Vedlegg
Det vises til Dokument 8:75 S (2015–2016) oversendt fra Stortinget 7. april 2016. Stortinget ber om min uttalelse til følgende representantforslag:
Forslag 1: "Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2017 utarbeide en nasjonal oversikt og en forpliktende opptrappingsplan for utdanning av sykepleiere."
Forslag 2: "Stortinget ber regjeringen så raskt som mulig, og senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2017, gjennomgå videreutdanningstilbudene for sykepleiere, herunder ordninger som sikrer at lærerkreftene i utdanningsinstitusjonene har oppdaterte kunnskaper og ferdigheter, samt vurdere revisjon og oppdatering av rammeplanene for utdanningene, for å sikre at utdanningene møter behovene i både primær- og spesialisthelsetjenesten."
Forslagsstillerne tar opp en rekke viktige forhold med betydning for tilgang på sykepleiere og operasjon-, intensiv-, anestesi- og barnesykepleiere (ABIO-sykepleiere). Dette er svært viktige personellgrupper i helse- og omsorgstjenesten, og utfordringer med tilgang er velkjent.
Med hensyn til forslag 1 understreker jeg at departementet arbeider planmessig med å kartlegge og å sikre tilgang på helsepersonell med rett kompetanse, også sykepleiere. I Meld. St. 11 (2015–2016) Nasjonal helse- og sykehusplan og Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet er endrede og økende personell- og kompetansebehov sentrale tema og det fremmes tiltak for å møte behovene. I tillegg foreligger det en rekke rapporter, prognoser og vurderinger av forventede fremtidige behov. Framlagte meldinger, reformarbeid og tiltak har nettopp til hensikt å avhjelpe utfordringene, skape bærekraftig utvikling og realisere pasientens helsetjeneste. Departementet velger imidlertid å benytte allerede etablerte ansvarsforhold og desentraliserte strukturer og følge dette opp i styring av virksomhetene, og opererer ikke med egne opptrappingsplaner for enkeltpersonellgrupper.
I forhold til forslag 2 skal det som ledd i oppfølgningen av Meld. St. 11 (2015–2016) og Meld. St. 11 (2014–2015) gjennomføres en gjennomgang av videreutdanningstilbudene, også for sykepleiere, for å få oversikt over dagens studietilbud og for å bidra til at utdanningene samsvarer bedre med tjenestenes kompetansebehov. Det skal også legges til rette for at samarbeidet mellom helse- og utdanningssektoren styrkes nasjonalt, regionalt og lokalt. Flere av forholdene forslagsstillerne peker på hører imidlertid hjemme under Kunnskapsministeren og Kunnskapsdepartementets ansvarsområder og vil kun kort kommenteres her.
Kunnskapsdepartementet har hovedansvaret for sykepleierutdanningene, inkludert dimensjonering av utdanningskapasitet, vurdering av og eventuell revisjon av rammeplaner. Vurdering av kapasitet i helseutdanningene inngår i Regjeringens årlige budsjettprosesser og konklusjonene presenteres i de årlige budsjettframleggene. I vurderingen tas det hensyn til tilgjengelig kunnskap om hvilke personell- og kompetansebehov helse- og omsorgstjenestene har i framtiden. Universitets- og høyskoleloven har lagt ansvaret for tilsetting og organisering av virksomheten til utdanningsinstitusjonene. Disse har på sin side ansvar for utdanningenes innhold og for at lærerkreftene har oppdaterte fagkunnskaper og faglige ferdigheter. Bruken av rammeplaner vurderes for helse- og sosialfagutdanningene. Et av målene er å utvikle et system som i større grad ivaretar tjenestenes behov.
Helse- og omsorgsdepartementet har på sin side et overordnet ansvar for å bidra til at det rekrutteres nok personell til tjenestene, at man beholder og utvikler kompetansen og gjør god bruk av personell som er i arbeid. Dette i samarbeid og samspill med arbeidsgivere og ansvarlige aktører i tjenestene. Departementet stiller krav overfor helseforetakene om å vurdere egne personell- og kompetansebehov, og legge planer for hvordan behovene skal møtes.
Et viktig tiltak har vært å få på plass bedret nasjonal oversikt over både status og behovene for personell. En Nasjonal bemanningsmodell er utviklet i samarbeid mellom de fire regionale helseforetakene, og vil gi bedrede modeller for framskrivninger av behovet for ulike typer helsepersonell i spesialisthelsetjenesten, inkludert ABIO-sykepleiere. Modellen kan også brukes til ulike simuleringer, basert på forventede endringer og/eller politiske føringer. Den vil gi spesialisthelsetjenesten et bedret verktøy for å møte framtidens helseutfordringer gjennom å samle, analysere og bruke data både nasjonalt og regionalt. I modellen sees aktivitetsdataene sammen med modifiserende faktorer for å estimere ulike scenarier for aktivitetsveksten, som så benyttes for å kvantifisere personell- og kompetansebehov i spesialisthelsetjenesten.
Ansvarsfordelingen på området mellom helse- og omsorgstjenestene og universitets- og høyskolesektoren fordrer god dialog og samarbeid. Samarbeidet mellom sektorene er en forutsetning for å sikre hensiktsmessig utvikling av helsefaglige utdanninger. Behovet for praksisplasser i ABIO-utdanningen som tas opp av forslagsstillerne, kan nevnes som et eksempel på et område som må løses i samarbeid mellom sektorene. Helseforetakene og kommunene har ansvar for et tilstrekkelig antall praksisplasser i helse- og omsorgstjenesten. Utviklingen mot stadig kortere sykehusopphold for pasientene innebærer at færre senger i sykehusene og antall tilgjengelige praksisplasser på tradisjonelle sengeposter i sykehus synker. Nytenkning på området vil kunne innebære at praksisplasser eksempelvis i større grad etableres der pasientene i stor grad er, dvs. i dagbehandling og poliklinikk. Samtidig er dette omfattet av nasjonalt og internasjonalt regelverk. Det må også utvikles nye metoder for å sikre at studentene får praksis og øvelse andre steder enn i klinisk praksis. Etablering av simuleringssentre er et godt eksempel på andre læringsarenaer.
Det finnes flere videreutdanningstilbud for sykepleiere i tillegg til ABIO-utdanningene. Mange er opprettet på initiativ fra utdanningsinstitusjoner, ofte i samarbeid med lokale sykehus. Som ledd i oppfølgningen av Meld. St. 11 (2015–2016) skal det gjennomføres en gjennomgang av videreutdanningstilbudene, også for sykepleiere.
I møte med forventede personellutfordringer, vil det være grenser for hvor mye arbeidskraft som kan være tilgjengelig for helse- og omsorgstjenestene i framtiden. Personell- og kompetansebehovet løses ikke alene ved å utdanne flere. Blant annet nye arbeidsformer, innovasjon, bedre organisering og oppgavedeling, gode elektroniske verktøy og ny teknologi må innføres raskere og brukes i større skala enn i dag for å effektivisere arbeidet. Både i Meld. St. 11 (2015–2016) og i Meld. St. 26 (2014–2015) tas det til orde for å vurdere oppgavefordelingen mellom grupper av helsepersonell i lys av nye behov. Regjeringen vil som ledd i oppfølgning av begge meldinger utrede etablering av nye kliniske videreutdanninger for sykepleiere på mastergradsnivå, rettet mot oppgaver og behov i både den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Utdanningene skal gi fordypning på bredere fagområder enn det de etablerte etterutdanningene gir. Kompetansen utdanningene gir vil også kunne muliggjøre oppgaveglidning mellom helsepersonellgrupper i økende grad for hensiktsmessig utnyttelse av kompetanse. For denne type utdanning i primærhelsetjenesten er det etablert et lønnstilskudd for sykepleiere som vil gjennomføre utdanningen. I tillegg har regjeringen styrket tilskuddet til videreutdanning av sykepleiere.
Regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, Kompetanseløft 2020 ble etablert i 2016. Den følger opp Meld. St. 26 (2014–2015), Prop. 15 S (2015–2016) Opptrappingsplanen for rusfeltet og regjeringens plan for omsorgsfeltet, Omsorg 2020, gjennom konkrete tiltak. Planen har som formål å bidra til en faglig sterk tjeneste, og å bidra til å sikre at den kommunale helse- og omsorgstjenesten har tilstrekkelig og kompetent bemanning. En av de seks strategiene i Kompetanseløft 2020 er å sikre at grunn- og videreutdanningene har god kvalitet og er tilpasset tjenestens behov.
I forhandlingene mellom Spekter og Norsk Sykepleierforbund i 2014 ble det inngått avtale om lønn under videreutdanning for sykepleiere. Når arbeidsgiver har vurdert behovet for videreutdanning, skal sykepleiere under videreutdanningen ha minimum 80 prosent lønn. Det skal inngås avtaler om bindingstid etter endt videreutdanning, som i hovedsak skal være i hel stilling. Helseforetakene har en felles ambisjon om å utvikle en heltidskultur, slik at flest mulig medarbeidere i alle stillingsgrupper og i alle deler av foretakene ansettes i hele stillinger. Bruken av deltid skal reduseres til et minimum og normen er hele faste stillinger. Å kunne tilby heltid blir stadig viktigere også for å sikre god rekruttering og beholde kvalifisert arbeidskraft. En hovedregel om heltid er derfor både i virksomhetens og den ansattes interesse. Det stilles styringskrav til reduksjon i deltid, mellom 2011-2014 ble bruken av deltid redusert med ca. 20%. Arbeidet fortsetter og det er etablert et solid kunnskapsgrunnlag for det videre arbeidet.
Jeg vurderer at Regjeringen med de framlagte Stortingsmeldinger og det øvrige arbeid på feltet har lagt et solid fundament for å kunne arbeide systematisk med å bedre og ivareta tilgang til sykepleiere med spesialkompetanse i fremtiden.