Departementet foreslår i
denne proposisjonen endringer i straffeprosessloven § 199 a. Lovforslaget vil
gi politiet adgang til å pålegge enhver som har befatning med et
datasystem som er gjenstand for ransaking og beslag å åpne datasystemet
ved biometrisk autentisering og, om nødvendig, å benytte tvang for
å få gjennomført autentiseringen.
Høyesterett avsa
en kjennelse 30. august 2016 (HR-2016-1833-A) hvor det fremgår at
straffeprosessloven § 157 om kroppslig undersøkelse ikke gir hjemmel
til bruk av tvang overfor mistenkte for å få tilgang til innholdet
på mistenktes mobiltelefon ved bruk av fingeravtrykksautentisering.
Departementet ønsker
å legge til rette for at politiet har de nødvendige virkemidlene
til effektivt å kunne etterforske straffbare handlinger, samtidig som
tilstrekkelig hensyn må tas til borgernes vern mot inngrep. Som
følge av den teknologiske utviklingen oppstår det fra tid til annen
spørsmål om politiets adgang til å utnytte slik teknologi i etterforskningen.
Biometrisk autentisering, for eksempel ved bruk av fingeravtrykk
og irisgjenkjenning, blir stadig mer utbredt som adgangsnøkkel til
datasystem. Dette gjelder mobiltelefoner, men også andre datasystemer som
nettbrett og datamaskiner.
Med bakgrunn i kjennelsen
vist til ovenfor, sendte departementet 14. desember 2016 på høring
et forslag til endringer i straffeprosessloven § 199 a. Formålet
med forslaget var å gi en klar hjemmel for at politiet ved ransaking
eller beslag av datasystem har adgang til på nærmere vilkår å bruke
tvang overfor mistenkte eller tredjemann for å få tilgang til datasystemet
ved biometrisk autentisering. Det ble også foreslått at politiet
ved ransaking eller beslag av datasystem kan pålegge enhver å gi
tilgang til systemet ved bruk av biometrisk autentisering.
Departementet opprettholder
forslaget i høringsnotatet, også etter høringsrunden, om at politiet ved
ransaking eller beslag av datasystem kan pålegge enhver som har
befatning med datasystemet å åpne det ved bruk av biometrisk autentisering,
jf. forslaget til endringer i § 199 a første ledd. Foruten et innspill om
den språklige utformingen, har det i høringsrunden ikke kommet innvendinger
til dette forslaget.
Når det gjelder innføringen
av en tvangshjemmel for biometrisk autentisering, har departementet
merket seg at enkelte høringsinstanser mener dette forslaget krever
en grundigere utredning og bør utstå til arbeidet med oppfølgingen
av NOU 2016:24 Ny straffeprosesslov. Departementet mener imidlertid,
i likhet med de fleste høringsinstansene, at det haster med å få
på plass en slik hjemmel, og at det ikke er tilfredsstillende å
vente til ikrafttredelsen av ny straffeprosesslov. Departementet
opprettholder derfor forslaget i høringsnotatet, men med visse justeringer, nemlig
at tvangen kan skje overfor enhver og at primærkompetansen til å
beslutte tvang legges til påtalemyndigheten. I tillegg gjøres visse
språklige endringer.
I denne omgangen
nøyer departementet seg med å foreslå biometrisk autentisering,
om nødvendig med bruk av tvang, som et aksessorium til det opprinnelige
tvangsmiddelet, nemlig ransaking eller beslag av datasystem. En
nærmere vurdering av et mer generelt forslag, herunder om hjemmelen
skal gjelde tilgang til «sted», vil bli gjort som ledd i departementets
oppfølgning av NOU 2016:24 Ny straffeprosesslov.
Videre fastholder
departementet forslaget om at tilgangen skal gjelde «datasystem».
Betegnelsen brukes allerede i straffeprosessloven § 199 a samt flere andre
steder i straffe- og straffeprosesslovgivningen. Enkelte høringsinstanser
har tatt til orde for at bestemmelsen begrenses til visse typer
innretninger. På samme måte som for metode for biometrisk autentisering,
vil en bestemmelse som presiserer type innretning til for eksempel
mobiltelefon eller nettbrett, raskt bli utdatert på grunn av utviklingen
på området. En vurdering av om bestemmelsen bør utvides til å gjelde
tilgang til annet enn datasystemer vil ikke gjøres i denne omgangen,
men vil kunne inngå som del av oppfølgingen av NOU 2016:24 Ny straffeprosesslov.
Departementet anser
at forslaget her, som gjør det klart at politiet ved ransaking og
beslag av data-system kan bruke tvang for å åpne datasystemet ved biometrisk
autentisering, ikke er i strid med EMK artikkel 8 som oppstiller
et forbud for staten mot inngrep i privatlivet. Inngrepet vil oppfylle
lovkravet, være begrunnet i hensynet til etterforskning og oppklaring
av kriminalitet, et formål som er legitimt etter konvensjonen, samt
anses som nødvendig i et demokratisk samfunn, herunder oppfylle
forholdsmessighetskravet.
Generelt må man kunne
si at fremtvingelse av identifikasjonshandlinger for å få åpnet
et datasystem ved bruk av biometrisk autentisering, innebærer en
relativt beskjeden og kortvarig maktanvendelse og et langt mindre
belastende inngrep enn det politiet i dag allerede har hjemmel til,
for eksempel undersøkelse av kroppens hulrom etter straffeprosessloven § 157.
Forslaget innebærer altså at en ved et relativt lite belastende
inngrep kan få tilgang til sentrale bevis og dermed bidra til en
effektiv strafforfølgning.
Etter departementets
syn er forslaget heller ikke i strid med selvinkrimineringsvernet
som er innfortolket i EMK artikkel 6 nr. 1 og som følger av Den
internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP)
artikkel 14 nr. 3 bokstav g. Kjernen i selvinkrimineringsvernet
er at mistenkte ikke har plikt til å forklare seg. Forslaget her
gjelder ikke forklaringsplikt, og heller ikke fremtvingelse av en
forklaring fra mistenkte. Forslaget gjelder det å utnytte et kjennetegn
som utgår fra kroppen for å åpne et datasystem, ikke ulikt det å
tvinge mistenkte til å gi fra seg en nøkkel til en lås. Kjennetegnet
eksisterer uavhengig av mistenktes vilje og stiller ikke mistenkte overfor
et valg om å lyve eller angi seg selv. Det er tale om en faktisk
hindring som står i veien for tilgang til informasjon som allerede
er rettslig tilgjengelig ved at det er gjenstand for ransaking eller
tatt i beslag. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det kan oppstå
situasjoner der selvinkrimineringsvernet setter en skranke for tvangsgjennomføring
av biometrisk autentisering. Dette må vurderes konkret i det enkelte
tilfellet.
Forslaget til lovendring
vil innebære at politiet kan etterforske mer effektivt og dermed
ha en viss kostnadsbesparende effekt. For øvrig vil forslaget ikke
få nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser.