Vedrørende representantforslag
37 S (2016-2017) om å ta vare på truede bestander av villaks og sjøørret
(i Hardanger) - fra stortingsrepresentant Rasmus Hansson
Jeg viser til brev av 10. februar
2017 fra Energi- og miljøkomiteen vedrørende representantforslag
37 S (2016-2017) fra stortingsrepresentant Rasmus Hansson om å ta
vare på truede bestander av villaks og sjøørret (i Hardanger).
Jeg viser
til at den planlagte genbanken for laksefiskbestander fra Hardanger
ble omtalt i Prop. 1 S (2016-2017) fra Klima- og miljødepartementet.
Nye kostnadsanslag i 2016 viste 66 millioner kroner, som er en kostnadsøkning
på over 50 prosent i forhold til tidligere anslag. Regjeringen besluttet
derfor å ikke bygge genbanken. Jeg har merket meg at Energi- og miljøkomiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne ved behandlingen
av budsjettet for 2017 uttrykte bekymring for laksefiskbestandene
i Hardanger, jf. Innst. 9 S (2016-2017) s. 82. Ved Stortingets behandling
av budsjettet ble det likevel ikke bevilget penger til å bygge genbanken.
Det er i 2015 og
2016 samlet inn materiale fra laksefiskbestandene fra Hardanger
som kunne være aktuelle for en genbank. Ifølge Miljødirektoratet
viser erfaringer at det er få laks som blir godkjent som villfisk
på grunn av innblandingen av rømt oppdrettsfisk, og at flere av
bestandene er i ferd med å forsvinne. Det innsamlede materialet
vil bli tatt vare på på Ims i Rogaland inntil videre.
Behovet for en genbank
må avveies mot kostnadene. Det er en viktig tommelfingerregel i
miljøpolitikken at pengene som brukes over budsjettet har høyest
mulig miljøeffekt. Det mangler ikke på viktige tiltak innenfor vannforvaltningen.
Som allerede nevnt, besluttet Regjeringen å ikke bygge genbanken fordi
prisen var økt med over 50 prosent.
Dette
forslaget hører inn under Nærings- og fiskeridepartementets ansvarsområde.
Nærings- og fiskeridepartementet viser til følgende kommentar fra fiskeriministeren:
"Representanten ber i sitt
forslag regjeringen utrede om det er mulig å etablere Hardanger
som en pionerregion for en bærekraftig oppdrettsnæring der nye løsninger
tas i bruk, både på teknologi- og virkemiddelsiden.
Jeg mener vi allerede
nå kan si at opprettelse av et slikt pionerområde egentlig er et
overflødig forslag. Det er ikke et egnet virkemiddel og det er flere grunner
til dette:
-
Regjeringen, med
Stortingets tilslutning, har allerede innført flere viktige virkemidler
for å sikre et miljømessig bærekraftig norsk lakseoppdrett, herunder:
-
et nytt system for
kapasitetsjusteringer der havbruksnæringens miljøpåvirkning er avgjørende
for produksjonskapasiteten.
-
utfisking av rømt
oppdrettsfisk finansiert av havbruksnæringen.
-
en ordning med tildeling
av utviklingstillatelser. Slike tillatelser tildeles konsepter som
kan bidra til å løse miljø- og eller arealutfordringer.
Disse virkemidlene
må få tid til å virke før det innføres nye virkemidler som skal
bidra til å løse de samme utfordringene.
-
Det er lite hensiktsmessig
å pålegge bruk av visse former for teknologi eller driftsmetoder.
Myndighetene skal stille krav til forsvarlig drift og dersom det
er mulig; effektkrav. Det vil gi mer nyskaping og innovasjon i næringen.
-
Dersom det skal
innføres et pionerområde vil oppdrettsnæringen i en avgrenset del
av landet få andre grunnleggende rammebetingelser enn resten av
landet. Dette vil være rammebetingelser som går utover det som ut
fra miljømessige hensyn kan forsvares. Slike rammebetingelser vil kunne
få negative samfunnsøkonomiske effekter i tillegg til at det vil
kunne ramme de omfattede bedriftene uforholdsmessig hardt.
Jeg finner
grunn til å utdype litt om disse punktene nedenfor.
Regjeringens virkemidler for en
miljømessig bærekraftig havbruksnæring
Det er regjeringens
mål å legge til rette for en forutsigbar og miljømessig bærekraftig
vekst i oppdrettsnæringen. For å nå dette målet har vi iverksatt en
rekke tiltak. Et av de mest sentrale tiltakene er det nye systemet
for kapasitetsjusteringer i norsk lakse- og ørretoppdrett vi la
frem i Meld. St. 16 (2014-2015). I Innst. 361 S (2014-2015) sluttet
Stortinget seg i det vesentligste til vårt forslag. Det nye systemet
innebærer at produksjonskapasiteten i norsk havbruksnæring skal
styres etter den påvirkningen næringen har på miljøet rundt seg.
Det gjøres gjennom å knytte kapasitetsendringer til et system basert på
en handlingsregel med produksjonsområder og miljøindikator. Er miljøpåvirkningen
i et produksjonsområde akseptabel kan det tilbys vekst, er miljøpåvirkningen
moderat kan kapasiteten fryses og er miljøpåvirkningen uakseptabel
kan kapasiteten trekkes ned. Stortinget har videre bestemt at oppdrettere som
i vesentlig mindre grad enn andre oppdrettere bidrar til å påvirke
den aktuelle miljøutfordringen, inntil videre lakselus, kan få vekst
annet hvert år. Samlet gir det nye systemet alle incentiver til
å drive på en miljømessig forsvarlig måte, samtidig som systemet
over tid vil kunne tilpasses også andre og nye utfordringer i havbruksnæringen.
Det er blant annet satt i gang et arbeid med en utslippsindikator.
Som ledd i oppfølgingen
av meldingen fastsatte Nærings- og fiskeridepartementet 16. januar
2017 forskrift om produksjonsområder for akvakultur av laks, ørret
og regnbueørret (produksjonsområdeforskriften). Kysten deles her
inn i 13 produksjonsområder og Hardanger utgjør her hoveddelen av
produksjonsområde 3. Med andre ord er Hardanger allerede nå et område
der miljøtilstanden vil være den avgjørende faktoren for produksjonskapasiteten.
I den grad miljøtilstanden i dette området vil bli vurdert som uakseptabel,
vil havbruksnæringen selv ha alle incentiver til å legge om driften
i en mer miljøvennlig retning. Dette vil skje uten at myndighetene nødvendigvis
forteller næringen akkurat hvordan denne omleggingen skal skje.
Rapporten fra overvåkningen
av vill laksefisk i 2016 viser at utvandrende laksesmolt ble utsatt
for et generelt høyt smittepress langs store deler av Vestlandet
og i deler av Midt-Norge i 2016. Lakselusutfordringen er med andre
ord ikke unik for Hardangerområdet, og dette er en problemstilling
det nye kapasitetsjusteringsregime tar inn over seg. Det er også
et viktig moment at Mattilsynet beholder alle sine verktøy for kontroll
og tilsyn med lakselus og vil fortsette jobben med særlig oppfølging
av lokaliteter med alvorlige lakselusoverskridelser. Mattilsynet
melder om at dette har vist seg å være et effektivt tiltak og at færre
og færre oppdrettere nå har problemer med å overholde lakselusregelverket.
Mattilsynet vil i 2017 øke innsatsen knyttet til kontroll av oppdrettsanlegg, jf
Innst. 8 S (2016-2017) der bevilgningen til formålet er økt med
12,5 millioner kroner.
En annen miljøutfordring
i oppdrettsnæringen er rømming av fisk. Det nasjonale overvåkingsprogrammet
for rømt oppdrettslaks viste i 2015 en nedgang i antall elver med
for høyt innslag av rømt fisk, til tross for at antall elver som
inngår i programmet er økt. Antall elver med høyt innslag av rømt
oppdrettslaks (>10 %) har sunket fra 30 av 140 til 17 av 165 vurderte
elver. Hardangerregionen har fremdeles høyest tetthet av elver med
høyt innslag av rømt fisk, men også her har andelen slike elver
gått ned (fra 10 av 13 i 2014 til 6 av 13 i 2015). Dette viser at
tiltakene også på dette området har positiv effekt, og vi forventer
ytterligere nedgang i årene som kommer.
Når det gjelder
rømming er det ikke en så nær sammenheng mellom oppdrettsnæringens
produksjonskapasitet og antall rømt fisk. Den geografiske spredningen
av rømt oppdrettsfisk er stor, med til dels tilfeldig vandringsmønster,
og det er derfor ikke naturlig at rømming inngår som indikator i
det nye systemet. Regjeringen tar utfordringen med rømt oppdrettsfisk
alvorlig. Vi har gjennom forskrift om utfisking av rømt oppdrettsfisk pålagt
næringen å finansiere tiltak for å redusere andelen rømt fisk i elvene.
Denne innfører prinsippet om "forurenser betaler" i havbruksnæringen.
"Oppdrettsnæringens sammenslutning for utfisking av rømt oppdrettslaks" (OURO)
er formelt ansvarlig for å sikre planlegging og finansiering av
utfiskingstiltakene. I 2016 finansierte OURO utfiskingstiltak i
37 elver, av disse ligger 12 elver i Hordaland og de fleste av dem
i enten Sunnhordaland eller Hardanger.
Stortinget ba i
sin behandling av stortingsmeldingen om vekst i havbruk om at det
lages en strategi mot rømming med utgangspunkt i null-visjonen.
Vi deler alle en null-visjon om rømming, og det jobbes nå med en
strategi for å oppnå denne visjonen i tråd med Stortingets innstilling.
Teknologi som forvaltningsmessig
virkemiddel
I likhet med forslagsstiller
er regjeringen opptatt av innovasjon og ny teknologi. Teknologiutvikling kan
bidra til både økt økonomisk lønnsomhet og en miljømessig bærekraftig
utvikling av oppdrettsnæringen. Det pågår betydelig teknologiutvikling
i havbruksnæringen. Åpne merder i sjø har vært den rådende produksjonsformen,
men nye og spennende driftskonsepter er nå under utvikling, blant
annet gjennom regjeringens tiltak med utviklingstillatelser.
Utviklingstillatelser
kan tildeles til prosjekter som kan bidra til å utvikle teknologi
og som innebærer betydelig innovasjon og betydelige investeringer. Formålet
er å legge til rette for at ny kunnskap, eksisterende kunnskap fra
forskning eller praktisk erfaring kan brukes til å utvikle teknologi
som kan bidra til å løse en eller flere av miljø- og arealutfordringene som
akvakulturnæringen står overfor, blant annet ved konstruksjon av
prototyper og testanlegg, industriell design, utstyrsinstallasjon
og fullskala prøveproduksjon. Utviklingstillatelsene kan, dersom
visse målkriterier nås, konverteres til ordinære kommersielle matfisktillatelser
mot et vederlag på 10 millioner kroner. Vederlaget er betydelig
lavere enn alminnelig antatt markedspris. På den måten gis aktørene
risikoavlastning og betydelige incentiver til å investere i konsepter
som kan bidra til en mer miljøvennlig havbruksnæring. Ordningen
bidrar til at det utvikles nye konsepter for offshore oppdrett,
lukkede merder i sjø og landbaserte oppdrettsanlegg. 9 av 10 grønne
konsesjoner i gruppe C fra tildelingsrunden i 2013 gikk for øvrig
til ulike konsepter med lukkede oppdrettsanlegg i sjø. I tillegg
har en rekke slike konsepter blitt tildelt forskningstillatelser.
Regjeringens regler om vederlagsfrie tillatelser for landbaserte
anlegg bidrar til å stimulere til økt landbasert produksjon. Dette
ser vi i iverksatte prosjekter blant annet i Fredrikstad, Sandefjord
og Rjukan.
Det er her viktig
å understreke at vi legger vekt på at regelverket skal være teknologinøytralt.
I det legger vi at regelverket skal være teknologifremmende, ikke
teknologihemmende. Vi mener derfor det er svært viktig at det legges
opp til et regelverk der man stiller effektkrav fremfor teknologikrav.
Økonomiske og administrative konsekvenser
ved innføring av et pionerområde
Det kan naturligvis
ikke gis en fyllestgjørende redegjørelse for økonomiske og administrative
konsekvenser på nåværende tidspunkt. Dette har sammenheng med at
omfanget av konsekvensene vil avhenge av de konkrete tiltak som
ev. iverksettes. Generelt kan det imidlertid påpekes at forutsigbare og
stabile rammebetingelser er av stor verdi for alle næringer. Rammebetingelser
skal og kan endres når det er grunnlag for det, men et viktig prinsipp
er at forvaltningen av havbruksnæringen skal være faktabasert. En
pionerregion slik forslagsstilleren her skisserer vil, slik jeg
oppfatter det, pålegge oppdretterne i et begrenset område endrede
rammebetingelser uten tilstrekkelig faglig grunnlag. En må her være oppmerksom
på at endring i rammebetingelsene for aktører innenfor et gitt område
kan ha store konsekvenser. Kostnadskrevende tiltak vil svekke lønnsomheten
til næringsaktørene, og konsekvensene vil øke med omfanget av tiltakene.
Videre kan etableringen av en pionerregion medføre konkurransevridende
effekter ved at tiltak svekker den relative lønnsomheten til oppdretterne
innenfor regionen sett i forhold til øvrige næringsaktører. De økonomiske konsekvensene
vil også ha sammenheng med omfanget av næringsaktivitet i regionen.
I nasjonal sammenheng står Hardangerfjorden for en relativt høy andel
av produksjonen av oppdrettsfisk.
Eventuelle juridiske
problemstillinger vil måtte utredes nærmere dersom Stortinget likevel
ønsker å gå videre med forslaget.
I likhet med forslagsstilleren
ønsker regjeringen en miljømessig bærekraftig oppdrettsnæring, men
vi har ambisjoner om at dette er et mål som kan oppnås langs hele
kysten.
Jeg mener samlet
sett at vi er bedre tjent med å stimulere havbruksnæringen til å
utvikle teknologi og ta den i bruk når den er moden, fremfor å tvinge deler
av næringen inn i et pionerprosjekt som vil ramme aktørene skjevt
og hvor effektene av ordningen er usikker."