Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Arild Grande, Svein Roald Hansen og Hadia Tajik,
fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Eli Wathne, fra
Fremskrittspartiet, Atle Simonsen og lederen Erlend Wiborg, fra
Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, og fra Sosialistisk Venstreparti,
Solfrid Lerbrekk, viser til Representantforslag 57 S (2017–2018)
fra stortingsrepresentantene Sigrid Simensen Ilsøy, Heidi Grini,
Nils T. Bjørke og Åslaug Sem-Jakobsen om forbedringer av hjelpemiddelformidlingen.
Komiteen viser til at hjelpemidler
er gjenstander eller tiltak som skal redusere praktiske problemer
for personer med nedsatt funksjonsevne. Hjelpemiddelordningen er
finansiert gjennom folketrygden. Utdeling av hjelpemidler er nødvendig
for å sikre at folk skal kunne leve et mest mulig, eller helt, selvstendig
liv. Det er bred politisk enighet om at flest mulig skal kunne leve og
bo selvstendig og bo hjemme lengst mulig. Regjeringen Solberg skriver
i Prop. 1 S (2017–2018) at «det norske hjelpemiddelsystemet er vurdert
å være verdensledende».
Komiteen ser at dagens hjelpemiddelordning kan
forbedres, blant annet ved å styrke kommunenes kompetanse og kapasitet
på dette området.
Komiteen viser til Arbeids-
og velferdsdirektoratets prognoser om at antall brukere på hjelpemiddelområdet
vil øke betydelig i årene som kommer. Den største utfordringen er
kanskje tiden det tar fra et behov for hjelpemidler/tilrettelegging
oppstår, til dette er mottatt. I tillegg kommer manglende informasjon
– både om søknadsprosessen og tilgjengelige hjelpemidler/tilretteleggingstiltak.
Komiteen viser til rapporten
«En mer effektiv og fremtidsrettet hjelpemiddelformidling – for
økt deltakelse og mestring» fra februar 2017. Rapporten ble levert
av et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg ledet av professor Arild
Hervik. Utvalget vurderte behovet for endringer i hjelpemiddelpolitikken
for å møte fremtidens utfordringer – blant annet som følge av flere
eldre.
Utvalget viser til
at undersøkelser også indikerer at det er ulike tilbud avhengig
av hvor i landet man er bosatt, med ulik praktisering av regelverk
og rutiner. Gitt en aldrende befolkning er det viktig at kommunene prioriterer
hjelpemiddelområdet høyere i tiden fremover og legger et helhetlig
tjenesteperspektiv til grunn for sitt arbeid. Kommunene må derfor
stimuleres til å ansette flere ergoterapeuter slik Stortinget har
vedtatt.
Komiteen viser til den samfunnsøkonomiske analysen
av hjelpemidler som Norges Handikapforbund, Norsk Ergoterapeutforbund
og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon fikk utarbeidet av Menon Economics
i mai 2017 (http://www.nhf.no/arkiv/hoye-kostnader-ved-a-flytte-bolighjelpemidler-til-kommunene).
Hovedbudskapet i rapporten viser at hjelpemidler og dagens modell
gir samfunnsøkonomisk gevinst. Funksjonshemmede kan leve aktive
liv, bo selvstendig og delta i utdanning og arbeid. Alternativet
til en helhetlig og forutsigbar hjelpemiddelordning vil være passivitet,
økt personhjelp og institusjon, noe som verken tjener funksjonshemmede
eller samfunnet.
Komiteen ser i likhet med utvalget
et stort behov for at det utvikles bedre IKT-løsninger på hjelpemiddelområdet,
både for å bedre samhandlingen mellom stat og kommune og for å ivareta
brukernes informasjons- og medvirkningsbehov på en bedre måte. Utviklingen av
bedre IKT-løsninger må ha som mål å gi en forenklet og forbedret
forvaltning, bedre kostnadskontroll, raskere levering, bedre faglig
samhandling, sterkere brukermedvirkning, selvbetjeningsløsninger
og muligheter for innsyn i egen sak.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser i den forbindelse til Stortingets vedtak ved behandlingen
av statsbudsjettet for 2018, der Stortingets flertall vedtok å be
regjeringen skrinlegge planene om å overføre ansvaret for hjelpemidler
fra stat til kommune.
Flertallet viser i den forbindelse
til behovet for å styrke ordningen med syns- og hørselskontakter
i kommunene og en større vekt på likemannsarbeidet i regi av frivillige
organisasjoner.
Flertallet viser til at en
av flaskehalsene i hjelpemiddelformidlingen er mangel på god elektronisk
samhandling og digital informasjonsdeling, spesielt en god flyt
i søknadsprosesser fra behov for hjelpemiddel er klart, til hjelpemiddelet
er på plass og i bruk. Forbedringer av IKT-systemet haster derfor
og vil effektivisere formidlingen. Flertallet mener denne søknadsprosessen
må forenkles, digitaliseres og automatiseres for å redusere tid
den som brukes på saksbehandling.
Flertallet viser til forslag
4 i representantforslaget om videreutvikling av ordningen med brukerpass. Flertallet vil
vise til at brukerpassordningen er viktig for funksjonshemmede,
men i liten grad tilbys av hjelpemiddelsentralene. Flertallet mener ordningen
må revitaliseres, slik at brukerpasset får den funksjonen det var
tiltenkt og når ut til målgruppene. De nasjonale retningslinjene
må respekteres og implementeres.
Flertallet er opptatt av at
finansiering av og rettigheter til alle hjelpemidler fortsatt skal
være statens og folketrygdens ansvar, da dette sikrer brukerne et
universelt, helhetlig og likeverdig tilbud uansett hvor de bor i landet.
Det tjener samfunnet godt å investere i helt nødvendige hjelpemidler.
Ved fortsatt å forankre retten til hjelpemidler og finansieringen
av disse i folketrygdloven som i dag blir ikke denne rettigheten
avhengig av budsjettdekning i kommunene.
Flertallet viser til at å opprettholde
hjelpemidlene som statene og folketrygdens ansvar er viktig for
å nå politiske mål om selvstendige liv, likestilling, likebehandling
og deltakelse i samfunnet.
Flertallet fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
viser til Stortingets vedtak av 15. desember 2017 om å skrinlegge
planene om å overføre ansvaret for hjelpemidler fra stat til kommune
og ber regjeringen sørge for at de som har behov for hjelpemidler,
sikres et helhetlig og likeverdig tilbud framover, herunder en utlånsordning
slik som i dag.»
«Stortinget
ber regjeringen sørge for forbedringer i bestillingsordningen for
hjelpemidler ved å forenkle administrative rutiner, gjennomgå sortimentet
som inngår i ordningen, samt etablere flere eksterne lagre av statlige
hjelpemidler i kommunene. Brukere og kommuner må sikres enklere
tilgang til et bredt produktspekter med gode løsningsmuligheter.»
«Stortinget
ber regjeringen iverksette arbeidet med å utvikle bedre IKT-løsninger
på hjelpemiddelområdet slik at samhandlingen mellom brukere, kommune
og stat blir mer smidig, bestillingsordningen styrkes og bruken
av lokale lagre øker.»
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at ordningen med brukerpass videreutvikles
og styrkes for å korte ned saksbehandlingstiden og bedre brukermedvirkningen
i hjelpemiddelformidlingen. Brukerpassordningen skal være en del
av tilbudet ved alle hjelpemiddelsentralene.»
«Stortinget
ber regjeringen sørge for tydelig definerte prosesser som sikrer
god informasjon og forutsigbarhet for brukere som har behov for
hjelpemidler.»
«Stortinget
ber regjeringen medvirke til at kommunenes fagkompetanse om hjelpemidler
og kapasitet i førstelinjen øker, ved å bidra til at kommunene kan
ansette flere ergoterapeuter. I tillegg ber Stortinget regjeringen
vurdere hvordan likemannsarbeidet i regi av frivillige organisasjoner
kan styrkes, herunder som et bidrag til en styrking av kompetansen
hos de kommunale syns- og hørselskontaktene.»
«Stortinget
ber regjeringen legge føringer for Arbeids- og sosialdepartementets
varslede evaluering av høreapparater og ortopediske hjelpemidler,
jf. Prop. 1 S (2017–2018). Denne må særlig vektlegge kvalitet og
nytte for brukerne og samfunnet og forutsette en fortsatt forankring
i folketrygden når det gjelder rettigheter og finansiering.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet mener hjelpemidler og tilrettelegging
er sentrale tiltak for å sikre selvstendige liv, likestilling, likebehandling
og deltakelse i samfunnet. Derfor er det viktig å ta utgangspunkt
i brukerens behov, i tillegg til å yte tjenesten så effektivt og
ressursøkonomisk som mulig. Å investere i nødvendige hjelpemidler
er både et gode for den enkelte bruker og god samfunnsøkonomi.
Disse medlemmer viser til rapporten
«En mer effektiv og fremtidsrettet hjelpemiddelformidling – for økt
deltakelse og mestring», lagt frem av Hervik-utvalget i 2017, som
mente kommunene burde få et større ansvar for enkle og høyfrekvente
hjelpemidler. Utvalget understreket viktigheten av å sette kommunene
i stand til å møte brukeren, utrede behov og effektivt sørge for nødvendige
hjelpemidler som sikrer deltakelse, selvhjulpenhet og mestring.
Disse medlemmer mener at en
passiv hjelpemiddelpolitikk kan føre til større behov for andre
hjelpetiltak som igjen gjør brukeren mindre i stand til å være selvhjulpen.
Det vil føre til at samfunnet må investere i dyrere tiltak som økt
behov for personlig bistand eller institusjonsinnleggelse. Derfor
har kommuner et sterkt insentiv til å sørge for at effektiv hjelpemiddelformidling
tilpasset brukerens behov er høyt prioritert. Dette vil bli enda
viktigere med en aldrende befolkning.
Disse medlemmer viser til at
kommunene gjennom bestillingsordningen allerede i dag nærmest forvalter
enkle og høyfrekvente hjelpemidler fullt ut. Det er også kommunene
som i dag har ansvaret for å vurdere hva slags behov brukerne har.
Enkle og høyfrekvente hjelpemidler bestilles rett fra kommunene
ut fra kommunenes vurdering av brukerens behov. Hjelpemiddelsentralene
er ikke inne i vurderingen av hva brukeren har behov for i disse
sakene, men er et ressurs- og kompetansesenter på andrelinjenivå.
De understøtter kommunene i formidling av hjelpemidler der kommunenes
kompetanse ikke strekker til.
Disse medlemmer mener at økt
ansvar til kommunene ikke bare vil føre til økt fokus på dette feltet, men
også sette det i sammenheng med andre tjenester kommunene i dag
har ansvaret for å tilby. Det kan bidra til at brukerne får bedre
og mer individuelt tilpassede tjenester. Kommunene vil generelt
ha sterke økonomiske insentiver til å gi disse hjelpemidlene, da
alternativkostnaden vil være langt høyere. Tildeling av hjelpemidler
som dusjkrakk, rullator, toalettforhøyer o.l er rimelige tiltak
i forhold til å måtte tilby andre og dyrere tjenester som hjemmehjelp.
Dette argumentet er også fremhevet av brukerne selv.
I dag er ansvaret
for hjelpemidler delt mellom stat og kommune, noe som skaper en
byråkratisk og lite effektiv ordning. Kommunene har allerede ansvar
for å tilvise mange enkle hjelpemidler, for eksempel gåstol. Dette
er hjelpemidler som kommunene fint kan ta ansvar for, og sikre at
de brukerne som trenger det raskt kan få tildelt nye hjelpemidler.
Overføringen av ansvaret skal utredes nærmere, med en vurdering
av eventuelle kostnader for kommunene.
Disse medlemmer viser til at
det vil bli langt høyere etterspørsel etter denne typen hjelpemidler grunnet
den store økningen i antall eldre de kommende årene, og at det derfor
også er nødvendig å effektivisere saksbehandlingen av disse hjelpemidlene.
Disse medlemmer viser til at
det også vil være en økning i antallet brukere med behov for mer
avanserte hjelpemidler i tiden som kommer. Derfor er det behov for
å frigjøre ressurser hos hjelpemiddelsentralene til å ha både kapasitet
og kompetanse til å håndtere mer kompliserte saker, som helt naturlig
hører hjemme på et andrelinjenivå og som kommunene vanskelig kan ha
kompetanse på med dagens kommunestruktur.
Disse medlemmer presiserer
at det ikke foreligger planer om å gi kommunene det fulle ansvaret
for stønad til hjelpemidler, verken på kort eller lang sikt.
Disse medlemmer viser til at
kommunene langt på vei allerede har både kompetanse og kapasitet og
forvalter dette på en god måte. I en del kommuner er det manglende
kapasitet på ergoterapeuter, noe som kan bidra til lang ventetid
for å få hjelpemidler. Derfor er det viktig å styrke ergoterapitjenesten
i kommunene, og det må satses på flere ansatte. Ergoterapitjenesten blir
en lovpålagt oppgave for kommunene fra 2020.
Disse medlemmer peker på at
forutsetningen fra regjeringen har vært å videreføre en sterk rett
til disse hjelpemidlene under et kommunalt ansvar gjennom å regulere
det ved lov. Selv om dette ikke lenger vil være hjemlet i folketrygdloven,
er det ingen grunn til å betvile at kommunene vil prioritere å gi
disse hjelpemidlene, jf. alternativkostnaden nevnt ovenfor.
Disse medlemmer viser til at
kommunereformen gir større og sterkere velferdskommuner som er bedre
rustet til å utvikle sine lokalsamfunn og levere gode og likeverdige
tjenester til innbyggerne. Flere oppgaver til kommunene gir økt
makt og myndighet og dermed økt lokalt selvstyre og et bedre velferdstilbud
over hele landet.
Disse medlemmer vil også peke
på at kommunesektoren har fått en sterkere realvekst i sine frie
inntekter under denne regjeringen enn under foregående regjering.
Dette legger til rette for å styrke velferdstjenestene i kommunene.
I kommuneproposisjonen for 2018 la regjeringen opp til en reell
vekst på mellom 4,3 og 5,3 mrd. kroner, jf. Prop. 128 S (2016–2017). Disse medlemmer viser
til at regjeringen i statsbudsjettet følger opp dette og foreslår
en realvekst i samlede inntekter for kommunesektoren på 4,6 mrd.
kroner. Realveksten i frie inntekter anslås til knapt 3,8 mrd. kroner. Dette
vil bidra til å styrke det kommunale velferdstilbudet slik at kommunene
kan tilby bedre og flere tjenester.
Disse medlemmer viser til
at regjeringen fortsetter arbeidet med å fornye, forenkle og forbedre
offentlig sektor. Målet er en enklere hverdag for folk flest, også
for brukere av hjelpemidler. Digitalisering av offentlige tjenester
og arbeidsprosesser skal sørge for at offentlig sektor jobber enklere
og mer effektivt, og at alle innbyggere dermed får gode og enkle
tjenester, herunder også hjelpemidler.