1.5.3.4 Om reaksjonen er straff
Høringsinstansene
har ulike synspunkter når det gjelder vurderingen av om reaksjonen
er straff eller ikke. Departementet holder fast ved konklusjonen
om at tap av statsborgerskap etter forslaget til ny § 26 b ikke
er straff verken i EMKs eller Grunnlovens forstand.
Straffebegrepet
i EMK artikkel 6 (rettferdig rettergang) er vesentlig videre enn
straffebegrepet etter intern norsk rett.
Departementet kjenner
ikke til EMD-praksis som vurderer om tap av statsborgerskap av hensyn
til grunnleggende nasjonale interesser er å regne som straff i EMKs
forstand. EMD-dommer om avslag på statsborgerskap, utvisning og
nektelse av opphold gir imidlertid veiledning til hvordan EMD ville
vurdere spørsmålet. Se nærmere vurderinger i proposisjonen.
Bestemmelsen om
tap av statsborgerskap av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser
er ment som et tiltak for å trygge nasjonens sikkerhet. Formålet
med hjemmelen er altså ikke å straffe handlinger som har blitt begått,
men er å regne som tiltak for å ivareta nasjonens grunnleggende
interesser. Dette indikerer at tap av statsborgerskap etter forslaget
i dette høringsbrevet ikke er straff i EMKs forstand.
Høyesterett har
uttalt at dersom det forutsettes en skyldkonstatering, trekker dette
i retning av at sanksjonen er straff (Rt. 2012 s. 1051). Departementet
påpeker at det ikke forutsettes noen skyldkonstatering for et straffbart
forhold etter forslaget til ny § 26 b, slik det gjøres etter forslaget
til ny § 26 a. Departementets vurdering er at hjemmelen verken har
karakter av å være straff eller formål om straff.
I en sak for Høyesterett
(Rt. 2015 s. 921) går det frem at et tiltak kan være straff selv
om det ikke gjelder et strafferettslig beviskrav for at en viss
handling er begått.
Når formålet er
å sikre tredjepersoner fra fare, taler det mot at normen har straffekarakter.
Formålet med bestemmelsen som foreslås her, er å sikre Norge mot potensielt
farlige personer og å sikre at det norske statsborgerskapet ikke
kan brukes som et verktøy for å skade Norges interesser. Tiltaket
er ikke rettet mot den enkelte person, og meningen er ikke å straffe
vedkommende. Tiltaket iverksettes av hensyn til grunnleggende nasjonale
interesser.
Departementets vurdering
er etter dette at normen ikke har strafferettslig preg.
Når det gjelder
innholdet og alvoret av reaksjonen, mener departementet at det å
bli fratatt norsk statsborgerskap er alvorlig.
Generelt vil negative
vedtak etter utlendingsloven eller statsborgerloven, for eksempel
tap av statsborgerskap på andre lovbestemte grunnlag, utvisning,
nektelse av oppholdstillatelse, nektelse av asyl mv., regelmessig
virke sterkt inngripende for den enkelte. Alvorlighetsgraden ved
slike reaksjoner har likevel ikke medført at reaksjonene anses å
utgjøre straff etter EMK artikkel 6.
Departementet bemerker
at tap av statsborgerskap allerede er et etablert administrativt
tiltak. Departementet understreker at det i den konkrete sak vil
være tale om personer med et dobbelt statsborgerskap, med presumptiv
tilknytning til et annet land enn Norge, idet Norge er traktatrettslig
forpliktet til ikke å gjøre noen statsløse. Det vil videre være
tale om personer som gjennom sine handlinger har lagt for dagen
et motsetningsforhold til norske interesser, slik at det ikke uten
videre kan legges til grunn at det i den konkrete sak vil oppleves
inngripende for den enkelte å miste statsborgerskapet til landet.
Forholdet til vedkommendes eventuelle familie i riket vil ivaretas
gjennom EMK artikkel 8 og forholdsmessighetsvurderingen som skal
gjøres ved avgjørelse av om tap av statsborgerskap skal vedtas.
Samlet sett vurderer
departementet det slik at heller ikke reaksjonens potensielle alvor
vil bringe tap av statsborgerskap på nevnte grunnlag innenfor strafferettens
sfære.
EMD har understreket
at de alternative Engel-kriteriene ikke utelukker en kumulativ tilnærming
der separate analyser av det enkelte kriterium ikke gjør det mulig
å nå en entydig konklusjon om det foreligger straff. Departementet
mener at heller ikke en slik samlet vurdering medfører at et vedtak
om tap av statsborgerskap av hensyn til grunnleggende nasjonale
interesser utgjør straff i EMKs forstand.
Grunnloven har et
snevrere straffebegrep enn EMK. På bakgrunn av dette vurderer departementet
at tap av statsborgerskap av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser
heller ikke er straff i henhold til Grunnloven § 96.
Som følge av denne
konklusjonen kan tap av statsborgerskap vedtas administrativt i
disse tilfellene. Videre kan en person som blir fratatt statsborgerskapet
etter § 26 b, straffes senere, på bakgrunn av de samme handlingene
som førte til tap av statsborgerskap, uten at dette utgjør dobbeltstraff.
Tap av statsborgerskap kan også vedtas administrativt etter § 26 b
når det tidligere har vært gjennomført straffesak, men personen
ikke ble idømt tap av statsborgerskap. Departementet opprettholder
forslaget om at tap av statsborgerskap kan vedtas administrativt
av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser. Det vises til
§ 26 b i lovutkastet.