Uttalelse til representantforslag
fra stortingsrepresentantene Karin Andersen og Audun Lysbakken om
lukking av gjeldsfeller (Dokument 8:121 S (2015-2016))
Det vises til brev
av 13. oktober fra finanskomiteen vedlagt forslag fra representantene
Karin Andersen og Audun Lysbakken om lukking av gjeldsfeller (Dokument
8:121 S (2015-2016)). Forslagsstillerne viser til at det ikke er
mulig å hindre at folk havner i gjeldsfellen med kun ett enkelt
tiltak, og fremmer derfor flere forslag.
Jeg vil først understreke
at representantene tar opp et viktig tema. Usikrede forbrukslån
utgjør en liten, men sterkt økende, del av husholdningenes samlede
gjeld. Konsekvensene av å ta opp forbrukslån som man ikke klarer
å betjene kan være alvorlige for den enkelte forbruker. Samlet brutto
mislighold på forbrukslån økte noe fra 2014 til 2015, jf. boks 2.6
i Finansmarkedsmeldingen 2015. Låntakere under 30 år har en lav
andel av husholdningenes samlede forbrukslån (ca. 8 pst.), men har
samtidig høyest mislighold som prosent av utestående lån (ca. 13
pst.), jf. Finanstilsynets rapport Finansielt utsyn 2016.
Selv om representantene
tar opp et viktig tema, er det min vurdering at en samlet oppfølging
av de 11 forslagene ikke er det mest effektive vi kan gjøre for å
motvirke gjeldsfeller.
Nedenfor drøfter
jeg forslagene kort, før jeg utdyper vurderingen av hvert enkelt
av de fremsatte forslagene. Svarene er utformet i samråd med Justis- og
beredskapsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet og Barne-
og likestillingsdepartementet.
I sitt første forslag
foreslår representantene å utrede muligheten til å innføre
rentetak. Direkte prisregulering i form av et tak reiser en
rekke kompliserte spørsmål, blant annet om endring av taket over
tid, og hvordan det påvirker samlet risiko. Jeg mener derfor det
er hensiktsmessig å evaluere virkningen av andre tiltak før en eventuell
nærmere vurdering av direkte prisregulering av markedet gjennom
rentetak.
Representantene
foreslår at det skal opprettes
et offentlig gjeldsregister (forslag 2). Etter min vurdering
er det klart behov for et gjeldsregister. Regjeringen har nylig
sendt på høring et lovforslag om opprettelse av et privat gjeldsregister.
Representantene
foreslår også en utredning
av mulighet for å begrense bruken av eksterne inkassatorer ved
innkreving av usikret gjeld (forslag 3). Det blir også foreslått å utrede muligheten
for at kreditor må dekke rettsgebyr ved inndrivning av usikret
gjeld, effektene
av å halvere rettsgebyret ved utleggsforretninger og tvangssalg og muligheten for å
begrense anledningen til å kreve tidligere rettsgebyr ved ny utleggsbegjæring (forslag
4). Disse tiltakene fremstår ikke som effektive og målrettede for
å begrense gjeldsproblemer, samtidig som det kan reises innvendinger
mot dem, jf. drøftingen nedenfor. Det anbefales ikke å utrede disse
tiltakene.
I representantenes
forslag nr. 5 foreslås det å endre domstollovens forkynnelsesregler slik
at forliksrådet underlegges de samme regler for forkynnelse som
de øvrige domstolene. Det er uheldig dersom de nåværende reglene
gjør at mange privatpersoner ikke mottar god og tydelig informasjon
om den rettslige prosessen, men Justis- og beredskapsdepartementet arbeider
for tiden med forslag til ny domstollov, hvor en vurdering av domstollovens
forkynnelsesregler for forliksrådet også inngår. Det er derfor ikke
nødvendig å vedta forslaget.
I forslag nr. 6
foreslås det å be regjeringen sørge for at kommunal gjeldsrådgivning
og frivillige ordninger har tilstrekkelig kapasitet. Det foreslås
videre å be regjeringen om å komme tilbake til Stortinget innen
to år med en rapport. Arbeids- og sosialdepartementet vil be Statens
helsetilsyn, som er relevant overordnet tilsynsmyndighet på dette
området, og som hvert år velger ut tema for landsdekkende tilsyn, vurdere
om gjeldsrådgivning bør inngå som tema for et slikt fremtidig tilsyn.
Det er ikke nå grunnlag for å sette i gang en egen landsdekkende
undersøkelse på området.
Representantene
foreslår å utrede
muligheten til å gi en begrensning eller å forby mulighetene til
å koble rabatter på varer og tjenester direkte til bruk av kredittjenester,
og foreslår videre å utrede muligheten for å stramme inn eller forby
reklame for usikret kreditt (forslag 7 og 8). Et
generelt forbud mot all form for reklame for usikret kreditt vil
være for inngripende. Mulighetene for å begrense eller forby kobling
av rabatter direkte til bruk av kredittjenester, og muligheten for
innstramming av reklame for usik-ret kreditt bør imidlertid vurderes.
Disse spørsmålene er til vurdering i departementene.
I forslag nr. 9
foreslår representantene en utredning av muligheten for å forby
salg av forfalte fordringer hvor forbruker er debitor.
Vi har regler som gir et godt rettslig vern for låntakere i forbindelse med
overdragelse av fordringer, og en slik utredning fremstår derfor
ikke som nødvendig.
Representantene
foreslår i forslag nr. 10 å be om en utredning av muligheten til at alle
som oppholder seg i Norge får tilgang på finansielle tjenester.
Jeg er enig med forslagsstillerne at det er viktig å sørge for at
personer som oppholder seg i Norge, har tilgang på betalingstjenester,
men mener at det ikke er hensiktsmessig å utrede endringer i regelverket
på dette tidspunktet.
I sitt siste forslag
foreslår representantene å utrede muligheten for å stille strengere
krav til hvilke finansinstitusjoner som kan tilby låneopptak uten
sikkerhet til forbrukere. Det er viktig og riktig å underlegge
kredittvirksomhet overfor forbrukere et godt regelverk, tilsyn og
kontroll. En eventuell innsnevring i adgangen til å få konsesjon
til å tilby usikret kreditt med det formål å begrense antallet aktører
i markedet, reiser rettslige problemstillinger, både knyttet til
våre EØS-rettslige forpliktelser, og overfor virksomhetene som har
eller søker om konsesjon. Det er også usikkert om en eventuell nekting
av konsesjon vil ha den ønskede effekten på kredittilbudet. Jeg
mener derfor at det ikke er grunnlag for å iverksette en utredning
av disse forholdene.
En mer utdypende gjennomgang
og vurdering av hvert forslag
Forslag 1: Stortinget ber regjeringen
utrede muligheten til å innføre rentetak, slik 14 EU-land har gjort.
Forbrukslån har
jevnt over høy rente, også når rentenivået ellers er lavt, og noen
land har innført prisregulering i markedet for forbrukslån gjennom rentetak.
Et slikt rentetak kan tenkes å gjøre det ulønnsomt for kredittytere
å tilby kreditt til grupper av forbrukere med høy risiko for mislighold,
og dermed bidra til at færre får tilgang på forbrukslån de ikke
kan betjene. Det er likevel vanskelig å vite hvordan et rentetak
vil påvirke kredittgivingen og allokeringen av kreditt. Det er videre
nærliggende å tro at redusert pris på usikret kreditt vil øke etterspørselen etter
usikret kreditt. Et rentetak vil også hyppig måtte endres, avhengig
av renteutviklingen.
En større studie
utført på oppdrag fra EU-kommisjonen i 2010 kunne ikke dokumentere
færre gjeldsproblemer i land med rentetak, eller at forbrukerne
får lavere renter. Effektene av direkte prisregulering av kredittmarkedet
gjennom en innføring av rentetak på forbrukslån er dermed usikre.
Jeg vurderer det som hensiktsmessig å evaluere virkningene av andre
virkemidler, som innføring av gjeldsregister og skjerpede krav til
fakturering av kredittgjeld, før dette tiltaket eventuelt vurderes
nærmere
Forslag 2: Stortinget ber regjeringen
opprette et offentlig gjeldsregister.
Kredittytere har
i dag ikke mulighet til å undersøke hvor mye gjeld den enkelte lånsøker
har. Regjeringen sendte et lovutkast med forslag til et privat gjeldsregister
på høring i slutten av oktober inneværende år, og har lagt opp til
å fremme en proposisjon i saken tidsnok til at den kan behandles
av Stortinget i kommende vårsesjon. Forslaget går ut på at private aktører
skal kunne søke det offentlige om tillatelse til å opprette gjeldsregisterforetak.
Slike foretak skal også stå under offentlig tilsyn, og det stilles
krav både til deres organisasjonsform og ledelse. Dette vil sikre
at gjeldsregisterforetak har den nødvendige legitimitet og tillit,
både hos finansforetakene som pålegges å gi fra seg kundeopplysninger
til dem, og i samfunnet for øvrig.
Forslag 3: Stortinget ber regjeringen
utrede muligheten for å begrense bruken av eksterne inkassatorer
ved innkreving av usikret gjeld.
Salærer, renter
og gebyrer som påløper i forbindelse med inndriving av forfalte
krav, kan oppleves belastende for den som allerede har en anstrengt
økonomi eller uhåndterlig gjeld. Det er imidlertid grunnleggende
at forbrukere og andre skyldnere skal gjøre opp for sine forpliktelser
i rett tid. Utgangspunktet i inkassosaker er at en skyldner ikke
har oppfylt sin plikt til å betale. Det er i forlengelsen av dette
at man må ha innkrevingsprosedyrer og økonomiske virkemidler som
kan hjelpe en kreditor med å få dekket utestående fordringer når
en skyldner ikke betaler i tide.
Det følger av inkassoloven
at en skyldner plikter å erstatte fordringshaverens nødvendige kostnader ved
utenrettslig inndriving. Inkassosatsene tar utgangspunkt i inkassatorers
normale og faktiske kostnader ved inndrivingen, med tillegg av en
rimelig fortjeneste. Satsene vurderes årlig opp mot prisutviklingen.
I 2010 ble det gjort vesentlige endringer i inkassoforskriften for
å redusere nivået for inkassosalær i Norge. Inkassosalærene ble
betydelig redusert for forbrukere, og etter endringene tar det nå
vesentlig lengre tid før en inkassosak får status som en «tung sak»
slik at kreditor kan kreve høyeste maksimalsats.
Når det gjelder
forslaget om å begrense omfanget av eller avskjære muligheten for
fremmedinkasso ved innkreving av usikret gjeld for at egeninkasso skal
benyttes i større grad, vil jeg bemerke at det allerede er lagt
godt til rette for å drive egeninkasso etter dagens system. Blant
annet er det slik at uomtvistede krav, etter varsel om utleggsforretning,
kan sendes direkte til namsmannen. Videre synes det å være et godt
tilfang av datasystemer som legger til rette for å drive egeninkasso
på en mindre arbeidskrevende måte enn tidligere. Det er positivt
at seriøse fordringshavere som ønsker å benytte seg av muligheten
for egeninkasso, har anledning til det. Samtidig er det på sin plass
å peke på at det også kan være problemer knyttet til egeninkasso.
Blant annet kan man risikere en mer hardhendt innkreving, dels fordi
fordringshaveren har en sterk egeninteresse i inndrivingen,
og dels fordi fordringshaveren ofte har mindre kjennskap til inkassoreglene
enn det en inkassator har. Mindre marginer når det gjelder å få
erstattet kostnadene ved inndrivingen, kan også tenkes å føre til
en mer aggressiv inkasso.
I bakgrunnen for
representantforslaget om inndriving av usikret gjeld gjennom egeninkasso,
er det vist til at forslaget skal være med på å gjøre at de som låner
ut penger, får et større ansvar. I denne sammenheng vil jeg minne
om at både formueretten og erstatningsretten bygger på en betraktning
om at den som påfører noen et økonomisk tap, må bøte på dette. Dette
bygger på grunnleggende rettferdighetsbetraktninger, og et slikt
prinsipp kan også ha en viktig atferdsnormativ funksjon. Videre
er det i Norge tradisjon for at fordringshaveren skal kunne overlate inndrivingen
til en inkassator, uten selv å måtte dekke kostnadene ved det, og
inndrivingen er som nevnt regulert gjennom betryggende rammer og
med sterkt vern for skyldneren. Det å avskjære kreditorer fra å benytte
seg av inkassatorer som er underlagt inkassolovens regler, og å
legge opp til at enhver kreditor – seriøs eller useriøs – må benytte
seg av egeninkasso, vil kunne få utilsiktede konsekvenser. Det vises
til det som er nevnt ovenfor om betenkelighetene som kan gjøre seg
gjeldende for egeninkasso. Videre kan det stilles spørsmål ved om
det er i skyldnerens og samfunnets interesse at en større del av
sakene blir kanalisert inn i det offentlige tvangsapparatet. Når
en bedrift overlater inndriving av krav til et inkassoforetak, har
det som regel også å gjøre med at bedriften da slipper å bruke tid
og ressurser på inndriving og dermed kan konsentrere seg mer om
kjernevirksomheten.
Størrelsen på inkassosatser
og kostandene som skyldneren pålegges ved inkasso, er neppe det
som primært skaper gjeldsproblemer. Purringer, betalingsvarsler
og inkasso er i utgangspunktet virkemidler som er egnet til å få
debitor til å betale. Endringer som har til formål å legge ansvaret
over på kreditor – og derved å lempe forholdene for skyldneren i
innkrevingsprosessen – vil være et steg i feil retning hvis formålet
er å avhjelpe problemet med at for mange som tar opp lån de ikke
makter å håndtere.
Samlet sett fremstår
det ikke som hensiktsmessig å utrede et forbud mot eller begrensninger
i adgangen til å benytte fremmedinkasso ved inndriving av krav etter
usikret kreditt. Det viktigste er at man fortsatt sørger for en
betryggende ramme om virksomhet knyttet til usikret kreditt og utlånsvirksomhet.
Forslag 4: Stortinget ber regjeringen
utrede muligheten for at kreditor må dekke rettsgebyr ved inndrivning
av usikret gjeld, effektene av å halvere rettsgebyret ved utleggsforretninger
og tvangssalg og muligheten for å begrense anledningen til å kreve
tidligere rettsgebyr ved ny utleggsbegjæring.
Mulighetene for
at kreditor må dekke rettsgebyr ved inndriving av usikret gjeld:
Når det gjelder
spørsmålet om mulighetene for at kreditor må dekke rettsgebyr ved
inndriving av usikret gjeld, er dette et spørsmål om kreditor
eller debitor skal ha risikoen for debitors betalingsmislighold, og
om det er ønskelig at kreditor ikke skal få erstattet saksomkostninger
han blir påført som følge av debitors betalingsmislighold.
Det er et alminnelig
prinsipp i sivilretten at den som fremmer et rettmessig rettslig
krav, herunder kreditor, har mulighet til å få erstattet saksomkostningene
ved å få sin rett. Dette er også det gjennomgående systemet i rettsgebyrloven.
Kreditorer påføres regelmessig større tap ved at ikke hele eller
deler av gjelden dekkes inn når skyldnere ikke betaler som avtalt.
Ved å tilby usikret gjeld løper kreditor en risiko. Overføring av
kostnaden ved å betale rettsgebyr til kreditor, øker kostnadene
ved å yte kreditter som ender med rettslig inndriving. Dersom deler
av risikoen for betalingsmislighold overføres fra skyldner til kreditor,
er det en mulighet for at dette fører til at enkeltskyldnere med
betalingsvansker i større grad tar opp usikret gjeld, eller utsetter
å nedbetale gjelden, noe som igjen kan føre til økt rentebelastning. Totalvirkningen
på usikret kreditt og misligholdet er derfor usikker.
Rent prinsipielt
kan det hevdes at det fremstår som urimelig at kreditor blir belastet
saksomkostninger som er påført på grunn av debitors mislighold. Dette
sammenholdt med usikkerheten om hvorvidt tiltaket vil ha noen positiv
effekt, men tvert i mot kan føre til økte låneopptak, gjør at jeg
ikke vil anbefale å utrede et slikt tiltak.
Effekten av å halvere
rettsgebyret ved utleggsforretninger og tvangssalg:
Rettsgebyret er
et grunngebyr som danner utgangspunkt for beregning av betaling
for visse tjenester i offentlig virksomhet. Størrelsen på rettsgebyret
fremgår av rettsgebyrloven § 1, og utgjør kr. 1025. Gebyret som
betales for tjenestene, er sammensatt av grunngebyret R og en multiplikator.
Rettsgebyret ved tvangsfullbyrdelse er fastsatt utfra at tjenesten
skal være selvfinansierende.
Det fremgår av Finansdepartementets
rundskriv R 112/15 «Bestemmelser om statlige gebyr- og avgiftsfinansiering»,
som trådte i kraft 1. januar 2016, at gebyrordninger kan etableres
når det offentlige utfører en klart definert tjeneste overfor betaleren,
og det ikke betales for noe annet eller mer. Etter rundskrivet skal
gebyret for offentlige tjenester ikke overstige kostnaden ved å
produsere og levere tjenesten, og gebyrene bør ikke settes lavere
enn selvkost. Gebyrene for offentlige tjenester skal følgelig som
hovedregel settes til det det koster å produsere og levere tjenesten,
verken mer eller mindre.
Når det gjelder
den sivile rettspleien, er det på politiets kap. 3440, post 07 (gebyr
for tvangsforretning og forliksrådsbehandlinger) for andre tertial 2016
krevd inn 490 mill. kroner i rettsgebyr. Rettsgebyr for utleggsforretninger
utgjorde 387 mill. kroner. En halvering av rettsgebyret vil medføre
et betydelig inntektstap, og gebyret vil ikke finansiere kostnaden ved
å levere tjenesten.
Det behandles årlig
rundt 19 000 saker om tvangssalg av fast eiendom og borettsandeler
i domstolene. Gebyret for begjæring om tvangssalg er 2 152 kr (2,1
R). Hvis tvangssalg besluttes av domstolen, påløper et gebyr på
9 225 kr (9 R) i tillegg, samlet 11 377 kr (11,1 R). Sistnevnte
gjelder i 35 pst. av sakene. En halvering av rettsgebyret vil innebære
et gebyr på 1 076 kr (1,05 R) for begjæring om tvangssalg. Hvis
tvangssalg besluttes av domstolen, vil gebyret samlet utgjøre 5
700 kr (5,55 R).
I vedlegget til
representantforslaget fremgår det at fra 2010 og frem til utgangen
i 2015 har tvangssalg faktisk blitt gjennomført i 600-700 saker
årlig. Det kan dermed legges til grunn at det ikke vil være like mange
saker som faktisk ender med tvangssalg, som det besluttes tvangssalg
i, i løpet av ett år.
Dersom totalgebyret
i saker med tvangssalg av bolig halveres, vil dette gi et samlet
gebyr som ikke finansierer domstolenes kostnad ved å levere tjenesten.
Hvis man isolert sett halverer gebyret for å sende begjæring til
domstolen, og det ikke blir besluttet tvangssolgt, kan gebyret for
den tjenesten bli selvkost. Dersom gebyret for beslutning om gjennomføring
av tvangssalg halveres i tillegg, vil dette gi et samlet gebyr som
ikke finansierer domstolenes kostnad ved å levere tjenesten. Inntektsreduksjonen ved
å halvere gebyret fra 2,1 R til 1,05 R, og fra 9 R til 4,5 R, beregnes
til rundt 51 mill. kroner.
Når det gjelder
erverv av realregistrerte formuesgoder, slik som bolig, vil det
i forkant ha vært foretatt en grundig kredittvurdering. Det har
i tillegg vært en prosess med etablering av sikkerhet i formuesgodet, eksempelvis
ved sikring av pant. Disse tiltakene vil beskytte mot dyre og impulsive
kjøp av realregistrerte formuesgoder.
Siden boligeiendom
angår store verdier, vil betaling av rettsgebyr i disse sakene vanligvis
ikke være en betydelig del av kostnaden som pådras ved mislighold
av betalingsforpliktelser i denne sammenheng. En halvering av rettsgebyrene
vil dermed antakelig ikke medføre at det blir en økning av disse
sakene for retten. Det må videre antas at rettsgebyrets størrelse
i dag ikke er begrensende for hvorvidt saken bringes inn for tingretten.
Det er på denne bakgrunn vanskelig å se at gebyret ved behandling
av tvangssalg av bolig alene vil påvirke hvorvidt enkeltpersoner
havner i gjeldsfellen.
Begrensning av adgangen
til å kreve tidligere rettsgebyr ved ny utleggsbegjæring:
Regelverket gir
i dag namsmannen anledning til å frita saksøkte for å dekke motpartens
omkostninger om disse kostnadene ikke blir ansett som nødvendige.
Informasjon i Løsøreregisteret kan gi inkassoselskapene tilgang
på opplysninger som gjør at unødvendige begjæringer unngås. Dette
begrenser tilfanget av unødvendige eller gjentatte begjæringer.
Om man ønsker å stimulere tilbydere av forbrukskreditt til å foreta
bedre kredittvurderinger, bør evt. andre virkemidler vurderes. Slike
virkemidler kan for eksempel være absolutte foreldelsesfrister
for visse typer fordringer og usikret kreditt, utvidet registrering av
de som misligholder ved å la oppgjorte misligholdsaker stå anmerket
som oppgjort i noe tid, og lønnstrekk.
Ved å halvere rettsgebyret,
vil ikke den sivile rettspleie på grunnplanet fortsatt være selvfinansierende.
Et slikt tiltak vil øke statens kostnader betydelig, samtidig som
det må antas å ha liten effekt på etterspørselen av lån og de utfordringer
store låneopptak kan medføre for enkeltpersoner. Effekten av å innføre
en ordning med at kreditor må dekke rettsgebyret, vil også være
svært usikker. Som nevnt vil en slik løsning heller kunne ha den
effekten at det fremstår som mindre risikabelt for debitor å ta
opp lån uten sikkerhet, noe som representantene ønsker å motvirke.
Et slikt forslag er også problematisk av prinsipielle årsaker.
Forslag 5: Stortinget ber regjeringen
foreslå endring i domstolloven § 163 a første ledd slik at forliksrådet
underlegges de samme regler for forkynnelse som de øvrige domstolene.
Ved Justis- og beredskapsdepartementets
brev 15. juni 2016 ble forslag til ny domstollov og endringer i
forskrift om offentlighet i rettspleien sendt på høring. Forslagene
bygger på enpersonsutredning fra Tron L. Sundet med forslag til
ny domstollov m.m., samt et tilleggsnotat fra Domstoladministrasjonen. Frist
for å sende høringssvar er 1. november 2016.
I Sundet-utredningen
fremheves at det er uheldig at forliksrådets dokumenter kan forkynnes
uten bruk av mottakskvittering, og at en slik regel vanskelig kan
forsvares så lenge forliksrådene skal ha domsmyndighet. I utredningen
skisseres to måter å avhjelpe denne mangelen på: enten ikke å videreføre dagens
unntaksregel for forliksrådets forkynnelser eller å endre tvistelovens
regler om oppfriskning slik at man kan begjære oppfriskning overfor
fraværsavgjørelse fra forliksrådet i de tilfeller dokumentet ikke har
kommet frem til saksøkte. Utredningen og dens lovutkast bygger på
den første løsningen.
Justis- og beredskapsdepartementet
vil komme tilbake til spørsmålet om å endre domstollovens forkynnelsesregler
for forliksrådet etter høringsfristens utløp. Beregningen av de
økonomiske og administrative merkostnadene en eventuell innføring
av mottakskvittering og/eller oppfriskningsadgang medfører, vil
være en viktig del av vurderingen. Ifølge tall innhentet fra Statens
innkrevingssentral, som står for utsendelse av forkynnelsene, ble
det i 2015 sent ut om lag 395 000 forkynnelser fra forliksrådene.
Dersom det eksempelvis legges opp til et krav om mottakskvittering,
vil utsendelseskostnadene øke med om lag 5,9 mill. kroner. Beregningen
er foretatt ut fra at det i sakene er to parter. I enkelte saker
kan det være flere parter. Det vil i tillegg påløpe ekstra administrasjonskostnader
både knyttet til håndtering av mottakskvittering og til stevnevitneforkynning
i de tilfeller der den innklagede ikke returnerer mottakskvitteringen
for forkynt innkalling til forliksrådet. Det er ikke mulig å beregne
disse kostnadene uten en nærmere kartlegging.
Forslag 6: Stortinget ber regjeringen
sørge for at kommunal gjeldsrådgivning og frivillige ordninger har
tilstrekkelig kapasitet til å gi råd til dem som trenger hjelp innen
rimelig tid, og at de har tilstrekkelig kompetanse til å kunne bistå
folk som har gjeldsproblemer i møte med profesjonelle kreditorer.
Stortinget ber regjeringen i løpet av to år komme tilbake til Stortinget
med en rapport over dekningsgrad for gjeldsrådgivere, ventetiden
for å få time hos en gjeldsrådgiver og hvilken kompetanse gjeldsrådgiverne
har.
Etter lov om sosiale
tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven)
§ 17 skal kommunen gi opplysning, råd og veiledning som kan bidra
til å løse eller forebygge sosiale problemer. Økonomi- og gjeldsrådgivning
er sentral i NAV-kontorets råd- og veiledningsplikt.
Alle som henvender
seg til NAV-kontoret, har rett til å levere søknad for å få sin
sak vurdert. Råd og veiledning er en tjeneste som det skal fattes
vedtak om eller som skal inngå som del av et vedtak. Et vedtak om
rett til tjenesten skal inneholde tidspunktet for rådgivningen eller
en tidsfrist for når tjenesten skal oppfylles. Hva som er en forsvarlig
tidsfrist, vil avhenge av de konkrete behovene og sakens art. Vedtaket
kan påklages til Fylkesmannen, for eksempel dersom man mener tjenesten
ikke tilbys innen forsvarlig tid. Kommunens råd- og veiledningstjeneste
må dimensjoneres slik at den har tilstrekkelig kapasitet til å dekke
behovet for slik hjelp.
Økonomisk rådgivning
krever god, og i enkelte tilfeller spesialisert, kompetanse. Loven
pålegger ikke bestemte kvalifikasjonskrav eller utdanningsbakgrunn
for dem som skal gi råd og veiledning. Kommunen har ansvar for å
gi nødvendig opplæring til ansatte som yter tjenesten. Arbeids-
og velferdsdirektoratet gjennomfører i samarbeid med Fylkesmennene
et differensiert opplæringsopplegg med kurs, samlinger og faglige
fora for økonomiske rådgivere i kommunene. Økonomikursene er evaluert
og fornyet. NAV-kontoret skal henvise til andre forvaltningsorganer
hvis veiledningsbehovet går ut over NAV-kontorets kompetanse, og
skal så vidt mulig sørge for at andre instanser gir hjelp.
Behovet for økonomisk
rådgivning vil kunne variere over tid, og kan by på utfordringer
både med hensyn til kapasitet og kompetanse ved det enkelte NAV-kontor.
Leie av tjenester hos private firma eller andre kan finne sted,
så lenge tjenesten er styrt av NAV-kontoret. Alle som ønsker det
og anser at de har den nødvendige kompetansen, kan etablere gjeldsrådgivningstjenester.
Det finnes allerede en del slike, også i regi av frivillige organisasjoner.
Organisasjonenes rammevilkår for gjeldsrådgivning er de samme som
for annet arbeid som organisasjonene driver for vanskeligstilte.
Det anses ikke som
hensiktsmessig å etablere øremerkede tilskuddsordninger eller detaljerte
kompetansekrav til verken kommuner eller frivillige ordninger. Det
kan imidlertid vises til Økonomirådstelefonen i NAV, 800GJELD, som
er etablert som et supplement til kommunenes økonomi- og gjeldsrådgivning.
Økonomirådstelefonen er landsdekkende, og er et lavterskeltilbud
til personer som har økonomiske problemer, og som har behov for
privatøkonomisk råd og veiledning. Formålet er å gjøre økonomisk rådgivning
lettere tilgjengelig og bidra til at personer med betalingsproblemer
kommer raskere i gang med å finne en løsning. Ifølge opplysninger
fra Arbeids- og velferdsdirektoratet er servicegraden god, med lav gjennomsnittlig
ventetid.
Det er viktig å
følge med på om kommunene følger opp sine plikter på området. I
den forbindelse kan det vises til at fylkesmannens myndighet til
å overprøve kommunale enkeltvedtak har en viktig rettssikkerhetsfunksjon
for innbyggerne. Statlig tilsyn med at kommunen oppfyller sine lovpålagte
plikter overfor innbyggerne har en tilsvarende funksjon. Den relevante
tilsynsmyndigheten på dette området er Statens helsetilsyn, som
overordnet tilsynsmyndighet, og fylkesmennene. Fylkesmennene velger hvilke
tjenesteområder det skal føres tilsyn med på grunnlag av lokal kjennskap
og risikovurdering. Statens helsetilsyn velger hvert år ut tema
for landsomfattende tilsyn. Tilsynsmyndighetene skal medvirke til
at rettssikkerheten og befolkningens behov for sosiale tjenester
ivaretas, at tjenestene drives på en faglig forsvarlig måte og at
svikt i tjenesteytingen forebygges, avdekkes og følges opp. Det
kan ikke tilrås å sette i gang en egen undersøkelse på området,
men Arbeids- og sosialdepartementet vil ta initiativ overfor Statens
helsetilsyn med sikte på å få en vurdering om hvordan og når økonomisk
rådgivning, herunder gjeldsrådgivning, bør inngå som tema for et
fremtidig landsdekkende tilsyn.
Forslag 7: Stortinget ber regjeringen
utrede muligheten til å gi en begrensning, eller forby mulighetene,
til å koble rabatter på varer og tjenester direkte til bruk av kredittjenester.
Etter dagens regler
er det slik at enkelte markedsføringspraksiser uttrykkelig er forbudt
ved lov, mens det i andre tilfeller må vurderes hvorvidt en markedsføringspraksis
er villedende eller i strid med god markedsføringsskikk etter de
generelle reglene i markedsføringsloven. I tillegg til markedsføringslovens
alminnelige regler har vi særskilte markedsføringsregler om kreditt
i finansavtaleloven § 46. Bestemmelsen gjennomfører blant annet
forbrukerkredittdirektivet artikkel 4.
Barne- og likestillingsdepartementet
har fått utarbeidet en rapport hvor det er vurdert hvilket handlingsrom
nasjonale myndigheter har til å regulere markedsføring av kreditt,
herunder forholdet til EØS-regelverket. I utredningen foreslås blant
annet begrensninger i kredittgivers adgang til å gi kredittkunden
økonomiske fordeler i tilknyttede avtaler, det vil si andre avtaler
enn det som direkte regulerer kredittvilkårene. For eksempel gjelder
dette tilbud om å gi rabatt på andre varer og tjenester eller bonuspoeng i
ulike kundeprogram.
Justis- og beredskapsdepartementet
arbeider for tiden med et høringsnotat om gjennomføring av Europaparlaments-
og rådsdirektiv om realkreditt (2014/17/EU) (realkredittdirektivet)
i norsk rett, hvor det er naturlig å se reglene om usikret- og pantesikret
kreditt i sammenheng. Realkredittdirektivet har i kapittel 4 regler
om markedsføring av kreditt. I forbindelse med gjennomføringen av
realkredittdirektivet kan det være naturlig å vurdere forslaget
om å begrense adgangen til å gi kunden en fordel direkte knyttet
til bruk av kredittjenester.
Forslag 8: Stortinget ber regjeringen
utrede muligheten for å stramme inn eller forby reklame for usikret
kreditt
Et generelt forbud
mot all form for reklame for usikret kreditt fremstår som for inngripende.
Når det gjelder handlingsrommet for og vurderingene av eventuelle
innstramminger av markedsføring av kreditt, vises det til svar under
punkt 7 ovenfor. Som nevnt under punkt 7, foreligger det nå en utredning av
spørsmålet om muligheten til å stramme inn regelverket for markedsføring
av kreditt. Videre vil det i forbindelse med arbeidet med realkredittdirektivet bli
gjort vurderinger av direktivets regler i kapittel 4 om markedsføring
av kreditt.
Forslag 9: Stortinget ber regjeringen
utrede muligheten for å forby salg av forfalte fordringer hvor forbruker
er debitor.
Utgangspunktet etter
norsk rett er at fordringer fritt kan overdras. Dette gjelder som
et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp. Retten til fri overdragelse
av fordringer vil imidlertid kunne være avskåret eller innskrenket
ved lov, eller for øvrig ved avtale.
Adgangen til å overdra
fordringer, og forbrukerens rettigheter i den forbindelse, er regulert
i finansavtaleloven §§ 45 og 55. For fordringer der kredittgiveren
er en finansinstitusjon eller lignende institusjon som nevnt i lovens
§ 1 annet ledd eller en kommune eller fylkeskommune, er adgangen
til å overdra fordringen begrenset gjennom finansavtaleloven § 45.
Slike fordringer kan bare overdras til en annen finansinstitusjon
eller til en lignende institusjon, med mindre kredittkunden særskilt
samtykker til at fordringen kan overdras til andre.
Reglene om overdragelse
av fordringer mellom finansinstitusjoner eller lignende er begrunnet
slik i forarbeidene (Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) kapittel 9.6.3):
«Departementet ser
det likevel slik at en kunde som tar opp lån i en finansinstitusjon
eller en lignende institusjon, har grunn til å forvente at han eller hun
fortsatt vil kunne forholde seg til en institusjon av denne art
gjennom hele låneforholdet. Ut fra de krav som stilles til finansinstitusjoner
og lignende har kunden etter departementets syn grunn til å forvente
at avtalepartene skal være en institusjon av en viss størrelse,
noe som igjen gir grunn til visse forventinger mht. avtalepartens
opptreden overfor sine kunder».
Ved overdragelse
av fordringer etter finansavtaleloven § 45 er forbrukerens interesser
godt ivaretatt ved at bestemmelsens annet ledd slår fast at finansavtaleloven
får tilsvarende anvendelse i forholdet mellom kredittkunden og den
som fordringen blir overdratt til. I forarbeidene (Ot.prp. nr. 41
(1998-1999) kapittel 9.6.3) uttales det at regelen:
«(…)gir låntakerne
et godt rettslig vern ved overdragelse av lånefordringer. Låntakeren
vil beholde alle rettigheter etter finansavtaleloven og eventuelle innsigelser
eller motkrav i forhold til den opprinnelige kreditoren. I forhold
til inndriving ved mislighold vil låntakeren fortsatt ha det vern
som følger av kravet til god inkassoskikk i inkassoloven (lov 13 mai
1988 nr 26) og av reglene om tvangsinndriving i tvangsfullbyrdelsesloven
og dekningsloven. Dersom låntakeren er misfornøyd med den nye kreditoren,
vil han eller hun også kunne flytte lånet til en annen institusjon,
uten at det påløper gebyr.».
Ved overdragelse
av kredittgiverens fordring er kredittkunden også godt ivaretatt
gjennom regelen i finansavtaleloven § 55. Det følger av § 55 første
ledd at forbrukeren kan gjøre «gjeldende de samme innsigelser og
motkrav som han eller hun kunne gjøre gjeldende overfor den opprinnelige
kredittgiver.
Bestemmelsen i finansavtaleloven
§ 55 første ledd gjennomfører artikkel 17 nr. 1 i direktiv 2008/48/EF
(forbrukerkredittdirektivet).
Samlet sett tilsier
dette at vi allerede har regler som gir et godt rettslig vern for
låntakere i forbindelse med overdragelse av fordringer, slik at
det ikke bør benyttes ressurser på å utrede muligheten for å forby
salg av forfalte fordringer i tilfeller der skyldneren er en forbruker.
Forslag 10: Stortinget ber regjeringen
utrede muligheten til at alle som oppholder seg i Norge, får tilgang
på finansielle tjenester slik som betalingstjenester, bankkonto,
muligheten til å bedrive konsumutjevning og kredittkort.
Jeg er enig med
forslagsstillerne i at det er viktig å sørge for at personer som
oppholder seg i Norge, har tilgang til betalingstjenester. Vi har
i dag regler som langt på vei sikrer forbrukere tilgang til betalingstjenester.
Etter finansavtaleloven
§ 14 første ledd kan ikke finansinstitusjoner uten «saklig grunn»
avslå å ta imot innskudd eller utføre betalingstjenester på vanlige
vilkår. Et eksempel på saklig grunn til å avvise en kunde kan være
at kunden ikke kan dokumentere sin identitet når dette kreves. Bestemmelsen
innebærer at bankene ikke kan avvise kunder de ikke ønsker forretningsforbindelse
med, eller tilby dem dårligere vilkår eller tjenestetilbud, med
mindre det foreligger saklig grunn. Bankene kan ikke avvise kunder
med den begrunnelse at de er utlendinger. De kan i utgangspunktet
heller ikke nekte en kunde å åpne konto eller utføre betalingstjenester
med den begrunnelse at kunden har fått gjeldsordning eller har økonomiske
problemer.
I bakgrunnen for
representantforslaget er det pekt på at «statsløse, eller andre
papirløse», ikke har tilgang til grunnleggende betalingstjenester.
Forslagsstillerne berører her en krevende problemstilling. På den
ene siden vil en flyktning uten identitetspapirer ha like stort
behov for å kunne gjennomføre grunnleggende betalingstjenester som
enhver annen. På den annen side er det viktig at bankene kjenner identiteten
til hver enkelt kunde. Slik reduserer man risikoen for at det finansielle
systemet misbrukes til ulovlige formål, som hvitvasking og terrorfinansiering.
I den forbindelse minner jeg om at Norge er folkerettslig forpliktet
til å sørge for at bankene avviser potensielle kunder som ikke kan
fremvise gyldig legitimasjon, som følge av hvitvaskingsdirektivene
i EØS-avtalen. Ved utforming av dagens regelverk har man forsøkt
å forene disse motstående interessene. I 2012 innførte man blant
annet en ordning med standardisert oppholdskort til utlendinger,
som innvilges ved midlertidig eller permanent oppholdstillatelse. Slike
oppholdskort skal kunne anses som tilstrekkelig legitimasjon for
å etablere et kundeforhold som omfatter helt grunnleggende betalingstjenester,
som etablering av ordinær bankkonto og ordinær betalingsformidling
som ikke krever bank-ID.
Etter mitt syn er
det ikke hensiktsmessig å utrede endringer i dette regelverket nå.
For det første har Regjeringen allerede nedsatt et utvalg som utreder endringer
i hvitvaskingsregelverket som følge av EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv.
Jeg antar at utvalget vil komme inn på spørsmålet om hvilke legitimasjonskrav
man skal stille til personer som kommer til Norge uten pålitelige
identitetspapirer.
For det andre har
EU nylig vedtatt et direktiv (2014/92/EU) som skal sikre tilgang
til betalingskonto og grunnleggende betalingstjenester (betalingskontodirektivet).
Direktivet har som hovedformål å sikre at personer med lovlig opphold
i EU har tilgang til grunnleggende betalingstjenester. Direktivet
tar sikte på å gjøre det lettere for forbrukere å sammenligne kostnader
ved betalingskontoer med grunnleggende betalingstjenester, å etablere
en enkel og rask prosedyre for forbrukere som ønsker å bytte betalingskonto,
samt å gi alle forbrukere med lovlig opphold i EU mulighet til å
opprette en betalingskonto med grunnleggende funksjoner. Direktivet
forutsetter at det etableres en standardisert begrepsbruk for å gjøre
det enklere for forbrukeren å sammenligne kostnader (gebyrer) knyttet
til ulike betalingstjenester. Medlemsstatene skal sørge for at forbrukeren også
har tilgang til en nettside for sammenligning av kostnadene for
grunnleggende kontotjenester fra ulike tilbydere. Regjeringen arbeider
nå med forslag til gjennomføring av dette direktivet i norsk rett.
Forslag 11: Stortinget ber regjeringen
utrede muligheten for å stille strengere krav til hvilke finansinstitusjoner
som kan tilby låneopptak uten sikkerhet til forbrukere.
I bakgrunnen for
representantforslaget gis det som eksempel at bare de som har konsesjon
til å tilby normale banktjenester, skal få konsesjon til å tilby usikret
kreditt til forbrukere. En slik eventuell innsnevring i adgangen
til å yte usikret forbrukerkreditt med det formål å begrense antallet
aktører i markedet, vil ikke kunne foretas før det er gjennomført
en grundig utredning av de rettslige spørsmål, bl.a. de EØS-rettslige
problemstillingene, og adgangen til eventuelt å snevre inn konsesjoner
som allerede er gitt. En utredning vil ha et svært uvisst utfall
med hensyn til adgang og effekt av tiltakene. Jeg vil ikke anbefale
å gå i gang med et slikt utredningsarbeid.