Jeg viser til brev av 28.2. 2018 der arbeids- og sosialkomiteen ber om min vurdering av forslag i dokument 8:132 S (2017-2018) fra stortingsrepresentantene Hadia Tajik, Arild Grande, Lise Chistoffersen, Eigil Knutsen, Svein Roald Hansen, Eirik Sivertsen og Rigmor Aasrud.

Alle forslagene tar opp spørsmål på områder hvor regjeringen har allerede har igangsatt eller varslet nye tiltak og som jeg vil redegjøre for under det enkelte spørsmål.

Representantforslaget inneholder fem konkrete forslag med bakgrunn i en rapport fra Proba Samfunnsanalyse om økning i sosialhjelpsutgiftene de siste årene. Spørsmål 3 gjelder tiltak også på Kunnskapsdepartementets område, og her er svaret gitt i samråd med dette departementet.

1. Stortinget ber regjeringen fremme en egen sak med vurdering av hvordan en rett og plikt til aktivitet for alle mottakere av økonomisk sosialhjelp kan utformes

Økonomisk stønad er en av fem individuelle tjenester som er regulert i sosialtjenesteloven. Tjenestene er behovsbaserte rettigheter som forutsetter at det gjøres konkrete og individuelle vurderinger.

Personer som ikke kan forsørge seg selv gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad, jf. sosialtjenesteloven § 18.

Stønaden er forutsatt å dekke kortvarige behov for inntektssikring inntil mottakeren er selvhjulpen. Hvordan dette kan oppnås, vil avhenge av den enkeltes muligheter, ressurser og begrensninger. Det kan være aktuelt å sette inn andre tjenester etter loven – som råd og veiledning og individuell plan – i stedet for eller i tillegg til økonomisk stønad for å støtte opp under den enkeltes mulighet til å bli selvhjulpen.

Det kan etter sosialtjenesteloven § 20 stilles vilkår ved tildeling av økonomisk stønad. Vilkårene skal ha nær sammenheng med vedtaket og fremme formålet om hjelp til selvhjelp.

En studie fra Proba samfunnsanalyse i 2013¹ viste at det var store variasjoner mellom kommunene når det gjelder bruk av vilkår og oppfølging hvis vilkår blir stilt. Et ønske om økt bruk av vilkår om aktivitet og mer lik praksis for sosialhjelpsmottakere, var bakgrunnen for at Stortinget etter forslag fra regjeringen 7.april 2015 vedtok å innføre en plikt for kommunene til å stille vilkår om aktivitet ved tildeling av økonomisk stønad, jf. Innst. 208 L (2014–2015), jf. Prop. 39 L (2014–2015). Det følger av stortingsvedtaket at lovendringen ikke skal iverksettes før kommunene blir kompensert for eventuelle merkostnader lovendringen medfører.

Formålet med en lovfestet aktivitetsplikt er å styrke den enkeltes muligheter for å komme i arbeid og bli selvforsørget. Plikten innebærer at alle stønadsmottakere, som er i stand til det, skal delta i arbeidsrettede aktiviteter. Når det foreligger tungtveiende grunner, kan det gjøres unntak fra aktivitetsplikten. Plikten innebærer at kommunen må kunne tilby både lavterskel aktivitetstiltak for personer som har arbeid som et langsiktig, men usikkert mål, og arbeidsrettede aktiviteter for personer som har arbeidsevne, men har behov for å vedlikeholde kompetanse i påvente av arbeidstilbud. Mellom disse ytterpunktene vil det være behov for ulike grader av tilretteleggende og kompetansehevende tiltak eller kvalifiserende aktivitetstiltak, som må tilpasses individuelt.

I følge lovproposisjonen skal det ved enhver søknad om økonomisk stønad foretas en individuell vurdering av om det skal stilles vilkår om aktivitet, herunder om stønadsmottakerens situasjon er slik at det ikke skal stilles aktivitetskrav. Det skal også tas stilling til hvilken aktivitet som eventuelt vil være hensiktsmessig for å styrke vedkommendes muligheter for å få arbeid. Vurderingene skal dokumenteres som en del av saksbehandlingen. Kommunen vil måtte ha rutiner og internkontroll som sikrer dette. Den eller de aktivitetene det stilles vilkår om, skal begrunnes og fremgå av vedtaket. Fastsetting av vilkår, fastsetting av aktivitet og varigheten av vilkåret kan påklages til fylkesmannen.

I de tilfellene kommunen vurderer at det ikke skal stilles vilkår om aktivitet, skal dette derimot ikke begrunnes i selve vedtaket, jf. Prop. 39 L (2014–2015) punkt 6.6.3. Departementet foreslo opprinnelig i sitt høringsnotat at en beslutning om ikke å stille vilkår om aktivitet skulle begrunnes. Under høringen kom det imidlertid frem at en del høringsinstanser som gikk imot forslaget, begrunnet dette med at det ville medføre økt byråkrati og mindre fleksibilitet i oppgaveløsningen. Argumentet fra kommunene om at forslaget ville medføre mer byråkrati var i hovedsak knyttet til saksbehandlingen. Kommunene fryktet at en plikt til å vurdere aktivitet ved tildeling av økonomisk stønad ville medføre en lang og omstendelig saksbehandling. Dette gjaldt særlig forslaget om en plikt til å begrunne unntak fra aktivitetsplikt der kommunene vurderer at det foreligger tungtveiende grunner mot det. Regjeringens lovforslag om aktivitetsplikt ble vedtatt av Stortinget, jf. Innst. 208 L (2014–2015).

Kommunens plikt til å stille vilkår om aktivitet må ses i sammenheng med retten til brukermedvirkning, som er en grunnleggende forutsetning for alle tjenester etter sosialtjenesteloven. Denne retten innebærer at tjenestemottakeren ut fra sine forutsetninger aktivt skal gis mulighet til å bidra til å utforme tjenestetilbudet. I tråd med dette er det fremhevet i Prop. 39 L (2014–2015) at det er viktig at stønadsmottakerens behov, synspunkter og ønsker tas med i vurderingen av om det skal stilles vilkår og hvilke aktiviteter det eventuelt skal kreves deltakelse i.

Regjeringens vurdering er at det er spesielt viktig å hjelpe unge ut av en passiv tilværelse. Kommuner som har erfaringer med å stille vilkår om aktivitet, kan vise til gode resultater, og da særlig for unge sosialhjelpsmottakere. Dette var bakgrunnen for at regjeringen høsten 2016 foreslo, og fikk Stortingets tilslutning til, at det i første omgang innføres en aktivitetsplikt for mottakere av økonomisk stønad under 30 år. Det ble i statsbudsjettet for 2017 satt av 60 mill. kroner til formålet, og vedtaket trådte i kraft 1.1. 2017.

Stortingsflertallet sa i en flertallsmerknad i Innst. 111 L (2016–2017) at man forventer at regjeringen følger opp med en utvidelse av aktivitetsplikten til å gjelde uavhengig av mottakerens alder, i tråd med Stortingets tidligere vedtak.

Arbeids- og sosialdepartementet viser i Prop.1 S (2017–2018) til at man vil følge opp dette blant annet ved at aktivitetsplikten for mottakere under 30 år skal evalueres. Denne evalueringen og erfaringene med aktivitetsplikt for mottakere under 30 år vil utgjøre et viktig grunnlag for vurdering av videre oppfølging.

Institutt for samfunnsforskning (ISF) er nylig tildelt oppdraget som evaluator, og skal levere flere underveis- og delrapporter før en sluttrapport i oktober 2020. Evalueringen skal blant annet gi svar på spørsmål om hvilke aktiviteter som tilbys ved vilkår om aktivitet og om aktivitetene støtter opp under formålet med aktivitetsplikten, om aktivitetsplikten bidrar til økt overgang til arbeid og utdanning, og om aktivitetsplikten medfører utilsiktede konsekvenser.

Når resultatene fra denne evalueringen foreligger, vil regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en vurdering og forslag til videre oppfølging. I den forbindelse kan det være aktuelt å også vurdere om den lovfestede plikten for kommunene til å stille vilkår om aktivitet bør utvides til også å være en rett til aktivitet, i hvert fall dersom evalueringen eller annen kunnskap skulle tilsi at det kan være hensiktsmessig.

2.Stortinget ber regjeringen i utarbeidelse av aktivitetsretten spesielt legge vekt på behovet for rask vurdering av hvilke aktiviteter som kan bidra til et arbeidsrettet løp, og etablere en rett til tett oppfølging av de aktivitetene som settes i gang.

Økonomisk stønad er en behovsbasert rettighet for de som fyller vilkårene som loven stiller. Stønaden er tenkt som en midlertidig inntektssikring og skal bidra til å gjøre den enkelte selvhjulpen. Rask vurdering av hvilke aktiviteter og tiltak som kan bidra til selvhjulpenhet er i denne sammenheng viktig, likeledes tett oppfølging av aktiviteter og tiltak som settes i gang. For noen vil arbeid være et mål som kan nås i løpet av forholdsvis kort tid, for andre et mer langsiktig og usikkert mål.

Arbeids- og velferdsdirektoratet jobber systematisk med å forbedre og forenkle en helhetlig arbeidsrettet oppfølgingsmetodikk for alle brukere av NAV-kontoret som ønsker eller trenger bistand for å skaffe eller beholde arbeid, uavhengig av hvilke ytelser brukeren eventuelt mottar. Til grunn for metodikken ligger NAV-loven § 14a om behovs- og arbeidsevnevurderinger. Oppfølgingsmetodikken innebærer blant annet å foreta helhetlig kartlegging og avklaring av brukerens ressurser og hindringer, finne riktige tiltak, tjenester og virkemidler for den enkelte, og koble på og samarbeide med andre aktuelle aktører, der det er aktuelt, for å få til rask overgang til arbeid og aktivitet. Jeg viser for øvrig til svar på spørsmål 1.

3.Stortinget ber regjeringen styrke bruken av kvalifiseringsprogram, Jobbsjansen og individuell jobbstøtte samt understreke retten til individuell plan

Kvalifiseringsprogrammet er innrettet mot personer i yrkesaktiv alder med vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne og ingen eller svært begrensede ytelser til livsopphold etter folketrygdloven eller arbeidsmarkedsloven. Formålet med programmet er å bidra til at flere i målgruppen kommer i arbeid.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har de siste årene sammen med fylkesmennene gjennomført en rekke tiltak å gjøre kvalifiseringsprogrammet tilgjengelig for alle i målgruppen og tilrettelegge for god kvalitet i programmene som tilbys og god oppfølging. Blant disse tiltakene er tilbud om veiledning til NAV-kontorene og årlige samlinger for NAV-ledere samt årlige samlinger for veiledere på fylkesnivå. Kvalifiseringsprogrammet er også tema i møtene mellom NAV Fylke, KS og rådmannsutvalg.

Arbeids- og sosialdepartementet har i Prop 1 S (20172018) vist til at arbeidet for å gjøre kvalifiseringsprogrammet tilgjengelig for alle i målgruppen og tilrettelegge for individuelt tilpassede program, brukermedvirkning og god oppfølging, videreføres i 2018. Departementet har også her varslet at man vil foreta en gjennomgang av regelverket og erfaringer med kvalifiseringsprogrammet for å vurdere om det er behov for endringer for å øke deltakelsen i programmet. Et høringsnotat med forslag til enkelte endringer i regelverket for kvalifiseringsprogrammet, blant annet knyttet til varighet, mulighet for å delta i et nytt program på et senere tidspunkt og mulighet for å gjennomføre utdanning, opplæring og læretid innenfor programmet, vil bli sendt ut før påske.

Jobbsjansen er utarbeidet etter modell av introduksjonsordningen, og er en videreføring av forsøksordningen Ny Sjanse som startet opp i 2005. For at flere grupper skal få styrkede kvalifikasjoner for å delta i arbeidslivet, bedre ferdigheter i norsk og bedre innsikt i norsk samfunnsliv ble Jobbsjansen endret fra 2017 ved at ordningen ble delt i tre deler med tre ulike målgrupper, jf. Meld. St. 30 (2015-2016) Fra mottak til arbeidsliv – En effektiv integreringspolitikk. Innsatsen for hjemmeværende innvandrerkvinner som ikke mottar sosialhjelp ble videreført gjennom Jobbsjansen del A. Gjennom Jobbsjansen del B kan skoleeiere søke om prosjektmidler for å tilby mer grunnskoleopplæring til ungdom slik at flere blir i stand til å fullføre videregående opplæring. Jobbsjansen del C åpner for forsøk med lengre programtid for deltakere i introduksjonsprogrammet.

Regjeringen har styrket arbeidet med Jobbsjansen i 2018. I statsbudsjettet er det bevilget 120 mill. kroner til ordningen, noe som er en økning på 20 mill. kroner fra 2017. I anmodningsvedtak nr. 441.10 ba Stortinget regjeringen om å videreføre satsingen på Jobbsjansen, spesielt rettet mot innvandrerkvinner, inntil en eventuell evaluering har funnet sted. IMDi fikk i februar 2017 i oppdrag å få gjennomført en evaluering av Jobbsjansen, og Ideas2evidence er tildelt oppdraget. Evalueringen skal omfatte Ny sjanse/ Jobbsjansen t.o.m. 2016 og ny innretning fra 2017. Evalueringen er tredelt, og består av en kunnskapsoppsummering av ordningen fra 2005-2016, en følgeevaluering av den nye innretningen av ordningen og årlig resultatrapportering fra prosjektene. Sluttrapporten for hele oppdraget skal oversendes Kunnskapsdepartementet innen 31.12.19. Ideas2evidence har foreløpig levert to delrapporter, og IMDi følger opp funnene i disse.

Individuell jobbstøtte er knyttet til metoden Individual Placement and Support (IPS), som er basert på at personer med psykiske helseproblemer kommer raskt ut i arbeid med bistand fra en jobbspesialist fra Arbeids- og velferdsetaten, og får psykisk behandling parallelt med bistanden knyttet til arbeid. Metoden legger vekt på arbeid tidlig i utrednings- og behandlingsprosessen. Psykisk behandling fra helsetjenesten skal være en integrert del av oppfølgingen til ordinært arbeid og i oppfølgingen knyttet til jobbfastholdelse.

Innsatsen med individuell jobbstøtte utvides i 2018 gjennom tilskuddsmidler til nye satsinger fra Helsedirektoratet. Videre sikres drift av innsatsen gjennom omdisponerte tiltaksmidler fra Arbeids- og velferdsetaten. Arbeids- og velferdsdirektoratet finansierer opplæring og kurs for ansatte i IPS-prosjektene/organisasjonene.

Det er om lag 150 jobbspesialister i dag som er tilknyttet helseteam, og det legges opp til at dette antallet skal øke i løpet av 2018. I 2018 har Arbeids- og velferdsetaten en fullmakt til å omdisponere inntil 200 mill. kroner fra budsjettposten for arbeidsmarkedstiltak til etatens driftspost slik at etaten som et alternativ til kjøp av oppfølgingstiltak kan tilby oppfølgingstjenester i etatens egen regi. Helsedirektoratet gir om lag 40 mill. kroner i tilskuddsmidler til nye satsinger. I tillegg brukes noe egenfinansiering lokalt over driftsbudsjett eller ved bruk av andre tilskuddsordninger, eksempelvis fra Fylkesmannen.

For å sikre god kvalitet i tjenestene har Arbeids- og velferdsdirektoratet opprettet fire regionale ressurssentre for innsatsen med individuell jobbstøtte. Videre har etaten etablert metodeveiledere og regelmessige kvalitetsevalueringer som skal legge til rette for at tjenestene utvikles i tråd med kunnskapsbasert metode for oppfølging.

Individuell plan er regulert som en rettighet i flere lovverk, herunder i sosialtjenesteloven § 28 som definerer en rett til å få utarbeidet en individuell plan for den som har behov for langvarige og koordinerte tjenester. Planen skal utformes sammen med tjenestemottakeren. Arbeids- og velferdsdirektoratet gir i rundskriv til loven, jf. hovednr. 35, veiledning i hvordan denne bestemmelsen skal forstås.

Et eksempel på initiativ for å legge til rette for bruk av individuell plan er et samarbeid mellom Arbeids- og velferdsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Helsedirektoratet, Husbanken og Kriminalomsorgsdirektoratet knyttet til oppfølgingen av strategien Bolig for velferd. Direktoratene samarbeider om å utarbeide informasjon om individuell plan på nettstedet Veiviseren.no. En målsetting med prosjektet er å bygge ned barrierer og vise at individuell plan er en del av et helhetlig tjenestetilbud og et godt verktøy for tjenestemottaker.

4. Stortinget ber regjeringen øke handlefriheten til ansatte i NAV, slik at de kan lage individuelle planer for tilbakemelding til arbeidslivet basert på brukerens forutsetninger

Økt handlingsrom for NAV-kontorene handler i stor grad om at kommune og stat på lokalt nivå kan gi tjenester til brukerne utfra felles mål og forventninger og dermed utnytte kommunale og statlige virkemidler mer koordinert til beste for den enkelte bruker.

Regjeringen presenterte i Meld. St. 33 (2015–2016) NAV i en ny tid – for arbeid og aktivitet tre hovedlinjer for videreutvikling av arbeids- og velferdsforvaltningen:

• styrke og videreutvikle de arbeidsrettede tjenestene både for arbeidsgivere og arbeidssøkere

• sikre utvikling av mer brukerrettede tjenester som er effektive, målrettede og bidrar til gode opplevelser for brukerne av NAV-kontoret

• gi NAV-kontorene økt myndighet og handlefrihet

Stortingsmeldingen drøfter også hvordan partnerskapet mellom stat og kommune i NAV-kontoret kan utvikles slik at det bidrar til bedre måloppnåelse i arbeids- og velferdsforvaltningen.

Blant tiltakene for økt myndighet og handlefrihet for NAV-kontoret er videreutvikling av styringsmodellen for arbeidsmarkedstiltak i en retning som i større grad vektlegger kvaliteten på tiltaksplasser og resultater for arbeidssøkere og mindre på telling av gjennomførte aktiviteter.

Arbeids- og velferdsetaten er også i gang med å utvikle systemløsninger som bidrar til å forenkle og forbedre muligheten for de ansatte ved NAV-kontorene til å drive individuell oppfølging. Fra desember 2017 har blant annet brukere som registrerer seg som arbeidssøkere fått tilgang til en digital aktivitetsplan. Aktivitetsplanen skal bidra til tilpasset individuell innsats og bedre samordning av tjenester overfor brukere. Brukerne får dette verktøyet mulighet til å kommunisere enklere og etter behov med veileder i NAV-kontoret. De ansatte får mulighet til å følge opp brukere i tråd med individuelle behov for bistand og koordinering.

5.Stortinget ber regjeringen styrke den helhetlige oppfølgingen mellom de ulike delene av NAV-kontorene, og mellom NAV og andre deler av velferdsapparatet, herunder tilpasset oppfølging, boligsosiale tiltak, rusomsorg, helsetjenester eller barneverntjenester

Som oppfølging av Meld. St. 33 (2015–2016) er det igangsatt flere konkrete tiltak og utredningsprosesser. I 2017 leverte en arbeidsgruppe bestående av deltakere fra Arbeids- og velferdsetaten, kommunesektoren og det sentrale brukerutvalget i NAV rapporten Utvikling av NAV- kontor – større handlingsrom og ansvar som anbefaler tiltak for å følge opp retningsvalg og tiltak i stortingsmeldingen. Det arbeides også med konkrete tiltak både på sentralt, regionalt og lokalt nivå for å styrke partnerskapet mellom stat og kommune i NAV-kontoret, slik at NAV-kontoret har større muligheter for å disponere sine ressurser ut fra lokale forhold og oppdatert kunnskapsgrunnlag.

Mange av dagens samfunnsutfordringer har sammensatte årsaker og krever således løsninger på tvers av fag- og politikkområder. Regjeringen har de siste årene iverksatt en rekke satsinger som skal bidra til bedre koordinering av statlige virkemidler innenfor ulike sektorer og bedre samarbeid på tvers mellom ulike deler av velferdsapparatet, herunder NAV-kontoret. Blant disse kan nevnes strategien Bolig for velferd (2014–2020) som skal samle og målrette den offentlige innsatsen overfor vanskeligstilte på boligmarkedet. Strategien skal styrke samarbeid gjennom tydeliggjøring av ansvar, oppgaver og forventninger i det boligsosiale arbeidet. Den skal også sikre en mer helhetlig bruk av de statlige virkemidlene slik at de i større grad bidrar til at vanskeligstilte på boligmarkedet får en varig og stabil bosituasjon.

Andre eksempler er 0-24 samarbeidet som skal avdekke felles utfordringer og hindringer og fremme samordning av tiltak, virkemidler og tjenester for bedre oppfølging av utsatte barn og unge under 24 år. Det overordnende målet for samarbeidet er å få flere til å fullføre videregående opplæring som grunnlag for varig tilknytning til arbeidslivet. Nasjonal strategi for samordnet tilbakeføring etter gjennomført straff 2017–2021 Redusert tilbakefall til ny kriminalitet skal sikre godt samarbeid mellom kriminalomsorgen og helsetjenestene, arbeids- og velferdsforvaltningen, utdanningssektoren og kommunene. Gjennom oppfølging av den enkelte og samarbeid mellom instansene skapes muligheter for positiv utvikling under soning og for å forebygge glipp i forbindelse med løslatelse. Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel legger opp til en koordinert innsats mot menneskehandel, der offentlige myndigheter og frivillige organisasjoner jobber sammen for å stoppe overgrepene og verne ofrene. De involverte myndighetene skal samarbeide med hverandre og med aktuelle støtteorganisasjoner for å sikre at ofre identifiseres og at ofrene får bistand med fysisk, psykisk og sosial restitusjon. Handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (2017-2020) retter seg mot alle som berøres av tematikken negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, og da særlig ansatte i hjelpetilbudene, beslutningstakere og frivillige organisasjoner. Regjeringen vil sørge for at rettsvernet til den enkelte blir styrket, og at den forebyggende innsatsen blir forsterket. De som ikke ser noen annen utvei enn å bryte med familien, skal få god oppfølging til å takle et nytt liv.

Regjeringens strategi Barn som lever i fattigdom (2015 – 2017) har hatt som formål å forebygge at fattigdom går i arv og å dempe negative konsekvenser for barn og unge som opplever fattigdom, og omfattet tiltak under en rekke departementers ansvarsområder.