Verdenssamfunnet ble høsten 2015 enig om en ny global dagsorden for utvikling. 2030-agendaen med bærekraftsmålene er forankret i FN-pakten og erklæringen om menneskerettigheter. Med bærekraftsmålene legges det opp til en global dugnad for utryddelse av fattigdom, der ingen skal utelates.

Tusenårsmålene, som ble etablert i 2000, markerte starten på en felles internasjonal innsats for å bekjempe fattigdom. 2030-agendaen bygger på dette, men er enda mer ambisiøs. Mens tusenårsmålene handlet om fattige land, er bærekraftsmålene universelle og forplikter alle FNs medlemsland. I fellesskap har verdenssamfunnet større mulighet enn noen gang tidligere i historien til å komme helt i mål: Fattigdom skal avskaffes innen 2030.

Sammen med handlingsplanen fra Addis Abeba for finansiering av utvikling, Parisavtalen om klimaendringer og Sendai-rammeverket for katastrofeforebygging gir 2030-agendaen føringer for internasjonalt samarbeid og partnerskap. For første gang knyttes det internasjonale arbeidet med fattigdomsreduksjon tydelig til alle de tre dimensjonene ved bærekraftig utvikling: de økonomiske, de sosiale og de miljømessige.

Det har i inneværende stortingsperiode vært lagt frem flere meldinger til Stortinget som beskriver deler av utviklingspolitikken: Meld. St. 25 (2013–2014) Utdanning for utvikling, Meld. St. 10 (2014–2015) Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken, Meld. St. 35 (2014–2015) Sammen om jobben, Meld. St. 29 (2014–2015) Globalisering og handel, og Meld. St. 37 (2014–2015) Globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken. Med denne meldingen ønsker regjeringen å gi en bredere fremstilling av utviklingspolitikken som tar opp i seg elementer fra de tematiske meldingene, samtidig som føringene i 2030-agendaen legges til grunn. Meldingen må dessuten sees i sammenheng med meldingene til Stortinget om veivalg i utenriks- og sikkerhetspolitikken og om hav i utenriks- og utviklingspolitikken, som ble lagt frem våren 2017. Sistnevnte omhandler særlig oppfølging av bærekraftsmål 14 om bevaring og bruk av havets ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling.

Denne meldingen tar utgangspunkt i at bærekraftsmålene gjelder for alle, og at det fordrer en helhetlig tilnærming til global utvikling. Ønsket om samstemthet innebærer at utviklingspolitikk ses i sammenheng med andre politikkområder, også innenrikspolitikk. Meldingen er likevel avgrenset til utviklingspolitikk og bistand. Den skal gi retning for hvordan Norge kan bidra til at fattige land når bærekraftsmålene.

Meldingen omhandler den bredere utviklingspolitikken. Bistand er bare ett av flere utviklingspolitiske virkemidler. Ettersom bistand handler om å gjøre mest mulig effektiv bruk av norske skattebetaleres penger, gis dette likevel størst oppmerksomhet i meldingen.

Kapittel 2 i meldingen gir en analyse av endrede rammebetingelser for utviklingspolitikken. Her drøftes konflikt, humanitære katastrofer, flyktningstrømmer, migrasjon og befolkningsvekst. Det slås fast at en økende andel av de ekstremt fattige befinner seg i land og områder med svake forutsetninger for utvikling, ofte rammet av konflikt og klimaendringer – land med høy grad av sårbarhet. Kapitlet drøfter også finansiering for utvikling og viser til den økte betydningen av nasjonal ressursmobilisering. Bistandens andel av de totale kapitalstrømmene til utviklingsland blir stadig lavere til tross for at volumet av internasjonal bistand er mer enn fordoblet siden år 2000. Grunnen til dette er at de private kapitalstrømmene har vokst enda raskere. Kapitalflukt og korrupsjon virker i motsatt retning og utgjør de største hindrene for utvikling. Forskyvninger i globale maktforhold og økonomisk tyngde har gjort at nye bistandsaktører har kommet på banen. Endringer i globale maktforhold påvirker også det multilaterale systemet – Vesten har ikke lenger samme definisjonsmakt.

Kapittel 3 i meldingen beskriver norske utviklingspolitiske prioriteringer og hovedsatsingsområder og viser til at geografisk og tematisk konsentrasjon har vært viktig for regjeringen. Norge samarbeider med en rekke aktører innen internasjonale organisasjoner, privat sektor, myndigheter og sivilt samfunn for å bidra til å nå bærekraftsmålene. Fattigdomsbekjempelse og det humanitære imperativ er overordnede mål i utviklingspolitikken. Fire forhold er gitt status som tverrgående hensyn i norsk utviklingspolitikk: 1) menneskerettigheter, 2) kvinners rettigheter og likestilling, 3) klima og miljø og 4) anti-korrupsjon.

Alle utviklingstiltak skal vurderes ut fra hvordan de påvirker, eller påvirkes av, disse tverrgående hensynene. De tverrgående hensynene skal som et minimum inngå i risikostyringen av alle bistandstiltak. Videre har regjeringen prioritert fem tematiske satsingsområder: 1) utdanning, 2) helse, 3) næringsutvikling og jobbskaping, 4) klima, fornybar energi og miljø og 5) humanitær bistand.

Ut over de fem tematiske satsningene som utgjør hovedvekten av bistandsbudsjettet, er det flere andre sentrale politikkområder som inngår i norsk utviklingspolitikk: arbeid med internasjonal rettsorden, godt styresett, demokrati, menneskerettigheter, likestilling, handel, fred og forsoning, globale sikkerhetsutfordringer samt forskning, høyere utdanning og kunnskapsoverføring.

Kapittel 4 i meldingen drøfter bistandseffektivitet og gir eksempler på resultater av norsk bistand.

Kapittel 5 i meldingen omtaler konsekvenser av bærekraftsmålene for norsk utviklingspolitikk. I dette kapitlet presenterer regjeringen sine prioriteringer og tiltak.

Regjeringen slår fast at den vil:

• legge bærekraftsmålene til grunn for utviklingspolitikken

• spille en pådriverrolle internasjonalt og i samarbeidsland for oppfølging av målene

• bevare fattigdomsorienteringen i norsk utviklingspolitikk og opprettholde et høyt nivå på bistanden

• sikre at en høy andel av den samlede norske bistanden (bilateral og multilateral) går til lavinntektsland og minst utviklede land, særlig i Afrika

• bruke bistanden katalytisk, slik at den i størst mulig grad mobiliserer andre og større kapitalstrømmer til utviklingsformål

• sette privat sektor i fokus som drivkraft for jobbskaping, økonomisk vekst og varig utvikling

• prioritere utvalgte områder, men legge til grunn et helhetlig perspektiv for all innsats

• se ulike virkemidler i utenriks- og utviklingspolitikken i sammenheng, utnytte synergier og legge økt vekt på økonomisk og politisk diplomati i samarbeidet med fattige land.

Videre viser regjeringen til følgende prioriteringer:

• Økt bruk av partnerskap.

• Langsiktig innsats på utvalgte områder som utdanning, helse og klima- og skogsatsingen.

• Næringsutvikling og jobbskaping, bl.a. ved økning av bidragene til Norfund med 50 prosent i neste stortingsperiode.

• Geografisk konsentrasjon: Norsk bilateral bistand konsentreres om et begrenset antall partnerland (20–25) i tre hovedkategorier land:

  • land for langsiktig samarbeid der Norge har spesielle forutsetninger for å spille en rolle, primært land der Norge tradisjonelt har vært en viktig bistandsaktør

  • land direkte eller indirekte i konflikt, med store humanitære utfordringer og høy grad av sårbarhet og der spredningsfaren er stor (primært stater i det geografiske beltet fra Vest-Afrika til Afghanistan)

  • land der innsats for globale fellesutfordringer som klima, global helse og global sikkerhet har spesielt stor betydning.

• Mer langsiktighet i den humanitære innsatsen og større fleksibilitet i den langsiktige bistanden.

• Forsvar av internasjonale kjøreregler og universelle verdier.

• Større fokus på flukt og migrasjon.

• Kunnskapsbank for revitalisering av faglig samarbeid.

• Digitalisering og innovativ finansiering.

• Styrke resultatsystemene og fokuset på læring fra evalueringer.

• God forvaltning, kompetanse og ressurser.

For en nærmere omtale av de ulike tiltakene knyttet til disse prioriteringene vises det til kapittel 5 i meldingen.

Det er lagt til grunn at de tiltak og den politikk som er gjort rede for i denne meldingen, blir dekket innenfor gjeldende budsjettrammer. De varslede økningene vil kunne påvirkes av den økonomiske utviklingen eller ekstraordinære hendelser som krever bistandsmidler, for eksempel økte asylankomster eller humanitære kriser.