Jeg viser til brev av 10. februar 2017 fra Energi- og miljøkomiteen vedrørende representantforslag 37 S (2016-2017) fra stortingsrepresentant Rasmus Hansson om å ta vare på truede bestander av villaks og sjøørret (i Hardanger).

Forslag:

1. Stortinget ber regjeringen sikre at arbeidet med å etablere en levende genbank for å verne og bygge opp igjen villfiskstammene i Hardanger i tråd med nasjonale mål og Norges internasjonale forpliktelser fullføres, herunder at det gis garantier for finansiering av denne.

Jeg viser til at den planlagte genbanken for laksefiskbestander fra Hardanger ble omtalt i Prop. 1 S (2016-2017) fra Klima- og miljødepartementet. Nye kostnadsanslag i 2016 viste 66 millioner kroner, som er en kostnadsøkning på over 50 prosent i forhold til tidligere anslag. Regjeringen besluttet derfor å ikke bygge genbanken. Jeg har merket meg at Energi- og miljøkomiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne ved behandlingen av budsjettet for 2017 uttrykte bekymring for laksefiskbestandene i Hardanger, jf. Innst. 9 S (2016-2017) s. 82. Ved Stortingets behandling av budsjettet ble det likevel ikke bevilget penger til å bygge genbanken.

Det er i 2015 og 2016 samlet inn materiale fra laksefiskbestandene fra Hardanger som kunne være aktuelle for en genbank. Ifølge Miljødirektoratet viser erfaringer at det er få laks som blir godkjent som villfisk på grunn av innblandingen av rømt oppdrettsfisk, og at flere av bestandene er i ferd med å forsvinne. Det innsamlede materialet vil bli tatt vare på på Ims i Rogaland inntil videre.

Behovet for en genbank må avveies mot kostnadene. Det er en viktig tommelfingerregel i miljøpolitikken at pengene som brukes over budsjettet har høyest mulig miljøeffekt. Det mangler ikke på viktige tiltak innenfor vannforvaltningen. Som allerede nevnt, besluttet Regjeringen å ikke bygge genbanken fordi prisen var økt med over 50 prosent.

Forslag:

2. Stortinget ber regjeringen utrede om det er mulig å etablere Hardanger som pionerregion for en bærekraftig oppdrettsnæring hvor nye løsninger tas i bruk, både på teknologi- og virkemiddelsiden. Målet må være at Hardanger blir et foregangsområde som viser hvordan det er mulig å kombinere bærekraftig oppdrettsvirksomhet med ivaretakelse av Norges internasjonale forpliktelser om å verne de unike laks- og sjøørretstammene langs kysten.

Dette forslaget hører inn under Nærings- og fiskeridepartementets ansvarsområde. Nærings- og fiskeridepartementet viser til følgende kommentar fra fiskeriministeren:

"Representanten ber i sitt forslag regjeringen utrede om det er mulig å etablere Hardanger som en pionerregion for en bærekraftig oppdrettsnæring der nye løsninger tas i bruk, både på teknologi- og virkemiddelsiden.

Jeg mener vi allerede nå kan si at opprettelse av et slikt pionerområde egentlig er et overflødig forslag. Det er ikke et egnet virkemiddel og det er flere grunner til dette:

1. Regjeringen, med Stortingets tilslutning, har allerede innført flere viktige virkemidler for å sikre et miljømessig bærekraftig norsk lakseoppdrett, herunder:

   1. et nytt system for kapasitetsjusteringer der havbruksnæringens miljøpåvirkning er avgjørende for produksjonskapasiteten.

   2. utfisking av rømt oppdrettsfisk finansiert av havbruksnæringen.

   3. en ordning med tildeling av utviklingstillatelser. Slike tillatelser tildeles konsepter som kan bidra til å løse miljø- og eller arealutfordringer.

   Disse virkemidlene må få tid til å virke før det innføres nye virkemidler som skal bidra til å løse de samme utfordringene.

2. Det er lite hensiktsmessig å pålegge bruk av visse former for teknologi eller driftsmetoder. Myndighetene skal stille krav til forsvarlig drift og dersom det er mulig; effektkrav. Det vil gi mer nyskaping og innovasjon i næringen.

3. Dersom det skal innføres et pionerområde vil oppdrettsnæringen i en avgrenset del av landet få andre grunnleggende rammebetingelser enn resten av landet. Dette vil være rammebetingelser som går utover det som ut fra miljømessige hensyn kan forsvares. Slike rammebetingelser vil kunne få negative samfunnsøkonomiske effekter i tillegg til at det vil kunne ramme de omfattede bedriftene uforholdsmessig hardt.

Jeg finner grunn til å utdype litt om disse punktene nedenfor.

Regjeringens virkemidler for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring

Det er regjeringens mål å legge til rette for en forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i oppdrettsnæringen. For å nå dette målet har vi iverksatt en rekke tiltak. Et av de mest sentrale tiltakene er det nye systemet for kapasitetsjusteringer i norsk lakse- og ørretoppdrett vi la frem i Meld. St. 16 (2014-2015). I Innst. 361 S (2014-2015) sluttet Stortinget seg i det vesentligste til vårt forslag. Det nye systemet innebærer at produksjonskapasiteten i norsk havbruksnæring skal styres etter den påvirkningen næringen har på miljøet rundt seg. Det gjøres gjennom å knytte kapasitetsendringer til et system basert på en handlingsregel med produksjonsområder og miljøindikator. Er miljøpåvirkningen i et produksjonsområde akseptabel kan det tilbys vekst, er miljøpåvirkningen moderat kan kapasiteten fryses og er miljøpåvirkningen uakseptabel kan kapasiteten trekkes ned. Stortinget har videre bestemt at oppdrettere som i vesentlig mindre grad enn andre oppdrettere bidrar til å påvirke den aktuelle miljøutfordringen, inntil videre lakselus, kan få vekst annet hvert år. Samlet gir det nye systemet alle incentiver til å drive på en miljømessig forsvarlig måte, samtidig som systemet over tid vil kunne tilpasses også andre og nye utfordringer i havbruksnæringen. Det er blant annet satt i gang et arbeid med en utslippsindikator.

Som ledd i oppfølgingen av meldingen fastsatte Nærings- og fiskeridepartementet 16. januar 2017 forskrift om produksjonsområder for akvakultur av laks, ørret og regnbueørret (produksjonsområdeforskriften). Kysten deles her inn i 13 produksjonsområder og Hardanger utgjør her hoveddelen av produksjonsområde 3. Med andre ord er Hardanger allerede nå et område der miljøtilstanden vil være den avgjørende faktoren for produksjonskapasiteten. I den grad miljøtilstanden i dette området vil bli vurdert som uakseptabel, vil havbruksnæringen selv ha alle incentiver til å legge om driften i en mer miljøvennlig retning. Dette vil skje uten at myndighetene nødvendigvis forteller næringen akkurat hvordan denne omleggingen skal skje.

Rapporten fra overvåkningen av vill laksefisk i 2016 viser at utvandrende laksesmolt ble utsatt for et generelt høyt smittepress langs store deler av Vestlandet og i deler av Midt-Norge i 2016. Lakselusutfordringen er med andre ord ikke unik for Hardangerområdet, og dette er en problemstilling det nye kapasitetsjusteringsregime tar inn over seg. Det er også et viktig moment at Mattilsynet beholder alle sine verktøy for kontroll og tilsyn med lakselus og vil fortsette jobben med særlig oppfølging av lokaliteter med alvorlige lakselusoverskridelser. Mattilsynet melder om at dette har vist seg å være et effektivt tiltak og at færre og færre oppdrettere nå har problemer med å overholde lakselusregelverket. Mattilsynet vil i 2017 øke innsatsen knyttet til kontroll av oppdrettsanlegg, jf Innst. 8 S (2016-2017) der bevilgningen til formålet er økt med 12,5 millioner kroner.

En annen miljøutfordring i oppdrettsnæringen er rømming av fisk. Det nasjonale overvåkingsprogrammet for rømt oppdrettslaks viste i 2015 en nedgang i antall elver med for høyt innslag av rømt fisk, til tross for at antall elver som inngår i programmet er økt. Antall elver med høyt innslag av rømt oppdrettslaks (>10 %) har sunket fra 30 av 140 til 17 av 165 vurderte elver. Hardangerregionen har fremdeles høyest tetthet av elver med høyt innslag av rømt fisk, men også her har andelen slike elver gått ned (fra 10 av 13 i 2014 til 6 av 13 i 2015). Dette viser at tiltakene også på dette området har positiv effekt, og vi forventer ytterligere nedgang i årene som kommer.

Når det gjelder rømming er det ikke en så nær sammenheng mellom oppdrettsnæringens produksjonskapasitet og antall rømt fisk. Den geografiske spredningen av rømt oppdrettsfisk er stor, med til dels tilfeldig vandringsmønster, og det er derfor ikke naturlig at rømming inngår som indikator i det nye systemet. Regjeringen tar utfordringen med rømt oppdrettsfisk alvorlig. Vi har gjennom forskrift om utfisking av rømt oppdrettsfisk pålagt næringen å finansiere tiltak for å redusere andelen rømt fisk i elvene. Denne innfører prinsippet om "forurenser betaler" i havbruksnæringen. "Oppdrettsnæringens sammenslutning for utfisking av rømt oppdrettslaks" (OURO) er formelt ansvarlig for å sikre planlegging og finansiering av utfiskingstiltakene. I 2016 finansierte OURO utfiskingstiltak i 37 elver, av disse ligger 12 elver i Hordaland og de fleste av dem i enten Sunnhordaland eller Hardanger.

Stortinget ba i sin behandling av stortingsmeldingen om vekst i havbruk om at det lages en strategi mot rømming med utgangspunkt i null-visjonen. Vi deler alle en null-visjon om rømming, og det jobbes nå med en strategi for å oppnå denne visjonen i tråd med Stortingets innstilling.

Teknologi som forvaltningsmessig virkemiddel

I likhet med forslagsstiller er regjeringen opptatt av innovasjon og ny teknologi. Teknologiutvikling kan bidra til både økt økonomisk lønnsomhet og en miljømessig bærekraftig utvikling av oppdrettsnæringen. Det pågår betydelig teknologiutvikling i havbruksnæringen. Åpne merder i sjø har vært den rådende produksjonsformen, men nye og spennende driftskonsepter er nå under utvikling, blant annet gjennom regjeringens tiltak med utviklingstillatelser.

Utviklingstillatelser kan tildeles til prosjekter som kan bidra til å utvikle teknologi og som innebærer betydelig innovasjon og betydelige investeringer. Formålet er å legge til rette for at ny kunnskap, eksisterende kunnskap fra forskning eller praktisk erfaring kan brukes til å utvikle teknologi som kan bidra til å løse en eller flere av miljø- og arealutfordringene som akvakulturnæringen står overfor, blant annet ved konstruksjon av prototyper og testanlegg, industriell design, utstyrsinstallasjon og fullskala prøveproduksjon. Utviklingstillatelsene kan, dersom visse målkriterier nås, konverteres til ordinære kommersielle matfisktillatelser mot et vederlag på 10 millioner kroner. Vederlaget er betydelig lavere enn alminnelig antatt markedspris. På den måten gis aktørene risikoavlastning og betydelige incentiver til å investere i konsepter som kan bidra til en mer miljøvennlig havbruksnæring. Ordningen bidrar til at det utvikles nye konsepter for offshore oppdrett, lukkede merder i sjø og landbaserte oppdrettsanlegg. 9 av 10 grønne konsesjoner i gruppe C fra tildelingsrunden i 2013 gikk for øvrig til ulike konsepter med lukkede oppdrettsanlegg i sjø. I tillegg har en rekke slike konsepter blitt tildelt forskningstillatelser. Regjeringens regler om vederlagsfrie tillatelser for landbaserte anlegg bidrar til å stimulere til økt landbasert produksjon. Dette ser vi i iverksatte prosjekter blant annet i Fredrikstad, Sandefjord og Rjukan.

Det er her viktig å understreke at vi legger vekt på at regelverket skal være teknologinøytralt. I det legger vi at regelverket skal være teknologifremmende, ikke teknologihemmende. Vi mener derfor det er svært viktig at det legges opp til et regelverk der man stiller effektkrav fremfor teknologikrav.

Økonomiske og administrative konsekvenser ved innføring av et pionerområde

Det kan naturligvis ikke gis en fyllestgjørende redegjørelse for økonomiske og administrative konsekvenser på nåværende tidspunkt. Dette har sammenheng med at omfanget av konsekvensene vil avhenge av de konkrete tiltak som ev. iverksettes. Generelt kan det imidlertid påpekes at forutsigbare og stabile rammebetingelser er av stor verdi for alle næringer. Rammebetingelser skal og kan endres når det er grunnlag for det, men et viktig prinsipp er at forvaltningen av havbruksnæringen skal være faktabasert. En pionerregion slik forslagsstilleren her skisserer vil, slik jeg oppfatter det, pålegge oppdretterne i et begrenset område endrede rammebetingelser uten tilstrekkelig faglig grunnlag. En må her være oppmerksom på at endring i rammebetingelsene for aktører innenfor et gitt område kan ha store konsekvenser. Kostnadskrevende tiltak vil svekke lønnsomheten til næringsaktørene, og konsekvensene vil øke med omfanget av tiltakene. Videre kan etableringen av en pionerregion medføre konkurransevridende effekter ved at tiltak svekker den relative lønnsomheten til oppdretterne innenfor regionen sett i forhold til øvrige næringsaktører. De økonomiske konsekvensene vil også ha sammenheng med omfanget av næringsaktivitet i regionen. I nasjonal sammenheng står Hardangerfjorden for en relativt høy andel av produksjonen av oppdrettsfisk.

Eventuelle juridiske problemstillinger vil måtte utredes nærmere dersom Stortinget likevel ønsker å gå videre med forslaget.

I likhet med forslagsstilleren ønsker regjeringen en miljømessig bærekraftig oppdrettsnæring, men vi har ambisjoner om at dette er et mål som kan oppnås langs hele kysten.

Jeg mener samlet sett at vi er bedre tjent med å stimulere havbruksnæringen til å utvikle teknologi og ta den i bruk når den er moden, fremfor å tvinge deler av næringen inn i et pionerprosjekt som vil ramme aktørene skjevt og hvor effektene av ordningen er usikker."