalifiserende aktivitetstiltak, som må tilpasses individuelt.
I følge lovproposisjonen
skal det ved enhver søknad om økonomisk stønad foretas en individuell
vurdering av om det skal stilles vilkår om aktivitet, herunder om stønadsmottakerens
situasjon er slik at det ikke skal stilles aktivitetskrav. Det skal
også tas stilling til hvilken aktivitet som eventuelt vil være hensiktsmessig
for å styrke vedkommendes muligheter for å få arbeid. Vurderingene
skal dokumenteres som en del av saksbehandlingen. Kommunen vil måtte
ha rutiner og internkontroll som sikrer dette. Den eller de aktivitetene
det stilles vilkår om, skal begrunnes og fremgå av vedtaket. Fastsetting
av vilkår, fastsetting av aktivitet og varigheten av vilkåret kan
påklages til fylkesmannen.
I de tilfellene
kommunen vurderer at det ikke skal stilles vilkår om
aktivitet, skal dette derimot ikke begrunnes i selve vedtaket, jf.
Prop. 39 L (2014–2015) punkt 6.6.3. Departementet foreslo opprinnelig
i sitt høringsnotat at en beslutning om ikke å stille vilkår om aktivitet
skulle begrunnes. Under høringen kom det imidlertid frem at en del
høringsinstanser som gikk imot forslaget, begrunnet dette med at
det ville medføre økt byråkrati og mindre fleksibilitet i oppgaveløsningen.
Argumentet fra kommunene om at forslaget ville medføre mer byråkrati
var i hovedsak knyttet til saksbehandlingen. Kommunene fryktet at
en plikt til å vurdere aktivitet ved tildeling av økonomisk stønad
ville medføre en lang og omstendelig saksbehandling. Dette gjaldt særlig
forslaget om en plikt til å begrunne unntak fra aktivitetsplikt
der kommunene vurderer at det foreligger tungtveiende grunner mot
det. Regjeringens lovforslag om aktivitetsplikt ble vedtatt av Stortinget,
jf. Innst. 208 L (2014–2015).
Kommunens plikt
til å stille vilkår om aktivitet må ses i sammenheng med retten
til brukermedvirkning, som er en grunnleggende forutsetning for
alle tjenester etter sosialtjenesteloven. Denne retten innebærer
at tjenestemottakeren ut fra sine forutsetninger aktivt skal gis
mulighet til å bidra til å utforme tjenestetilbudet. I tråd med
dette er det fremhevet i Prop. 39 L (2014–2015) at det er viktig
at stønadsmottakerens behov, synspunkter og ønsker tas med i vurderingen
av om det skal stilles vilkår og hvilke aktiviteter det eventuelt
skal kreves deltakelse i.
Regjeringens vurdering
er at det er spesielt viktig å hjelpe unge ut av en passiv tilværelse.
Kommuner som har erfaringer med å stille vilkår om aktivitet, kan
vise til gode resultater, og da særlig for unge sosialhjelpsmottakere.
Dette var bakgrunnen for at regjeringen høsten 2016 foreslo, og
fikk Stortingets tilslutning til, at det i første omgang innføres
en aktivitetsplikt for mottakere av økonomisk stønad under 30 år.
Det ble i statsbudsjettet for 2017 satt av 60 mill. kroner til formålet,
og vedtaket trådte i kraft 1.1. 2017.
Stortingsflertallet
sa i en flertallsmerknad i Innst. 111 L (2016–2017) at man forventer
at regjeringen følger opp med en utvidelse av aktivitetsplikten
til å gjelde uavhengig av mottakerens alder, i tråd med Stortingets tidligere
vedtak.
Arbeids- og sosialdepartementet
viser i Prop.1 S (2017–2018) til at man vil følge opp dette blant
annet ved at aktivitetsplikten for mottakere under 30 år skal evalueres.
Denne evalueringen og erfaringene med aktivitetsplikt for mottakere
under 30 år vil utgjøre et viktig grunnlag for vurdering av videre
oppfølging.
Institutt for samfunnsforskning
(ISF) er nylig tildelt oppdraget som evaluator, og skal levere flere
underveis- og delrapporter før en sluttrapport i oktober 2020. Evalueringen
skal blant annet gi svar på spørsmål om hvilke aktiviteter som tilbys
ved vilkår om aktivitet og om aktivitetene støtter opp under formålet
med aktivitetsplikten, om aktivitetsplikten bidrar til økt overgang
til arbeid og utdanning, og om aktivitetsplikten medfører utilsiktede
konsekvenser.
Når resultatene
fra denne evalueringen foreligger, vil regjeringen komme tilbake
til Stortinget på egnet måte med en vurdering og forslag til videre
oppfølging. I den forbindelse kan det være aktuelt å også vurdere om
den lovfestede plikten for kommunene til å stille vilkår om aktivitet
bør utvides til også å være en rett til aktivitet, i hvert fall
dersom evalueringen eller annen kunnskap skulle tilsi at det kan
være hensiktsmessig.
2.Stortinget ber regjeringen
i utarbeidelse av aktivitetsretten spesielt legge vekt på behovet
for rask vurdering av hvilke aktiviteter som kan bidra til et arbeidsrettet
løp, og etablere en rett til tett oppfølging av de aktivitetene
som settes i gang.
Økonomisk
stønad er en behovsbasert rettighet for de som fyller vilkårene
som loven stiller. Stønaden er tenkt som en midlertidig inntektssikring
og skal bidra til å gjøre den enkelte selvhjulpen. Rask vurdering
av hvilke aktiviteter og tiltak som kan bidra til selvhjulpenhet
er i denne sammenheng viktig, likeledes tett oppfølging av aktiviteter
og tiltak som settes i gang. For noen vil arbeid være et mål som
kan nås i løpet av forholdsvis kort tid, for andre et mer langsiktig
og usikkert mål.
Arbeids- og velferdsdirektoratet
jobber systematisk med å forbedre og forenkle en helhetlig arbeidsrettet oppfølgingsmetodikk
for alle brukere av NAV-kontoret som ønsker eller trenger bistand
for å skaffe eller beholde arbeid, uavhengig av hvilke ytelser brukeren
eventuelt mottar. Til grunn for metodikken ligger NAV-loven § 14a
om behovs- og arbeidsevnevurderinger. Oppfølgingsmetodikken innebærer
blant annet å foreta helhetlig kartlegging og avklaring av brukerens
ressurser og hindringer, finne riktige tiltak, tjenester og virkemidler for
den enkelte, og koble på og samarbeide med andre aktuelle aktører,
der det er aktuelt, for å få til rask overgang til arbeid og aktivitet.
Jeg viser for øvrig til svar på spørsmål 1.
3.Stortinget ber regjeringen
styrke bruken av kvalifiseringsprogram, Jobbsjansen og individuell
jobbstøtte samt understreke retten til individuell plan
Kvalifiseringsprogrammet
er innrettet mot personer i yrkesaktiv alder med vesentlig nedsatt
arbeids- og inntektsevne og ingen eller svært begrensede ytelser
til livsopphold etter folketrygdloven eller arbeidsmarkedsloven.
Formålet med programmet er å bidra til at flere i målgruppen kommer
i arbeid.
Arbeids- og velferdsdirektoratet
har de siste årene sammen med fylkesmennene gjennomført en rekke
tiltak å gjøre kvalifiseringsprogrammet tilgjengelig for alle i
målgruppen og tilrettelegge for god kvalitet i programmene som tilbys
og god oppfølging. Blant disse tiltakene er tilbud om veiledning
til NAV-kontorene og årlige samlinger for NAV-ledere samt årlige
samlinger for veiledere på fylkesnivå. Kvalifiseringsprogrammet
er også tema i møtene mellom NAV Fylke, KS og rådmannsutvalg.
Arbeids- og sosialdepartementet
har i Prop 1 S (20172018) vist til at arbeidet for å gjøre kvalifiseringsprogrammet
tilgjengelig for alle i målgruppen og tilrettelegge for individuelt
tilpassede program, brukermedvirkning og god oppfølging, videreføres
i 2018. Departementet har også her varslet at man vil foreta en
gjennomgang av regelverket og erfaringer med kvalifiseringsprogrammet
for å vurdere om det er behov for endringer for å øke deltakelsen
i programmet. Et høringsnotat med forslag til enkelte endringer
i regelverket for kvalifiseringsprogrammet, blant annet knyttet til
varighet, mulighet for å delta i et nytt program på et senere tidspunkt
og mulighet for å gjennomføre utdanning, opplæring og læretid innenfor
programmet, vil bli sendt ut før påske.
Jobbsjansen er utarbeidet
etter modell av introduksjonsordningen, og er en videreføring av
forsøksordningen Ny
Sjanse som startet opp i 2005. For at flere grupper skal få
styrkede kvalifikasjoner for å delta i arbeidslivet, bedre ferdigheter
i norsk og bedre innsikt i norsk samfunnsliv ble Jobbsjansen endret fra 2017
ved at ordningen ble delt i tre deler med tre ulike målgrupper,
jf. Meld. St. 30 (2015-2016) Fra mottak til arbeidsliv – En effektiv
integreringspolitikk. Innsatsen for hjemmeværende innvandrerkvinner
som ikke mottar sosialhjelp ble videreført gjennom Jobbsjansen del
A. Gjennom Jobbsjansen del B kan skoleeiere søke om prosjektmidler
for å tilby mer grunnskoleopplæring til ungdom slik at flere blir
i stand til å fullføre videregående opplæring. Jobbsjansen del C
åpner for forsøk med lengre programtid for deltakere i introduksjonsprogrammet.
Regjeringen har
styrket arbeidet med Jobbsjansen i 2018. I statsbudsjettet er det
bevilget 120 mill. kroner til ordningen, noe som er en økning på
20 mill. kroner fra 2017. I anmodningsvedtak nr. 441.10 ba Stortinget
regjeringen om å videreføre satsingen på Jobbsjansen, spesielt rettet
mot innvandrerkvinner, inntil en eventuell evaluering har funnet
sted. IMDi fikk i februar 2017 i oppdrag å få gjennomført en evaluering
av Jobbsjansen, og Ideas2evidence er tildelt oppdraget. Evalueringen skal
omfatte Ny sjanse/ Jobbsjansen t.o.m. 2016 og ny innretning fra
2017. Evalueringen er tredelt, og består av en kunnskapsoppsummering
av ordningen fra 2005-2016, en følgeevaluering av den nye innretningen
av ordningen og årlig resultatrapportering fra prosjektene. Sluttrapporten
for hele oppdraget skal oversendes Kunnskapsdepartementet innen
31.12.19. Ideas2evidence har foreløpig levert to delrapporter, og
IMDi følger opp funnene i disse.
Individuell jobbstøtte
er knyttet til metoden Individual Placement and Support (IPS), som
er basert på at personer med psykiske helseproblemer kommer raskt ut
i arbeid med bistand fra en jobbspesialist fra Arbeids- og velferdsetaten,
og får psykisk behandling parallelt med bistanden knyttet til arbeid.
Metoden legger vekt på arbeid tidlig i utrednings- og behandlingsprosessen. Psykisk
behandling fra helsetjenesten skal være en integrert del av oppfølgingen
til ordinært arbeid og i oppfølgingen knyttet til jobbfastholdelse.
Innsatsen med individuell
jobbstøtte utvides i 2018 gjennom tilskuddsmidler til nye satsinger
fra Helsedirektoratet. Videre sikres drift av innsatsen gjennom
omdisponerte tiltaksmidler fra Arbeids- og velferdsetaten. Arbeids-
og velferdsdirektoratet finansierer opplæring og kurs for ansatte
i IPS-prosjektene/organisasjonene.
Det er om lag 150
jobbspesialister i dag som er tilknyttet helseteam, og det legges
opp til at dette antallet skal øke i løpet av 2018. I 2018 har Arbeids-
og velferdsetaten en fullmakt til å omdisponere inntil
200 mill. kroner fra budsjettposten for arbeidsmarkedstiltak til etatens
driftspost slik at etaten som et alternativ til kjøp av oppfølgingstiltak
kan tilby oppfølgingstjenester i etatens egen regi. Helsedirektoratet
gir om lag 40 mill. kroner i tilskuddsmidler til nye satsinger.
I tillegg brukes noe egenfinansiering lokalt over driftsbudsjett
eller ved bruk av andre tilskuddsordninger, eksempelvis fra Fylkesmannen.
For å sikre god
kvalitet i tjenestene har Arbeids- og velferdsdirektoratet opprettet
fire regionale ressurssentre for innsatsen med individuell jobbstøtte.
Videre har etaten etablert metodeveiledere og regelmessige kvalitetsevalueringer
som skal legge til rette for at tjenestene utvikles i tråd med kunnskapsbasert
metode for oppfølging.
Individuell plan
er regulert som en rettighet i flere lovverk, herunder i sosialtjenesteloven
§ 28 som definerer en rett til å få utarbeidet en individuell plan
for den som har behov for langvarige og koordinerte tjenester. Planen
skal utformes sammen med tjenestemottakeren. Arbeids- og velferdsdirektoratet
gir i rundskriv til loven, jf. hovednr. 35, veiledning i hvordan
denne bestemmelsen skal forstås.
Et eksempel på initiativ
for å legge til rette for bruk av individuell plan er et samarbeid
mellom Arbeids- og velferdsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet,
Helsedirektoratet, Husbanken og Kriminalomsorgsdirektoratet knyttet
til oppfølgingen av strategien Bolig for velferd. Direktoratene
samarbeider om å utarbeide informasjon om individuell plan på nettstedet Veiviseren.no.
En målsetting med prosjektet er å bygge ned barrierer og vise at
individuell plan er en del av et helhetlig tjenestetilbud og et
godt verktøy for tjenestemottaker.
4. Stortinget ber regjeringen
øke handlefriheten til ansatte i NAV, slik at de kan lage individuelle
planer for tilbakemelding til arbeidslivet basert på brukerens forutsetninger
Økt handlingsrom
for NAV-kontorene handler i stor grad om at kommune og stat på lokalt
nivå kan gi tjenester til brukerne utfra felles mål og forventninger og
dermed utnytte kommunale og statlige virkemidler mer koordinert
til beste for den enkelte bruker.
Regjeringen presenterte
i Meld. St. 33 (2015–2016) NAV i en ny tid – for arbeid og
aktivitet tre hovedlinjer for videreutvikling av arbeids-
og velferdsforvaltningen:
-
styrke og videreutvikle
de arbeidsrettede tjenestene både for arbeidsgivere og arbeidssøkere
-
sikre utvikling
av mer brukerrettede tjenester som er effektive, målrettede og bidrar
til gode opplevelser for brukerne av NAV-kontoret
-
gi NAV-kontorene
økt myndighet og handlefrihet
Stortingsmeldingen
drøfter også hvordan partnerskapet mellom stat og kommune i NAV-kontoret
kan utvikles slik at det bidrar til bedre måloppnåelse i arbeids-
og velferdsforvaltningen.
Blant tiltakene
for økt myndighet og handlefrihet for NAV-kontoret er videreutvikling
av styringsmodellen for arbeidsmarkedstiltak i en retning som i
større grad vektlegger kvaliteten på tiltaksplasser og resultater for
arbeidssøkere og mindre på telling av gjennomførte aktiviteter.
Arbeids- og velferdsetaten
er også i gang med å utvikle systemløsninger som bidrar til å forenkle
og forbedre muligheten for de ansatte ved NAV-kontorene til å drive
individuell oppfølging. Fra desember 2017 har blant annet brukere
som registrerer seg som arbeidssøkere fått tilgang til en digital
aktivitetsplan. Aktivitetsplanen skal bidra til tilpasset individuell
innsats og bedre samordning av tjenester overfor brukere. Brukerne får
dette verktøyet mulighet til å kommunisere enklere og etter behov
med veileder i NAV-kontoret. De ansatte får mulighet til å følge
opp brukere i tråd med individuelle behov for bistand og koordinering.
5.Stortinget ber regjeringen
styrke den helhetlige oppfølgingen mellom de ulike delene av NAV-kontorene,
og mellom NAV og andre deler av velferdsapparatet, herunder tilpasset
oppfølging, boligsosiale tiltak, rusomsorg, helsetjenester eller
barneverntjenester
Som oppfølging
av Meld. St. 33 (2015–2016) er det igangsatt flere konkrete tiltak
og utredningsprosesser. I 2017 leverte en arbeidsgruppe bestående
av deltakere fra Arbeids- og velferdsetaten, kommunesektoren og det
sentrale brukerutvalget i NAV rapporten Utvikling av NAV- kontor – større
handlingsrom og ansvar som anbefaler tiltak for å følge opp
retningsvalg og tiltak i stortingsmeldingen. Det arbeides også med
konkrete tiltak både på sentralt, regionalt og lokalt nivå for å
styrke partnerskapet mellom stat og kommune i NAV-kontoret, slik
at NAV-kontoret har større muligheter for å disponere sine ressurser
ut fra lokale forhold og oppdatert kunnskapsgrunnlag.
Mange av dagens
samfunnsutfordringer har sammensatte årsaker og krever således løsninger
på tvers av fag- og politikkområder. Regjeringen har de siste årene iverksatt
en rekke satsinger som skal bidra til bedre koordinering av statlige
virkemidler innenfor ulike sektorer og bedre samarbeid på tvers
mellom ulike deler av velferdsapparatet, herunder NAV-kontoret.
Blant disse kan nevnes strategien Bolig for velferd (2014–2020)
som skal samle og målrette den offentlige innsatsen overfor vanskeligstilte
på boligmarkedet. Strategien skal styrke samarbeid gjennom tydeliggjøring
av ansvar, oppgaver og forventninger i det boligsosiale arbeidet.
Den skal også sikre en mer helhetlig bruk av de statlige virkemidlene
slik at de i større grad bidrar til at vanskeligstilte på boligmarkedet
får en varig og stabil bosituasjon.
Andre eksempler
er 0-24 samarbeidet som
skal avdekke felles utfordringer og hindringer og fremme samordning
av tiltak, virkemidler og tjenester for bedre oppfølging av utsatte
barn og unge under 24 år. Det overordnende målet for samarbeidet
er å få flere til å fullføre videregående opplæring som grunnlag
for varig tilknytning til arbeidslivet. Nasjonal strategi for samordnet
tilbakeføring etter gjennomført straff 2017–2021 Redusert tilbakefall til ny kriminalitet skal
sikre godt samarbeid mellom kriminalomsorgen og helsetjenestene,
arbeids- og velferdsforvaltningen, utdanningssektoren og kommunene.
Gjennom oppfølging av den enkelte og samarbeid mellom instansene
skapes muligheter for positiv utvikling under soning og for å forebygge glipp
i forbindelse med løslatelse. Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel legger
opp til en koordinert innsats mot menneskehandel, der offentlige myndigheter
og frivillige organisasjoner jobber sammen for å stoppe overgrepene
og verne ofrene. De involverte myndighetene skal samarbeide med
hverandre og med aktuelle støtteorganisasjoner for å sikre at ofre
identifiseres og at ofrene får bistand med fysisk, psykisk og sosial
restitusjon. Handlingsplan
mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (2017-2020) retter
seg mot alle som berøres av tematikken negativ sosial kontroll,
tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, og da særlig ansatte i hjelpetilbudene,
beslutningstakere og frivillige organisasjoner. Regjeringen vil
sørge for at rettsvernet til den enkelte blir styrket, og at den
forebyggende innsatsen blir forsterket. De som ikke ser noen annen
utvei enn å bryte med familien, skal få god oppfølging til å takle
et nytt liv.
Regjeringens strategi Barn som lever i
fattigdom (2015 – 2017) har hatt som formål å forebygge at
fattigdom går i arv og å dempe negative konsekvenser for barn og
unge som opplever fattigdom, og omfattet tiltak under en rekke departementers
ansvarsområder.