Avgrensing i retten for statlige
klageinstanser til å overprøve utøvingen av det frie skjønnet i kommunen
Komiteen viser til at det
frie skjønnet innebærer at kommunen kan velge mellom ulike lovlige løsninger
når de gjør vedtak, når det gjelder valg av tjenestetilbud og omfanget
av tjenestene. Kommunen har fritt skjønn så lenge loven og alminnelige forvaltningsrettslige
prinsipper ikke dikterer valget av løsning ut fra et bestemt faktum.
Kommunen står med andre ord fritt til å velge mellom flere lovlige
alternativ. Det frie skjønnet åpner for at kommunene kan tilpasse
vedtak og praksis til ulike lokale og individuelle forhold. Fritt
skjønn gir rom både for faglige vurderinger (faglig-administrativt
skjønn) og for lokalpolitiske vurderinger.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at kommunalt selvstyre
innebærer grunnleggende sett at kommunene har rett til å styre seg
selv.
Komiteen viser
til at kommunene er selvstendige forvaltningsorgan. De er ikke underlagt
andre statlige organer enn Stortinget som lovgiver om ikke andre
underordningsforhold følger av lov.
Det kommunale selvstyret
ble grunnlovfestet våren 2016.
Komiteen merker seg at departementet
viser til forarbeidene til forvaltningsloven § 34, som peker på
at kommunen som «generalist» har ansvar for en helhetlig og samordnet
politisk og økonomisk styring. Statlig overprøving av det frie skjønnet
kan gjøre det vanskeligere for kommunen å stå ansvarlig for en samordnet
politikk, jf. Ot.prp. nr. 51 (1995–96) s. 38. Videre mener komiteen at
prinsippet om nærhet betyr at valget mellom flere lovlige alternativ
skal tas så nær innbyggerne som mulig og ikke på et mer sentralt
nivå enn nødvendig.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til forslaget om at det skal legges «stor» vekt på kommunenes og
fylkeskommunenes vurdering ved overprøvingen av det frie skjønn. Disse medlemmer viser
også til at endringsforslaget er generelt angitt, men med visse
unntak.
Disse medlemmer understreker
betydningen av det lokale selvstyret og behovet for å tillegge lokaldemokratiets
vurderinger stor vekt. Det er også behov for å gi det lokale selvstyret
rom til å styre godt tilpasset lokale forhold. Det legges til grunn
at lokalpolitikerne har et ønske om å gjøre gode vedtak for seg
selv og sine innbyggere, og at dette gjøres også med henblikk på
andre relevante hensyn. Det er avgjørende at kommunene og fylkeskommunene
får de rammebetingelser de trenger for å skjøtte sine oppgaver best
mulig. I praksis vil dette som regel bety tilstrekkelige økonomiske
rammer.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er samtidig
av den oppfatning at departementets forslag her ikke er noe godt
svar på de behov som kommunene, fylkeskommunene og deres innbyggere
har. Disse medlemmer understreker
at det ofte vil være økonomiske begrensninger som styrer kommuners
og fylkeskommuners valg. Dersom man skulle underbygge og styrke
lokaldemokratiet ville, det derfor vært nærliggende å styrke deres
muligheter til å styre seg selv til fordel for sine innbyggere på
en bedre måte enn i dag.
Disse medlemmer viser også
til at det er flere utfordringer knyttet til departementets forslag. Den
foreslåtte endringen vil kunne medføre begrensninger når det gjelder
oppnåelse av lovformål. Disse medlemmer stiller spørsmål
ved om forslaget til endring i tilstrekkelig grad tar hensyn til
innbyggernes interesser og rettigheter.
Disse medlemmer viser til
at endringen også vil kunne begrense muligheten ytterligere for klager
til å nå gjennom med endringer. Disse medlemmer viser også
til at departementet i for liten grad redegjør for hvordan den foreslåtte
endringen konkret vil styrke lokaldemokratiet. Det er også i for
liten grad redegjort for hvordan ulike sektorer vil berøres av endringen
ettersom endringen som foreslås er generell.
Disse medlemmer mener at proposisjonen ikke
er godt nok utredet. Dette gjør det også noe utfordrende å ta stilling
til endringene. Disse
medlemmer er positive til at saken tas opp på ny på et senere
tidspunkt. Disse
medlemmer legger imidlertid da til grunn at andre tiltak,
herunder en styrking av kommuneøkonomien og vurderinger av andre
virkemidler vurderes, for eksempel gjennom styringsdialogen med
Fylkesmenn og underliggende etater, praktisering av innsigelsesinstituttet
mv.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti merker seg at det er uklarhet
og varierende praksis når det gjelder Fylkesmannens overprøving
av kommunale vedtak etter klage.
Dette medlem viser til at
i NOU 2004:18 Helhet- og plan i sosial- og helsetjenestene, som
var utgangspunkt for helse- og omsorgstjenesteloven, ble klageordningen
og kvaliteten på den drøftet. Et flertall foreslo (s. 161) en ren
og klar bestemmelse om prøvingsrett for Fylkesmannen av alle sider
av vedtaket, sålydende:
«Fylkesmannen kan
prøve alle sider av vedtaket. Fylkesmannen kan av eget tiltak ta
opp saker til lovlighetskontroll.»
Dette medlem viser til at
i NOU-en s. 141–142 begrunnet flertallet sitt syn som følger:
«Utvalgets medlemmer
Bernt, Braut, Dale, Gullestad, og Lommerud legger til grunn at det
i praksis som alt overveiende hovedregel bare vil være aktuelt å
overprøve den konkrete skjønnsutøvingen i saker av denne typen i
situasjoner hvor det i realiteten foreligger rettslige feil ved
grunnlaget for denne, som ubegrunnet forskjellsbehandling, at det
er tatt utenforliggende hensyn, eller brudd på forholdsmessighetsprinsippet
eller kravene i utkastets § 1-4 nr. 1 og 2 til hvordan det faglige
og forvaltningsmessige skjønnet skal utøves. Lovlighetskontrollen
vil således omfatte både krav til faglig forsvarlighet og til lovlig
skjønnsutøving, herunder om man oppfyller lovens krav om å legge
vekt på tjenestemottakers behov og ønsker. Disse medlemmer mener
at det i denne situasjon vil være mer ryddig, og bedre egnet til
å gi et riktig fokus på det reelle prøvingstemaet, om det fastslås
klart at det er rettslige spørsmål som prøves ved klage til fylkesmannen.
Dette medfører samtidig at det blir sammenfall mellom fylkesmannens
kompetanse i klagesaker og hans eller hennes kompetanse i til-synssammenheng.
Det forhold at det
fremheves at det er tale om en lovlighetskontroll, vil også være
egnet til å styrke legitimiteten av den overprøving som foretas
av kommunale prioriteringer ved slik klagesaksbehandling. På samme
måte som i tilsynssaker vil spørsmålet om faglig forsvarlighet måtte
oppfattes som et rettsspørsmål ved klagesaksvurdering, og det samme gjelder
spørsmålet om et tjenestetilbud er så mangelfullt, eller vilkårene
som settes for dette, er så byrdefulle, at vedtaket må anses å være
uforholdsmessig belastende for tjenestemottaker, eller om hensynet
til tjenestemottakers integritet og egne ønsker er tillagt tilstrekkelig
vekt ved valg mellom flere ulike tjenestealternativer eller tjenestens
konkrete gjennomføring. Det betyr at det i realiteten bare er rom
for et ikke rettslig overprøvbart forvaltningsskjønn når det foretas
vurderinger av om det skal gis større eller andre ytelser enn det
som er nødvendig for å oppfylle faglige – og dermed rettslige –
krav om forsvarlige tjenester. Dette er spørsmål som etter disse
medlemmers oppfatning ikke er egnet for avgjørelse av et organ uten
budsjettansvar på vedkommende område.
I kontrollen av
om vedtaket bygger på en lovlig skjønnsutøving, ligger et krav om
en helhetlig vurdering av tjenestemottakers eller søkers behov,
og om fravær av utenforliggende hensyn og lik behandling av like
saker. I tillegg vil saksbehandlingen bli prøvd, herunder om den
begrunnelsen som er gitt for vedtaket, herunder skjønnsutøvelsen,
oppfyller kravene i Forvaltningsloven § 25. Høyesterett har fastslått
at kravene til en slik begrunnelse vil bli skjerpet i situasjoner
hvor avgjørelsen har stor betydning for parten, og spesielt hvis
den fremtrer som påfallende innholdsmessig, Dette betyr at den rettslige
prøvingen etter omstendighetene vil kunne gå ganske langt også inn
i forvaltningsskjønnet. Ved avgjørelsen av hvilke konsekvenser eventuelle
rettslige feil skal få for vedtaket, skal fylkesmannen på vanlig
måte vurdere om vedkommende feil fører til at vedtaket blir ugyldig. Den
sentrale problemstillingen vil her være, særlig i forhold til bokstav
c i mindretallets forslag, om det er tale om en vesentlig feil –
en feil som man ikke kan se bort fra kan ha påvirket vedtakets innhold,
jf. Forvaltningsloven § 41.»
Dette medlem viser til at
mindretallet i utvalget foreslo at Fylkesmannens prøvingsrett av
forvaltningsskjønnet ble opphevet helt:
«5. Ved klagebehandlingen
skal fylkesmannen kontrollere at avgjørelsen er a) innholdsmessig
lovlig, og herunder oppfyller krav om faglig forsvarlighet og ikke
er uforholdsmessig belastende for tjenestemottaker, b) er truffet
av rett person eller organ, c) bygger på en betryggende saksbehandling,
korrekt faktum og en forsvarlig skjønnsutøving.»
Dette medlem viser til at
NOU 2004:18 nettopp problematiserer at Fylkesmannens lovlighetskontroll
ikke fungerer godt nok i dag, og at det henvises til «fritt skjønn»
også der det er spørsmål om tolking og håndheving av lovens minstestandarder. Dette
er alvorlig og bryter med politiske forpliktelser som likeverdig
tilbud uavhengig av hvilken kommune en bor i.
Det er også grunn
til å spørre seg i hvor stor grad Fylkesmennene har fått klare styringssignaler
fra departementet om at de ikke skal plukke ved det lokale skjønn,
og at denne holdningen kan ha gitt overslag på lovlighetsprøvingen
– altså kontroll med at borgeren får de ytelser han eller hun har
rettskrav på, ikke om det er skjønnsrommet som er brukt, slik NOU 2004:18
problematiserer. Dette
medlem mener dette er alvorlig, og at det er behov for å klargjøre skjønnsrommet
slik at det er tydeligere hva som er innenfor lokalt skjønn og hvilke
krav som følger av loven uansett. Dette medlem mener at dette
arbeidet må gjøres før eventuelle endringer i vektlegging av lokalt
skjønn gjennomføres.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at NOU 2004:18 ble fulgt
opp ved behandling av Prop. 91 L (2010–2011) om ny helse- og omsorgstjenestelov,
og at proposisjonen den gang inneholdt en grundig utredning av klage-
og tilsynsordningene.