Jeg viser til brev 23. mars 2017 fra Stortingets helse- og omsorgskomité, vedlagt forslag fra stortingsrepresentantene Helge André Njåstad, Mazyar Keshvari, Ulf Leirstein, Kari Kjønaas Kjos og Erlend Wiborg om å innføre obligatorisk helsekontroll på helsestasjonene og senere gjennom skolehelsetjenesten for barn i alderen null til ti år, der kommunene plikter å følge opp barn som ikke møter til helsekontroll.

Det blir fremmet to konkrete forslag:

• 1. Stortinget ber regjeringen legge fram et lovforslag om at helsekontroller for barn i alderen null til ti år blir obligatoriske, og at kontrollene foregår ved at veiing og undersøkelse skjer uten klær. Med mindre barnet følges opp jevnlig av helsevesenet av andre grunner, må alle barn og familier møte til de fastsatte helsekontrollene.

• 2. Stortinget ber regjeringen legge fram et lovforslag som sikrer at kommunene er ansvarlige for å følge opp barn som ikke møter til obligatorisk helsekontroll.

Regjeringen har som mål at ingen skal utsettes for vold og overgrep. Ansvaret for å forebygge og bekjempe vold og overgrep skal være fastsatt, tydelig og lederforankret på alle nivå, og arbeidet skal samordnes på tvers av tjenester og sektorer. Forslag til Opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017-2021), er nylig lagt fram for Stortinget, jf. Prop. 12 S (2016-2017).

Representantene tar opp at foreldre som holder sitt/sine barn borte fra oppfølging i den offentlige helsetjenesten gjør det vanskeligere å avdekke eventuelle overgrep mot barna, og at familier i dag kan bruke kultur og religion som unnskyldning for ikke å møte opp når man blir innkalt gjennom skolen eller helsestasjonen. De mener de faste kontrollene av barn fra null til ti år som helsestasjonen i dag tilbyr, bør bli obligatoriske, og at helsestasjonen og skolehelsetjenesten skal ha plikt til å gjennomføre hjemmebesøk hos familier som ikke møter til innkalte helsekontroller. Videre at barnas klær bør fjernes ved undersøkelse opp til ti år og ikke kun opp til to år som i dag.

Kjønnslemlestelse, vold og overgrep mot barn er alvorlige handlinger. Jeg er enig med representantene i at det norske samfunnet har et særlig ansvar for å følge opp de mest sårbare i samfunnet og bidra til å avdekke og avverge kjønnslemlestelse og annen vold mot barn. Vold og overgrep er et alvorlig samfunns- og folkehelseproblem som krever nødvendig innsats fra alle relevante instanser på alle nivå. Spørsmålet er hvilke tiltak og virkemidler som er best egnet.

Som representantene selv påpeker, ivaretar i stor grad den nye nasjonale faglige retningslinjen for helsestasjons- og skolehelsetjenesten mange sider ved dette. Retningslinjens Fellesdel og Helsestasjon 0-5 år ble publisert i februar i år, og gir blant annet en sterk føring for bruk av hjemmebesøk som oppfølgingstilbud til familier med utvidede behov, og det anbefales at barn registreres i oppfølgingsgrupper.

Ved valg av virkemidler er det viktig å være oppmerksom på mulige negative konsekvenser et tilsynelatende effektivt tiltak kan ha. For mange litt større barn vil det kunne oppleves krenkende og vanskelig å måtte kle helt av seg ved veiing og undersøkelse, og for enkelte kan kravet oppleves som likestilt med tvang. Diskusjonen om i hvilken utstrekning fremgangs-måter som ligner på tvangsmessige undersøkelser skal kunne gjennomføres i helsestasjon, for eksempel for å avdekke eller forhindre kjønnslemlestelse, har vært diskutert tidligere. Man har da konkludert med at i tillegg til at det kan oppleves krenkende for dem det gjelder, vil det kunne reise vanskelige spørsmål blant annet knyttet til menneskerettskonvensjonen.

Som representantene påpeker, er helsestasjons- og skolehelsetjenesten et svært viktig helse-tjenestetilbud til gravide, barn, unge og deres familier. Regjeringen har styrket denne tjenesten betydelig de senere år. I 2017 bevilges 251,3 mill. kroner som et øremerket tilskudd kommunene kan søke på, og kommunerammen er styrket 734,4 mill. kroner begrunnet med behov i denne tjenesten. I tillegg kommer 29,2 mill. kroner til skolehelsetjenesten i videregående skoler med store levekårsutfordringer.

Kommunens plikt til å ha helsetjeneste i skoler og helsestasjonstjeneste er lovfestet i helse- og omsorgstjenesteloven. Alle undersøkelser og all helsehjelp i helsestasjons- og skolehelse-tjenesten er basert på tilbud og frivillighet. Tjenesten har stor oppslutning i befolkningen. Jeg tror denne tilliten fra befolkningens side har å gjøre med at tilbudet er frivillig. Tillit til tjenesten er etter min mening avgjørende for at den fortsatt skal kunne være et lavterskeltilbud og oppfylle sitt samfunnsoppdrag om helsefremmende og forebyggende arbeid og tidlig innsats. Samtidig er det utviklet systemer for å nå utsatte familier og/eller familier som ikke møter når de blir innkalt.

Barn har etter pasient- og brukerrettighetsloven rett til nødvendig helsehjelp, blant annet i form av helsekontroll i den kommunen barnet bor eller midlertidig oppholder seg. Foreldrene har en klar plikt etter loven til å medvirke til at barnet deltar i helsekontroll.

Helsepersonell har en plikt til å utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Har helsepersonellet grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller utsatt for alvorlig omsorgssvikt, inntrer opplysningsplikten til barnevernet. Videre vil avvergelsesplikt etter kjønnslemlestelsesloven inntre når det foreligger en begrunnet mistanke om at kjønnslemlestelse kan skje. Det kreves ikke at helsepersonellet positivt vet at det planlegges en kjønnslemlestelse. Uavhengig av reglene om taushetsplikt vil helsepersonell i slike situasjoner ha en meldeplikt til barnevernet eller politiet.

I tillegg til at det enkelte helsepersonell har en selvstendig plikt til å handle, har jeg vurdert at det er behov for å tydeliggjøre ansvaret for ledelse av tjenestene på alle nivå, det såkalte systemansvaret. Helse- og omsorgsdepartementet har hatt på høring et forslag om å innføre lovendringer som tydeliggjør ansvaret de regionale helseforetakene, kommunene og fylkes-kommunene har for å bidra til at vold og seksuelle overgrep blir forebygget, avdekket og avverget, ved ytelse av helse- og omsorgstjenester. Bestemmelsene innebærer ansvar for ledelsen på alle nivå, herunder at ledelsen for helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot at pasienter og brukere kan være utsatt for, eller kan stå i fare for å bli utsatt for, vold eller seksuelle overgrep. Forslaget omfatter også ansvar for å legge til rette for at tjenestene blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksu-elle overgrep. Det vises til Prop. 71 L (2016-2017) Endringer i helselovgivningen som nylig ble lagt fram for Stortinget. Dersom bestemmelsene blir innført, vil de bidra til en større ansvarliggjøring på alle nivå innenfor tjenestene samtidig som de vil kunne bidra til å utvikle en kultur hvor arbeidet med å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep blir en mer naturlig og integrert del av det å yte helse- og omsorgstjenester. En tilsvarende plikt til å forebygge, avdekke og avverge vold, overgrep og omsorgssvikt vil bli foreslått tatt inn i forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten som departementet nå arbeider med å revidere.

Denne tydeliggjøringen i lovgivningen vil også gjøre kommunens ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og overgrep mer egnet som tilsynstema.

Jeg mener de systemene vi har og vil innføre, vil være gode virkemidler for å forebygge, avdekke, avverge og følge opp barn som utsettes, eller står i fare for å bli utsatt for, blant annet kjønnslemlestelse. Lovforslaget vil styrke barns stilling ytterligere.

Representantene har allerede pekt på Nasjonal faglig retningslinje for helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Helsedirektoratet tar sikte på å publisere de to siste delene av retningslinjen i løpet av 2017; Skolehelsetjenesten 5-20 år og Helsestasjon for ungdom. Retnings-linjen vil være et godt verktøy for helsepersonell som arbeider med barn, ungdom, gravide og deres familier.

På denne bakgrunn ser jeg ikke behov for ytterligere lovendringer på dette området på det nåværende tidspunkt. Dette er noe jeg eventuelt må komme tilbake til når vi har sett virkninger av de tiltak som er gjennomført og som er på gang.