1.1 Innleiing

I proposisjonen blir det vist til at Noreg har hatt folkevalde regionar sidan 1838, da formannskapslovene tok til å gjelde og amtstinget blei oppretta. Dagens fylkesgrenser har vore nesten uendra sidan midten av 1800-talet. Nesten alle statlege verksemder har andre grenser enn fylkeskommunane. Da Stortinget handsama kommunereforma, vedtok eit fleirtal at det framleis skal vere tre folkevalde nivå. For å oppfylle Stortingets vedtak ønskjer regjeringa eit regionalt folkevalt nivå som tek tydelegare ansvar for samfunnsutviklinga – ut frå eigne føresetnader og fortrinn. Regjeringa ønskjer ei fylkesinndeling som samsvarer med dei utfordringane i samfunnet som eit regionalt folkevalt nivå skal medverke til å løyse.

I Meld. St. 22 (2015–2016) foreslo regjeringa at dei 19 fylkeskommunane i landet blir reduserte til om lag ti. Stortingsfleirtalet støttar dette og ønskjer endring parallelt med kommunereforma, jf. Innst. 377 S (2015–2016).

Regjeringa har som mål at regionreforma skal gje ei positiv samfunnsutvikling i alle delar av landet, basert på regionale fortrinn, føresetnader og prioriteringar. Regionreforma skal leggje til rette for samordna oppgåveløysing og samordning av sektorar og prioriteringar i fylka. Reforma skal gje enklare og tydelegare ansvarsdeling. Regjeringa meiner endringar i rolla og oppgåvene til regionalt folkevalt nivå kan redusere byråkratiet og auke effektiviteten. Regionreforma skal òg medverke til å styrkje demokratiet på regionalt nivå.

I proposisjonen blir det peika på at vi lever i eit komplekst samfunn der sentrale utfordringar kryssar geografiske, administrative og sektorielle grenser. Samstundes har vi eit forvaltningssystem inndelt i sektorar og eit fragmentert verkemiddelapparat med ulik geografisk inndeling som ikkje er innretta for å handtere desse utfordringane på ein heilskapleg måte. Landet står også overfor store utfordringar knytte til omstilling.

For å utvikle levedyktige og attraktive stader er det viktig å sjå busetjing, arealutvikling, kommunikasjon og regional utvikling i samanheng. Her kan det regionale folkevalde nivået spele ei viktig rolle.

Fylkeskommunane skal setje i verk eigen politikk, men også nasjonal politikk i ein regional kontekst. Rolla som samfunnsutviklar blir utøvd i samspel med staten og kommunane. Denne rolla blir styrkt gjennom regionreforma. Regjeringa forventar at fylkeskommunane vil utnytte handlingsrommet. Dei formelle endringane er ikkje nok. I tillegg til dei geografiske endringane og endringar i oppgåveporteføljen forventar regjeringa eit sektorovergripande perspektiv hos regionale folkevalde politikarar og administrasjonsapparat. Dette er ein viktig føresetnad for at landet skal kunne hauste fruktene av reforma.

1.1.1 Nye oppgåver og ansvar

I Meld. St. 22 (2015–2016) gjorde regjeringa framlegg om endringar i oppgåver og ansvar for regionalt folkevalt nivå, og Stortinget slutta seg til desse forslaga, jf. Innst. 377 S (2015–2016). Del II av proposisjonen gjer greie for endringar i verkemiddel, oppgåver og ansvar for fylkeskommunane som del av regionreforma.

1.1.2 Konsultasjon med Sametinget

Departementet har konsultert Sametinget om tiltak i proposisjonen som kan påverke samane direkte. I konsultasjonane blei det konstatert semje om omtale og dei fleste tiltaka i proposisjonen som gjeld ivaretaking av samiske perspektiv.

I oppfølginga av proposisjonen vil departementet konsultere Sametinget om eventuelle sider ved ny fylkesinndeling i Nord-Noreg som kan få direkte innverknad på samiske interesser. Departementet vil også leggje opp til samarbeid med Sametinget ut over det som er omfatta av konsultasjonsplikta.

1.2 Reformbehov

Fylkesinndelinga har stått urørt i meir enn 150 år og er tilpassa utfordringane i ei anna tid. På same måte som for kommunegrensene går fylkesgrensene delvis på tvers av reisemønster, bustad- og arbeidsmarknadsregionar og næringsstrukturar. Areal og funksjonelle strukturar som bør sjåast i samanheng, er i mange tilfelle langt større enn dagens fylke.

I proposisjonen blir det peika på at handteringa av sentrale utfordringar i samfunnet krev utvida geografiske perspektiv. For å få dette til, og for å optimalisere offentleg ressursbruk, er det viktig at forvaltningsnivåa speler betre saman.

1.2.1 Rolla som samfunnsutviklar

Regionreforma skal styrkje det regionale folkevalde nivået, slik at fylkeskommunane betre kan utøve rolla si som samfunnsutviklar. Større fylkeskommunar, desentralisering av oppgåver og styrking av regional planlegging er dei sentrale elementa i reforma.

1.2.2 Samhandling med staten

Grensene til viktige regionale statlege samarbeidspartnarar har blitt endra dei siste tiåra og fell ikkje lenger saman med fylkesgrensene. Produktivitetskommisjonen (NOU 2016:3) peikar på at offentleg organisering på regionnivået er svært mangfaldig, og at koordineringa med fylkesmenn og fylkeskommunar er komplisert. Kommisjonen viser til at det for 38 statlege etatar er valt 36 ulike regionale inndelingar.

Større fylkeskommunar vil ha betre høve til å vere likeverdige partar i samarbeid med statlege aktørar.

Regjeringa varsla i Meld. St. 22 (2015–2016) også gjennomgang av dei statlege regiongrensene i lys av dei nye grensene for regionalt folkevalt nivå.

1.2.3 Styrking av fylkeskommunane som demokratisk arena

I proposisjonen blir det peika på at større fylkeskommunar med ei forsterka samfunnsutviklarrolle vil få større innverknad og stå overfor fleire saker som må prioriterast opp mot kvarandre. Det styrkjer demokratiet på regionalt nivå. Større fylkeskommunar vil òg få styrkt fagmiljø som kan støtte opp om fylkespolitikarane.

Større og færre fylkeskommunar kan forsterke rolla si i dialogen og som avtalepart med staten, og dei vil betre kunne fremje interessene til innbyggjarane og næringslivet overfor nasjonale styresmakter.

1.2.4 Kapasitet og kompetanse

Fleire av dei oppgåvene som vil bli overførte som del av regionreforma, vil forsterke behovet for større og meir robuste fagmiljø.

Større fylkeskommunar vil gje større administrative einingar som legg grunnlag for å byggje opp større kapasitet og kompetanse i oppgåveløysinga. Større og geografisk meir funksjonelle fylkeskommunar legg òg grunnlag for meir effektiv oppgåveløysing gjennom stordriftsfordelar i tenesteproduksjonen.

1.3 Kriterium for ny inndeling av regionalt folkevalt nivå

I Meld. St. 22 (2015–2016) gjorde regjeringa framlegg om desse kriteria som grunnlag for den framtidige inndelinga av regionalt folkevalt nivå:

• Fylkeskommunane bør utgjere funksjonelle einingar. Samanhengande bu- og arbeidsmarknader bør som hovudregel ikkje delast. Område som er knytte saman gjennom kommunikasjonar og næringar, bør liggje i same fylke. Dette legg grunnlag for å løyse noverande og framtidige oppgåver og roller og vil gje føresetnader for ei heilskapleg politikkutvikling som tek vare på regionale fortrinn og byggjer opp under vekstkrafta.

• Eit regionalt folkevalt nivå som i større grad fell saman med dei regionale strukturane til kunnskapsinstitusjonar og statlege etatar innan infrastruktur og ressursforvaltning, kan betre leggje til rette for samhandling og samordning av innsats i fylket. Fylkeskommunane bør gjennom eigne oppgåver, planlegging og utviklingsarbeid kunne sikre eit heilskapleg perspektiv og vurdere ulike tiltak og konsekvensar opp mot kvarandre. Eit godt grunnlag for å kunne samhandle med næringsliv, kommunar og regional statsforvaltning er vesentleg for å fylle rolla som samfunnsutviklar.

• Fylkeskommunane bør ha eit innbyggjargrunnlag som legg til rette for breie fagmiljø med kapasitet og kompetanse til å ta hand om noverande og framtidige oppgåver og funksjonar, slik at innbyggjarar i alle delar av landet kan ta imot gode tenester.

I handsaminga av Meld. St. 22 (2015–2016) støtta fleirtalet i kommunal- og forvaltningskomiteen «kriteriene som skal legges til grunn for den framtidige regioninndelingen, beskrevet i meldingen», jf. Innst. 377 S (2015–2016).

1.4 Prosessane og vedtaka i fylka

Kommunal- og moderniseringsministeren inviterte i brev av 2. juli 2015 alle fylkeskommunane og Oslo kommune til å innleie nabosamtalar. Brevet oppmoda til å gjere vedtak om strukturendringar på regionalt nivå innan hausten 2016. I brev av 22. august 2016 blei fylkeskommunane og Oslo kommune bedne om å gjere vedtak om samanslåing innan 1. desember 2016. Stortingsfleirtalet støtta oppmodinga frå departementet til fylkeskommunane om å gjere vedtak om samanslåing innan 1. desember 2016, jf. Innst. 377 S (2015–2016).

Alle fylkeskommunane og Oslo kommune har handsama sak om regionreform og spørsmålet om samanslåing i fylkestinget/bystyret.

I handsaminga av Meld. St. 22 (2015–2016) viser fleirtalet i kommunal- og forvaltningskomiteen (jf. Innst. 377 S (2015–2016)) til at:

«regionreformen vil få konsekvenser for samhandlingen mellom kommunene, regionen og staten. I grenseområdene mellom de nye regionene kan det også være ulike meninger om hvor regiongrensene skal trekkes. Det er derfor viktig at kommunene engasjerer seg og deltar i prosessen med regionreformen.»

Vidare meiner fleirtalet at «kommunenes innspill også må vektlegges i det videre arbeidet med regionreformen».

I proposisjonen kap. 4 blir det gjort greie for prosessane og vedtaka i kvar einskild fylkeskommune og i Oslo kommune. I innstillinga vert kun vedtaka gjengjevne.

1.4.1 Østfold

1.4.2 Akershus

1.4.3 Oslo

1.4.4 Hedmark

1.4.5 Oppland

1.4.6 Buskerud

1.4.7 Vestfold

1.4.8 Telemark

1.4.9 Aust-Agder

1.4.10 Vest-Agder

1.4.11 Rogaland

1.4.12 Hordaland

1.4.13 Sogn og Fjordane

1.4.14 Møre og Romsdal

1.4.15 Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag

Stortinget vedtok 8. juni 2016 å slå saman Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag fylke til Trøndelag fylke med verknad frå 1. januar 2018, jf. Innst. 361 L (2015–2016) og Prop. 130 LS (2015–2016). Forslaget frå regjeringa var i tråd med søknaden frå Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag fylkeskommunar av 27. april 2016 om samanslåing til Trøndelag fylke.

1.4.16 Nordland

1.4.17 Troms

1.4.18 Finnmark

1.5 Forslag til ny inndeling av regionalt folkevalt nivå

1.5.1 Tilråding frå regjeringa

I tråd med avtalen om regionreform, inngått mellom Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre 22. februar 2017, og som oppfølging av Meld. St. 22 (2015–2016) og Innst. 377 S (2015–2016), føreslår regjeringa at følgjande fylkeskommunar blir slått saman:

• Hordaland og Sogn og Fjordane

• Aust-Agder og Vest-Agder

• Vestfold og Telemark

• Oppland og Hedmark

• Buskerud, Akershus og Østfold

Vidare føreslår regjeringa at Rogaland fylkeskommune, Møre og Romsdal fylkeskommune og Oslo kommune blir vidareført som i dag, i tråd med avtalen. I hovudstadsområdet vil regjeringa greie ut om etablering av eit hovedstadsråd vil bidra til eit meir effektivt arbeid med areal og transport i Osloregionen.

I avtalen om regionreform blir regjeringa bede om å gjennomføre ein eigen prosess der det blir brukt litt tid på å finne ei inndeling i Nord-Noreg for å få til eitt eller to fylke. Endringar i fylkesstrukturen i Nord-Noreg skal tre i kraft frå 1. januar 2020, samstundes med gjennomføringa av regionreforma.

I avtalen blir det vist til at det i etterkant av regionreforma vil vere kommunar som på grunn av til dømes bu- og arbeidsmarknaden vil ynskje å bytte fylke. Samarbeidspartia er samde om at det må setjast i gong eit arbeid/utval som ser på grensene mellom dei nye fylka. Regjeringa vil kome tilbake til oppfølginga av saka etter at Stortinget har handsama proposisjonen.

Nye Trøndelag fylkeskommune vil tre i kraft frå 1. januar 2018, jf. Prop. 130 LS (2015–2016) og Innst. 361 L (2015–2016). Regjeringa tilrår at andre endringar i fylkesinndelinga tek til å gjelde frå 1. januar 2020, samstundes med gjennomføring av kommunereforma.

1.5.2 Overordna vurderingar

Regjeringa meiner at føresetnadene for å fylle ei strategisk rolle som samfunnsutviklar og møte utfordringane i samfunnet er tett knytte til regional struktur. Ny struktur er òg ein føresetnad for å overføre nye oppgåver til regionalt folkevalt nivå.

I avtalen mellom Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre er det semje om at regionreforma skal

• styrkje lokaldemokratiet og medverke til å desentralisere makt ved at oppgåver og ansvar blir flytta frå stat til folkevalde på regionalt nivå. Avtalepartane viser her til Meld. St. 22 (2015–2016) og semja om å setje ned eit ekspertutval som kan sjå på ytterlegare oppgåveflytting når regionreforma er gjennomført.

• redusere byråkratiet og medverke til ei meir effektiv offentleg forvaltning. Færre fylkeskommunar skal samla sett føre til færre tilsette i administrative stillingar, færre heiltidspolitikarar på regionalt nivå og meir ressursar til tenester som kjem innbyggjarar og næringsliv til gode.

1.5.2.1 Meir funksjonelle einingar

Det går fram av proposisjonen at regjeringa meiner at framlegget til ny fylkesstruktur legg grunnlag for betre å kunne sjå større funksjonelle område i samanheng. Større fylkeskommunar vil kunne øve innverknad på og sjå større heilskap i løysing av oppgåver som strekkjer seg over større geografiske område, til dømes arealbruk, kommunikasjon og korleis ein møter kompetansebehova i arbeidslivet. Dette legg grunnlag for å utvikle overordna utbyggingsmønster for busetjing, næringsutvikling og infrastruktur, for betre å sikre klima- og miljøomsyn i planlegging og forvaltning, og for å leggje til rette for utvikling av kultur, kompetanse og næring i samarbeid med kommunane og regional statsforvaltning.

Regjeringa meiner framlegget til ny struktur gjev meir funksjonelle fylkeskommunar med omsyn til utvikling av viktige bu- og arbeidsmarknadsregionar. Regjeringa meiner den nye strukturen kan styrkje samspelet mellom dei ulike byane og tettstadene i kvart fylke.

I proposisjonen blir det vist til at framlegget til ny fylkesinndeling vil føre til fylkeskommunar som omfattar større transportknutepunkt og samanhengande kommunikasjonsstrukturar. Regjeringa meiner inndelinga gjev eit godt grunnlag for vidareutvikling av infrastruktur i ulike delar av landet. Strukturen legg òg grunnlag for å overføre ytterlegare ansvar innan samferdsel til regionalt folkevalt nivå.

Utfordringane blir meir samansette når fleire innbyggjarar og samarbeidspartar, fleire omsyn og større mangfald av interesser fell inn under ansvarsområdet til fylkeskommunen. Regjeringa meiner dette gjev større politisk spelerom, mellom anna ved at fleire utfordringar kan sjåast i samanheng. Dette kan òg skape auka interesse for og vitalisere fylkesdemokratiet. Framlegget som regjeringa kjem med, inneber at fleire kommunar vil vere del av ein ny fylkeskommune som er meir relevant for utviklinga deira enn i dag.

1.5.2.2 Betre samspel med staten

Større fylkeskommunar vil i auka grad leggje til rette for betre samordning og samarbeid med regionale statlege etatar og aktørar som i dag ikkje følgjer fylkesgrensene. Staten regionalt er avgjerande for utviklinga i det einskilde fylke. Statlege organ har ansvar for og plikt til å delta i regionale planprosessar og til å følgje opp vedtekne planar. Dette blir enklare når det er færre aktørar og regionale planar å ta omsyn til.

I Meld. St. 22 (2015–2016) varsla regjeringa ein gjennomgang av dei statlege regiongrensene i lys av dei nye grensene for regionalt folkevalt nivå. I kapittel 6 i proposisjonen gjer regjeringa nærare greie for den varsla gjennomgangen.

1.5.2.3 Auka kapasitet og kompetanse og meir til tenester

I proposisjonen blir det peika på at reforma inneber at ein samla sett får større fylkeskommunar med potensial til å utvikle sterkare fagmiljø på fleire område og dermed styrkje kapasiteten og kompetansen i organisasjonen. Det vil gje enklare rekruttering til større og solide fagmiljø som vil støtte opp om fylkespolitikarane i arbeidet med å setje saker på dagsordenen overfor omverda og samarbeidspartnarar. Ein ny organisasjon gjev òg høve til nytenking. Større fagmiljø, meir kompetanse og auka kapasitet vil gjere regionalt folkevalt nivå betre i stand til å møte nye krav til tenesteyting og utvikling av samfunnet i framtida.

Regjeringa meiner framlegget til ny inndeling av regionalt folkevalt nivå vil innebere reduserte utgifter til administrasjon.

1.5.3 Fylkesvise vurderingar

1.5.3.1 Østfold, Akershus og Buskerud

I proposisjonen vert det gjeve ein omtale av demografi, geografi, transport og pendling i fylka. Det vert vidare gjeve omtale av samarbeid mellom fylkeskommunane. Det vert og gjeve ein omtale av statlege institusjonar i fylka.

1.5.3.2 Hedmark og Oppland

I proposisjonen vert det gjeve ein omtale av demografi, geografi, avstander, pendling og transport. Det vert vidare omtalt samarbeid mellom fylkeskommunane. Det vert òg gjeve ein omtale av statlege institusjonar i fylka.

1.5.3.3 Telemark og Vestfold

I proposisjonen vert det gjeve ein omtale av demografi, geografi, reiseavstander, pendling og transport. Vidare vert det omtalt samarbeid mellom fylkeskommunane. Det vert òg gjeve ein omtale av statlege institusjonar i fylka.

1.5.3.4 Vest-Agder og Aust-Agder

I proposisjonen vert det gjeve ein omtale av demografi, geografi, avstander, pendling og transport i fylka. Det vert vidare omtalt samarbeid mellom fylkeskommunane.

Det vert òg gjeve ein omtale av statlege institusjonar i fylka.

1.5.3.5 Rogaland

I proposisjonen vert det gjeve ein omtale av demografi, geografi, reiseavstander og transport i fylket. Vidare vert det gjeve ein omtale av samarbeid med andre fylkeskommunar. Det vert òg gjeve ein omtale av statlege institusjonar i fylket.

1.5.3.6 Hordaland og Sogn og Fjordane

I proposisjonen vert det gjeve ein omtale av demografi, geografi, reiseavstander, transport og pendling. Vidare vert det omtalt samarbeid mellom fylkeskommunane. Det vert òg gjeve ein omtale av statlege institusjonar i fylka.

1.5.3.7 Møre og Romsdal

I proposisjonen vert det gjeve ein omtale av demografi, geografi, reiseavstander og pendling i fylket. Vidare vert samarbeid med andre fylkeskommunar omtalt. Det vert òg gjeve ein omtale av statlege institusjonar i fylket.

1.5.3.8 Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag

Stortinget vedtok 8. juni 2016 å slå saman Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag fylke til Trøndelag fylke med verknad frå 1. januar 2018, jf. Innst. 361 L (2015–2016) og Prop. 130 LS (2015–2016).

1.5.3.9 Nord-Noreg

I proposisjonen vert det gjeve ein omtale av demografi, geografi, reiseavstander, transport og naturessursar, samt om nordområda som Noregs viktigaste utenrikspolitiske interesseområde. Vidare vert samarbeid mellom fylkeskommunane omtala. Det vert óg gjeve ein omtale av statlege institusjonar i fylka.

1.5.3.10 Oslo

Det vert i proposisjonen gjeve ein omtale av Oslo som både kommune og fylke, med både kommunale og fylkeskommunale oppgåver. Det vert òg peikt på Oslo som sentrum i hovedstadsregionen, pendling, samt utgreiingar om styringsutfordringane, særskilt utfordringar med å utvike ein heilskapleg areal- og transportpolitikk.

1.5.4 Justering av fylkesgrenser

I avtalen mellom Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti blir det vist til at det i etterkant av regionreforma vil vere kommunar som på grunn av til dømes bu- og arbeidsmarknaden vil ynskje å bytte fylke. Det kan òg vere grenser mellom dei nye fylka som må endrast på grunn av tilhøyrigheita til kommunar eller av andre grunnar. Samarbeidspartia er derfor einige om at det må setjast i gong eit arbeid/utval som ser på grensene mellom dei nye fylka. Regjeringa vil kome tilbake til oppfølginga av saka etter at Stortinget har handsama proposisjonen.

1.6 Gjennomgang av statlege regionale strukturar

I Meld. St. 22 (2015–2016) står det at regjeringa vil gjennomgå dei statlege regionale grensene i lys av dei nye fylkesgrensene.

Eit breitt fleirtal i Stortinget støttar regjeringa sine vurderingar og den varsla gjennomgangen av regional stat i lys av nye regiongrenser, jf. Innst. 377 S (2015–2016).

I Meld. St. 29 (2016–2017) Perspektivmeldinga 2017 står det at eit godt samspel mellom statleg sektoradministrasjon og den kommunale og fylkeskommunale forvaltninga er ein føresetnad for effektiv forvaltning og god ressursutnytting. Større og færre fylkeskommunar vil leggje til rette for at statens regionale struktur i større grad kan vurderast samordna med dei nye fylkesgrensene. I meldinga seier Finansdepartementet at ein naturleg hovudregel etter regionreforma kan vere at regional statleg forvaltning blir samordna med den nye inndelinga av fylkeskommunane.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet meiner dei etablerte inndelingsomsyna i staten må liggje til grunn for den varsla gjennomgangen: kostnadseffektivitet, brukarretting, kompetanse og samordning.

Samstundes må utgangspunktet vere at omsynet til samhandling skal ha større vekt enn i dag.

Målet om meir samanfallande grenser må bli balansert mot den aktuelle statsetaten si evne til å sikre sektorspesifikke omsyn og mål, og mot kostnadene ved ei endring.

Ei avgjerd om eventuell ny regional inndeling av den einskilde statlege etaten må ta omsyn til særlege tilhøve som gjeld for den konkrete etaten, mellom anna knytte til eventuelle pågåande omorganiseringsprosessar og andre relevante faktorar.

Regjeringa vil rette søkjelyset mot dei etatane som har mest samhandling med fylkeskommunen og Fylkesmannen, der regionale avklaringar og dialog er nødvendig mellom anna for samhandlinga med kommunane. Fylkesmannen har ansvar for å samordne den regionale staten overfor kommunane og fylkeskommunane. Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil setje i gang arbeidet med å konkretisere gjennomgangen hausten 2017, med føresetnad om ei ny inndeling på om lag ti fylkeskommunar.

1.7 Konsekvensar ved ny fylkesstruktur

Det vil vere både direkte og indirekte konsekvensar ved å vedta endringar i fylkesstrukturen, både for dei aktuelle fylkeskommunane og andre organisasjonar.

1.7.1 Prosess etter vedtak i Stortinget

Kommune- og fylkesgrenser blir regulerte av lov 15. juni 2001 nr. 70 om fastsetjing og endring av kommune- og fylkesgrenser (inndelingslova). I etterkant av handsaminga av proposisjonen i Stortinget vil departementet kalle inn til felles fylkestingsmøte for alle fylkeskommunane det er vedteke å slå saman. På slike fellesmøte skal desse sakene drøftast, jf. inndelingslova § 25: forslag til namn, kor mange medlemer i det nye fylkestinget, kriterium for samansetjing og funksjonar til fellesnemnd, val av revisor for fellesnemnda og oppretting av eventuelle andre fellesorgan for å sikre gjennomføringa av samanslåinga.

Dersom det er andre saker som er viktige for å gjennomføre den aktuelle samanslåinga, bør det diskuterast i møtet. På fellesmøte kan ein òg drøfte om fylket skal ha eit offisielt samisk namn.

Etter fellesmøtet må dei aktuelle fylkeskommunane gjere formelle vedtak, som vil vere grunnlaget for arbeidet i departementet med å førebu kongeleg resolusjon for kvar einskild samanslåing. Dersom fylkeskommunane allereie har gjort dei nødvendige vedtaka, kan departementet gjere unntak frå kravet om felles fylkestingsmøte.

Departementet vil utbetale eingongskostnader etter at Stortinget har handsama denne proposisjonen.

1.7.2 Rettleiing, oppfølging og støtte

Departementet, statlege etatar og kommuner har utarbeidd fleire rettleiarar for kommunesamanslåing. Rettleiarane vil òg vere nyttige for fylkeskommunar som skal slå seg saman.

Nokre tilhøve vil òg skilje samanslåingar på kommune- og fylkesnivå. Dei økonomiske verkemidla har noko ulik innretting.

Det vert påpeika i proposisjonen at fylkeskommunane vil ha nytte av erfaringar frå gjennomførte kommunesamanslåingar.

Departementet har i samarbeid med KS, Unio, LO, YS og Akademikerne etablert eit oppfølgingstilbod for kommunar som skal slå seg saman. Ein tek sikte på å gje eit tilbod om seminar for fylkeskommunar som skal slå seg saman.

1.7.3 Eingongskostnader ved fylkessamanslåing

Regjeringa presenterte i proposisjonen om samanslåinga av Sør- og Nord-Trøndelag (Prop. 130 LS (2015–2016)) ein modell der samanslåingar som blir vedtekne av Stortinget, utløyser ei utbetaling på mellom 30 og 60 mill. kroner til dekking av eingongskostnader.

Støtte til eingongskostnader blir utbetalt ved etablering av nye fylkeskommunar og ikkje dersom det berre blir gjennomført grensejusteringar.

1.7.4 Gjennomføring av val

Kapittel 7 i proposisjonen omtalar dei konsekvensane endringar i administrativ inndeling på regionalt folkevalt nivå har for gjennomføringa av fylkestingsval og stortingsval. Departementet skisserer korleis vala i 2019 og 2021 kan bli gjennomførte utan større endringar i regelverk.

Regjeringa har beslutta å setje ned eit nytt vallovutval som blant anna skal sørgje for vidare utgreiing av desse problemstillingane og føreslå tilpassingar i valordninga.

1.7.4.1 Fylkestingsval

1.7.4.2 Stortingsval

1.7.5 Inntektssystemet

Dei frie inntektene blir fordelte gjennom inntektssystemet.

Endringar i fylkesinndelinga og nye oppgåver til regionalt folkevalt nivå inneber at inntektssystemet bør bli tilpassa den nye strukturen og dei nye oppgåvene. Hovudprinsippet er at dei frie inntektene skal fordelast etter dei faste kriteria i inntektssystemet.

Departementet tek sikte på å presentere eit framlegg til revidert inntektssystem i kommuneproposisjonen for 2020.

1.7.6 Fylkes- og kommunenummer

I proposisjonen blir det vist til at Noreg i dag er geografisk delt inn i eit logisk hierarkisk system som vil bli påverka av ei samanslåing av to eller fleire fylke. Departementet gjorde i Prop. 130 LS (2015–2016) greie for ulike modellar som ville vere aktuelle for samanslåinga av Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag til nye Trøndelag fylke. Departementet kom etter ei heilskapleg vurdering til at den beste løysinga ville vere at det nye fylket fekk eit nytt nummer. Departementet har vedteke at nye Trøndelag vil få fylkesnummer 50. Som ei følgje av samanslåinga vil også alle kommunane i nye Trøndelag få nye kommunenummer som begynner på 50. Departementet vil leggje til rette for same praksis ved samanslåingane som er føreslått i denne proposisjonen.

Endring av fylkes- og kommunenummer i eit slikt omfang vil ha størst konsekvens for dei statlege felleskomponentane – matrikkelen, det sentrale folkeregisteret og einingsregisteret – og brukarane av desse. Ein kommune som får nytt kommunenummer, vil òg måtte tilpasse seg dette.

1.7.7 Fylkesnamn

Fylkesnamn er regulerte i lov om forandring av rikets inndelingsnamn (bispedømme- og fylkeslova). Det er nødvendig med endringar i lova etter at talet på fylkeskommunar er fastsett og namn på fylkeskommunane er vedtekne. Regjeringa vil kome tilbake til Stortinget med eit forslag til endringar i lova.

Regjeringa er oppteken av å ta vare på samiske språk og vil oppmode fylkeskommunane innanfor dei tradisjonelle samiske områda til å vurdere eit offisielt samisk namn på fylket.

1.8 Overordna dialog mellom fylkeskommune og stat

I proposisjonen blir det vist til at med utgangspunkt i dagens sektorinndeling og måten både staten og regionalt folkevalt nivå organiserer verksemda si på, er det nødvendig at fleire aktørar medverkar og trekkjer i same retning. Næringsutvikling, folkehelse og klima er døme på slike tverrgåande utfordringar. Framlegg i proposisjonen skal medverke til dette, mellom anna ved å sjå til at statlege etatar deltek i regional planlegging og følgjer opp regionale planar.

Gjennom ei styrking av rolla som samfunnsutviklar skal fylkeskommunane vere med på å løyse utfordringar av nasjonal interesse. Eit godt samspel mellom staten og regionalt folkevalt nivå er derfor viktig.

Gjennom betre samordning kan ein oppnå meir systematisk og målretta verkemiddelinnsats på tvers av forvaltningsnivå.

Ein styrkt politisk dialog om sentrale utfordringar som regionalt folkevalt nivå skal medverke til å løyse, kan styrkje politikkutviklinga både regionalt og nasjonalt.

Departementet vil vidareutvikle den politiske dialogen mellom staten og regionalt folkevalt nivå om dei komplekse utfordringane i samfunnet. Dette skal skje i samarbeid med KS og fylkeskommunane. Departementet vil i den samanheng vurdere Sametinget si rolle i dialogen.

1.9 Regional planlegging

1.9.1 Innleiing

I Meld. St. 22 (2015–2016) sa departementet at det vil

«vurdere hvordan regional planlegging kan gjøres mer forpliktende for regionalt folkevalgt nivå, for kommunene og for de regionale statlige aktørene som deltar i prosessene. Dette forutsetter større og færre regioner. Målet er økt effektivitet i den samlede planleggingen.»

Ved handsaminga av meldinga viste fleirtalet på Stortinget til at rolla som samfunnsutviklar er ei av dei viktigaste rollene dei nye fylkeskommunane skal fylle, og meinte derfor at den regionale statsforvaltninga og dei nye fylkeskommunane må spele meir på lag. Staten regionalt er avgjerande for utvikling av det einskilde fylke, og stortingsfleirtalet meiner at regional planlegging må bli meir forpliktande. Fleirtalet meinte i den samanheng at regjeringa må vurdere regioninndelinga av statlege etatar i lys av den nye fylkesstrukturen, jf. Innst. 377 S (2015–2016).

I samband med handsaminga av Meld. St. 22 (2015–2016) meinte Stortinget at samfunnsutviklarrolla føreset at ein ser ansvarsområda og verkemidla til fylkeskommunen i samanheng, og at ein utnyttar det eksisterande handlingsrommet. Dette krev tydeleg politisk regionalt leiarskap. Vidare meinte komiteen at regional planlegging er eit sentralt verkemiddel for å fylle samfunnsutviklarrolla. Regionale planprosessar er svært viktige, fordi dei avveg ulike interesser mellom sektorar og forvaltningsnivå og gjev kommunar og næringsliv føreseielege rammer. Komiteen understreka at regional plan skal leggjast til grunn for verksemda i regionale organ, for kommunal planlegging og for statleg planlegging og verksemd i fylket. Dette er allereie stadfesta i gjeldande plan- og bygningslov, jf. Innst. 377 S (2015–2016).

Med reforma vil regjeringa at dei nye fylkeskommunane skal ta eit meir heilskapleg ansvar for samfunnsutviklinga i sitt fylke og styre utviklinga meir strategisk. Fleirtalet peikte òg på at det er nødvendig å tydeleggjere at statlege organ har ansvar for og plikt til å delta i planprosessane og følgje opp vedtekne planar, jf. Innst. 377 S (2015–2016).

Gjennom regionreforma vil regjeringa leggje til rette for at det regionale folkevalde nivået skal styrkje rolla si som regional samfunnsutviklar. Den regionale planlegginga er ein sentral reiskap for å gje strategisk retning til samfunnsutviklinga, mobilisere alle relevante aktørar og samordne og koordinere offentleg innsats og verkemiddel. Mange samfunnsutfordringar er komplekse og krev innsats frå fleire aktørar i fellesskap for å kunne løysast.

Regjeringa vurderer det slik at verkemidla knytte til regional planlegging i plan- og bygningslova ikkje blir nytta fullt ut.

Planlegging på regionalt og kommunalt nivå skal skje innanfor rammene av nasjonal politikk og vere eit effektivt verktøy for samordning mellom sektorar og forvaltningsnivå. Det skal derfor kvart fjerde år utarbeidast eit dokument som viser kva forventningar regjeringa har til regional og kommunal planlegging. I tillegg blir det gjeve nasjonale rammer i statlege planretningslinjer, statlege planføresegner og statleg arealplan. Regionalt folkevalt nivå har ulike verkemiddel knytte til gjennomføringa av regional planlegging.

1.9.2 Betre dialog i planlegginga

I Meld. St. 22 (2015–2016) sa departementet at det vil

«legge til rette for regelmessige møter mellom regionalt folkevalgt nivå, berørte departementer og relevante underliggende etater i forberedelsen av de regionale planstrategiene. Dette for å sikre at ulike mål og interesser avstemmes tidlig i de regionale planprosessene og sikre statlig involvering.»

For å forenkle plansystemet har departementet gjort framlegg om å avvikle den sentrale godkjenningsordninga for regionale planstrategiar, jf. Prop. 149 L (2015–2016). Stortinget støtta dette forslaget, jf. Innst. 181 L (2016–2017) og Lovvedtak 56 (2016–2017).

Departementet er einig i at dialog mellom forvaltningsnivåa vil kunne styrkje og effektivisere planlegginga og medverke til å sikre oppfølging av regionale planar. Den regionale planlegginga er viktig også for å tilpasse den nasjonale politikken til regionale utfordringar. Dette vil leggje grunnlaget for statleg engasjement i den regionale utviklinga. Det er derfor viktig å vidareutvikle kontakten mellom fylkeskommunane, departementa og regionale statsetatar innanfor ramma av den regionale planlegginga.

1.9.3 Meir forpliktande regional planlegging

1.9.4 Regionale avklaringar i den statlege planlegginga

I Meld. St. 22 sa Kommunal- og moderniseringsdepartementet at det i samarbeid med Samferdselsdepartementet og Finansdepartementet vil vurdere «hvordan regional plan kan gi lokale og regionale avklaringer for KVU-arbeidet og planlegging av store statlige infrastrukturtiltak. Regional plan skal ikke legge bindinger på hvilke konsepter som utredes».

Stortinget hadde ingen merknader til forslaget, men fleirtalet meinte at gode regionale bustads-, areal- og transportplanar kan medverke til å betre den regionale og lokale forankringa av konseptvalutgreiingar (KVU-ar) for store statlege infrastrukturprosjekt, jf. Innst. 377 S (2015–2016). Fleirtalet meinte òg at regional plan kan medverke til å avklare regionale prioriteringar av samfunnsmåla ved nye store infrastrukturtiltak og sjå desse i samanheng med arealspørsmål i eit breiare perspektiv.

Det går fram av proposisjonen at det er føremålstenleg med eit tettare og meir forpliktande samarbeid mellom staten og fylkeskommunane i arbeidet med å avklare overordna samfunnsmessige behov, strategiar og mål for statlege infrastrukturinvesteringar.

Planarbeidet etter ein KVU blir no i hovudsak utført i transportetatane. Det er ikkje vurdert om ein KVU har nokon effektiviseringsgevinst for den etterføljande planlegginga av infrastrukturinvesteringar etter plan- og bygningslova, men i einskilde saker kan effektiviseringsgevinsten bli stor.

Regjeringa vil styrkje deltakinga til regionalt folkevalt nivå i planlegginga av store statlege infrastrukturprosjekt. Samferdselsdepartementet vil arbeide for at regionalt nivå kan få ei medverkande rolle i transportetatene sitt arbeid med å kartlegge behovet for nye KVU-ar. Vidare skal det skje gjennom auka vekt på fylkeskommunen si deltaking i arbeidet med KVU-ar til store statlege infrastrukturprosjekt og byutgreiingar.

På bakgrunn av vedtekne regionale planar må det regionale folkevalde nivået definere kva for regionale behov som kan og bør oppfyllast gjennom prosjektet. Vidare er det ønskjeleg at regionalt folkevalt nivå deltek i arbeidet med å definere samfunnsmål i det overordna strategidokumentet. Fylkeskommunar og kommunar formulerer lokale og regionale behov og forventningar, slik at i desse kan takast inn tidleg i vurderingar og utgreiingar for det einskilde prosjektet. Dette må skje på ein slik måte at fylkeskommunen ikkje legg bindingar på kva for konsept eller alternative løysingar som skal greiast ut.

Ein viktig del av planprosessen for utbyggingstiltak etter plan- og bygningslova er gjennomføring av konsekvensutgreiingar for å kaste lys over verknader for miljø og samfunn før det blir gjort vedtak i saka. I KVU-prosessane blir det gjort konsekvensanalysar som ikkje har heimel i regelverket om konsekvensutgreiingar etter plan- og bygningslova. Med tidleg involvering av fylkeskommunen i KVU-prosessane ligg tilhøva til rette for at fylkeskommunen kan vere med på å klargjere nødvendige overordna utgreiingsbehov, som òg følgjer av regelverket om konsekvensutgreiingar.

1.9.5 Planfagleg rettleiing av kommunane

I proposisjonen blir det vist til at i tillegg til å utarbeide regionale planar skal fylkeskommunane rettleie og støtte kommunane i deira planlegging, jf. plan- og bygningslova § 3-2. Dette krev tilstrekkeleg kompetanse og kapasitet.

Fylkeskommunane har òg ansvar for å sikre ei rekkje omsyn i kommunale planar. Departementet meiner det er viktig at fylkeskommunane set av nok ressursar til å å rettleie kommunane i planlegginga. Fylkeskommunane har ansvar for å leie regionalt planforum. Ei evaluering av regionalt planforum i 2015 viste at alle fylkeskommunane har etablert regionalt planforum, og at fylkeskommunane, fylkesmennene, statlege styresmakter og kommunane gjennomgåande er nøgde med organiseringa. Evalueringa framhevar at fylkeskommunane må prioritere ressursar til planforum og utarbeide tydelege rutinar for gjennomføringa. Statsetatane må òg prioritere forumet for at det skal fungere godt.

Regjeringa meiner at regionalt planforum er ein viktig arena for dialog i kommunale og regionale planprosessar. Det er òg aktuelt å diskutere reguleringsplanar i høve til plantema som først vert avklart på reguleringsplannivå.

Regionalt planforum kan brukast i alle fasar av planprosessane, men er særleg viktig i oppstartsfasen.

Departementet vil derfor gjere framlegg om at det skal vere ei lovpålagd oppgåve for fylkeskommunen å etablere eit regionalt forum. Departementet meiner at fylkeskommunane må prioritere forumet. Departementet forventer òg at Fylkesmannen og statlege styresmakter prioriterar deltaking i forumet og medverkar aktivt.

1.10 Nye oppgåver og ansvar

I Meld. St. 22 (2015–2016) gjorde regjeringa framlegg om endringar i oppgåver og ansvar for regionalt folkevalt nivå. I proposisjonen er forslaga vidareutvikla og konkretiserte.

1.10.1 Infrastruktur/samferdsel

1.10.1.1 Sams vegadministrasjon

Ved handsaminga av Meld. St. 22 (2015–2016) gjorde Stortinget dette oppmodingsvedtaket (nr. 822, jf. Innst. 377 S (2015–2016)):

«Stortinget ber regjeringen i regionreformen sørge for at administrasjonen av fylkesvegnettet (deler av sams vegadministrasjon) blir underlagt de nye folkevalgte regioner.»

Kommunal- og forvaltningskomiteen meinte i den samanheng at «når de som planlegger vegutbygging er den samme organisasjonen som finansierer den, vil dette gi en mer optimalisert vegutbygging i regionene», jf. Innst. 377 S (2015–2016).

Statens vegvesen (SVV) er samansett av Vegdirektoratet og fem regionvegkontor. Staten har ansvar for å stille med sams vegadministrasjon på regionalt nivå for både riks- og fylkesvegar. Regionvegkontoret under leiing av regionvegsjefen utgjer sams vegadministrasjon. I fylkesvegsaker høyrer regionvegsjefen under fylkeskommunen. I riksvegsaker og andre statlege oppgåver høyrer regionvegsjefen under Vegdirektoratet, jf. veglova § 10. Ordninga inneber at staten og fylkeskommunane i dag gjer bruk av den same vegadministrasjonen på regionalt nivå til å utføre høvesvis riks- og fylkesvegoppgåver etter veglova. Fylkeskommunane er den største vegeigaren i landet målt i kilometer. Fylkeskommunane er politisk og økonomisk ansvarlege for dette vegnettet, men har ikkje ein eigen fagadministrasjon.

Det går fram av proposisjonen at regjeringa ser oppmodingsvedtaket frå Stortinget i lys av målet om ei ny inndeling i om lag ti fylkeskommunar med fleire oppgåver og ei forsterka rolla som samfunnsutviklar. Styringsrett over eigen fagadministrasjon vil kunne styrkje den folkevalde innverknaden. Fleire oppgåver blir administrerte og utførte i fellesskap for fylkes- og riksveg, til dømes driftskontraktar for vegnettet. Oppsplitting av fagmiljø i fleire parallelle organisasjonar vil kunne føre til meir ressursar til administrasjon ved oppbygging av fleire administrative einingar og auka konkurranse om knappe fagressursar. Det kan derfor vere både fordelar og ulemper ved eit slikt grep.

Regjeringa tek i proposisjonen som følgje av dette ikkje endeleg stilling til ei administrativ overføring før ei utgreiing er gjennomført. Regjeringa vil greie ut konsekvensane av at fagadministrasjonen knytt til fylkesvegnettet blir overført til fylkeskommunane, og korleis ei eventuell overføring kan gjennomførast. Dette føreset vedtak om ei ny inndeling i om lag ti fylkeskommunar.

1.10.1.2 Vurdering av fylkesvegar etter forvaltningsreforma

I samband med arbeidet med ny Nasjonal transportplan har Samferdselsdepartementet bede transportetatane om ei fagleg vurdering av klassifiseringa av vegnettet. Vurderinga skulle gjerast med utgangspunkt i endringar i transportsystemet eller trafikkmengde. I samband med handsaminga av Meld. St. 14 (2014–2015) bad stortingsfleirtalet om «en vurdering av fylkesvegene etter forvaltningsreformen fra 2010. Større veger med sterke næringsinteresser kan vurderes overført til staten som en del av denne vurderingen», jf. Innst. S 333 (2014–2015). Transportetatane blei hausten 2015 i tillegg bedne om å sjå på om større vegar med sterke næringsinteresser burde overførast til staten.

I proposisjonen blir det vist til at riksveg og fylkesveg bør sjåast i samanheng. Det er viktig for å få eit heilskapleg og effektivt transportsystem og for å kunne nå dei overordna transportpolitiske måla. Regjeringa meiner det er naturleg å vurdere inndelinga i riksvegar og fylkesvegar på bakgrunn av endringar i trafikkmønster, vegen si rolle i transportsystemet og i lys av regionreforma.

Fylkeskommunane har spelt inn relativt få ynskje om omgjering av fylkesveg til riksveg. Regjeringa føreslår derfor ingen endringar i klassifiseringa av vegnettet no. Innspela frå transportetatane til omklassifisering av fylkesvegar vil bli vurdert i samband med neste rullering av Nasjonal transportplan.

1.10.1.3 Tilskot til ikkje-statlege flyplassar

Samferdselsdepartementet gjorde i Meld. St. 22 (2015–2016) framlegg om å overføre ansvaret for tilskot til ikkje-statlege lufthamner til fylkeskommunane som har slike lufthamner. Dette føreset vedtak om ei ny inndeling i om lag ti fylkeskommunar. Stortinget slutta seg til dette, jf. Innst. 377 S (2015–2016).

Dagens tilskotsordning, som blei etablert 1. januar 2016, omfattar lufthamnene Stord, Ørland og Notodden. Samferdselsdepartementet har inngått avtalar med desse lufthamnene om godtgjering for tenester av allmenn økonomisk betyding. Kontraktane gjeld frå 2016 til og med kalenderåret 2020. I statsbudsjettet for 2017 er det sett av til saman 37,5 mill. kroner til denne budsjettposten.

Ordninga blir overført til fylkeskommunane. Dette inneber at midlane vil bli flytta frå Samferdselsdepartementets budsjett til rammetilskotet til fylkeskommunane, i første omgang med ei særskilt fordeling til dei aktuelle fylkeskommunane. Men fylkeskommunane vil ikkje ha plikt til å gje, eller vurdere å gje, tilskot til dei ikkje-statlege flyplassane etter at midlane er overførte. Det er dermed ikkje nødvendig med lovendringar. Sidan gjeldande kontraktar går ut etter at den nye fylkesstrukturen trer i kraft, vil midlane i utgangspunktet bli overførte etter at gjeldande kontaktperiode er avslutta. Dersom fylkeskommunane ønskjer det, kan eit alternativ vere at fylkeskommunane tek over som kontraktpart for Samferdselsdepartementet frå 1. januar 2020. Etter utgangen av gjeldande avtaleperiode vil det vere opp til fylkeskommunane om dei skal prioritere midlar til tilskot til ikkje-statlege lufthamner.

1.10.1.4 Kjøp av innanlandske flyruter

I Meld. St. 22 (2015–2016) drøfta Samferdselsdepartementet fordelar og ulemper ved ei mogleg flytting av ansvaret for kjøp av innanlandske flyruter til regionalt folkevalt nivå. Samferdselsdepartementet varsla vidare ei utgreiing. Stortinget slutta seg til dette i Innst. 377 S (2015–2016).

Gjennom statleg kjøp av flyruter sikrar staten eit minstetilbod av ruteflygingar der det viser seg ikkje å vere grunnlag for eit tilfredsstillande kommersielt rutetilbod. I proposisjonen blir det vist til at dei speler ei viktig rolle for den økonomiske utviklinga av næringslivet og busetjing i distrikta og sikrar innbyggjarane tilgang til sentrale velferdsgode. Ordninga omfattar i dag 22 ruter/ruteområde. Hovudvekta av flyrutene går frå mindre lufthamner på Vestlandet og i Nord-Noreg. Ordninga med forpliktingar til offentleg tenesteyting (FOT) er eit unntak frå hovudregelen om fri marknadstilgang til flyruter i Noreg og mellom Noreg og EØS-land. Kjøp av flyruter (FOT-ordninga) skjer i dag ved at staten lyser ut ein konkurranse om drift av flyrutene. Kunngjeringa av konkurransane skjer etter reglane i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1008/2008 av 24. september 2008 om felles regler for drift av lufttrafikk i Fellesskapet og forskrift av 12. august 2011 nr. 833 om lufttransporttjenester i EØS.

Oslo Economics har på oppdrag frå Samferdselsdepartementet gjort ei utgreiing av ei mogleg ansvarsoverføring. Rapporten har vore på høyring hos dei aktuelle fylkeskommunane og andre relevante instansar. Samferdselsdepartementet meiner at ei overføring av midlane som i dag blir brukte til kjøp av innanlandske flyruter, vil leggje til rette for auka regional prioriteringseffektivitet. Ved ei regionalisering vil kjøp av flyruter kunne sjåast i samanheng med andre tiltak som har mykje å seie for samfunnsutviklinga regionalt, mellom anna andre regionale transporttiltak. Fylkeskommunane vil ha økonomiske insentiv til samarbeid der det er fornuftig, og departementet meiner derfor at tapet av stordriftsfordelar vil vere avgrensa. Den pårekna administrative kostnadsauken utgjer ein relativt liten del av dei samla kostnadene til flyrutekjøpet, som i 2017 er budsjettert til 765,4 mill. kroner. Meirutgiftene må dekkjast innanfor dei ordinære rammene til fylkeskommunane.

Kjøp av innanlandske flyruter er òg ei viktig samfunnsoppgåve som vil vere med på å styrkje fylkeskommunane som politisk avgjerdsnivå, i tråd med målet med regionreforma. Samferdselsdepartementet gjer derfor framlegg om at ordninga med kjøp av innanlandske flyruter blir overført til fylkeskommunane. Det er ikkje tenkt at ordninga skal vere ei lovpålagd oppgåve for fylkeskommunane. Midlane vil bli flytta frå Samferdselsdepartementet sitt budsjett til rammetilskotet til fylkeskommunane. Det vil derimot truleg vere nødvendig med endringar i forskrift av 12. august 2011 nr. 833 om lufttransporttjenester i EØS, som i dag regulerer kjøp av flyruter, for å opne for at denne ordninga kan bli overført til fylkeskommunane.

Midlar vil bli overførte til rammetilskotet etter kvart som dei gjeldande kontraktane mellom Samferdselsdepartementet og flyselskapa går ut, sidan kontrakttidene går lenger enn 1. januar 2020. Dersom fylkeskommunane ønskjer det, kan det vere aktuelt at fylkeskommunane på annan måte overtek avtaleansvaret for dei gjeldande kontraktane. Når overføringa av midlar til kjøp av innanlandske flyruter er gjennomført, vil det vere opp til fylkeskommunane om dei ønskjer å prioritere kjøp av innanlandske flyruter.

1.10.1.5 Fiskerihamneanlegg

I Innst. 13 S (2015–2016) til Prop. 1 S (2015–2016) for Samferdselsdepartementet bad transport- og kommunikasjonskomiteen regjeringa om å gjennomgå dei samla tilskots- og finansieringsordningane for fiskerihamner og gjere framlegg om ei ordning som i større grad enn i dag sikrar ei målretta utbygging av fiskerihamner der behovet i næringa er størst. Komiteen la vekt på at finansieringsordninga skulle vere fleksibel, men samstundes setje krav til lokal medverknad. Fleirtalet bad regjeringa kome tilbake til Stortinget med forslag til løysingar så raskt som råd og på eigna måte.

I proposisjonen blir det vist til at fiskerihamnene i hovudsak er kommunale, men at staten har investert i og utbetra infrastrukturen knytt til hamnene, til dømes moloar og kaianlegg. Desse delane av hamnene er eigde av staten. I tillegg har staten etablert ei tilskotsordning for å delfinansiere investeringar og tiltak i kommunale fiskerihamneanlegg. Kystverket utfører vedlikehald, utbetringar og utbygging av statlege fiskerihamneanlegg som blir finansierte over kap. 13.60, post 30. Kystverket gjev òg tilskot til infrastruktur i kommunale fiskerihamneanlegg som blir finansierte over kap. 13.60, post 60. For 2017 er det sett av 110 mill. kroner over post 30 til fiskerihamneanlegg og 60,5 mill. kroner over post 60 til tilskot til kommunale fiskerihamneanlegg. I planrammene for Nasjonal transportplan er det for perioden 2018–2023 sett av 374 mill. kroner til fiskerihamner.

Spørsmålet om tilskots- og finansieringsordningane til fiskerihamner, og om eigarskapet til dei i dag statlege delane av fiskerihamnene, blei omtalt i Meld. St. 22 (2015–2016), og det blei varsla ei utgreiing av ulike modellar.

Stortinget slutta seg til dette, jf. Innst. 377 S (2015–2016), og sa òg at tilrettelegging og prioritering for infrastruktur for næringsutvikling ligg innanfor samfunnsutviklarrolla til dei folkevalde regionane. Samferdselsdepartementet har greidd ut dei ulike modellane i samarbeid med Nærings- og fiskeridepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Utgreiinga konkluderte med at dei folkevalde regionane burde overta eigarskapet til alle statlege fiskerihamneanlegg og ansvaret for tilskotsordninga for kommunane.

1.10.1.6 Tilrettelegging for breibandsutbygging

I Meld. St. 22 (2015–2016) varsla regjeringa at Samferdselsdepartementet skulle gjere vurderingar med sikte på å gje fylkeskommunane koordineringsansvar for utbygging av digital infrastruktur. Stortinget slutta seg til forslaget og bad om at vurderinga blei sett i samanheng med Meld. St. 27 (2015–2016) Digital agenda for Norge. Regjeringa har som mål at 90 pst. av husstandane innan 2020 skal ha tilbod om 100 Mbit/s breiband basert på kommersiell utbygging i marknaden. På lang sikt er det eit mål at alle husstandar skal ha tilbod om høgfartsbreiband. Sektoransvaret for elektronisk kommunikasjon ligg hos Samferdselsdepartementet mellom anna gjennom å gje marknadsaktørane gode rammevilkår for investeringar og ved å leggje til rette for konkurranse i marknaden. I tillegg gjev staten tilskot til fylkeskommunar og kommunar til finansiering av utbygging i område det ikkje er kommersielt lønsamt å byggje ut. Ansvaret for den statlege tilskotsordninga er delegert til Nasjonal kommunikasjonsstyresmakt (Nkom). Fylkeskommunane har ei viktig rolle i å vurdere og prioritere prosjekta som det blir søkt om tilskot til, og å støtte kommunar med informasjon og rettleiing om den statlege tilskotsordninga. Fylkeskommunane bør òg støtte kommunane med rettleiing og kompetanse i andre saker som gjeld elektronisk kommunikasjon, til dømes i kommunale planar eller når kommunar tildeler midlar gjennom det ESA-godkjende gruppeunntaket for støtte til breibandsinfrastruktur.

Det går fram av proposisjonen at Samferdselsdepartementet meiner at fylkeskommunane bør ta eit koordineringsansvar for utbygging av digital infrastruktur, og at oppgåva er ei naturleg forlenging av rolla som regional planstyresmakt og ansvarleg for ei heilskapleg samfunnsutvikling. Som planstyresmakt og ansvarleg styresmakt for fylkesvegar bør fylkeskommunane sjå arealplanlegging, busetjing, næringsutvikling og ulike kommunikasjonsløysingar i samanheng. Gjennom ei koordinerande rolle kan fylkeskommunane vere pådrivarar og tilretteleggjarar for mobil- og breibandsutbygging innanfor eige fylke. Gjennom kontakt med kommunane og god lokalkunnskap kan fylkeskommunane til dømes kartleggje område i fylket der det er nødvendig med forsterka innsats for utbygging, medverke til samankopling av lokale og regionale fibernett for å få til fleire gjennomgåande langdistansefibertrasear, medverke til sams praktisering av gravereglar og sjå innkjøp av IKT-tenester i samanheng med kjøp av kommunikasjonsløysingar. Overfor dei kommersielle utbyggjarane kan fylkeskommunane til dømes informere om tilgjengeleg fysisk infrastruktur som kan brukast av marknadsaktørar som vil byggje ut breiband. Fylkeskommunane si rolle i koordineringa av søknader frå kommunane om tilskot til utbygging av breiband blir vidareført. Tilskotsordninga vil bli evaluert i 2017. Samferdselsdepartementet vil leggje til rette for dialog med fylkeskommunane for at dei skal kunne fylle rolla best mogleg.

1.10.2 Tilrettelegging for næringsutvikling

1.10.2.1 Verkemiddelapparatet for næringsutvikling og forsking

I Meld. St. 22 (2015–2016) gjorde Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet framlegg om endringar i verkemiddelapparatet for næringsutvikling, forsking og innovasjon med omsyn til geografisk inndeling og styringsmodell. Det blei føreslått at regionalt folkevalt nivå skal få ansvar for utforming og oppfølging av regionale oppdrag til desse nasjonale verkemiddelaktørane. Det blei òg føreslått at dei nasjonale verkemiddelaktørane si gjennomføring av regionale oppdrag skal tilpassast dei nye fylkesgrensene. Stortingsfleirtalet støtta forslaget, jf. Innst. 377 S (2015–2016).

1.10.2.2 Oppgåver i Innovasjon Noreg

I samband med handsaminga av Meld. St. 22 (2015–2016) bad stortingsfleirtalet regjeringa om å «vurdere om det er oppgaver som i dag ligger innenfor Innovasjon Norge (IN) som kan overflyttes til nye regioner», jf. Innst. S 377 (2015–2016).

1.10.2.3 Handsaming av akvakultursøknader

Fylkeskommunen koordinerer og gjer vedtak i saker om akvakultursøknader.

I Meld. St. 22 (2015–2016) viste Nærings- og fiskeridepartementet til at det kunne vere føremålstenleg å vurdere å overføre avgjerdsmakt frå sektorstyresmaktene til større folkevalde regionar i kurante saker i samband med handsaminga av akvakultursøknader, og at dette skulle greiast ut nærare. Stortinget støtta dette, jf. Innst. 377 S (2015–2016). I etterkant blei det sett ned ei interdepartemental arbeidsgruppe.

1.10.2.4 Landbruks- og matområdet

Ut frå ei heilskapleg vurdering, med vekt på omsynet til den nasjonale landbrukspolitikken og målet om ei effektiv forvaltning, konkluderte Landbruks- og matdepartementet i Meld. St. 22 (2015–2016) med at det ikkje er aktuelt å overføre oppgåver på landbruksområdet frå Fylkesmannen til fylkeskommunane som del av regionreforma. Under behandlinga i Stortinget, jf. Innst. 377 S (2015–2016), gav komitéfleirtalet uttrykk for at ein del av tilskotsordningane som i dag ligg hos Fylkesmannen, bør kunne overførast til regionalt folkevalt nivå.

Komitéfleirtalet støtta framlegget frå Landbruks- og matdepartementet om ei forsøksordning der ein fylkeskommune får ansvaret for det regionale næringsprogrammet i landbruket, jf. Innst. 377 S (2015–2016). Med utgangspunkt i dette vil nye Trøndelag fylkeskommune gjennomføre eit toårig forsøk med ansvar for regionalt næringsprogram i landbruket frå 1. januar 2018. Forsøket skal evaluerast.

1.10.3 Utdanning og kompetanse

I Meld. St. 22 (2015–2016) la Kunnskapsdepartementet vekt på at større fylkeskommunar kan styrkje den strategiske rolla til regionalt folkevalt nivå i utviklinga av den regionale kompetansepolitikken.

Tilgangen på kompetent arbeidskraft varierer mellom ulike landsdelar, sektorar og næringar. Utan tilgang på relevant og kompetent arbeidskraft vil føresetnadene for ei god utvikling i alle delar av landet bli redusert. Det trengst ei meir systematisk koordinering av innsats og ressursar regionalt for betre å utnytte kompetanse, samspel og arbeidsdeling mellom ulike aktørar på regionalt nivå.

Regjeringa har gjennom Nasjonal kompetansepolitisk strategi 2017–2021 blitt einig med dei åtte hovudorganisasjonane og dei andre strategipartane om å «styrke regionalt folkevalgt nivås kompetansepolitiske ansvar og samordningsrolle, og legge bedre til rette for regionalt samarbeid mellom ulike kompetanseaktører».

Såframt samanslåingsprosessen endar med om lag ti fylkeskommunar, vil Kunnskapsdepartementet gje fylkeskommunane ansvar for å leggje til rette for samarbeid mellom arbeidsliv og utdannings- og opplæringsaktørar om behov og tilrettelegging for utdanning og kompetanseutvikling.

I Meld. St. 22 (2015–2016) fremja Kunnskapsdepartementet fleire forslag for å styrkje rolla til regionalt folkevalt nivå på kompetanseområdet. Stortingsfleirtalet støtta forslaga, jf. Innst. 377 S (2015–2016), og sa at:

«[...] dagens fylkeskommuner har en viktig rolle i kompetansepolitikken, gjennom ansvaret for videregående opplæring, fagskoler og regionale forskningsfond. Flertallet mener at en reform med større regioner kan styrke regionnivåets strategiske rolle i utviklingen av denne politikken. Flertallet mener at det i yrkesfagpolitikken er svært viktig for det regionale folkevalgte nivået å ha god dialog med partene i arbeidslivet for å dimensjonere tilbudet riktig i forhold til næringslivets behov. Flertallet mener at større regioner vil styrke regionens evne til å koordinere tilbud og etterspørsel, og kunne se behovet mer helhetlig. Flertallet mener at ansvaret for fagskolene fortsatt skal ligge i det regionale folkevalgte nivået. Flertallet mener at fagskolene er et viktig redskap for å utvikle kompetanse som regionen har behov for, og at det er regionene som best kjenner utfordringene og behovene i næringslivet.»

Ved handsaminga av Innst. 12 S (2015–2016) gjorde Stortinget eit oppmodingsvedtak om å be «regjeringen komme til Stortinget med en sak om studiesentrenes rolle i det framtidige utdanningssystemet». Kunnskapsministeren har varsla at departementet vil kome tilbake til Stortinget i 2017 med ei sak om studiesentera si rolle i utdanningssystemet. Det skjer gjennom kapittel 10.3.1 i proposisjonen, der departementet set studiesentera si rolle i perspektiv av det samla landskapet av tilbydarar av utdanning, opplæring og anna kompetanseutvikling.

1.10.3.1 Tilbydarar av utdanning, opplæring og anna kompetanseutvikling

I kapittel 10.3.1 i proposisjonen vert det gjeve ein oversikt og omtale av dei ulike tilbydarane av utdanning, opplæring og anna kompetanseutvikling og høvet til regionalt folkevald nivå, irekna om større fylkeskommunar:

• Universitet og høgskular

• Fagskular

• Vidaregåande opplæring

• Kompetanseutvikling i grunnopplæringa

• Opplæring og kompetanseutvikling i regi av frivillige organisasjonar og private aktørar

• Studiesenter, kunnskapsparkar og andre aktørar

1.10.3.2 Partnarskap for karriererettleiing og karrieresenter i fylka

Frå første halvdel av 2000-åra er det, mellom anna gjennom forsøksmidlar og tilskot, stimulert til etablering av fylkesvise partnarskap for karriererettleiing mellom karriererettleiingsaktørar i fylka (Nav, opplæring, universitet, høgskular, kommunar, partane i arbeidslivet ofl.). Partnarskapa er som eit minimum samansett av fylkeskommunane og Nav.

I internasjonale samanlikningar er Noreg blitt rangert lågt på karriererettleiingsområdet. Regjeringa sette derfor ned eit offentleg utval for å greie ut karriererettleiingsområdet. Utvalet leverte innstillinga i april 2016, NOU 2016:7 Noreg i omstilling – karriererettleiing for individ og samfunn.

NOU 2016:7 peiker på at det er ein styrke at det er aktivitet ved 41 karrieresenter i 17 fylke drygt ti år etter at partnarskapa blei etablerte. Berre Oslo og Hedmark har i dag ikkje karrieresenter. Det er stor breidd i den totale aktiviteten til karrieresentera, men utvalet vurderer omfanget som mindre tilfredsstillande. Sentera er langt frå dimensjonerte til å møte behovet. Utvalet peikar på fylkeskommunen som den leiande aktøren i utviklinga av karrieresenter i framtida.

Karrieresentera er eit sentralt kompetansepolitisk verkemiddel for fylkeskommunane og deira partnarskap med NAV, universitet og høgskular og partane i arbeidslivet, og dei må sjåast i nær samanheng med dei måla fylkeskommunane set seg om å møte behova for kompetent arbeidskraft i det regionale arbeidslivet. Verksemda til karrieresentera bør òg vurderast i samanheng med verksemda i studiesenter, klyngjer, kunnskapsparkar og regionale kompetansesenter. Før Kunnskapsdepartementet tek stilling til forslaga, vil det greie ut og vurdere forslaga i NOU 2016:7 som gjeld fylkeskommunal plikt og andre oppgåver knytte til karriererettleiingstenester og fylkeskommunen sine oppgåver.

1.10.3.3 Styrkt regionalt ansvar for kompetansepolitikk

Det er eit mål framover at kompetanseretta arbeid i større grad skal vere forankra i regionale, heilskaplege nærings- og kompetansestrategiar som eit resultat av regionalt samarbeid. Det er naturleg at koordineringa av dette blir lagd til dei nye fylkeskommunane, noko som medverkar til å styrkje samfunnsutviklarrolla til fylkeskommunane. Ei reform med større fylkeskommunar vil styrkje den strategiske rolla som dette nivået har i utviklinga av den regionale kompetansepolitikken. Kunnskapsdepartementet viser òg til nasjonal kompetansepolitisk strategi, der auka samordning av kompetansepolitikken nasjonalt og regionalt er eit hovudtema.

Kunnskapsdepartementet ønskjer at kompetanseretta arbeid i større grad skal vere forankra i regionale, heilskaplege nærings- og kompetansepolitiske strategiar som eit resultat av regionalt samarbeid. Det er naturleg at koordineringa av dette blir lagd til fylkeskommunane.

Det går fram av proposisjonen at Kunnskapsdepartementet vil setje i gang ei utgreiing om rammene for eit tydelegare strategisk kompetansepolitisk ansvar i fylkeskommunane.

Føremålet er å leggje til rette for betre tilgang på kompetent og relevant arbeidskraft som det er bruk for i den regionale arbeidsmarknaden. Dette vil omfatte ansvar for å kartleggje og dokumentere kva fylket treng av kompetanse. Dei nye oppgåvene må sjåast i samanheng med dei nasjonale forventningane frå 2015 om å utvikle regionale kompetansestrategiar i partnarskap med utdannings-, arbeidsmarknads- og næringsaktørane og på tvers av sektorar og forvaltningsnivå.

Kunnskapsdepartementet har som mål at strategisk kompetansepolitisk ansvar skal bli ei fast oppgåve for dei nye fylkeskommunane. Ansvaret skal gjennomførast i tråd med vedtaka om regional planlegging i plan- og bygningslova og måla til regjeringa om å gjere regional planlegging meir forpliktande.

Alle relevante aktørar, irekna dei statlege, bør inkluderast i dei regionale planprosessane, slik at regionale planar blir sektorsamordnande og tilpassa lokale og regionale behov.

Dette inneber at fylkeskommunane må ta ei aktiv rolle overfor dei som tilbyr utdanning. Med auka tilbod av nettbasert undervisning og opplæring kan nasjonale opplærings- og utdanningstilbod elles i landet òg oppfylle regionale behov, og dette må vere ein del av vurderinga regionalt.

Kunnskapsdepartementet meiner at vurderingar knytte til offentleg medfinansiering av studiesenter, regionale kurs- og kompetansesenter, kunnskapsparkar og liknande aktørar som arbeider for tilrettelegging av opplærings- og utdanningstilbod i tråd med regionale behov, best blir gjort regionalt. Gjennom å vurdere heilskapen i eigne oppgåver, saman med utdannings- og opplæringstilboda og -behova i eige fylke, vil fylkeskommunane kunne få ei ny og sterk rolle som motor i arbeidet med kompetansebasert omstilling i norsk arbeids- og næringsliv.

Kunnskapsdepartementet vil kome tilbake til eventuelle forslag om konkretisering og iverksetjing av tiltak som har budsjettmessige konsekvensar, i samband med dei årlege budsjettforslaga.

1.10.4 Kulturområdet

I Meld. St. 22 (2015–2016) varsla regjeringa ein gjennomgang av tilskot til ulike tiltak og institusjonar på kulturområdet, der det kunne vere aktuelt å overføre oppgåver til nye, større fylkeskommunar med auka ansvar for samfunnsutvikling. Vidare melde regjeringa at det vil vere nødvendig å undersøkje nærare korleis ein kan ta hand om dagens nasjonale kulturpolitikk og heile det kulturpolitiske området, før ei eventuell meir omfattande overføring av oppgåver til eit regionalt folkevalt nivå med færre og større fylkeskommunar. Stortinget slutta seg til dette, jf. Innst. 377 S (2015–2016).

1.10.5 Klima- og miljøområdet

1.10.5.1 Friluftsliv

I Meld. St. 22 (2015–2016) føreslo Klima- og miljødepartementet at:

«fylkesmannens ansvar og rolle innen friluftsliv overføres til de nye folkevalgte regionene. Som del av dette overføres fylkesmannens oppgaver knyttet til Skjærgårdstjenesten. Fylkesmannens ansvar for statlig eide og sikrede friluftsområder vil vurderes med sikte på overføring til større folkevalgte regioner.»

Fleirtalet i kommunal- og forvaltningskomiteen støttar dette forslaget og viser til at fylkeskommunen har ansvar for dei fleste oppgåver innanfor friluftsliv på regionalt nivå, jf. Innst. 377 S (2015–2016).

1.10.5.2 Kulturminneområdet

Med bakgrunn i gjeldande kriterium for oppgåvefordeling mellom staten og regionalt folkevalt nivå har Stortinget vore samd i at oppgåver og funksjonar på kulturminnefeltet skal overførast frå Riksantikvaren til nytt folkevalt regionalt nivå, jf. Innst. 377 S (2015–2016).

I proposisjonen blir det peika på at fleire av oppgåvene som blir overførte til nye regionar, vil saman med oppgåver som allereie ligg hos fylkeskommunen, medverke til å tydeleggjere og forsterke den rolla regionalt folkevalt nivå har som aktør for regional samfunnsutvikling. Dette vil òg gjelde i spørsmål om vern og bruk av kulturarven. Det vil samstundes sikre at eit meir heilskapleg grep blir lagt til grunn for avgjerder som gjeld ivaretaking av kulturminne og kulturmiljø.

Riksantikvaren er i dag tillagd avgjerdsmakt etter kulturminnelova som førsteinstans på ei rekkje område. Ved overføring av oppgåver er det lagt til grunn at det regionale folkevalde nivået har tilstrekkeleg kompetanse og kapasitet, slik at det er sikra kvalitet i tenesta. Det er òg lagt til grunn at det regionale nivået skal ha eit politisk handlingsrom i oppgåveløysinga. Oppgåvene som skal overførast, er av eit omfang som gjer det mogleg å byggje robuste kompetansemiljø.

I proposisjonen blir det vist til at det skal overførast eit større ansvar i forvaltninga av dei fleste automatisk freda kulturminna. Oppgåvene vil mellom anna innebere å avgjere søknader om dispensasjon etter kulturminnelova, også i samband med planbehandlinga. Når det gjeld automatisk freda kulturminne, har dagens fylkeskommunar førstelinjeansvar for delar av kulturminneforvaltninga.

Saksfeltet knytt til automatisk freda kulturminne blir i hovudsak samla på eitt forvaltningsnivå, noko som vil gjere feltet enklare og meir oversiktleg for eigarar, eigedomsutviklarar, kommunar og andre.

Fleire oppgåver knytte til forvaltninga av fartøy, tekniske og industrielle kulturminne og dei fleste forskriftsfreda kulturhistoriske eigedomar i statleg eller privat eige skal overførast. Oppgåvene vil innebere å drive skjøtsel, å vurdere søknader om tilskot og å avgjere dispensasjon for dei kulturminna som er freda.

Klima- og miljødepartementet vil i samarbeid med Riksantikvaren arbeide vidare med å konkretisere innhaldet av oppgåvene. Overføring av oppgåvene vil krevje at Klima- og miljødepartementet gjer endringar i forskrift om faglag ansvarsfordeling etter kulturminnelova.

Riksantikvarens tilskotsmidlar er i dag i stor grad knytte til ti nasjonale bevaringsprogram. I bevaringsprogrammet retta mot private eigarar av freda bygningar fordeler Riksantikvaren rammer til fylkeskommunane, som deretter sjølv prioriterer tildelinga etter søknad. På same måte kan ein sjå for seg at Riksantikvaren overfører rammer til nytt regionalt nivå innanfor dei andre bevaringsprogramma. Overføring etter ein slik modell kan òg skje til Sametinget for eventuelle nye tilskotsordningar som omfattar samiske kulturminne.

Med overføring av førstelinjeansvar, avgjerdsmakt og oppgåver til nytt regionalt folkevalt nivå vil Riksantikvaren få høve til å vidareutvikle funksjonen som rådgivande og utøvande faginstans og styrkje rolla som direktorat. Riksantikvaren skal mellom anna framleis ha førstelinjeansvaret for kulturminne av internasjonal eller særleg stor nasjonal verdi og avgjerdsmakt til å slå fast om noko er automatisk freda og til å vedta freding av kulturminne. For visse saksområde som krev særleg spisskompetanse, og der det er få saker, må det gjerast ei særleg vurdering av om det vil vere føremålstenleg og effektivt å overføre oppgåvene til nytt regionalt folkevalt nivå. Direktoratet skal utvikle verktøy som sikrar ei einskapleg kulturminneforvaltning. Det skal utarbeidast nødvendige retningslinjer, rutinar, rettleiingsmateriale og digitale fagsystem, noko som skal sikre lik forvaltningspraksis i regionane. Riksantikvaren blir klageinstans for forvaltningsoppgåver som blir overførte til regionane.

Riksantikvaren skal følgje opp ansvaret sitt i gjennomføringa av ein samla nasjonal kulturminnepolitikk og sikre at kulturminne av nasjonal verdi ikkje går tapt. Det skal vurderast nærare kriterium for når Riksantikvaren kan fremje motsegn i saker der nasjonale interesser er trua. Sametinget er samisk kulturminnestyresmakt og har i dag tilsvarande rolle og avgjerdsmakt etter kulturminnelova som fylkeskommunane når det gjeld forvaltninga av samiske kulturminne i heile landet. Dette er ei ordning som vil bli søkt vidareført i oppfølginga av regionreforma. Arbeidet med å vidareutvikle og tydeleggjere Riksantikvaren som direktorat og premissleverandør for heile kulturminneforvaltninga har vore ei prioritert oppgåve i oppfølginga av Meld. St. 35 (2012–2013) Framtid med fotfeste – Kulturminnepolitikken. Ei slik reindyrking av direktoratrolla er ein viktig føresetnad for ei vellykka gjennomføring av regionreforma.

1.10.5.3 Planretningslinjer på klimaområdet

Nye statlege planretningslinjer for klimatilpassing er under utarbeiding. Siktemålet med retningslinjene er å medverke til å sikre klimatilpassingsomsyn i kommunal og regional planlegging.

1.10.5.4 Økonomiske og administrative konsekvensar

Klima- og miljødepartementet vil fram mot overføringstidspunktet vurdere nærare korleis fylkeskommunen skal kompenserast. Det er lagt til grunn at overføring av oppgåver mellom forvaltningsnivåa i utgangspunktet skal følgjast av rammeoverføringar innanfor ei samla uendra utgiftsside på statsbudsjettet.

1.10.5.5 Vurdering av ytterlegare oppgåver på klima- og miljøområdet

Fleirtalet i kommunal- og forvaltningskomiteen var positive til gjennomgangen som var gjort av oppgåvene til Fylkesmannen på klima- og miljøområdet i Meld. St. 22 (2015–2016), og var einig i at det ikkje er føremålstenleg å flytte oppgåver som ikkje inneber lokalpolitisk skjøn og vurderingar til folkevalt regionalt nivå. Samstundes bad fleirtalet i kommunal- og forvaltningskomiteen regjeringa om å gå gjennom oppgåvene til Fylkesmannen knytte til klima- og miljøområdet og i størst mogleg grad la tilsynsoppgåvene bli verande hos Fylkesmannen, men vurdere å flytte dei andre oppgåvene til folkevalt regionalt nivå, jf. Innst. 377 S (2015–2016).

Hovudprinsippa for god oppgåvefordeling som Stortinget har slutta seg til, er lagt til grunn i regjeringa si vurdering av oppgåvefordeling. Regjeringa meiner at klima- og miljøoppgåvene som blir liggjande att hos Fylkesmannen, Riksantikvaren og Miljødirektoratet etter dei endringane i ansvar som det er gjort greie for i proposisjonen, er oppgåver som krev sentrale avgjerder, som føreset eit nasjonalt heilskapleg grep for god oppgåveløysing, eller det er oppgåver knytte til standardisering, regelorientering og kontroll. Norsk klima- og miljøpolitikk blir i aukande grad styrt av internasjonale avtalar og EU-regelverk, og det er nasjonalstaten som er ansvarleg for oppfølging og rapportering internasjonalt. Det er derfor avgjerande å gjennomføre ein einskapleg nasjonal klima- og miljøpolitikk.

Det går fram av proposisjonen at dette tilseier at det ikkje blir overført fleire klima- og miljøoppgåver til nye folkevalde regionar enn dei som er omtalte i kapitla 10.5.1 og 10.5.2 i proposisjonen.

1.10.6 Integreringsområdet

Justis- og beredskapsdepartementet sa i Meld St. 22 (2015–2016) at departementet ikkje ser det som aktuelt å føreslå endringar i ansvar og oppgåver som i dag ligg hos Integrerings- og mangfaldsdirektoratet (IMDi), men at departementet vil vurdere korleis regionalt folkevalt nivå kan få ei sterkare rolle i integreringsarbeidet gjennom dei oppgåvene og det ansvaret fylkeskommunane har i dag.

Ved handsaminga av Meld. St. 22 (2015–2016) gjorde Stortinget dette oppmodingsvedtaket, jf. Innst. 377 S (2015–2016):

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med regionreformen styrke nytt regionalt folkevalgt nivås rolle i integreringsarbeidet i forbindelse med sysselsetting og utdanning/kompetanseheving, samt som bindeledd mot kommuner, næringsliv og frivillig sektor.»

1.10.7 Tilrettelegging for styrkt EU/EØS- og nordisk regionalt engasjement

Det går fram av proposisjonen at regjeringa prioriterer europeiske perspektiv, samarbeid knytt til EU/EØS og nordisk samarbeid. I Meld. St. 22 (2015–2016) blei det understreka at fylkeskommunane er ein partnar for staten i gjennomføringa av nasjonal politikk på dette området. Det vert i proposisjonen gjeve ein omtale av rolla til fylkeskommunane i det europeiske samarbeidet.

1.10.8 Ekspertutval for å vurdere ytterlegare oppgåver

I samband med handsaminga av Meld. St. 22 (2015–2016) gjorde Stortinget dette oppmodingsvedtaket (nr. 821, jf. Innst. 377 S (2015–2016)):

«Stortinget ber regjeringen sette ned et ekspertutvalg som skal foreslå ytterligere nye oppgaver til regionene når den nye regionstrukturen er fastlagt, og senest våren 2017.»

Etter at Stortinget har vedteke ei ny inndeling i om lag ti fylkeskommunar, vil regjeringa setje ned eit ekspertutval som vil få i oppdrag å vurdere ytterlegare oppgåver til fylkeskommunane.

1.10.9 Forsøk som forvaltningsutvikling

Departementet peikte i Meld. St. 22 (2015–2016) på at det er mogleg å søkje om forsøk på oppgåveområde som ikkje blir overførte som del av regionreforma.

Nokre forsøk er omtalt andre stader i innstillinga.

1.11 Statleg lokaliseringspolitikk

I Meld. St. 22 (2015–2016) varsla regjeringa at ho vil vurdere eigne føresegner i Retningslinjer for lokalisering av statlege arbeidsplassar og statleg tenesteproduksjon med sikte på auka regional medverknad i spørsmål om lokaliseringsval for statlege arbeidsplassar. Regjeringa vil leggje til rette for vekst i heile landet og skape vekstkraftige fylke med velfungerande regionsenter. Regjeringa ønskjer at regionalt folkevalt nivå skal ha ei viktig rolle i slikt utviklingsarbeid. Dette bør omfatte vurdering av alternative lokaliseringar for statlege arbeidsplassar. I handsaminga av Meld. St. 22 (2015–2016) var kommunal- og forvaltningskomiteen oppteken av «en bedre balanse i fordelingen av statlige arbeidsplasser og mener det er viktig å legge til rette for større kompetansemiljøer i hele landet, når nye statlige arbeidsplasser skal lokaliseres», jf. Innst. 377 S (2015–2016).

Retningslinjer for lokalisering av statlege arbeidsplassar og statleg tenesteproduksjon blir gjort gjeldande når nye statlege verksemder blir oppretta, ved større strukturendringar/rasjonaliseringar og ved etablering av nye einingar eller utvidingar som følgje av nye oppgåver.

Retningslinjene krev at avgjerder om lokalisering må byggje på ei skriftleg vurdering av alternative lokaliseringar. Det er den einskilde etaten og det ansvarlege fagdepartementet som har ansvar for å greie ut og vurdere dei spesifikke behova til verksemda. Samstundes kan regionalt folkevalt nivå medverke til å vurdere i kva grad alternative lokaliseringar er eigna i lys av særtrekk ved verksemda og kvar verksemda har størst potensial for å styrkje den regionale arbeidsmarknaden. Regionalt folkevalt nivå kan gje innspel om potensial og utfordringar i fylket, ved å gjere greie for særtrekk ved busetnad, arbeidsmarknader, infrastruktur og fagmiljø. Dersom eit fylke står i fare for å miste statlege arbeidsplassar, kan regionalt folkevalt nivå vurdere kva konsekvensar dette vil ha for denne bu- og arbeidsmarknaden.

Det blir i proposisjonen peika på at framlegget frå regjeringa til ny inndeling av regionalt folkevalt nivå gjer det enklare for regionalt folkevalt nivå å vere med på prosessen knytt til vurdering av alternative lokaliseringar. Dette vil medverke til at vurderingane blir gjort i ein større geografisk og funksjonell samanheng.

1.12 Ein nordområdepolitikk bygd på regional medverknad

Det går fram av proposisjonen at regjeringa meiner at regionreforma vil vere med på å styrkje nordområdepolitikken. Nordområda er Noregs viktigaste utanrikspolitiske interesseområde, og regjeringa har ambisjon om å gjere Nord-Noreg til ein av dei mest skapande og berekraftige områda i landet. Dette krev ei heilskapleg tilnærming til nordområdepolitikken, der offentleg innsats – regionalt og nasjonalt – trekkjer i same retning.

Fylkeskommunane i Nordland, Troms og Finnmark har forvaltningsstyresmakt og ansvar for ei rekkje sektorområde med stor innverknad på utviklinga i nord, og er derfor sentrale utøvarar av nordområdepolitikken. Det internasjonale arbeidet i fylkeskommunane er med på å påverke internasjonal politikk i nord. Sametinget er òg ein viktig samarbeidspartnar. Regjeringa utarbeider ein ny versjon av nordområdestrategien som vil bli lansert våren 2017.

1.13 Økonomiske og administrative konsekvensar

Kapittel 13 i proposisjonen gjev ein overordna omtale av dei viktigaste økonomiske og administrative konsekvensane av endringar i fylkesinndeling, oppgåver og ansvar.

1.13.1 Kortsiktige konsekvensar

1.13.2 Langsiktige konsekvensar

3.1 Generelle merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen og Eirin Sund, fra Høyre, Frode Helgerud,Frank J. Jenssen, Bjørn Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Peter N. Myhre og lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til Prop. 84 S (2016–2017).

Komiteen viser videre til sine respektive partiers merknader under behandlingen av Meld. St. 22 (2015–2016), jf. Innst 377 (2015–2016).

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, støtter regionreformens intensjon om å styrke lokaldemokratiet og bidra til å desentralisere makt til et folkevalgt regionalt nivå. Videre merker flertallet seg at regionreformen må føre til redusert byråkrati og en mer effektiv offentlig forvaltning.

Flertallet er opptatt av at en ny regioninndeling i Nord-Norge skal skje på en måte som ivaretar samiske interesser i de tre nordligste fylkene. Derfor er flertallet fornøyd med at departementet har gjennomført konsultasjoner med Sametinget i forbindelse med denne proposisjonen.

Flertallet understreker at det er behov for en regionreform som resulterer i større og sterkere regionale folkevalgte enheter som kan ta et større ansvar for samfunnsutviklingen i sin region. Flertallet legger til grunn at de nye regionene vil kunne påta seg flere oppgaver som hittil har tilfalt staten og/eller Fylkesmannen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er behov for sterke og myndige fylkeskommuner som har og tar ansvar for oppgaver som best kan løses på regionalt nivå.

Disse medlemmer viser til at regionreformen er en oppfølging av Stortingets vedtak ved behandling av kommunereformen i Kommuneproposisjonen for 2015. Stortingets flertall bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, uttrykte at det er behov for folkevalgt styring på regionalt nivå i Norge og at dette må være et grunnleggende prinsipp for arbeidet med endringer i kommunestrukturen. Det samme flertallet sa også at endringer i fylkesstrukturen må på samme måte som endringer i kommunestrukturen bygge på lokale ønsker.

Disse medlemmer mener regjeringen svekker grunnlaget for en gjennomføring av en regionreform ved å legge opp til vurdering av antall fylker først for deretter å vurdere hvilke oppgaver framtidens fylkeskommuner skal ha. Dette er å begynne i feil ende.

Disse medlemmer mener en debatt om nye folkevalgte regioner først og fremst må handle om hvilke oppgaver framtidens fylkeskommuner skal ha. Ut fra prinsippet om at oppgaver som må løses gjennom skjønnsmessige avveininger av ulike interesser, skal underlegges folkevalgt styring, og at oppgavene skal løses på lavest mulig nivå, er det riktig å overføre en rekke oppgaver fra den sentrale stat, direktoratene og Fylkesmannen til fylkeskommunene.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti er enig i at det ideelle hadde vært å avklare oppgavene først, og deretter lage en hensiktsmessig struktur. Dette medlem understreker at i politikk er det ikke alltid mulig å få til den perfekte prosess. Også tidligere prosesser med regionreform har tydelig vist det. Dette medlem mener det nå var så påkrevet å få en fremdrift i saken med nye og sterke regioner, at det i seg selv var avgjørende. Om man ikke får den ideelle prosessen, er det i alle fall viktig at nye sterkere regioner kommer på plass, og at det kan være starten både på en mer effektiv og regiontilpasset politikk og på en demokratisering av skjønnsoppgaver, som i dag er tillagt regional stat.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil videre understreke at Fylkesmannen fortsatt skal spille en viktig tilsynsrolle, men at flere av Fylkesmannens oppgaver bedre kan løses av et regionalt folkevalgt organ.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, merker seg ellers at grensene til dagens fylkeskommuner ble tegnet i en tid der en helt annen økonomi og samferdsel knyttet fylkeskommunene sammen. En reform vil som sådan legge til rette for at unaturlige grenser mellom fylkeskommuner forsvinner.

Dette flertallet merker seg videre at å flytte oppgaver ut til regionale folkevalgte organer, vil ha en demokratifremmende virkning, ved at beslutningsmyndigheten flyttes nærmere der folk bor.

Dette flertallet vil også understreke at regionreformen må føre til større fylkeskommunale fagmiljøer og et kompetanseløft for fylkeskommunene som et resultat av dette miljøet. Resultatet av dette vil være et styrket fylkeskommunalt tjenestetilbud, og flere oppgaver.

Dette flertallet mener at reformen innebærer en styrking og satsing på det regionale folkevalgte nivået, og at alternativet hadde vært en statlig sentralisering av oppgaver.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker et sterkere regionalt nivå under direkte folkevalgt styring. Regionene skal ta et lederskap i samarbeid med kommuner, næringsliv og statlig forvaltning. Regionene må få en sterkere samfunnsutviklerrolle, og regionale planer skal styrkes som utviklingsverktøy.

Disse medlemmer mener sterkere regioner bør overta flere oppgaver innen sektorer som samferdsel, utdanning, forskning, næringsutvikling og miljø. Det regionale nivået skal beholde sine oppgaver innen skole, helse, kollektivtransport og tannhelse.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er positive til lokale prosesser hvor fylkeskommuner vurderer å slå seg sammen til større regioner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener regjeringen gjennom denne stortingsperioden har svekket fylkeskommunenes rolle som samfunnsutvikler. Regjeringen har blant annet kuttet i de regionale utviklingsmidlene til fylkeskommunene, kuttet i kompensasjonen for økt arbeidsgiveravgift, kuttet i satsingen på bredbånd og ikke bevilget tilstrekkelig med midler til opprusting av fylkesveinettet. I tillegg ønsker regjeringen å flytte oppgaver bort fra regionalt folkevalgt nivå, slik som tannhelse og kollektivtransport.

Disse medlemmer mener regjeringen viser liten vilje til å styrke det regionale folkevalgte nivå. Disse medlemmer registrerer at regjeringen ikke følger opp tidligere vedtak i Stortinget som ville styrket regionalt folkevalgt nivå. Disse medlemmer mener regionreformen bærer preg av å bli drevet fram av en regjering som primært ønsker å avvikle dette nivået.

Disse medlemmer forutsetter at samiske interesser ivaretas ved eventuelle endringer i fylkesstrukturen i Nord-Norge.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at bevilgningene til samferdsel på tre år er økt fra 40 til 60 mrd. kroner, og at vedlikeholdsetterslepet er redusert både på vei og jernbane. Flertallet viser også til at regjeringen har økt det direkte tilskuddet for bedre fylkesveier til 1,3 mrd. kroner, som er dobbelt så mye som ligger til grunn i Nasjonal transportplan. Flertallet viser til at en næringsvennlig politikk, styrket kommuneøkonomi og en styrket satsing på innovasjon bidrar til stimulans av næringslivets vekstkraft og omstillingsevne i hele landet. Flertallet viser også til at regjeringen har lagt fram en strategi for Nordområdene som vektlegger fylkeskommunens rolle i utviklingen av landsdelen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet peker på at fylkeskommunenes rolle som samfunnsutvikler ikke kan reduseres til et spørsmål om størrelsen på de regionale utviklingsmidlene, men vel så mye om hvordan fylkeskommunen bidrar til at felles ressurser utnyttes på best mulig måte, i alle deler av landet. Gjennom harmoniseringen av fylkeskommunens rolle overfor nasjonale virkemiddelforvaltere som Innovasjon Norge, Forskningsrådet og Siva og gjennom mer forpliktende deltakelse i regional planlegging for alle forvaltningsnivå, legger regjeringen til rette for at sterkere regioner reelt kan ta rollen som regional samfunnsutvikler.

Disse medlemmer viser til avtalen om regionreform, inngått mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre 22. februar 2017, som oppfølging av Meld. St. 22 (2015–2016) og Innst. 377 S (2015–2016). Disse medlemmer viser også til Sundvoldenerklæringen, der regjeringen ønsker å styrke lokaldemokratiet, blant annet gjennom en kommunereform. Gjennom større og mer robuste kommuner og fylkeskommuner med flere oppgaver, vil flere beslutninger fattes nærmere innbyggerne, og dette er et mål i seg selv.

Disse medlemmer viser også til at reduksjonen av antall fylkeskommuner skal følges opp av en desentralisering av makt ved at oppgaver og ansvar blir flyttet fra stat til folkevalgte på regionalt nivå. Disse medlemmer viser også til at avtalen mellom regjeringen og Kristelig Folkeparti og Venstre skal medføre færre tilsatte i administrative stillinger, færre heltidspolitikere på regionalt nivå og mer ressurser til tjenester som kommer innbyggerne og næringslivet til gode.

Disse medlemmer viser til at disse medlemmer i sitt primærstandpunkt er tilhengere av en tonivåmodell uten mellomnivå. Disse medlemmer mener fylkeskommunens oppgaver i hovedsak skal være overtatt av kommunene, og at en kommunereform vil legge bedre til rette for et mangfold av lokalsamfunn med flere muligheter, større ansvar og nye oppgaver.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti legger til grunn at endringer i fylkesinndelingen skal baseres på frivillighet og lokale prosesser. Endringene som foreslås gjennomført av regjeringen og som det er inngått avtale med Kristelig Folkeparti og Venstre om før saken er lagt fram for Stortinget, bygger ikke på de vedtak som er gjort i fylkene. Av de foreslåtte endringene er det bare Aust-Agder og Vest-Agder som har vedtatt fylkessammenslåing på de premissene som gis i Prop. 84 S (2016–2017).

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at de respektive partier ønsker et sterkt fylkes- eller regionnivå i Norge. Regjeringens reform bærer preg av at regjeringspartiene ikke ønsker fylkes- eller regionnivå og at forslaget fra regjeringen og samarbeidspartiene viser at de ikke ønsker at regionene skal bli et nytt kraftfullt politisk nivå. Mangelen på forslag om nye store oppgaver og forslag om fjerning av viktige regionale oppgaver viser at regionreformen ikke er alvorlig ment fra regjeringens side, men noe de motarbeider aktivt slik at det ikke skal bli vellykket.

Disse medlemmer kan ikke forsvare å ommøblere Norge så dramatisk uten at en vet hva en vil bruke de store regionene til.

Disse medlemmer mener at verken kommunereformen eller regjeringens forslag til regionreform svarer på det to største utfordringene i lokaldemokratiet.

Det ene er samarbeid mellom kommuner rundt byene om klima og miljøvennlig arealdisponering og transport. Det må løses, og det gir verken kommunereformen eller regionreformen svar på. Det er ikke felles planlegging mellom geografisk store kommuner i Distrikts-Norge som er problematisk.

Det andre hovedproblemet er hvordan en kan få til vekst og utvikling i distrikt med fraflytting. Større kommuner og fylker løser ikke dette.

Kommunereform og regionreform som er kjørt fram under dekke av økt lokaldemokrati og behovet for større faglighet i tjenestene, er i realiteten en sentraliserings- og sparereform som ikke vil avhjelpe problemene. I noen tilfeller vil reformene heller forsterke problemene, fordi regjeringen ikke vil bruke virkemidler for å motvirke de tunge trendene som driver utviklingen.

Disse medlemmer mener at skal regionnivået ha politisk legitimitet i befolkningen og bidra til mer deltakelse fra befolkningen i viktige beslutninger, må regionnivået ha myndighet over oppgaver som angår folk og skaper engasjement og som krever at en ser et stort geografisk område under ett for å løse oppgaven.

Videre må det være tid til god politisk prosess lokalt og regionalt, både når det gjelder eventuell sammenslåing og skikkelige fagutredninger bak nyorganisering av oppgaver.

Disse medlemmer viser til at en regionreform vil koste mye. Det kan kun forsvares dersom en hadde valgt å flytte tyngre driftsoppgaver til dette nivået og latt være å fjerne oppgaver som hører hjemme der.

Disse medlemmer mener at regjeringen og støttepartiene gjennom denne reformen driver med styrt avvikling av fylkesnivået, ikke styrking av det.

Disse medlemmer mener at det er svært kritikkverdig av regjeringen å tvinge fylkeskommunene til å bruke så mye tid og ressurser på en reform som i realiteten svekker fylkesnivået kraftig. Disse medlemmer mener det ikke er greit å kaste bort tid og penger på å ommøblere hele norgeskartet for ingenting. Regjeringen og flertallets reform fjerner viktige oppgaver fra fylkene, har halvert de regionalpolitiske virkemidlene og gir ingen nye viktige oppgaver, slik som barnevern, overordnet planlegging eller innen helse. Reformen er kjørt fram av en regjering som består av partier som også i pågående prosess understreker at de vil legge hele nivået ned. Disse medlemmer mener at regjeringen og støttepartiene driver med styrt avvikling av fylkesnivået, ikke styrking av det.

3.2 Regioninndeling

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, merker seg at den nye fylkeskommunen bestående av Østfold, Akershus og Buskerud vil utgjøre den desidert største fylkeskommunen befolkningsmessig.

Flertallet forutsetter at en ny kollektivordning prioriteres i og mellom de nye fylkeskommunene. Flertallet viser til at en sammenslåing av Østfold, Buskerud og Akershus kan legge til rette for utvikling av et eget administrasjonsselskap for kollektivtransporten i pendlingsområdet til Oslo både på øst- og vestsiden av Oslo. Flertallet peker likevel på at det ikke finnes lovgrunnlag eller andre virkemidler som innebærer at departementet kan pålegge forsterket samarbeid eller fusjoner av for eksempel kollektivselskaper.

Flertallet støtter forslaget om å beholde Oslo kommune som selvstendig kommune og fylkeskommune, men ønsker å poengtere at dette krever enda større fokus på samarbeid og samhandling mellom Oslo og den nye fylkeskommunen bestående av Østfold, Akershus og Buskerud, samt omkringliggende kommuner. Flertallet viser til at regjeringen varsler en egen utredning av løsninger som skal medvirke til mer effektivt arbeid med areal og transport i Osloregionen, herunder muligheten for å etablere et eget hovedstadsråd.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at det foreslås vedtatt at Østfold, Akershus og Buskerud blir slått sammen til et nytt fylke, Viken. Forslaget er ikke i samsvar med vedtakene som er gjort i Østfold og Akershus.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Oslo foreslås videreført som eget fylke selv om det vil bli liggende som en øy i Viken og skape omfattende behov for samarbeidsløsninger innenfor arealdisponering, kollektivtransport og samferdsel som må løses gjennom interkommunale samarbeid.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, støtter forslaget om en ny fylkeskommune bestående av Hedmark og Oppland, og mener den nye strukturen vil gi langt bedre vilkår for fylkeskommunale tjenester i regionen, sterkere fagmiljø og bedre samhandling i regionen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter ikke forslaget om sammenslåing av Hedmark og Oppland fylkeskommuner da begge fylkestingene har motsatt seg sammenslåingen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil understreke at den nye fylkeskommunen, bestående av Vestfold og Telemark, vil ha gode forutsetninger for å løse flere og tyngre oppgaver. Som region vil Vestfold og Telemark være en mellomstor region, med flere allerede eksisterende samarbeidsprosjekter.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter ikke sammenslåing av Telemark og Vestfold da denne sammenslåingen ikke har støtte i de to fylkene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, støtter sammenslåingene av Vest- og Aust-Agder, samt av Nord- og Sør-Trøndelag.

Flertallet mener disse sammenslåingene reflekterer naturlig utvikling som et resultat av integrerte bo- og arbeidsmarkeder, med felles regional identitet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at sammenslåing av Nord- og Sør-Trøndelag til Trøndelag fylke ble vedtatt av Stortinget i juni 2016, jf. Innst. 360 S (2015–2016), og at disse partier støttet denne sammenslåingen.

Disse medlemmer viser til at sammenslåingene av Vest- og Aust-Agder samt Nord- og Sør-Trøndelag er et resultat av frivillighet og lokalt styrte prosesser. Det er likevel grunn til å peke på at de berørte fylkene har lagt til grunn at fylkene skal tilføres nye oppgaver, noe som regjeringen ikke har fulgt opp.

Disse medlemmer har også merket seg at vedtaket i Aust-Agder har noen forutsetninger om lokalisering av statlige arbeidsplasser i Arendal i tillegg til fylkesmannsembetet. Disse medlemmer vil anbefale sammenslåing av Aust-Agder og Vest-Agder, men vil ha tett dialog med fylkeskommunene om de nevnte forutsetningene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener det hadde vært naturlig med én vestlandsregion bestående av Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. Til tross for dette registrerer flertallet at Rogaland fylkeskommune både har den økonomiske og befolkningsmessige tyngden til å bestå som egen region. Flertallet mener at utflytting av tunge oppgaver til de nye regionene vil gjøre det mer interessant for Rogaland å gjenoppta forhandlingene med Hordaland og Sogn og Fjordane.

Flertallet er videre glad for at Hordaland og Sogn og Fjordane har funnet sammen i en ny vestlandsregion. Så lenge Rogaland er alenestående, er det imidlertid viktig at grensen mellom vestlandsregionen og Rogaland ikke hindrer samhandling på tvers av fylkesgrensen mot Haugalandet.

Samtidig merker flertallet seg Møre og Romsdals ønske om å forbli udelt, og har derfor forståelse for at fylkeskommunene ønsker å bestå som egen region.

Flertallet viser for øvrig til omtalen i proposisjonen, og mener Møre og Romsdal har flere forutsetninger for å håndtere rollen som selvstendig fylkeskommune.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at prosessen på Vestlandet startet med samtaler mellom Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland. Dette ville blitt en stor og slagkraftig region i vest. Møre og Romsdal ble aldri med på denne nabopraten. Rogaland gjorde tidlig vedtak om ikke å være med i en Vestlandsregion på grunn av regjeringens manglende vilje til å komme med konkrete signaler på hvilke oppgaver den nye regionen skulle få. Hordaland og Sogn og Fjordane inngikk intensjonsavtale om sammenslåing under en rekke forutsetninger.

Disse medlemmer viser til at disse fylkene har gjennomført grundige prosesser og forhandlet fram en intensjonsavtale for frivillig sammenslåing. Avtalen setter som forutsetning at det skal overføres nye oppgaver til den nye regionen slik det er beskrevet i intensjonsavtalen, og å få til en god fordeling av hovedkontorene til de statlige institusjonene.

Disse medlemmer vil understreke at sammenslåing av fylker skal bygge på frivillighet. Da må også intensjonsavtalen legges til grunn og nye oppgaver tilføres. Dersom nye oppgaver i tilstrekkelig grad blir overført, og inngått intensjonsavtale blir fulgt opp, vil disse medlemmer støtte at forhandlingene om sammenslåing blir fullført. Disse medlemmer viser til at svært få av forutsetningene i intensjonsavtalen er fulgt opp av regjeringen. Nye oppgaver av betydning er ikke tilført, og disse medlemmer ser ikke lenger på en sammenslåing av Hordaland og Sogn og Fjordane som frivillig. Disse medlemmer vil på den bakgrunn ikke støtte sammenslåing av Sogn og Fjordane og Hordaland.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter ikke sammenslåing av Hordaland og Sogn og Fjordane. Fylkene har i sine vedtak om sammenslåing gitt premisser som ikke er oppfylt fra regjeringen. Det vises i denne sammenheng til vedtaket fra Sogn og Fjordane fylkesting hvor det legges en rekke forutsetninger, bl.a. om oppgaveoverføring, administrasjons- og tjenestestruktur m.m. som ikke følges opp i regjeringens forslag.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om å inndele Nord-Norge i to regioner. Nordland består som i dag, mens Troms og Finnmark slås sammen til ett fylke. Flertallet mener at med to regioner i nord med om lag 240 000 innbyggere hver, får vi en god balanse mellom fylkene. Flertallet mener at de to nye regionene er godt rustet for å kunne motta flere statlige arbeidsplasser. Flertallet viser for øvrig til Kommuneproposisjonen 2018 hvor inndelingen av Nord-Norge behandles.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede å gi fjelloven samme anvendelse i Nordland og Troms som sør for Nordland grense. Utredningen skal legge til grunn at Statskog fortsatt skal beholde ansvaret for skogressursene. Utredningen skal videre legge til grunn at gjeldende finnmarkslov videreføres innenfor dagens fylkesgrense for Finnmark, men ikke utvides til nye geografiske områder.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Samerettsutvalget II har foretatt en grundig gjennomgang av samiske rettigheter sør for Finnmark. Et av forslagene i deres utredning, slik det framgår av NOU 2007:13, er å overføre de landområdene i Troms og Nordland som i dag forvaltes av Statskog, til en egen Hålogalandsallmenning. Forslagene fra Samerettsutvalget II er ennå ikke lagt fram for og behandlet av Stortinget. Det vil derfor være svært uheldig om Stortinget skulle foregripe beslutninger om framtidig forvaltningsmodell i Troms og Nordland uten at det foreligger et beslutningsgrunnlag fra regjeringen og uten konsultasjoner med Sametinget og de to berørte fylkene. Disse medlemmer ber regjeringen sørge for at eierforholdet til statens grunn i Nordland og Troms får en avklaring, og at de to fylkene involveres i den videre prosessen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter ikke avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om å dele Nord-Norge inn i to regioner, hvor Nordland består som eget fylke og Troms og Finnmark slås sammen til ett fylke. Disse medlemmer viser til at denne modellen er i strid med de vedtak som er gjort i de berørte fylkeskommunene.

På bakgrunn av ovenstående vil disse medlemmer støtte forslag i romertall I, om sammenslåing av Aust- Agder og Vest-Agder. Forslagene i romertall II om sammenslåing av Østfold, Akershus og Buskerud til et nytt fylke, romertall III om sammenslåing av Telemark og Vestfold til et nytt fylke, romertall IV om sammenslåing av Hordaland og Sogn og Fjordane til et nytt fylke og romertall V om sammenslåing av Oppland og Hedmark til et nytt fylke, støttes ikke.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, legger ellers til grunn at regjeringen vurderer grensejusteringer etter stortingsbehandlingen av denne proposisjonen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre mener at nye fylkeskommuner vil skape behov for enkelte justeringer, selv om samtlige slike justeringer bare kan skje på en måte som ikke på fundamentalt vis endrer størrelses- eller befolkningsgrunnlaget i én eller flere av de nye fylkeskommunene.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti understreker at arbeidet med grenseendringer mellom de nye fylkeskommunene må ha en vid nok ramme til å skape hensiktsmessige regionsgrenser. Dersom utredningene viser at disse blir for omfattende til at regjeringen kan behandle dem innenfor gjeldende lovverk, vil det måtte fremmes en supplerende sak for Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti registrerer at regjeringen foreslår flere sammenslåinger av fylker der det ikke er lokal tilslutning. Disse medlemmer støtter ikke noen av de foreslåtte sammenslåingene av fylker, der det ikke er lokal enighet om dette.

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil endre eventuelle tvangsvedtak av fylker etter valget til høsten, hvis fylkeskommunene ber om det.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti skulle gjerne sett en annen løsning for regioninndelingen, men har valgt å støtte den foreliggende fordi viktigheten av å få til en regionreform er stor, blant annet for distriktspolitikken.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at det kun er Stortinget som kan slå sammen fylkeskommuner. Derfor må Stortinget vedta et konkret sammenslåingstidspunkt. I Prop. 84 S (2016–2017) er vedtaksformuleringene dessverre feil. Dette rettes derfor opp i forslagene til vedtak i innstillingen slik at ordet «seinast» tas ut.

3.3 Statlige regionale strukturer

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, setter pris på at regjeringen nå vurderer en bedre samordning av statlige regionale strukturer, slik at de i større grad blir samordnet med den nye regionstrukturen. Det er viktig å sikre en inndeling av statlige regionale strukturer som i størst mulig grad møter de utfordringene de er skapt for å håndtere. Flertallet mener det er viktig å komme raskt i gang med dette arbeidet, da dette er en viktig del av regionreformen, i tillegg til å sørge for en mer effektiv statlig styring, samt styrke samhandlingen mellom den regionale stat og de nye regionale folkevalgte nivåene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener regional stat i hovedsak må følge inndelingen av regionalt folkevalgt nivå, ikke omvendt. Disse medlemmer registrerer at regjeringen i tillegg til å tegne kommunekart og fylkeskart, også har tegnet fylkesmannskart. Disse medlemmer er bekymret for at en sentralisering av fylkesmannsembetene i verste fall kan gå ut over tilsynet med tilbudet til noen av de gruppene i samfunnet som har størst behov for hjelp, som barnevern og vergemål.

Disse medlemmer er kritiske til at regjeringen legger opp til en fylkesmannsstruktur basert på en regional folkevalgt struktur det er sterk lokal motstand mot. På nok et område mener disse medlemmer man ser en regjering som er mer opptatt av kart, grenser og antall enheter enn innhold og finansiering av de tjenestene befolkningen har behov for.

Disse medlemmer understreker at behovet for en bedre samordning av statlig regional struktur med fylkeskommunenes grenser ikke er knyttet til gjennomføring av fylkessammenslåinger.

På bagrunn av dette fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre et arbeid som gir en samordning av grensene for statens regionale etater og fylkeskommunene.»

3.4 Konsekvenser ved ny fylkesstruktur

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, påpeker at nye fylkesstrukturer vil bety større og mer mangfoldige fylkesvalgdistrikter. Derfor vil flertallet understreke at regjeringen har et spesielt ansvar for å følge opp effektene av denne endringen på fylkestingsvalgene, og legge til rette for et fortsatt levende fylkesdemokrati.

Komiteen viser til at regjeringen peker på at en konsekvens av sammenslåing av fylker er at hvert fylkesting skal representere et større og mer sammensatt fylke. Komiteen støtter regjeringens vurdering av at både velgere og partiene regner en god geografisk fordeling av representantene som et gode. Komiteen har tillit til at partiene gjennom sine nominasjonsprosesser ivaretar disse hensynene på en god måte.

Komiteen viser til at Grunnloven slår fast at det skal være 169 mandater på Stortinget og at det skal være 19 valgdistrikt, samt at det skal være ett utjevningsmandat fra hvert valgdistrikt. Valgloven slår fast at det er fylkene som er valgdistrikt. Komiteen viser til at endringer i fylkesstrukturen dermed vil ha direkte konsekvenser for valgordningen ved stortingsvalg. Komiteen viser til at enten må antall valgdistrikt reduseres gjennom en grunnlovsendring, eller så må valgloven endres slik at det ikke lenger er fylkene som er valgdistriktene. Regjeringen mener dette er et spørsmål som bør utredes grundig, både prinsipielt og med hensyn til geografiske og partipolitiske konsekvenser. Komiteen støtter dette.

Komiteen mener at endringer i inndeling av valgkretser til stortingsvalg som følge av endret fylkesstruktur, må underlegges grundige vurderinger. Komiteen støtter regjeringens forslag om nedsettelse av et offentlig utvalg for å vurdere eventuelle endringer i Grunnloven og valgloven.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til eget forslag om å nedsette et offentlig utvalg (NOU) for å utrede valgordningen etter fylkessammenslåing, fremmet under behandlingen av Meld. St. 22 (2015–2016).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen har gjennomført endringer i inndelingen av fylkesmannsembetene. Selv om dette formelt sett er regjeringens ansvar og kan gjøres uavhengig av vedtak om inndelingen av fylkeskommunene, vil det få uheldige konsekvenser om fylkesmennene og fylkeskommunene får helt ulike grenser.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at inndelingen av fylkesmannsembetene, med unntak av Oslo og Akershus, fortsatt skal følge grensene for fylkeskommunene.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, merker seg at regjeringen legger vekt på behovet for økt samhandling mellom fylkeskommune og stat. Proposisjonen gir ikke videre føringer for hvordan dette skal skje, men flertallet forventer at departementet vil videreutvikle dette i samspill med relevante aktører, som Sametinget, fylkeskommunene og KS.

Komiteen støtter regjeringens økonomiske virkemidler når det gjelder engangsstøtte ved sammenslåing av fylkeskommuner. Komiteen understreker at dette er midler fylkeskommunene selv rår over.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener styrket fylkeskommunal økonomi er viktig uavhengig av regionreformen. Disse medlemmer viser i den sammenheng til de respektive partiers alternative budsjett, der midler til blant annet fylkesveier og videregående opplæring prioriteres.

3.5 Regional planlegging

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, merker seg at departementet, tidlig i proposisjonen, stadfester at «en mer aktiv bruk av eksisterende virkemidler vil kunne gi mer forpliktende deltakelse i utarbeidelse og oppfølging av regionale planer». Flertallet vil samtidig understreke at fylkeskommunene ikke skal være en overkommune. Flertallet forstår det slik at departementet med dette ikke ser for seg noen nye roller for fylkeskommunen i regional planleggingsarbeid, utover det fylkeskommunen har i dag.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at det er enighet om i større grad å rendyrke fylkesmenn til tilsyn og kontroll og at vurderinger der det trengs skjønn/vekting av ulike hensyn i størst mulig grad skal ligge til folkevalgt nivå, fortrinnsvis på kommune. Rettledningsfunksjonen overfor kommunene som Fylkesmannen har i dag kan i større grad legges til regionene. Dette flertallet ber også regjeringen om nødvendig å fremme forslag til lovendringer som klargjør at det er kommunene som er planmyndighet, og at regionene ikke skal være overkommuner med myndighet til å vedta egne planer på områder som primærkommunene har ansvar for.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at dersom regionalt folkevalgt nivå skal innta en mer strategisk og samordnende rolle med hensyn til kommuneoverskridende og sektoroverskridende samfunnsutfordringer, vil det kreve endrede rammebetingelser, styringssystemer og handlingsrom.

• Helhetstenkning på tvers av kommunegrenser

• Helhetstenkning på tvers av sektorer

• Helhetstenkning på tvers av forvaltningsnivåer (fragmentert offentlig myndighet)

Dette medlem vil påpeke at økt spesialisering og fragmentering (NPM), et svært fragmentert virkemiddelapparat (regionale statlige myndigheter), til dels overlappende oppgaver, gjør oppgaven krevende, men også svært viktig, fordi den kan hvis det gjøres gjennomgripende, løse noen av styringsproblemene i dagens forvaltning. Gode regionale løsninger kan kreve tverrsektorielt samarbeid og nettverk – gjerne på tvers av forvaltningsnivåer.

Dette medlem vil påpeke at en slik rolle vil kunne kreve harmonisering av lovverk .

Dette medlem vil påpeke at store regioner kan få en økt utfordring med større geografisk kompleksitet.

Dette medlem vil særlig påpeke Riksrevisjonens rapport 3:11 (2006–2007). Arealutviklingen er ikke bærekraftig. Dette medlem mener derfor at det blir svært viktig at en regionreform må gi bedre svar på denne viktige utfordringen. Det må bygges tettere og mer kompakt, langs akser som kan gi klimavennlige transportløsninger. For å oppnå dette må noen ta en kommuneoverskridende samfunnsutviklerrolle.

Dette medlem viser til at forslaget som er framlagt, ikke svarer på disse behovene, verken de geografiske områdene som er foreslått eller med de oppgavene som disse nye fylkene skal ha.

3.6 Nye oppgaver og ansvar

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener i tråd med stortingsflertallets anmodningsvedtak ved behandlingen av Meld. St. 22 (2015–2016), jf. Innst. 377 (2016–2017), at administrasjonen av fylkesveinettet skal falle under de nye regionene.

Flertallet erkjenner behovet for utredning, med formål å sikre en forsvarlig overføring av dette ansvaret til fylkeskommunene, men mener at intensjonen med regionreformen er oppnådd med den inndelingen som blir presentert i proposisjonen, og at det derfor er naturlig å legge administrasjonen av fylkesveinettet til de nye enhetene. Flertallet mener at oppgaven må følge med når de nye fylkeskommunene etableres fra 1. januar 2020.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at samtlige partier på Stortinget i behandlingen av Innst. 377 S (2015–2016) mente regional administrasjon av fylkesvegnettet skulle overføres til regionalt folkevalgt nivå, og ba regjeringen sørge for dette. Disse medlemmer registrerer at ett år etter Stortingets behandling har ikke regjeringen engang prioritert å utrede spørsmål knyttet til dette. Disse medlemmer finner det underlig at regjeringen ikke følger opp Stortingets vedtak i denne saken.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at regional veiadministrasjon som har ansvar for planlegging og drift av fylkesveiene, overføres fra Statens vegvesen til regionalt folkevalgt nivå.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at forslaget om å overføre ansvaret for den offentlige tannhelsetjenesten fra fylkeskommunene til kommunene, har møtt bred motstand både fra politisk og faglig hold. Tannhelsetjenesten i fylkene er utviklet til en god tjeneste, og en overføring til kommunene er uhensiktsmessig både ut fra en kostnadsmessig vurdering og faglig vurdering. Disse medlemmer mener at den offentlige tannhelsetjenesten skal videreføres som en fylkeskommunal oppgave.

Komiteen viser i denne sammenheng til behandlingen av Prop. 71 L (2016–2017) Endringer i helselovgivningen (overføring av det offentlige tannhelsetjenesteansvaret, lovfesting av kompetansekrav m.m.), som er til behandling i helse- og omsorgskomiteen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil vise til sine respektive partiers merknader og forslag i helse- og omsorgskomiteens innstilling.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at partiet ikke er representert i helse- og omsorgskomiteen, men vil stemme mot en lovendring som innebærer å overføre ansvaret for den offentlige tannhelsetjenesten fra fylkeskommunene til kommunene. Dette medlem er også imot eventuelle lokale forsøk med overføring til kommunene, da det også vil bryte opp og svekke fagmiljøet, noe som vil gå ut over muligheten til å opprettholde og videreutvikle denne viktige helsetjenesten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til Innst. 333 S (2014–2015), hvor partiene uttalte at

«ansvaret for kollektivtrafikken fortsatt som hovedregel skal ligge på det regionale folkevalgte nivå. Ansvaret for kollektivtrafikken kan overføres til større kommuner på de vilkår som skisseres i meldingen, og forutsatt at det inngår et samarbeid/partnerskap med det øvrige fylket/regionen om å sikre et helhetlig kollektivtilbud i regionen.»

Flertallet viser til at regjeringen i Prop. 91 L (2016–2017) foreslår en lovendring som gir større kommuner adgang til på visse vilkår, herunder at det foreligger en avtale eller et partnerskap med fylkeskommunen, å overta ansvaret for kollektivtransporten. Det vises for øvrig til behandlingen av proposisjonen og partienes merknader der.

Flertall er fornøyd med regjeringens forslag om å overføre tilskuddene til ikke-statlige flyplasser til fylkeskommunens rammetilskudd, og understreker at dette er i tråd med intensjonen i regionreformen. Det samme gjelder overføring av innkjøp av innenlandske flyruter for de fylkeskommunene det gjelder.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter ikke forslagene om å overføre tilskuddene til ikke-statlige flyplasser og overføring av innkjøp av innenlandske flyruter, fra staten til fylkeskommunene. Disse medlemmer mener tilrettelegging for flytrafikk er en sak som må samordnes over fylkesgrensene og vurderes ut fra nasjonale føringer for samferdselspolitikken.

Disse medlemmer mener eierskap og finansiering av fiskerihavnene fortsatt skal være et statlig ansvar.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at tilskudd til ikke-statlige lufthavner, innkjøp av innenlandske flyruter og statlige fiskerihavner videreføres som et statlig ansvar.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, er enig i Samferdselsdepartementets vurdering av at utvikling av fiskerihavner og tilrettelegging av bredbåndsutbygging ligger naturlig som oppgaver og ansvar hos de nye fylkeskommunene.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener endringsforslagene vil medføre at staten ikke lenger vil ha samme ansvar for å synliggjøre statens bidrag til fiskerihavner og bredbånd. Så ulike behov fylkene vil ha på dette området i lang tid framover, kan ikke staten løpe fra ansvaret for å finansiere nødvendig oppgradering av fiskerihavner og fiberbredbånd i hele landet. Dette medlem viser til at fylker med spredt bosetting har langt større kostnader og problemer med å få bygget ut moderne bredbånd til alle. Dette er helt nødvendig infrastruktur for næringsliv, kommuner og befolkning, og staten må sikre at det gis statlige tilskudd til utbygging ut fra de ulike behovene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, mener at det i lys av ESAs kjennelse rundt den norske drosjeløyveordningen er behov for en regionalisering av dette ansvaret. På bakgrunn av denne erkjennelsen fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen snarest fremme forslag om å fornye regelverket for løyver og behovsprøving for persontransport slik at bestemmelser knyttet til dette kan fastsettes av de nye fylkeskommunene.»

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser for øvrig til at representanter fra Senterpartiet har fremmet et Representantforslag 115 S (2016–2017) hvor det bes om en egen stortingsmelding om drosjenæringen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at flere fylkeskommuner ønsker en regionalisering av beslutninger rundt prosjektstøtte i Regionale forskningsfond (RFF). Flertallet mener det er viktig at slike avgjørelser kan bli fattet nærmere de miljøene det gjelder, heller enn å opprettholde den nasjonale ordningen som finnes i dag. Flertallet er uenige i departementets vurdering og fremmer på bakgrunn av dette følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre ansvarsfordelingen mellom Regionale forskningsfond (RFF) og Forskningsrådet slik at beslutninger rundt prosjektstøtte blir fattet på fylkeskommunalt nivå.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til omtalen av Regionale forskningsfond. Disse medlemmer støtter endringene regjeringen foreslår om at forskningsfondene vil ha geografiske grenser som sammenfaller med de nye fylkeskommunene, og at de fylkeskommunalt oppnevnte styrene bevilger midler fra fondene. Disse medlemmer viser også til at Kunnskapsdepartementet vil revidere retningslinjene for RFF før den nye fylkesstrukturen trer i kraft 1. januar 2020.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er enig i at det kan være rett å overføre Regionale forskningsfond til fylkene, men mener dette må utredes og legges fram som egen sak.

På den bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og legge fram forslag til hvordan fylkene kan få ansvaret for og finansiering til å overta de Regionale forskningsfondene.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, var positive til vedtaket ved behandlingen av Meld. St. 22 (2015–2016), hvor det ble tatt til orde for å vurdere å overføre oppgaver fra Innovasjon Norge til de nye fylkeskommunene. Flertallet mener det er positivt å la de nye fylkeskommunene i større grad styre egen næringsutvikling, og deler ikke departementets bekymring for at en overføring av oppgaver fra Innovasjon Norge til fylkeskommunene vil gi ulemper for det regionale næringslivet. Flertallet slår fast at næringsutvikling tilhører regionenes kjerneområde, og at dette var en av beveggrunnene til å gjennomføre en regionreform.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen overføre oppgaver tilknyttet regional næringsutvikling fra Innovasjon Norge til de nye regionene.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 22 (2015–2016) foreslo å videreføre Innovasjon Norge med regionale styrer og regionalt medeierskap.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet var positive til at det i Meld. St. 22 (2015–2016) ble tatt til orde for å vurdere å overføre oppgaver fra Innovasjon Norge til de nye fylkeskommunene. Disse medlemmer mener det er positivt å la de nye fylkeskommunene i større grad styre egen næringsutvikling, og her er en videreutvikling av fylkeskommunen som eier og oppdragsgiver til Innovasjon Norge viktig. Dette gjelder også fylkeskommunenes ansvar for koordinering av nasjonale virkemiddelaktørers regionale innsats og fylkeskommunens ledelse av de regionale partnerskapene. Som eier og oppdragsgiver til Innovasjon Norge kan den enkelte fylkeskommune trekke på ressursene i hele organisasjonen. Dette inkluderer også utekontorstrukturen og internasjonaliseringskompetansen i Innovasjon Norge, noe som i sin tid var en sentral grunn for å samle disse funksjonene i selskapet. Disse medlemmer slår fast at næringsutvikling tilhører regionenes kjerneområde, og at dette var en av beveggrunnene til å gjennomføre en regionreform.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere overføring av oppgaver tilknyttet regional næringsutvikling fra Innovasjon Norge til de nye regionene.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er enig i at flere oppgaver knyttet til regional næringsutvikling bør flyttes fra Innovasjon Norge til fylkene, men mener dette må utredes og at det må legges fram forslag til hvordan staten skal bidra med finansiering.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og legge fram forslag til overføring og finansiering av regional næringsutvikling fra Innovasjon Norge til fylkeskommunene.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti deler ikke Nærings- og fiskeridepartementets tolkning av at håndteringen av akvakultursøknader ikke kan gjennomføres på det nye regionalnivået. Disse medlemmer mener dette er et spørsmål som klart hører hjemme hos fylkeskommunen, i tett samarbeid med lokaliseringskommunene. At fylkeskommunen i dag ikke sitter på den kompetansen som trengs for å overta ansvaret umiddelbart, er snarere et tegn på at det er behov for et kompetanseløft i de nye fylkeskommunene, slik at de kan ta hånd om slike oppgaver.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at det har vært gode erfaringer med fylkeskommunal rolle innenfor akvakultur. Blant annet har den såkalte Trøndelagsmodellen interessante deler som kan vurderes. Flertallet mener at forsøk innenfor akvakultur ikke må kunne skape problem for opprettelse og funksjoner på produksjonsområdene. Flertallet mener at det må flyttes faglige ressurser fra direktoratets regionkontorer til de folkevalgte regionene.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, slutter seg til Landbruks- og matdepartementets vurdering av mulig oppgaveoverføring innen landbruk, og legger til grunn at fastsetting av antall fylkeskommuner til om lag ti vil føre til at forvaltning av utrednings- og tilretteleggingstiltak, samt ansvaret for kystskogbruket og satsing på økologiske foregangsfylker blir overført fra Fylkesmannen fra og med 2020.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener at flere oppgaver som ikke er knyttet til tilsynsfunksjonen i landbrukspolitikken, kan overføres fra Fylkesmannen til folkevalgt regionalt nivå.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, slutter seg til Kunnskapsdepartementets vurdering av hvilke oppgaver tilknyttet utdanningsfeltet som skal tilfalle de nye regionene. Flertallet understreker at utdanning er et kjerneområde for de nye fylkeskommunene, og at Kunnskapsdepartementet i sin videre behandling og konkretisering skal legge nærhetsprinsippet til grunn når en evaluering av eventuell flytting av oppgaver til fylkeskommunene blir gjennomført.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke regionenes rolle og ansvar i kompetanseheving tilpasset regionale behov. Disse medlemmer viser til at mange steder i landet ikke har høyskole/universitetscampus eller andre tilbud innen høyere utdanning/videreutdanning. Disse vil i stadig større grad ha behov for kompetansesentre eller studiesentre som kan organisere og gi tilbud om desentralisert utdanning og kompetansepåfyll. Disse medlemmer mener det kan være fornuftig å koordinere mer av dette på regionalt nivå. Det passer også inn under oppfølgingen av kompetansereformen og flere tiltak der for å lære gjennom et stadig lengre arbeidsliv. Reformen inneholder også tiltak både på regionalt og nasjonalt nivå.

Disse medlemmer viser til egne merknader og forslag under behandlingen av Meld. St. 22 (2015–2016) og Meld. St.18 (2016–2017) om å sørge for regionale virkemidler for å kunne initiere og sikre at innbyggere og næringsliv får tilgang til desentralisert høyere utdanning. Dette er helt avgjørende for regional utvikling og av de viktigste virkemidlene for å kunne møte de ulike behov som finnes i ulike deler av landet. Dette må gjøres i samarbeid med høyskoler og universitet og med egne midler til fylkeskommunene for å sikre infrastruktur, kompetansekartlegging, koordinering og utvikling. Behovene vil variere fra sted til sted, og også over tid, og derfor må tilbudet veksle i takt med behov.

Disse medlemmer understreker at regioner og fylker trenger egne økonomiske virkemidler for å kunne initiere og sikre at innbyggeren i regionen får tilgang på høyere utdanning. Dette må gjøres i samarbeid med høyskoler og universitet, og disse medlemmer viser til egne forslag om å etablere statlige finansieringsordninger for at fylkeskommunene skal kunne sikre dette i Innst. 300 S (2016–2017) om Bærekraftige byer og levende distrikt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, merker seg at Kulturdepartementet ønsker å gjennomføre en grundig utredning av hvilke kulturfaglige oppgaver som kan overføres fra staten til fylkeskommunen. Flertallet ønsker en slik utredning velkommen, og ønsker å presisere at kulturoppgaver i størst mulig grad bør kunne flyttes fra det nasjonale til det regionale nivå. Det er også hensiktsmessig at slike oppgaver faller under et folkevalgt, regionalt nivå. Flertallet legger som premiss at den kulturelle infrastrukturen og kulturtilbudet til innbyggerne skal føres videre og stimuleres.

Flertallet legger til grunn at det i forbindelse med overflytting av kulturoppgaver fra nasjonalt til fylkeskommunalt nivå følger med finansiering som gjør at fylkeskommunene har mulighet til å finansiere virksomhetene.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti understreker at den utredningen som Kulturdepartementet har varslet, må belyse spørsmålet om hvilke kulturinstitusjoner som har nasjonale eller internasjonale oppgaver. Dette medlem mener det er naturlig at disse fremdeles får sine driftstilskudd over statsbudsjettet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen har varslet en ny kulturmelding. Disse medlemmer mener at ansvarsdelingen mellom forvaltningsnivåene må utredes grundig i forbindelse en ny kulturmelding. Disse medlemmer finner det underlig at det i proposisjonen foreslås overført tilskudd til et utvalg av kunst- og kulturinstitusjoner til fylkeskommunal forvaltning uten at det foreligger en begrunnelse for forslaget og uten at konsekvensene av det er belyst. Disse medlemmer mener at en eventuell overføring av disse oppgavene må utsettes og sees i sammenheng med den varslede kulturmeldingen. Dette vil sikre at Stortinget får et langt bedre og mer helhetlig beslutningsgrunnlag enn det regjeringen har lagt fram.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det står i Meld. St. 22 (2015–2016) s. 54:

«Før det eventuelt kan overføres ytterliggere oppgaver på kulturområdet til nye folkevalgte regioner, må det utredes hvordan den nasjonale kulturpolitikken kan ivaretas.(…) Før den faktiske overføring av nye oppgaver til nytt regionalt folkevalgt nivå kan finne sted, skal det utredes nærmere hvordan dagens nasjonale kulturpolitikk og det samlede kulturpolitiske området vil bli ivaretatt.»

På tross av dette har regjeringen i Prop. 84 S (2016–2017) fremmet en lang liste over konkrete tiltak på kulturfeltet man ønsker å overføre til fylkene allerede fra 1. januar 2018 uten den utredningen regjeringen har lovet. Dette er et av mange alvorlige løftebrudd.

Dette medlem viser til at flere av disse tiltakene i dag representerer viktige virksomheter i den nasjonale infrastrukturen for scenekunst generelt og for dansekunst spesielt. Det er gjennom flere tiår brukt betydelige statlige midler for å bygge opp denne infrastrukturen. Dette medlem kan ikke støtte at man gjør et så dyptgripende omstruktureringsgrep nå, uten å se på hvilke konsekvenser dette får for infrastrukturen og uten at den enkelte virksomheten det gjelder har fått uttale seg.

Dette medlem viser til at komitéflertallet i Innst. 377 S (2015–2016) skriver at

«[Flertallet er] opptatt av å se på hvordan den nasjonale kulturpolitikken ivaretas, hvordan kvaliteten best kan sikres i det profesjonelle kunst-, og kulturlivet, før nye oppgaver tildeles det nye folkevalgte nivået.»

Dette medlem viser til at regjeringen selv skriver i proposisjonen:

«Ei rekke tilhøve må avklarast i ein grundig prosess som involverer dei ulike forvaltningsnivåa og aktørane i kultursektoren» og videre «Det må mellom anna vurderast om det finst andre føremålstenelege styringsverktøy for å sikre nasjonale omsyn innanfor kulturpolitikken […]»

Dette medlem viser i den sammenheng til den bebudede kulturmeldingen som skal ha sin første innspillskonferanse i vår og at disse endringene som nå foreslås, rives ut av sin sammenheng.

Dette medlem mener at det godt kan være klokt å flytte enkelte virksomheter fra nasjonalt til regionalt nivå, men dette må utredes på en god måte i kulturmeldingen, og miljøene må få uttale seg. Dette medlem kan ikke akseptere at kulturlivet skal unntas fra grundige prosesser og vurderinger. Mange av disse tiltakene utfører oppgaver som et ledd i en nasjonal kulturpolitikk, og som også har betydning for internasjonal aktivitet på området.

Dette medlem konstaterer at den grundige prosessen ikke har funnet sted. Derfor må den foreslåtte overføringen stilles i bero inntil en slik prosess er gjennomført.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er åpen for å vurdere en overføring av flere oppgaver på kulturminnefeltet til det regionale folkevalgte nivå, men det forutsetter at man ikke svekker god og kunnskapsbasert forvaltning. Det er derfor viktig å sikre at regionene kompetansemessig og økonomisk er godt rustet til å ivareta dette området. Flertallet er kjent med at det blant annet er et stort økonomisk etterslep når det gjelder forvaltning og ivaretakelse av kulturminner, og vil derfor avvente en beslutning om dette inntil Stortinget har fått en nærmere oversikt og redegjørelse over behov og bevilgninger på feltet.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, slutter seg til Klima- og miljødepartementets vurdering av hvilke oppgaver som kan overføres til de nye fylkeskommunene. De oppgavene som blir pekt på i proposisjonen, hører klart hjemme på fylkeskommunalt nivå, samtidig som det finnes en rekke andre oppgaver tilknyttet klima- og miljø som ikke er naturlig å overlate til de nye regionene. Departementet har funnet en god løsning som følger nærhetsprinsippet, men samtidig legger til rette for en ambisiøs miljø- og klimapolitikk.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at viktige naturvernsaker, vern av matjord, nasjonale kulturminner og miljø trenger et sterkere nasjonalt vern, slik at ikke viktige nasjonale verdier går tapt. Saker som omhandler reelt politisk skjønn i slike saker, bør håndteres av et politisk nivå, mens derimot saker som omhandler dispensasjonsadgang fra nasjonalt lovverk, bør håndteres av statlig forvaltning.

Dette medlem understreker også behovet for kompetanse i slike saker, og at det må sikres i det nivået som til enhver tid har ansvaret for sakene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, er uenig i Justis- og beredskapsdepartementets vurdering av at det ikke er formålsnyttig å flytte oppgaver fra IMDi til de nye regionene. Integrering er et spørsmål der regionalt skjønn kan spille en viktig oppgave, og hvor et mangfold av tilnærminger vil gjøre det mulig for regionene å lære av hverandre i det de løser ulike oppgaver tilknyttet integrering.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en plan som konkretiserer hvilke oppgaver som kan overføres fra IMDi til de nye fylkeskommunene.»

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at IMDi er statens kompetansesenter på integrering. Flertallet mener at det er viktigere enn noen gang å lykkes i integreringsarbeidet. Vi må sørge for at flyktningene kommer i arbeid og deltar i samfunnet.

Flertallet mener at regionalt skjønn kan være viktig, og at et mangfold av tilnærminger vil gjøre det mulig for regionene å lære av hverandre i det de løser ulike oppgaver tilknyttet integrering. Flertallet viser til at IMDi har seks regionkontorer, og at noe av suksessfaktoren til direktoratet nettopp er regional og lokal kunnskap og kjennskap.

Flertallet viser til at integreringsfeltet er, som omtalt i Prop. 84 S (2016–2017), avhengig av flere aktører. Fylkeskommunen, med ansvaret for videregående opplæring, er en av disse. Flertallet mener videre at hovedlinjene i dagens ansvars- og oppgavefordeling på integreringsområdet skal beholdes, men at det bør vurderes om noen av IMDis oppgaver kan flyttes til de nye fylkeskommunene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere nærmere hvilke oppgaver som kan overføres fra IMDi til de nye fylkeskommunene.»

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at regjeringen vil styrke det europapolitiske strategiarbeidet mellom stat og regionalt nivå, og at dette arbeidet skal systematiseres bedre. Når det kommer nye EU-initiativ for politikk og regelverk, vil fylkeskommunene involveres tidligere og mer aktivt i det europapolitiske arbeidet til departementene og etatene. Europapolitisk Forum skal reorganiseres slik at de nye fylkeskommunene blir godt representert i dialogen mellom regjeringen, kommunesektoren og Sametinget om europapolitiske spørsmål.

Flertallet viser også til at regjeringen, når de nye fylkeskommunene er etablert, vil gjennomgå arenaene der sentrale og regionale myndigheter møtes rundt internasjonale spørsmål, for å medvirke til å se de ulike arenaene i sammenheng.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at Utenriksdepartementet ser for seg en mer aktiv rolle for de nye fylkeskommunene i europeisk samarbeid. Disse medlemmer deler denne vurderingen, men savner en konkretisering av hvilke nye ansvarsområder regionene kan motta i sammenheng med denne ambisjonen.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget deler regjeringens ambisjon om å øke fylkeskommunenes rolle i europeisk samarbeid, og ber derfor regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om hvordan regionene best kan settes i stand til å gjennomføre denne nye rollen.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, ser på proposisjonen som fortsettelsen på en oppgaveoverføring fra stat til fylkeskommune.

Flertallet støtter forslaget om å nedsette et ekspertutvalg som kan se på videre oppgaveoverføring til regionene, etter behandlingen av denne proposisjonen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ved tidligere stortingsbehandlinger har foreslått å overføre en rekke oppgaver til regionalt folkevalgt nivå. Disse medlemmer konstaterer at stortingsflertallet har stemt ned disse forslagene. I tillegg viser disse medlemmer til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener regionalt folkevalgt nivå skal beholde hovedoppgaver som videregående opplæring, tannhelse, fylkesveiene og kollektivtransport.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at oppgaver som i dag ligger hos regional stat/Fylkesmannen og som legger til rette for bruk av politisk skjønn, som hovedregel legges til regionalt folkevalgt nivå.»

«Stortinget ber regjeringen videreføre Innovasjon Norge med regionale styrer og regionalt medeierskap som i dag.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at regionalt folkevalgt nivå fortsatt skal ha ansvaret for videregående opplæring, og at det derfor ikke gjennomføres forsøk med overføring av denne oppgaven til kommunene.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for regionale virkemidler til styrking av desentralisert høyere utdanning.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det oppnevnes styremedlemmer med politisk kompetanse og lokal forankring i helseforetakene. Oppnevningen skal foregå i dialog med regionene.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at fordeling av skjønnsmidler fra Fylkesmannen til kommunene skal være en oppgave underlagt regionalt folkevalgt nivå. Fylkesmannen beholder skjønnsmidler knyttet til beredskap.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at forvaltningsoppgaver som i dag er lagt til Fylkesmannens miljøavdeling og landbruksavdeling, overføres til regionalt folkevalgt nivå.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at regjeringen, sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti, leverer den mest omfattende nyorganiseringen av fylkeskommunene siden de først ble opprettet. Flertallet viser videre til at tidligere regjeringer verken har oppnådd en slik oppgaveoverføring eller en så omfattende reform som det flertallet her har kommet til enighet om.

Komiteens medlem fra Venstre mener regionreformen har vært et viktig steg i riktig retning, men viser samtidig til partiets stortingsvalgprogram hvor partiet går inn for at helseforetakene bør overføres til et nytt fylkeskommunalt nivå, i lag med flere oppgaver som i dag tilfaller de forskjellige direktoratene. Dette medlem er opptatt av at fylkeskommunen på lang sikt blir tilført flere av disse oppgavene, for å i større grad flytte makt ned til folkevalgte organer, i tråd med nærhetsprinsippet.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til viktigheten av at kompensasjonsordningen for fylkeskommunen videreføres, slik at de nye fylkeskommunene har de finansielle ressursene som kreves for å gjennomføre de nye oppgavene de blir tildelt. Disse medlemmer viser til behovet for et nytt inntektssystem for fylkeskommunene, i tråd med de nye strukturene og oppgavene som blir vedtatt gjennom regionreformen.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener fylkeskommunene bør gis et større ansvar innenfor det sosiale området. Det vises i denne sammenheng til forslag som ble fremmet i Innst. 377 S (2015–2016) om overføring av ansvaret for det statlige barnevernet gjennom Bufetat til fylkeskommunene, om overføring av ansvaret for de distriktspsykiatriske klinikkene – DPS – fra stat til fylkeskommunen og om at familievernet overføres fra stat til fylkeskommune.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede forslag om overføring av det statlige barnevernet gjennom Bufetat, de distriktspsykiatriske klinikkene og familievernet fra staten til fylkeskommunene.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener at oppgaver som overføres fra Fylkesmannen, direktorat og annen regional stat til de nye regionene skal skje samtidig som de nye fylkeneskommunene opprettes, dvs. fra 1. januar 2020.

3.7 Statlig lokaliseringspolitikk

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, merker seg at regjeringen, i samarbeid med Venstre, har lagt opp til en ambisiøs omlokalisering og nyetablering av statlige arbeidsplasser utenfor Oslo. Flertallet forventer at regjeringen jobber videre med å sikre en jevnere spredning av statlige av arbeidsplasser i hele landet. Det er også viktig at regjeringen legger dette ønsket til grunn når framtidig lokalisering av nye statlige enheter blir besluttet. Flertallet ser det som særlig viktig at statlige arbeidsplasser også tilfaller landets mindre byer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader og forslag fra sine respektive partier når det gjelder statlige arbeidsplasser i Innst. 300 S (2016–2017).

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at lokalisering av statlig virksomhet ofte blir grunngitt med historiske forhold og hvilke preferanser som den enkelte virksomhet legger vekt på. Den store veksten i statlige arbeidsplasser kommer først og fremst gjennom utvidelse av eksisterende virksomheter. Tall fra Difi viser at Oslo har en sterk overvekt av statlige arbeidsplasser, 29,3 pst. eller 49 000 av de totalt 167 000 sysselsatte i staten. Veksten i den statlige sysselsettingen har etter 2013 vært større i Oslo enn i landet for øvrig. Dette viser at til tross for regjeringens vedtak om utflytting av statlige arbeidsplasser fra Oslo, er virkningen beskjeden i forhold til den generelle utviklingen i lokalisering av arbeidsplasser.

Disse medlemmer viser til at statlig lokaliseringspolitikk ikke bare omfatter statlige virksomheter, men også virksomheter som finansieres gjennom statlige bidrag. Eksempler på dette er bl.a. private utdannings- og helseinstitusjoner, sosiale institusjoner, asylmottak og private kulturinstitusjoner. Selv om denne typen tiltak ikke vil være direkte underlagt statlige føringer for lokalisering, bør det i større grad sikres en geografisk spredning som ivaretar overordnede nasjonale behov. Eksempelvis vil en mer desentralisert etablering av asylmottak virke positivt både når det gjelder mulighet til integrering i trygge nærmiljøer og gi verdifull sysselsetting og stabil arbeidskraft.

Disse medlemmer mener målet må være å få en statlig lokaliseringspolitikk som er sentraliseringsdempende, ikke sentraliseringsfremmende.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at regjeringen, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, vil benytte fagkompetansen som finnes i forskjellige deler av landet for å sikre en mer balansert lokalisering av statlige arbeidsplasser. Spredning av kompetanse er et bidrag til å styrke kunnskapsmiljø utenfor de store byene. Flertallet viser til at det i perioden 2013–2016 er tatt avgjørelser om å flytte ut eller nyetablere mer enn dobbelt så mange statlige arbeidsplasser utenfor Oslo som under den rød-grønne regjeringen i årene 2009–2013. Dette er et viktig virkemiddel mot sentralisering utvist av tidligere rød-grønt styre.

3.8 Nordområdepolitikk

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, legger til grunn at regionreformen vil sikre de relevante fylkeskommunene en enda mer sentral rolle i utformingen og gjennomføringen av norsk nordområdepolitikk. Flertallet vil peke på at det nye fylket Troms/Finnmark står i en særstilling når det gjelder nordområdepolitikken, og i forholdet til Russland.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til behandlingen av Meld. St. 10 (2010–2011), jf. Innst. 433 S (2010–2011), om en kunnskapsinnhenting om virkninger og ringvirkninger av økt satsing på verdiskaping i Nord-Norge. Dette medlem viser til de klare anbefalingene i sluttrapporten og at det kreves samordnet innsats hvis dette store potensialet skal utløses. Dette medlem viser til egne forslag om å følge opp dette i Representantforslag 147 S (2016–2017).

3.9 Økonomiske og administrative konsekvenser

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, anerkjenner at reformen på sikt vil føre til stordriftsfordeler og en mer effektiv ressursbruk. Samtidig er det viktig at fylkeskommunene sikres tilstrekkelig finansiering til å håndtere sammenslåing på en god måte. Dette gjelder både kortsiktige og mer langsiktige kostnader. Flertallet forventer at regjeringen legger dette til grunn i arbeidet med kommende forslag til statsbudsjett.