Jeg viser til forslag fra stortingsrepresentantene Audun Lysbakken, Freddy André Øvstegård og Karin Andersen om å sikre et trygt og stabilt barnevern uten profitt. Forslaget ble 2. november oversendt Barne- og likestillingsdepartementet for vurdering.

Både kommunalt og statlig barnevern har over flere år benyttet private aktører til å utføre ulike oppgaver. Brukt på riktig måte, bidrar private aktører til et tilbud med bedre kvalitet og lavere kostnader, sammenlignet med en situasjon med kun offentlige aktører. Det avgjørende for regjeringen er at barn og unge får den hjelpen de trenger. Private aktører bidrar til dette og har over mange år vært en viktig del av barnevernets arbeid.

Departementet har i brev av 20. oktober 2017 til Bufdir gjort nærmere rede for kommunenes adgang til å bruke private på barnevernsområdet. I brevet understreker departementet at kommunene ikke kan delegere eller legge oppgaver som innebærer utøvelse av offentlig myndighet til private aktører. Dette er i samsvar med tidligere uttalelser fra departementet. Videre gir departementet i brevet en relativt detaljert beskrivelse av hva dette innebærer. Departementet gir også en nærmere beskrivelse av hvordan kommunene kan la seg bistå av private aktører ved utførelse av oppgaver som innebærer utøvelse av offentlig myndighet. Departementet understreker blant annet at kommunen må sikre at den har nødvendig kontroll med at oppdraget utføres i samsvar med lov- og regelverk. Det er også en grunnleggende forutsetning at all bistand fra private skjer innenfor faglig forsvarlige rammer. Dette innebærer blant annet at ikke bare barnevernstjenesten, men også private aktører som bistår kommunen, må ha den kompetansen og de faglige kvalifikasjonene som er nødvendige for at kommunen kan ivareta sine lovpålagte oppgaver på en forsvarlig måte.

Departementet understreker i brevet at det ikke alltid vil være praktisk mulig for kommunen å ha den formen for styring og kontroll som er en forutsetning for lovlig å kunne benytte private til å bistå seg til å utføre oppgaver etter barnevernloven. I slike tilfeller kan barnevernstjenesten ikke la seg bistå av private aktører, innenfor områder som innebærer utøvelse av offentlig myndighet.

Jeg mener at det som utgangspunkt ikke er et problem at kommersielle aktører har en rimelig avkastning på sine investeringer og et rimelig vederlag for sin arbeidsinnsats, når de leverer tjenester det offentlige har behov for. Vi skal imidlertid ikke betale¹mer for tjenester og tiltak enn nødvendig. Tjenestene skal leveres effektivt og med riktig kvalitet. De høye fortjenestene vi ser hos noen av aktørene tilsier at det kan være behov for å se nærmere på hvordan markedet er innrettet. I proposisjonen om barnevernsreformen (Prop. 73 L (2016–2017)) varslet jeg at rammevilkårene for bruk av private aktører i barnevernet vil vurderes nærmere, med hovedvekt på fosterhjemsområdet. Formålet er å skape rammevilkår som ivaretar barna og familienes rettssikkerhet, og som gir det offentlige nødvendig kontroll med kostnadene og innholdet i tilbudet. Det legges i proposisjonen til grunn at tydeligere rammer for private aktører skal være på plass før den nye ansvarsdelingen med økt kommunalt ansvar i barnevernet trer i kraft.

Utviklingen av rammevilkårene for private aktører i barnevernet er et omfattende arbeid. Barn som gruppe er sårbare tjenestemottakere og barn i barnevernet har i tillegg som oftest ikke foresatte som ivaretar deres interesser eller behov. Barnevernet bør derfor innrettes slik at offentlige og private aktører, som beslutter og handler på barnas vegne, har insentiver og mulighet til å fatte beslutninger som sammenfaller med barnas behov.

Det er i tillegg ofte utfordrende å måle kvaliteten på og effekten av tiltak og tjenester i barnevernet, og det er stor grad av skjønnsutøvelse i tjenesten. Dermed er det vanskelig å sørge for at alle involverte har tilstrekkelig og lik informasjon om barnets behov og utvikling. Slike informasjonsskjevheter gjør det utfordrende å treffe gode beslutninger, og gjør det krevende å foreta kontroll med tjenestene. Dette understreker behovet for et system der alle aktørene har riktige insentiver. Målet er at rammene for barnevernet generelt, og i denne sammenheng rammevilkårene for bruken av private aktører, skal utformes for å ta hensyn til disse særtrekkene ved barnevernet, og så godt som mulig bidra til at gode beslutninger treffes på vegne av barna.

For Bufetat har kjøp gjennom anbud vist seg hensiktsmessig, også under den forrige regjeringen. Gjennom anbudskonkurranse kan Bufetat stille krav, sammenligne aktører og oppnå ønsket kvalitet til en hensiktsmessig pris. Dette bidrar til at Bufetat kan ha et godt og differensiert tilbud og en effektiv bruk av barnevernets og samfunnets ressurser. I fastsettingen av løpetiden på kontrakten vil hensynet til forutsigbarhet og stabilitet for barna ligge til grunn og vurderes mot hensynet til at vi til enhver tid ønsker å utfordre leverandørene til å levere god kvalitet til riktig pris. Dette er vurderinger jeg mener Bufetat bør gjøre, som kjenner behovene best.

Tjenester kjøpt av private aktører, skal være forsvarlige, ha god kvalitet og riktig pris. I Bufetats konkurranser stilles det absolutte krav til kvalitet, og det legges vekt på tilleggsmomenter som bemanningsfaktor og kompetanse, i tillegg til pris. Private institusjoner er underlagt de samme kvalitetskravene som statlige institusjoner, dels ved at de er godkjent i henhold til godkjenningsforskriften², som blant annet stiller krav om at institusjonen drives i samsvar med kvalitetsforskriften³, og dels gjennom spesifikke kvalitetskrav som fremkommer av kontrakten. I tillegg må leverandørene ved inngåelse av avtaler levere en oversikt over forventede kostnader. I de nye rammeavtalene som Bufetat i 2016 inngikk med leverandører av institusjonsplasser er kvalitetskravene og innholdet i tjenestene tydeligere definert. Det er videre etablert rutiner for oppfølging av den enkelte plassering som grunnlag for å vurdere både hva som leveres til det enkelte barn, og at betalingen er i tråd med leveransen.

Alle kontrakter Bufetat har med private leverandører inneholder en kontraktsklausul om krav til lønns- og arbeidsvilkår. Leverandører må dokumentere skatte- og avgiftsinnbetaling, lønns- og arbeidsvilkår og kompetanse hos ansatte. Kravet gjelder for alle leverandører og underleverandører som direkte medvirker til å oppfylle kontrakten, og innebærer at de skal ha lønns- og arbeidsvilkår som følger av de gjeldende landsomfattende tariffavtalene for bransjen.

Jeg mener det er lite hensiktsmessig å lovfeste et krav om at private aktører skal ha lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår på linje med dem som gjelder i det offentlige. Det vil blant annet medføre at pensjonsavtalen mellom Fagforbundet og Virke som de fleste ideelle organisasjoner innen barnevern har må reforhandles.Frelsesarmeen, som har tjenestepensjon for sine ansatte, måtte også ha endret sin pensjonsordning Flertallet av norske sysselsatte jobber i privat sektor, hvor innskuddspensjon er den vanligste formen for tjenestepensjon. I Norge er det tradisjonelt partene i arbeidslivet som avtaler lønns- og arbeidsvilkår, og ikke staten. Jeg mener at dette også bør gjelde i barnevernet.

På fosterhjemsområdet har vi fått på plass nye avtaler som har gitt staten og kommunene bedre kontroll over innholdet i og utgiftene til den enkelte fosterhjemsplassering. Dette har ført til at tjenestene er bedre tilpasset barnets behov og at prisene i større grad er i samsvar med de tiltak barnet faktisk får. Pris per oppholdsdag i fosterhjem tilknyttet private leverandører gikk fra 2014 til 2016 ned med 8,7 prosent.

De ideelle aktørene har høy kompetanse og et stort engasjement, og er viktige samarbeidspartnere. Vi trenger et mangfold av gode tiltak, slik at vi kan tilby riktige tilbud tilpasset behovet til det enkelte barn. Mange ideelle virksomheter har lang erfaring innenfor barnevernet, og har gode muligheter for å stille sterkt i en konkurranse med kommersielle aktører. I 2015 inngikk regjeringen også en samarbeidsavtale med ideelle leverandører om leveranser av helse- og sosialtjenester. Denne avtalen innebærer at de enkelte tjenestesektorene i staten skal videreutvikle kvalitetskriterier innenfor sine sektorer. Oppfølging av avtalen skjer blant annet gjennom en tiltaksplan for å bedre de ideelle tjenesteleverandørenes rammebetingelser. KS er også part i den utvidede samarbeidsavtalen. Jeg mener dette bidrar til å styrke de ideelle, også innen barnevernet.

Den 13. november 2014 fattet Stortinget anmodningsvedtak nr. 15 og 16. I vedtak 16 ba Stortinget regjeringen "når nytt felles anbud på kjøp av faste barnevernsplasser blir utlyst, om å legge til grunn at kontraktene gjøres langsiktig/løpende, med jevnlig kontraktsoppfølging og gjensidig oppsigelsesmulighet som ivaretar barnas behov for langsiktighet". I vedtak 15 satte Stortinget som en forutsetning for et felles anbud at det var avklart en løsning for de ideelle aktørenes historiske pensjonsforpliktelser, som følge av tidligere krav for å få levere barnevernstjenester.

Ideelles historiske pensjonsforpliktelser er et omfattende område, som også berører andre helse- og sosialtjenester. Regjeringen satte derfor ned et ekspertutvalg som utredet det faglige grunnlaget for en eventuell dekning.⁴ Regjeringen har på bakgrunn av ekspertutvalgets anbefalinger sendt på høring et forslag om å etablere en ordning med årlige tilskudd til dekning av ideelles historiske pensjonskostnader knyttet til offentlig tjenestepensjonsordning. Ordningen foreslås å tre i kraft fra 2018, jf. Prop. 1 S (2017–2018) for Helse- og omsorgsdepartementet. Tilskuddet skal dekke kostnader som oppstår i fremtiden, og som skyldes at de ansatte tidligere har opparbeidet rettigheter til et garantert pensjonsnivå.

I påvente av utredningen av en kompensasjonsordning, og i tråd med anmodningsvedtakene, ble det i 2015 utlyst et skjermet anbud for de ideelle, med et større antall garanterte plasser enn tidligere. De ideelle deltok også i den åpne konkurransen om de resterende plassene. Kontraktene har fire års løpetid, til 1. kvartal 2020, med mulighet for inntil to års forlengelse. I dag blir omtrent 40 prosent av de private institusjonstiltakene levert av ideelle aktører.

Bruken av private aktører i statlig og kommunalt barnevern har endret seg over tid og medfører potensielle utfordringer, slik forslagsstillerne også er inne på. Dette har medført at departementet de siste årene har sett behov for å innhente mer kunnskap om denne tematikken. I forbindelse med arbeidet med barnevernsreformen bestilte departementet i 2015 og 2016 derfor flere utredninger om bruken av private i barnevernet.

Til tross for grepene som er gjort av departementet og Bufdir, for å klargjøre rammene for bruken av private og justere praksis ved kjøp av statlige barnevernstiltak, er det behov for å se nærmere på rammene for bruken av private aktører. Vi må være sikre på at private aktører brukes på en måte som er i tråd med barnas beste og bidrar til effektiv ressursbruk. Jeg ønsker ikke å forskuttere utfallet av departementets videre arbeid på dette området. Det er viktig at det ikke fattes beslutninger som kan ha stor betydning for markedet og dermed for tilbudet til barna, uten at eventuelle endringer er godt utredet. Jeg ønsker imidlertid velkommen en diskusjon om hvordan kommuner, staten og private aktører sammen kan jobbe for at tilbudet til barn og unge i barnevernet blir best mulig, og hvordan vi får mest mulig ut av midlene vi bevilger til barnevernet.