Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Freddy de Ruiter, Ruth Grung, Ingvild Kjerkol, Tove Karoline Knutsen og Torgeir Micaelsen, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet, Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Venstre, Ketil Kjenseth, viser til at proposisjonen foreslår samtykke til ratifikasjon av Europarådets konvensjon mot ulovlig handel med menneskeorganer av 25. mars 2015. Norge underskrev konvensjonen 25. mars 2015, samme dag som den ble vedtatt, men gjennomføring av konvensjonen nødvendiggjør lovendringer. Dette betyr at Stortinget må samtykke til ratifikasjon.

Komiteen viser til at organhandelskonvensjonens formål er å forebygge og bekjempe handel med menneskelige organer, ved hjelp av internasjonalt samarbeid og kriminalisering av alle sider ved organhandel.

Komiteen viser til at organhandelskonvensjonen legger til grunn at organuttak og -transplantasjoner skal bygge på altruistiske prinsipper, og at den slik viderefører og styrker etablert norsk lovverk og tradisjoner. Organer skal bare kunne doneres med givers og eventuelt pårørendes frivillige, informerte samtykke, og innenfor det nasjonale transplantasjonssystemet og transplantasjonslovas bestemmelser. Komiteen er enig i at organhandel krenker menneskeverdet, og mener det er riktig å styrke rettsvernet til ofrene for slik virksomhet.

Komiteen viser til at internasjonal handel med menneskelige organer ikke er utbredt i Norge i dag, men trekker frem viktigheten av å ha et sterkt og samsvarende lovverk på tvers av land. Slik kan vi bidra til at personer som har foretatt ulovlig uttak, innsetting eller kommersiell utnytting av organer, straffes, uansett hvem og hvor de er.

Komiteen anerkjenner også at behovet er større enn tilgangen på organer, også i Norge, og at dette kan skape et marked for ulovlig organhandel. Komiteen merker seg også at konvensjonen forplikter statene til å gi befolkningen likeverdig tilgang til transplantasjonsbehandling. For å bedre tilgangen på organer og redusere potensialet for et marked for organhandel, bør det kontinuerlig vurderes tiltak som kan øke organtilfanget i landet. I Norge har vi de siste årene sett en utvikling med stor nedgang i bruk av levende giver av nyre, som i 2009 utgjorde halvparten av alle transplantasjoner. I 2016 var andelen redusert til bare en fjerdedel. Når antallet som er i behov av en ny nyre i tillegg vokser dramatisk, og én av tre avdøde donorer ikke har avklart spørsmålet om organdonasjon mens de levde, samtidig som de pårørende ikke samtykker til organdonasjon, ser vi en utvikling i Norge hvor ventelisten for å få transplantert nyre nå vokser bekymringsfullt.

Komiteen vil peke på at det er særlig viktig å få opp igjen andelen levende givere av nyre i Norge. Dette krever bedre organisering og mer kunnskap i donorsykehusene. Videre er det behov for tiltak som gjør at flere tar stilling til organdonasjon.

Komiteen mener en bedre nasjonal koordinering av donorvirksomheten vil bidra til økt rekruttering av organdonorer. Komiteen oppfordrer derfor regjeringen til å se på en bedre samordning av ressursene og særlig vurdere kritiske faktorer ved de 28 godkjente donorsykehusene. Komiteen vil videre be regjeringen se på elektroniske løsninger som gjør det enklere å gi seg til kjenne som donor.

Komiteen vil i den forbindelse vise til behandlingen av Prop. 38 L (2014–2015) og komiteens merknader i Innst. 223 L (2014–2015), der en samlet komité understreket følgende:

«Komiteen vil peke på at informasjon og opplysningsarbeid virker. I 2012 var avslagsprosenten fra pårørende 17 prosent (pårørende som sier nei), i 2014 var den økt til 28 prosent. Dette viser at mange trolig svarer nei fordi de blir introdusert for et ukjent og vanskelig tema. At det er mulig å komme ned i 17 prosent, kan med stor sannsynlighet tilskrives at folkeopplysning som TV-serien «Med livet på vent» i TV2 i 2012, og opplysningsarbeid knyttet til verdens donasjonsdag, donorkort og arbeid i sosiale medier som Stiftelsen Organdonasjon driver, har en virkning.

Det bør være et mål for Norge at avslagsprosenten ikke skal overstige 22 prosent per år. Det vil kreve en mer forpliktende plan om finansiering av informasjonsvirksomhet årlig og en større folkeopplysningskampanje hvert 8.–10. år for å sikre at hver generasjon tar stilling.

Komiteen vil også peke på at det er viktig å drive systematisk forebygging. Helsedirektoratet har utarbeidet en plan for forebygging og behandling av kronisk nyresykdom (2011–2015). Formålet med planen er:

• redusert forekomst, sykelighet og dødelighet av kronisk nyresykdom

• helhet, kvalitet og likeverdighet i tilbudet til pasienter, uavhengig av bosted og sosioøkonomiske forhold

• at flest mulig som trenger det får tilbud om transplantasjon

• kvalitetsutvikling i dialysebehandling og/eller konservativ behandling for pasienter med svært alvorlig nyresykdom som ikke kan transplanteres

Komiteen vil oppfordre til en evaluering av planen for forebygging og behandling av kronisk nyresykdom (2011–2015) og en rullering.»

Komiteen mener komiteens forslag til å styrke arbeidet med å skaffe flere donorer, slik det kommer til uttrykk i merknadene i Innst. 223 L (2014–2015), er viktig for å kunne møte et behov som utvilsomt vil øke de kommende årene.

Komiteen påpeker at handel med organer er et problem som strekker seg over landegrenser, og som ofte involverer organisert kriminalitet. Det krever igjen godt internasjonalt samarbeid, og komiteen ser derfor positivt på at statene som slutter seg til og gjennomfører konvensjonen, også skal jobbe sammen for å forebygge, rapportere om og utveksle kunnskap om organhandel. Siden alle transplanterte vil være i stort behov av daglig medisinering livet ut med blant annet immundempende medisiner, er det lett å oppdage pasienter i Norge som har reist ut av landet for å foreta en transplantasjon og som returnerer til Norge. Vedkommende vil raskt måtte medisineres og ha behov for å gå jevnlig til kontroll i sykehus. Det er viktig at slike tilfeller rapporteres, og at det settes i gang tiltak for å spore hvor transplantasjonen er utført og hvor organene kommer fra.