Utviklingstrekk
Norges sikkerhet
og økonomiske trygghet hviler på allianser og samarbeid. Endringer
i nære alliertes politiske og militære prioriteringer, i det europeiske samarbeidet,
i Russlands økonomiske og politiske utvikling og i rammebetingelsene
for internasjonal handel har betydelige konsekvenser for Norge.
Russlands anneksjon
av Krim våren 2014 og destabiliseringen av Øst-Ukraina endret det
sikkerhetspolitiske landskapet i Europa. Statssikkerheten er igjen
utfordret. Dette dreier NATOs oppmerksomhet tilbake til kollektivt
forsvar og øker forventningene til EU som sikkerhetspolitisk aktør.
I nord styrker Russland sin militære evne og tilstedeværelse. Det har
betydning for Norge.
I sør har et langstrakt
belte av ustabilitet utviklet seg nær Europas yttergrense. Virkningen
på norsk sikkerhet er omfattende og direkte. Omfanget av flukt og
annen migrasjon er større i dag enn man øynet for få år siden, og
mye tyder på at migrasjonspresset mot Europa vil vokse. Klimaendringer
bidrar til økt risiko og uforutsigbarhet, spesielt i sårbare land
og regioner.
I Europa settes samholdet
i og mellom land på prøve. Storbritannias beslutning om å tre ut
av EU understreker dette. Samtidig er behovet for europeisk lederskap
større enn på lenge. De sikkerhetspolitiske utfordringene rykker
nærmere Europa og oppleves ikke like sterkt på den andre siden av
Atlanterhavet.
Vi er inne i en periode
med store endringer i amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Det påvirker det transatlantiske forholdet.
Interessekonflikter
og uenighet mellom stormaktene svekker felles innsats for internasjonal
fred og sikkerhet. FN er det viktigste organet for konflikthåndtering.
På viktige områder evner likevel ikke medlemmene av FNs sikkerhetsråd
å ivareta sitt ansvar etter FN-pakten. Nye maktforhold truer oppslutningen
om internasjonale normer som menneskerettighetene. Økt polarisering
gjør det vanskelig å utvikle nye internasjonale avtaler og felles
løsninger.
Staters evne og vilje
til å nå sine mål gjennom konvensjonell militærmakt, skjulte operasjoner
og samarbeid med ikke-statlige aktører øker. Mylderet av informasjonskilder
og bevisst desinformasjon bidrar til å skape usikkerhet og tvil
i befolkningen. Det gjør sikkerhetspolitisk krisehåndtering mer
krevende enn tidligere.
Globaliseringen fortsetter.
Virkningen på våre samfunn er betydelig. Samtidig har motkreftene
vokst seg sterkere. I flere land konkurrerer politiske protestpartier
om regjeringsmakt. Flere av disse tar til orde for en nasjonalistisk
og innadvendt politikk. I maktposisjon kan de komme til å utfordre
våre utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser og vanskeliggjøre
forpliktende internasjonalt samarbeid og handel.
I møte med en uforutsigbar
verden med mer sammensatte utfordringer trenger vi målrettet og
samordnet innsats på nasjonalt, europeisk og internasjonalt nivå.
Denne meldingen skal bidra til dette og inngår i regjeringens arbeid
for å styrke sikkerhet og beredskap, sammen med langtidsplanen for
forsvarssektoren, jf. Innst. 62 S (2016–2017), Prop. 151 S (2015–2016)
og samfunnssikkerhetsmeldingen, jf. Innst. 326 S (2016–2017), jf.
Meld St. 10 (2016–2017).