1.2 Kommunens plikt
I proposisjonen fremmes
det forslag om en ny bestemmelse i helse- og omsorgstjenesteloven
§ 3-6 som samler og tydeliggjør kommunens ansvar overfor dem som
har et særlig tyngende omsorgsarbeid. Etter bestemmelsen skal kommunen
tilby nødvendig pårørendestøtte i form av avlastning, omsorgsstønad, opplæring
og veiledning. Tiltakene som regnes opp i bestemmelsen er i all
hovedsak en videreføring av dagens ordninger, og kommunen skal fortsatt
foreta en vurdering av hva som er et nødvendig og forsvarlig tilbud
til den enkelte. Forslaget medfører imidlertid at kommunen får en
tydeligere plikt til å foreta en selvstendig vurdering av pårørendes
behov og fatte vedtak om tiltak. Dermed sikres at det samlede tjenestetilbudet
som utformes, også ivaretar pårørendes behov. Samlet sett representerer
derfor forslaget en ny og forbedret rettsstilling for pårørende.
Pårørende står for
nesten halvparten av de samlede omsorgsoppgavene som ytes til brukerne
i dag. De er dermed en viktig ressurs både for sine nærmeste og
for helse- og omsorgstjenestene. Mange opplever imidlertid at denne
innsatsen ikke anerkjennes. Å samle tiltakene rettet mot pårørende
i en felles bestemmelse i helse- og omsorgstjenesteloven vil være et
virkemiddel for å sikre nødvendig pårørendestøtte, samtidig som
det også vil kunne bidra til å synliggjøre og anerkjenne pårørendes
innsats.
Under departementets
høring uttalte flere høringsinstanser at de ønsket at bestemmelsen
om kommunenes plikt skulle følges opp med en tilsvarende rettighetsfesting
for de pårørende i pasient- og brukerrettighetsloven.
I proposisjonen argumenterer
departementet for at det holder fast ved valget om å kun innføre
en pliktbestemmelse. Det anføres at en rettighetsfesting av nærmere
bestemte kommunale helse- og omsorgstjenester vil vanskeliggjøre
adgangen for kommunen til å innrette sitt tjenestetilbud ut fra
lokale forutsetninger, ressurser og behov, og dermed mulighetene til
å legge til rette for et tilbud tilpasset den enkelte.
Det anføres videre
at dette også er et av hensynene som ligger til grunn for utformingen
av helse- og omsorgstjenesteloven. Loven stiller et grunnleggende
krav til nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester, men
gir kommunen stor grad av frihet til organisering og innretning
av tjenestetilbudet. Hva som er nødvendig og forsvarlig i det enkelte
tilfellet må vurderes konkret med utgangspunkt i faglige vurderinger
og andre momenter som er relevante når en rettslig standard skal
fastlegges. Kommunen står således ikke helt fritt.
Kommunen skal også,
i samsvar med pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1, utforme tilbudet
i samarbeid med pasient eller bruker. For å oppfylle forsvarlighetskravet
må kommunen videre gi pårørende adgang til å medvirke til utforming
av tjenester for hjelp til egen situasjon, tilsvarende det som gjelder for
pasient og bruker etter pasient- og brukerrettighetsloven.
Å samle tjenestene
som er særskilt rettet mot pårørende i en egen bestemmelse, vil
etter departementets mening tydeliggjøre og styrke pårørendes rettsstilling
i forbindelse med kommunens utforming av sitt tjenestetilbud.
Noen høringsinstanser
har reist spørsmål ved om det å ta enkelttjenester ut av dagens
helse- og omsorgstjenestelov § 3-2, slik som for eksempel avlastningstiltak,
og å flytte denne til en ny bestemmelse, i realiteten vil svekke
den enkeltes rett til avlastning. Etter departementets oppfatning
er det etter gjeldende rett ingen ulik rettslig status for de tjenestene
som nå foreslås samlet i ny § 3-6. Kommunens plikt til å tilby avlastning
etter dagens § 3-2 er den samme som plikten til å tilby omsorgslønn
etter dagens § 3-6. Departementets forslag om å samle kommunens
plikt til å tilby ulike tjenester til pårørende i én bestemmelse, vil
derfor ikke svekke den enkeltes rett til avlastning.
Enkelte høringsinstanser
reiste spørsmål om departementet mente å endre innholdet i plikten
til å tilby enkelttjenester i forslaget til ny § 3-6 gjennom å benytte
ordlyden «skal kommunen kunne tilby» i motsetning til gjeldende
lovs § 3-2 formulering om at «skal kommunen blant annet tilby følgende»
tjenester. Departementets forslag til ny § 3-6 er ment å videreføre
kommunens plikt slik denne følger av gjeldende rett. Departementet
ser imidlertid at det kan være uheldig at to bestemmelser som er
ment å ha likelydende innhold mht. den kommunale pliktens omfang
og rekkevidde, ikke benytter likelydende begreper. Departementet
foreslår derfor – i tråd med høringsinstansenes innspill – at ny
§ 3-6 benytter «skal kommunen tilby nødvendig pårørendestøtte blant
annet i form av» på tilsvarende måte som i dagens § 3-2.