Dokument 8: 125 S (2016-2017)
– representantforslag om bedre vilkår for enslige, mindreårige asylsøkere
Jeg viser til kommunal-
og forvaltningskomiteens brev av 3. mai 2017, der det bes om min
vurdering av fire forslag fra representantene Karin Andersen og
Aud Herbjørg Kvalvik om bedre vilkår for enslige, mindreårige asylsøkere.
Innledende bemerkninger
Regjeringen fører
en streng, men rettferdig asyl- og innvandringspolitikk. Vi er forpliktet
til å gi beskyttelse til mennesker som har behov for det. Stor tilstrømning
av det omfanget vi opplevde i 2015 setter imidlertid det norske
samfunnet på prøve, ikke minst når det gjelder velferdsstatens bærekraft.
Det er derfor nødvendig å regulere innvandringen til Norge. Asylinstituttet
skal forbeholdes dem med behov for beskyttelse.
Ingen som søker
asyl – heller ikke enslige mindreårige – har rett til internasjonal
beskyttelse dersom internflukt i eget land er mulig. Dersom en enslig,
mindreårig asylsøker anses verken å ha beskyttelsesbehov eller å
fylle vilkårene for oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, er
det klare utgangspunktet at barnet må reise tilbake til hjemlandet. Dersom
norske myndigheter ikke lykkes i å oppspore barnets omsorgspersoner,
og barnet er 16 år eller eldre på vedtakstidspunktet, kan det gis
en tidsbegrenset oppholdstillatelse som gjelder frem til barnet
fyller 18 år (utlendingsforskriften § 8-8). Jeg minner om at ordningen
med en slik tidsbegrenset tillatelse ble innført av Stoltenberg
II-regjeringen i 2009.
Tall fra Utlendingsdirektoratet
(UDI) viser at det i 2015 kom 5 480 enslige, mindreårige asylsøkere
til Norge, hvorav 3 537 var fra Afghanistan. I 2016 ga UDI beskyttelse
(asyl) til 1 342 enslige barn, og 270 fikk oppholdstillatelse på
humanitært grunnlag. 316 fikk en tidsbegrenset oppholdstillatelse
frem til fylte 18 år, noe som var en betydelig økning fra tidligere år
(i 2015 fikk 15 barn slik tillatelse). Majoriteten fikk således en oppholdstillatelse
som kan danne grunnlag for varig opphold i landet. Hittil
i 2017 (januar–april) har 276 enslige mindreårige fått tidsbegrenset
oppholdstillatelse.
Økningen i bruken
av tidsbegrensede oppholdstillatelser skyldes flere forhold. En
viktig forklaring er de rekordhøye ankomstene av enslige, mindreårige
asylsøkere i 2015. Mange av deres søknader har blitt behandlet i
2016 og 2017. En annen årsak er opphevelsen av «rimelighetsvilkåret»
ved internflukt, som beskrevet nedenfor. Jeg vil også fremheve at
UDI i februar 2016 hevet den rettslige terskelen som skal gjelde
ved vurderingen av om sikkerhetssituasjonen i et område i Afghanistan
er så alvorlig at enhver fra dette området vil ha krav på beskyttelse.
UDI hadde før dette lagt en lavere terskel til grunn enn hva relevante
rettskilder skulle tilsi. En konsekvens av dette er at flere enslige
mindreårige fra Afghanistan ikke anses å ha beskyttelsesbehov og dermed
vurderes for oppholdstillatelse på humanitært grunnlag (utlendingsloven
§ 38), herunder tidsbegrenset opphold for enslige mindreårige over
16 år.
Enslige, mindreårige
asylsøkere er svært sårbare. Det er viktig at norsk regelverk ikke
bidrar til at barn uten beskyttelsesbehov reiser alene til Europa
og Norge. Reisen er risikofylt, og mange barn utsettes for vold
og overgrep underveis. Et regelverk der barn uten beskyttelsesbehov
har gode utsikter til varig oppholdstillatelse kan være et incitament
til at familier sender barn på reise alene til Europa og Norge som
destinasjonsland. Vi skal imidlertid ta godt vare på de som allerede
er her. Enslige mindreårige som befinner seg i mottak og omsorgssentre
i Norge skal ha et forsvarlig bo- og omsorgstilbud. Regjeringen ser
alvorlig på den økte uroen blant enslige barn i mottak, og vi arbeider
nå med tiltak som kan iverksettes på kort sikt for å bedre barnas
situasjon.
Forslagets punkt 1
Forslaget lyder:
«Stortinget ber
regjeringen fremme forslag om å gjeninnføre et vilkår om at det
ved returnering av asylsøkere ikke må være urimelig å henvise en
asylsøker til å få beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn det
området søkeren har flyktet fra.»
Når det gjelder
forslaget om å gjeninnføre «rimelighetsvilkåret» for å kunne henvise
til internflukt, viser jeg til begrunnelsen for å oppheve dette
vilkåret i Prop. 90 L (2015–2016) Endringer i utlendingsloven mv.
(innstramninger II). Stortingsflertallet sluttet seg til forslaget
i proposisjonen.
Det er sikker rett
at en utlending ikke har krav på internasjonal beskyttelse dersom
vedkommende kan få tilstrekkelig beskyttelse i et bestemt område
i det landet utlendingen flyktet fra. Hvis slik beskyttelse er mulig,
vil utlendingen etter fast praksis få avslag på asylsøknaden og
bli henvist til å søke beskyttelse i dette området (internflukt).
Dette gjelder både voksne og mindreårige asylsøkere. Vilkåret for
å kunne henvise til internflukt er at utlendingen kan få «effektiv
beskyttelse» i dette området. Dette betyr at området må være trygt
og tilgjengelig for utlendingen.
Det fremgår av Prop.
90 L (2015–2016) at Norge ikke er folkerettslig forpliktet til å
ha et vilkår om at internflukt ikke må anses «urimelig». Et slikt
«rimelighetsvilkår» kan verken utledes av flyktningkonvensjonen,
den interne sammenhengen i konvensjonsteksten eller folkerettslig
sedvanerett. Som nevnt i proposisjonen, mener jeg at det i utgangspunktet
ligger innenfor statenes handlingsrom å kunne velge om et slikt
vilkår skal innfortolkes under beskyttelsesvurderingen. Kjerneområdet
etter flyktningkonvensjonen er å sikre vern mot retur for dem som
har velbegrunnet frykt for forfølgelse og som ikke kan få beskyttelse
i eget hjemland. Så lenge statspraksis holder seg innenfor det kjerneområdet som
konvensjonsstatene er forpliktet til, respekterer det absolutte
vernet mot utsendelse etter konvensjonens artikkel 33, er i samsvar
med forbudet mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling
eller straff etter Grunnloven § 93 og menneskerettskonvensjonene,
står norske myndigheter fritt i den nærmere utforming av interfluktregelen.
Begrepet «urimelig»
er uklart i omfang og innhold. Det åpner for skjønnsmessige vurderinger
det i praksis er vanskelig å legge rammer for. Dette har ført til
uklarheter og ulik forståelse i forvaltnings- og rettspraksis. Rimelighetskriteriet
har ført til at langt flere enn det som er folkerettslig nødvendig
er blitt ansett å ha rett til flyktningstatus og oppholdstillatelse.
Uklarhetene åpner også for ulik behandling og at ulike utgangspunkter
for beslutningsfattere i forvaltning og domstoler kan bli førende
for når en utlending anses å ha rettskrav på beskyttelse etter norsk rett.
Dette er selvfølgelig uheldig.
Opphevelsen av rimelighetskriteriet
har ført til at flere asylsøkere, også enslige mindreårige, er blitt henvist
til internflukt. Når en asylsøknad avslås fordi internflukt er mulig,
skal utlendingsmyndighetene av eget tiltak vurdere om det kan gis
oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter utlendingsloven
§ 38 fordi det foreligger sterke menneskelige hensyn eller en særlig
tilknytning til Norge. For enslige mindreårige som er mellom 16
og 18 år på vedtakstidspunktet innebærer dette at det også vil bli
vurdert om det kan gis en tidsbegrenset tillatelse frem til fylte
18 år etter utlendingsforskriften § 8-8.
Jeg ønsker ikke
å gjeninnføre rimelighetsvilkåret. Vi er ikke folkerettslig forpliktet
til å ha et slikt vilkår, og de hensyn som faller inn under rimelighetsvurderingen
vil bli vurdert etter utlendingsloven § 38. Det var viktig å sikre
større grad av likebehandling og forutsigbarhet for alle asylsøkere
ved tolkningen av internfluktalternativet i norsk rett, og at nasjonalt
regelverk avklarer når det foreligger en forpliktelse til å gi flyktningstatus.
Forslagets punkt 2
Forslaget lyder:
«Stortinget ber
regjeringen utarbeide nye instrukser for praktisering av utlendingsloven
§ 38, jf. utlendingsforskriften § 8-8. I ny instruks må det gis
sårbarhetskriterier som skal legges til grunn ved behandlingen av
sakene til enslige mindreårige asylsøkere. Enslige mindreårige asylsøkere
som mangler nettverk og/eller ressurser til å klare seg i returområdet,
skal ikke gis midlertidig opphold.»
La meg understreke
at det i alle saker om oppholdstillatelse på humanitært grunnlag
etter utlendingsloven § 38 skal foretas en helhetsvurdering der alle
relevante momenter i saken kan spille inn. Det kan bl.a. legges
vekt på om utlendingen er enslig mindreårig uten forsvarlig omsorg
ved retur, tvingende helsemessige forhold, sosiale eller humanitære forhold
ved retursituasjonen, eller om utlendingen har vært offer for menneskehandel.
Hver enkelt sak skal vurderes konkret og individuelt, og hvilke
forhold som vektlegges kan derfor variere fra sak til sak. I saker
som gjelder barn, skal barnets beste være et (av flere mulige) grunnleggende
hensyn, og terskelen for å gi oppholdstillatelse til et barn er
lavere enn for voksne.
Ved vurderingen
av om det bør gis tidsbegrenset oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften
§ 8-8 til en enslig mindreårig som er over 16 år på vedtakstidspunktet,
og som ikke har annet grunnlag for opphold enn at barnet mangler
forsvarlig omsorg ved retur, kan det blant annet legges vekt på
barnets alder. Det skal mindre til for å falle ned på at en tidsbegrenset
tillatelse ikke bør gis der barnet nettopp har fylt 16 år enn for
et barn som er 17 ½ år. Dette fremgår av ikrafttredelsesrundskrivet
til bestemmelsen, A-63/2009. Regjeringen har imidlertid nylig presisert
i instruks til UDI (GI-02/2017) at det ikke er ønskelig å etablere
et tydelig skille mellom
enslige barn som er hhv. 16 og 17 år når saken behandles. Det skal
foretas konkrete, individuelle vurderinger i hver sak, uavhengig
av barnets alder på vedtakstidspunktet.
Det kan også legges
vekt på helsemessige forhold, saksbehandlingstiden i UDI og barnets
tilknytning til hjemlandet, herunder om barnet har vært lenge borte
fra hjemlandet før ankomst til Norge. Manglende nettverk
og/eller ressurser til å klare seg i internfluktområdet, samt sosiale
og humanitære forhold ved retursituasjonen, kan imidlertid ikke alene begrunne
at det gis ordinær oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38,
jf. instruks GI-02/2017. Jeg understreker at forhold ved retursituasjonen
likevel kan tillegges stor
betydning i en konkret sak, men altså ikke avgjørende vekt.
Jeg viser til at enslige mindreårige med tidsbegrenset oppholdstillatelse
får bli i Norge så lenge de er barn og først vil ha plikt til å returnere
til hjemlandet etter at de har fylt 18 år og er voksne. Videre er
det UDI som må foreta den nærmere skjønnsmessige vurderingen av
om det er grunnlag for å gi ordinær eller tidsbegrenset oppholdstillatelse.
Barnets situasjon
og sårbarhet står således i dag sentralt i alle saker der utlendingsmyndighetene
vurderer oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, herunder tidsbegrenset
opphold for enslige mindreårige over 16 år. Som beskrevet ovenfor,
er utlendingsmyndighetene forpliktet til å foreta en
individuell helhetsvurdering av alle relevante omstendigheter i hver
enkelt sak. Jeg kan derfor ikke se at det er noe rettslig behov
for ev. å skulle definere ytterligere sårbarhetskriterier som kan
vektlegges i disse sakene.
Jeg mener også at
det er nødvendig at utlendingsmyndighetene har et skjønnsmessig
spillerom for å kunne ta hensyn til alle relevante forhold i hver
enkelt sak. Det var et bevisst valg fra lovgivers side at det ikke
ble gitt en detaljert eller uttømmende liste over relevante kriterier
i vurderingen av oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, jf.
Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) side 152.
Forslagets punkt 3
Forslaget lyder:
«Stortinget ber
regjeringen fremme forslag om at også enslige mindreårige asylsøkere
over 15 år blir omfattet av barnevernloven og faller inn under barnevernets
omsorgsområde.»
Jeg er kjent med
at bl.a. Barneombudet og Nasjonal institusjon for menneskerettigheter
har anbefalt at enslige, mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år
bør omfattes av barnevernlovens bestemmelser, og at omsorgsansvaret
bør overføres fra utlendingsmyndighetene til barnevernet. Selv om
det i dag gis et annet tilbud til gruppen som barnevernet er ansvarlig for,
gis også enslige mindreårige mellom 15 og 18 år i mottak et forsvarlig
omsorgstilbud. UDI stiller en rekke krav til driftsoperatørene for
asylmottak når det gjelder bemanning, kompetanse og omsorgsarbeid,
for å gi beboerne et bo- og omsorgstilbud som oppfyller barnekonvensjonens
krav. Videre har Stortinget for 2017 videreført bevilgningen på
om lag 50 mill. kroner til økt bemanning og barnefaglig kompetanse
i mottak for enslige mindreårige. Med denne bevilgningen har UDI
nå flere profesjonelle omsorgsarbeidere i mottakene for enslige
mindreårige. Dette antas å ha bidratt til at de enslige mindreårige mellom
15 og 18 år har fått et styrket tilbud, i form av tettere oppfølging,
bedre omsorg og en mer meningsfull tilværelse.
En ev. beslutning
om å overføre omsorgsansvaret for enslige, mindreårige asylsøkere
mellom 15 og 18 år til barnevernet antas å ha betydelige økonomiske konsekvenser.
I 2015 kom det 5 480 enslige mindreårige til Norge. Av disse var
1 161 under 15 år. Det kan grovt anslås at en slik sammensetning
av enslige mindreårige gir utgifter på om lag 5,5 milliarder kroner
det første året etter ankomst (gitt bl.a. en forutsetning om botid
i mottak på ett år). Dersom tilbudet til de enslige mindreårige
over 15 år hadde blitt oppjustert til samme nivå som de som er under
15 år, anslås utgiftene å kunne øke til om lag 12,2 milliarder kroner.
Det har så langt
i år blitt rapportert om en forverret situasjon i mottak for enslige
mindreårige, og regjeringen arbeider nå med å finne tiltak som raskt kan
gi effekt. Et ev. arbeid med å overføre omsorgsansvaret for enslige
mindreårige mellom 15 og 18 år fra utlendingsmyndighetene til barnevernet
ville være et langsiktig tiltak med betydelige økonomiske og administrative
konsekvenser, som ikke vil bedre situasjonen i mottakene på kort
sikt. Regjeringen anser det derfor ikke aktuelt å endre denne ordningen nå.
Forslagets punkt 4
Forslaget lyder:
«Stortinget ber
regjeringen vedta forskrift som fastsetter hvilke tilbud enslige
mindreårige asylsøkere som bor i asylmottak, skal få. Forskriften
må inneholde bestemmelser om hva som er tilstrekkelig bemanning,
kompetanse, boligstandard og ressurser til miljøarbeid for å gi
enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år et likeverdig
omsorgstilbud som andre mindreårige.»
Det er ingen tvil
om at enslige, mindreårige asylsøkere befinner seg i en svært sårbar
og vanskelig situasjon. Det er viktig for regjeringen at enslige
mindreårige i mottak får et bo- og omsorgstilbud som er forsvarlig,
og UDI jobber systematisk med å sikre at omsorgen for enslige mindreårige
i mottak ivaretas på best mulig måte. Som nevnt ovenfor, stiller
UDI en rekke krav til mottakene når det gjelder bl.a. bemanning,
kompetanse og omsorgsarbeid for å gi beboerne et forsvarlig bo-
og omsorgstilbud. De kravene som stilles til mottakene for å sikre
omsorgen for enslige mindreårige i mottak, reguleres i dag i UDIs egne
rundskriv til driftsoperatørene for asylmottak.
Så langt i år har
det blitt rapportert om en forverret situasjon i mottak for enslige
mindreårige, med økt uro og utagerende adferd hos enkelte. Dagens
beboere i mottak for enslige mindreårige ankom i hovedsak i 2015,
da Norge opplevde historisk høye tall for ankomst av enslige barn.
Ankomsttallene i 2016 og hittil i 2017 har vært svært lave. Utlendingsforvaltningen
var ikke på forhånd satt opp for å kunne håndtere et slikt antall
asylsøkere som ankom i 2015, og det har derfor tatt tid å behandle
søknadene. Mye av den uroen vi ser i mottak i dag, knytter seg til
kombinasjonen av lang oppholdstid i mottak, lang saksbehandlingstid,
lang ventetid på første vedtak og usikkerhet rundt videre oppholdsgrunnlag
i Norge. Regjeringen jobber derfor nå med å finne tiltak som kan
iverksettes på kort sikt.
Et ev. arbeid med å forskriftsfeste
tilbudet til enslige mindreårige i mottak antas å bli forholdsvis
omfattende, og det anses ikke som et tiltak som vil bedre den alvorlige
situasjonen i mottak for enslige mindreårige her og nå. Jeg mener
det er de kortsiktige tiltakene som bør prioriteres, og at det derfor
ikke bør fremmes et forslag om forskriftsfesting av omsorgstilbudet,
slik situasjonen er nå.