Sammendrag
I henhold til St.prp.
nr. 12 (2008–2009) og Innst. S. nr. 107 (2008–2009) skal Stortingets
utvalg for rettferdsvederlag gi Stortinget orientering om sitt arbeid
gjennom en årsrapport.
Rettferdsvederlagsordningen
er Stortingets egen ordning. Etter denne ordningen kan enkeltpersoner søke
om en skjønnsmessig kompensasjon fra staten når vedkommende har
kommet særlig uheldig ut, og er påført skade eller ulempe som ikke
dekkes etter alminnelige erstatningsregler eller gjennom trygde-, forsikrings-
eller erstatningsordninger. Ordningen er basert på sedvane. Sakene
avgjøres av Stortingets utvalg for rettferdsvederlag. Statens sivilrettsforvaltning
er tillagt oppgaven som sekretariat for utvalget.
Den alminnelige rettferdsvederlagsordningen
er nærmere beskrevet i St.prp. nr. 72 (1998–1999), Innst. S. nr.
4 (1999–2000), St.prp. nr. 65 (2006–2007) og Innst. S. nr. 262 (2006–2007).
Stortinget har i tillegg vedtatt særordninger for krigsbarn (avsluttet),
romanifolk/tatere og eldre utdanningsskadelidende samer og kvener,
se St.meld. nr. 44 (2003–2004) og Innst. S. nr. 152 (2004–2005).
Stortinget har videre vedtatt en særordning for barn som var i barnehjem
mv. i perioden frem til 1. januar 1980, se St.meld. nr. 24 (2004–2005)
og Innst. S. nr. 217 (2004–2005).
Når det gjelder virksomheten
i 2016 har utvalget avholdt 10 møter og avgjort 407 saker. Totalt
ble det mottatt 532 søknader om rettferdsvederlag i 2016, mot 489
søknader i 2015. Dette er en økning på 9 prosent. Søknader etter
særordningene har stabilisert seg på i underkant av 100 saker per
år. Inngangen av søknader etter alminnelig ordning har variert noe, men
har ligget relativt stabilt rundt 400 saker årlig de senere år.
Det ble ferdigbehandlet
514 saker i 2016. Av disse ble 407 avgjort av utvalget. De fleste
søknadsgrunnlag gjelder svikt i barnevernstjenesten og mangler
ved skolegang. Utvalget behandlet også 5 omgjøringsbegjæringer.
Det ble innvilget
rettferdsvederlag i 49 prosent av sakene som ble avgjort i 2016.
Dette er på nivå med 2014 og 2015, da henholdsvis 51 og 52 prosent av
sakene ble innvilget.
Utvalget fremla ikke
enkeltsaker for Stortinget til avgjørelse i 2016.
Det er et godt samarbeid
mellom utvalget og forberedende instanser. I etterkant av utvalgets
møter holdes det regelmessig oppsummeringsmøter der utvalgsledelsen,
Statens sivilrettsforvaltning, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
og Utdanningsdirektoratet er til stede. Disse møtene bidrar til
en god informasjonsutveksling og best mulig saksavvikling.
Det er ikke klageadgang
til Stortinget over utvalgets vedtak, jf. St.prp. nr. 72 (1998–1999),
jf. Innst. S. nr. 4 (1999–2000). Utvalgsbehandling av omgjøringsbegjæringer
forutsetter at det fremlegges nye opplysninger som kan være av betydning
for resultatet i saken. Statens sivilrettsforvaltning har fullmakt til
å avvise omgjøringsbegjæringer hvor dette ikke er tilfellet, og
i 2016 ble 25 omgjøringsbegjæringer avvist med hjemmel i denne fullmakten.
Statens sivilrettsforvaltning
har også fullmakt til å avvise saker som av ulike årsaker ikke anses
omfattet av rettferdsvederlagsordningen. Med hjemmel i denne fullmakten
ble det i 2016 avvist 107 søknader fra behandling i utvalget. I
tillegg ble enkeltgrunnlag avvist fra realitetsbehandling, mens
saken for øvrig ble tatt til videre behandling. De fleste avviste
søknadsgrunnlag gjelder straffbare forhold som faller inn under
voldsoffererstatningsordningen, og forhold som ennå ikke er foreldet.
Det ble i 2016 utbetalt
25,8 mill. kroner i rettferdsvederlag fra staten, ca. 5 mill. kroner
mindre enn i 2014 og 2015. Dette skyldes hovedsakelig to forhold:
Utvalget har behandlet færre saker etter særordningene, som har
høyere innvilgelsesprosent og utbetalingsnivåer. Videre har det
vært grunnlag for å avvise en større andel saker fra realitetsbehandling
i utvalget.
Den totale gjennomsnittlige
saksbehandlingstiden har gått ned de senere årene. Fra 2015 til
2016 har den gått ned fra 17 til 14 måneder.
Utvalget har inntrykk
av at en stadig større andel av søkermassen nå er yngre søkere.
Dette kan ha sammenheng med at samfunnet har blitt mer rettighetsbasert.
En følge av dette er at den enkelte har blitt mer bevisst på sine
rettigheter, og i hvilke tilfeller det offentlige ikke har innfridd
disse. Søknader fra yngre søkere er gjennomgående mer komplekse,
noe som gjør dem mer ressurskrevende å behandle.