Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Freddy de Ruiter, Ruth Grung, Tove Karoline Knutsen, Torgeir Micaelsen
og Jorid Holstad Nordmelan, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig
Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe,
og fra Venstre, Ketil Kjenseth, viser til at det i representantforslaget
fremmes forslag om å sikre skadde pasienters tilgang til akuttsykehus med
traumefunksjon dersom transporttid til traumesenter er over 45 minutter.
Komiteen mener det er viktig
å sikre et godt sammenhengende system for akutte tjenester i og utenfor
sykehus, som gir tilstrekkelig trygghet og kvalitet i hele landet. Komiteen er
opptatt av å skape trygghet for befolkningen i alle deler av landet.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser
til at Nasjonal helse- og sykehusplan skal bidra til dette ved å
legge til rette for en fortsatt desentralisert sykehusstruktur i
Norge, med en «ryggrad» av akuttsykehus.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet viser til Stortingets behandlingen av
Nasjonal helse- og sykehusplan (Meld. St. 11 S (2015–2016)) i Innst.
206 S (2015–2016).
Disse medlemmer tilrådde følgende
ufravikelige minstekrav for sykehus som skal omtales som
akuttsykehus:
«Akuttsykehus skal
minst ha akuttfunksjon i indremedisin, anestesilege i døgnvakt og
planlagt kirurgi. Sykehuset skal ha kirurgisk vurderingskompetanse
i beredskap og beredskap for akutte hendelser. Akuttsykehus skal
ha traumeberedskap og generelt akuttkirurgisk tilbud hvis bosettingsmønster, avstand
mellom sykehus, bil- båt- og luftambulansetjenester og værforhold
gjør det nødvendig.»
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at det
i praksis er vanskelig å forstå hva som ligger i ordbruken «ryggrad
av akuttsykehus». I Nasjonal helse-og sykehusplan ble det skissert
fire sykehustyper: regionsykehus, stort akuttsykehus, akuttsykehus
og sykehus uten akuttfunksjoner. Bare de to første skal alltid ha
døgndekkende beredskap for behandling av alvorlig skadde. I tillegg
er det tatt i bruk ikke-faglig funderte nyord som «kirurgisk vurderings-
og stabiliseringskompetanse» og «vurderings- og stabiliseringskompetanse». Disse medlemmer registrerer
at disse nyordene brukes i vedtak og forslag om å avvikle hele eller
deler av akuttkirurgisk beredskap, blant annet ved sykehusene i
Flekkefjord og Narvik.
Komiteen viser
videre til at det nå arbeides med utviklingsplaner i helseforetakene
som en oppfølging av Nasjonal helse- og sykehusplan. Organisering
av traumeberedskapen er en del av dette.
Komiteen viser videre til at
det i dag er 51 sykehus med akuttfunksjoner. Fire av disse har akuttfunksjon
i indremedisin, og to har akuttfunksjon i indremedisin og ortopedi.
De resterende 45 sykehusene har akuttfunksjon i generell kirurgi/bløtdelskirurgi
og indremedisin, og flertallet av disse har også akutt ortopedi.
De fleste av disse 45 sykehusene har traumeteam som trener på mottak
av alvorlig skadde pasienter.
Komiteen viser videre til statsrådens
brev til komiteen i forbindelse med behandlingen av representantforslaget
hvor det fremgår at rapporten Traumesystem i Norge ble ferdigstilt
i 2006 på oppdrag fra de regionale helseforetakene. Rapporten inneholdt
faglige anbefalinger til sykehus som skulle motta alvorlig skadde
pasienter. Komiteen peker på
at traumesystemet ble revidert i 2016, og rapporten Nasjonal traumeplan
– traumesystem i Norge ble lagt frem for styrene i de regionale
helseforetakene, og er styrebehandlet i Helse Vest og Helse Nord.
Nasjonal traumeplan inneholder faglige anbefalinger til akuttsykehus
med traumefunksjon og til traumesentra. Statsråden peker på i sitt
brev at det er naturlig at slike faglige anbefalinger er mer spesifikke
enn de kravene som er stilt gjennom Nasjonal helse- og sykehusplan.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
er enig i at faglige anbefalinger for traumemottak må utformes i
fagmiljøene ut fra tilgjengelig kunnskap om hva som er beste praksis,
slik også statsråden viser til i sin uttalelse.
Flertallet peker videre på
at pasienter i dag så raskt som mulig skal transporteres til et
sted som kan ferdigbehandle dem, eller som kan håndtere livstruende
skade i påvente av overføring til traumesenter. Flertallet mener anbefalingen
om at den alvorlig skadde pasienten skal transporteres til nærmeste akuttsykehus
når det er mer enn 45 minutters transporttid til traumesenter, må
sees i lys av dette.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet viser til minstekravene til akuttsykehus
som sier at det skal være en beredskap for nødprosedyrer ved alle
akuttsykehus. Dette innebærer ikke at alle skal ha en etablert traumefunksjon
som gjør at de fleste traumepasienter skal til dette sykehuset.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet mener helseforetakene må følge de faglige
anbefalingene slik de er nedfelt i Nasjonal traumeplan når de skal
organisere sine traumemottak.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at om lag
ti prosent av befolkningen skades årlig, og at 100 000 skades så
alvorlig at de trenger behandling på sykehus. Årlig dør 2 500 personer
– fortrinnsvis unge og tidligere friske – av skader. Skader er den hyppigste
dødsårsaken i befolkningen under 35–40 år. Kvaliteten på behandlingen
av alvorlige skader betyr mye for utfallet med tanke på overlevelse
og følgetilstander. Behandlingen vil oftest være tidskritisk, og
er avhengig av tilgjengelig og godt forberedt kompetanse. Disse medlemmer viser
til at NOU 2015:17 Først og fremst – Et helhetlig system for håndtering
av akutte sykdommer og skader utenfor sykehus, henviser til flere
studier som påpeker at risikoen for å dø etter traumer er større
i tynt befolkede områder enn i tett befolkede områder, og at risikoen særlig
er knyttet til transportulykker (Kristiansen et al., 2012; Kristiansen
et al., 2014). Videre er det i en studie fra 2013 påvist høyere
skadeforekomst og dødelighet ved skader og ulykker i Finnmark, sammenliknet
med tilsvarende hendelser i rurale og urbane områder i Hordaland
(Bakke et al., 2013). Utvalget skriver at slik kunnskap bør ha betydning
for hvordan akuttberedskapen legges opp. Disse medlemmer mener det er
en selvsagt politisk oppgave å sørge for et traumesystem i tråd
med de beste faglige anbefalingene, og som kan sikre likeverdig
akuttberedskap i hele landet i tråd med formålet i helseforetaksloven.
Disse medlemmer viser til Nasjonal
kompetansetjeneste for traumatologis skriftlige innspill til komiteen
28. mars 2017 til Dokument 8:59 S (2016–2017), der det blant annet
uttales:
«Akuttkirurgi omfatter
både nødvendige kirurgiske inngrep ved tilstander som ikke er akutt
livstruende, som for eksempel blindtarmsbetennelse og lårhalsbrudd,
og den første nødvendige stabiliserende kirurgi ved alvorlige livstruende
skader. Vårt anliggende er den siste kategori. Organiseringen av behandling
av alvorlig skadde pasienter ble avklart allerede i 2006 av en nasjonal
ekspertgruppe. Denne nasjonale traumeplanen er lagt til grunn for
det systemet som eksisterer i dag. Traumeplanen beskriver krav som
sykehusene skal oppfylles for å kunne ta imot alvorlig skadde pasienter.
Disse kravene består av bl.a. krav til vaktberedskap for kirurg,
anestesilege og operasjonspersonell samt kompetanse for disse gjennom
utvalgte kurs. En ny nasjonal ekspertgruppe har utarbeidet en revidert
nasjonal traumeplan. Gruppen gikk gjennom all tilgjengelig litteratur og
oppdaterte alle anbefalinger. Vi fant at nivådelingen og kravene
til sykehus som skal behandle alvorlig skadde fra 2006 fortsatt
holder mål. Hverken den gamle eller den nye planen inneholder begrepet
vurderings eller stabiliseringsteam. (…) Alvorlig skadde pasienter
har behov for et komplett team av eksperter som kan håndtere deres
livstruende situasjon. Det finnes en klar definisjon av hva dette
krever i den nasjonale traumeplanen, og vi har ført kontroll med at
de sykehusene som har slik funksjon i dag faktisk leverer dette
til befolkningen. Sykehus uten en slik kompetanse blir feller for
pasientene, de risikerer å miste verdifull tid før de kommer frem
til folk som har kompetanse på behandling av deres skade. (…) Ved
nedlegging av akuttberedskapen ved norske sykehus, vil nødvendigvis
avstand og tid til livsbevarende behandling øke for deler av befolkningen. Dette
kan ikke kompenseres ved innføring av nye begreper som ikke har
dekning i fagmiljøet. Når man innfører nye begrep som vurderings
og stabiliseringsteam er det viktig at de inneholder noe som faktisk
er nyttig for pasientene. Et vurderings og stabiliseringsteam som
er mindre og har dårligere kompetanse enn dagens akuttsykehus med
traumefunksjon er å lure pasientene og befolkningen.»
Disse medlemmer deler Nasjonal
kompetansetjeneste for traumatologis vurderinger og er ikke enig
i helse- og omsorgsministerens svar i brev til komiteen 5. april
2017 der han skriver at det er ingen motsetning mellom begrepsbruken
i Nasjonal helse- og sykehusplan og Nasjonal traumeplan. Disse medlemmer viser
til at for eksempel begrepet «sykehus med traumeberedskap» ikke
brukes i Nasjonal traumeplan. Begrepet «traumefunksjon» er derimot
faglig definert og brukes i Nasjonal traumeplan. Et akuttsykehus
med traumefunksjon skal ha kapasitet til å ta seg av majoriteten
av skadde pasienter. Et akuttsykehus med traumefunksjon skal også kunne
gi riktig initial behandling til de hardest skadde pasientene, og
skal ha overflyttingsrutiner for de pasientene som overstiger sykehusets
kompetanse og ressurser. Det er i Nasjonal traumeplan «sterkt anbefalt»
at akuttsykehus med traumefunksjon har traumeteam, og kravene til
disse er blant annet at de må ha:
-
definerte aktiveringskriterier
-
definerte teammedlemmer
hele døgnet
-
teamleder kirurg
må ha fire års kirurgisk erfaring. Der dette ikke er tilfelle skal
kirurgisk bakvakt (spesialist) være teamleder. Bakvakt som teamleder
kan ha hjemmevakt forutsatt system for tidlig mobilisering ved varslet
traumepasient (og vil da kunne være til stede ved ankomst av de
fleste traumepasienter). LIS i tilstedevakt kan være undersøkende
kirurg og fungere til teamleder ankommer ved kort varslingstid
-
anestesilege med
mer enn fire års erfaring, eller overlege
-
generell kirurgisk
bakvakt må være til stede innen 30 minutter
-
ortopedisk bakvakt
(på sykehus med ortoped i vakt) må være til stede innen 30 minutter
-
vurdering av billeddiagnostikk
av radiolog innen 30 minutter etter undersøkelse er gjennomført, ved
eget sykehus eller ved teleradiologi
Disse medlemmer viser
til at kravet i Nasjonal helse- og sykehusplan om akuttsykehus med
beredskap for kirurgisk vurdering og stabilisering og håndtering
av akutte hendelser ikke finnes i Nasjonal traumeplan. Det er også
uklart hvordan en slik beredskap skal sikres og hvilke kompetansekrav
som skal settes. Spesielt er det vanskelig å kunne forstå hvordan
dette skal kunne sikres, samtidig som det ikke settes krav til at
det skal være kirurger i døgnvakt. Disse medlemmer mener den forvirrende
begrepsbruken rundt sykehusene er svært uheldig og et demokratisk
problem. Når befolkningen i Narvik skulle tolke Helse Nords vedtak
av 19. april 2017 om fremtiden for Narvik sykehus, var det uklart
for de fleste hva som faktisk var vedtatt.
Disse medlemmer mener at Stortinget
i forbindelse med behandlingen av Nasjonal helse- og sykehusplan
burde presisert at de faglige anbefalingene i Nasjonal traumeplan
skal følges og mener ikke – som statsråden gjør i sitt svarbrev
– at det er «naturlig at slike faglige anbefalinger er mer spesifikke
enn de kravene som er stilt fra Stortinget». Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen gjennomføre en opprydning og samordning av begrepsbruken
når det gjelder krav og kompetanse for mottak av skadde pasienter
på akuttsykehus, og på egnet vis fremme sak om dette for Stortinget.»
Disse medlemmer viser
til at forslag til Nasjonal traumeplan inneholder kriterier for
å identifisere alvorlig skade. Blant annet står følgende oppført som
en sterk anbefaling i planen:
-
Alle pasienter skal
raskest mulig til det sykehus som kan ferdigbehandle dem.
-
Alvorlig skadde pasienter
skal raskest mulig til et av landets fire traumesentre, og de mindre
alvorlig skadde skal til akuttsykehus med traumefunksjon. Dersom
det er mer enn 45 minutters transporttid til traumesenter, transporteres
den alvorlig skadde pasienten til nærmeste akuttsykehus med traumefunksjon.
-
(...) noen pasienter
kan ha skader som ikke tillater transport forbi et akuttsykehus
med traumefunksjon.
-
De fleste traumepasienter
ankommer akuttsykehus med traumefunksjon og kan ferdigbehandles der
uten å overføres til et av landets traumesentre.
Disse medlemmer viser
til at målet med et traumesystem slik det er lagt opp i Nasjonal
traumeplan, er at alle pasienter skal få den samme behandling uavhengig
av hvilket sykehus med definert traumefunksjon vedkommende innlegges
på først, og uavhengig av tidspunkt på døgnet. Dette forutsetter at
akuttsykehus med traumefunksjon oppfyller minstekrav til beredskap,
kompetanse, infrastruktur og organisering. Disse medlemmer er svært bekymret
for konsekvensene dersom flere akuttsykehus blir fratatt sin traumefunksjon.
Det vil gjøre det vanskelig å oppfylle anbefalingen om at alvorlig
skadde pasienter som ikke vil nå traumesenter innen 45 minutter,
skal transporteres til et akuttsykehus med traumefunksjon. Akuttsykehus
med traumefunksjon utgjør i dag en viktig del av traumesystemet
og mottar størstedelen av traumealarmene. Derfor er det viktig at
traumefunksjonen ved akuttsykehus blir opprettholdt. På denne bakgrunn
fremmes følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sikre at dersom avstand til traumesenter for pasientene
er over 45 minutter, skal lokalsykehuset ha traumefunksjon.»
«Stortinget
ber regjeringen gjennom oppdragsdokument til regionale helseforetak
sette krav om å legge dagens traumefunksjoner på eksisterende akuttsykehus
til grunn for utvikling av det regionale traumesystemet.»
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser til at det i 2007 var 44 lokalsykehus
som mottok traumepasienter, i tillegg til de fire sykehusene som
i dag er traumesentrene. Befolkningsgrunnlaget varierer fra 13 000
til 400 000 for disse sykehusene. Pr. 1. september 2014 var antall
akuttsykehus med traumefunksjon sunket til 32. Årsakene er flere,
og et hovedproblem har vært å opprettholde et døgnkontinuerlig tilbud
med generell kirurgi. Det har bl.a. vært en funksjonsfordeling mellom
sykehus, hvor noen har mistet akutt generell kirurgi og dermed muligheten
for å opprettholde et forsvarlig døgnkontinuerlig tilbud til potensielt
hardt skadde pasienter. Dette medlem mener at politisk
vilje kan endre dette ved å utvikle en fremtidsrettet moderne helseberedskap
for hele landet. Dette
medlem viser i den forbindelse til representantforslag fra
Senterpartiet «om å opprette ein eigen utdanningsspesialitet i akuttkirurgi
(generell kirurgi), og nødvendige tiltak for å styrke rekruttering
av kirurgar til lokalsjukehus» (Dokument 8:60 S (2016–2017)), og
representantforslag fra Senterpartiet «om tiltak for å styrke det
akuttmedisinske tilbudet utenfor sykehus, inkludert legevakt og
ambulanse» (Dokument 8:34 S (2016–2017)).