2.1 Sammendrag fra Meld. St. 2 (2015–2016)

2.1.1 Hovedlinjer i den økonomiske politikken og utsiktene for norsk økonomi

En politikk for arbeid, aktivitet og omstilling

Norge er et land med store muligheter. Vi har en høyt utdannet befolkning og store naturressurser og en åpen økonomi som bidrar til effektiv produksjon og varebytte. Over tid er det særlig vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer velferdsutviklingen i Norge. Da er det en utfordring at mange står utenfor arbeidslivet og at veksten i produktiviteten er lavere enn før. Høy arbeidsinnsats og økende produktivitet er grunnlaget for høy verdiskaping.

Gjennom flere tiår har økende aktivitet i petroleumsnæringen vært en viktig drivkraft for den økonomiske veksten i Norge. Økt etterspørsel fra oljenæringen har trukket opp aktiviteten i fastlandsøkonomien og bidratt til høye inntekter og stadig flere godt betalte jobber. Petroleumsnæringen vil være viktig for norsk økonomi i tiår fremover, men den vil ikke fortsette å trekke opp aktiviteten i fastlandsøkonomien, snarere tvert imot.

Vår økonomi og vår næringsstruktur må omstilles. Fallet i prisene på olje og gass har gjort at omstillingen kommer raskere enn ventet. Redusert aktivitet i petroleumsrelaterte næringer har ført til at ledigheten har økt, særlig på Sør- og Vestlandet. Den fremste utfordringen for Norge blir å skape nye, lønnsomme arbeidsplasser i privat, konkurranseutsatt sektor. For å ivareta vårt velferdsnivå er det behov for ny aktivitet som kan bidra til høy sysselsetting og høy samlet verdiskaping.

Regjeringen vil derfor arbeide for gode rammebetingelser for næringslivet, med et enklere og mer vekstfremmende skattesystem, bedre infrastruktur og en kompetent arbeidsstyrke. Det vil styrke næringslivets konkurransekraft. Konkurransedyktige bedrifter vil skape større verdier og trygge arbeidsplasser for fremtiden. Et høyt kunnskapsnivå er viktig for produktiviteten og gir samtidig større valgmuligheter for den enkelte. Regjeringen vil avregulere og legge til rette for økt konkurranse i både privat og offentlig sektor. Konkurranse fremmer produktivitetsvekst og god ressursutnyttelse.

Regjeringen er opptatt av å sikre høy sysselsetting og lav ledighet. Regjeringen forsterker den finanspolitiske innsatsen med tiltak for aktivitet, arbeid og omstilling. Samlet gir statsbudsjettet et bidrag til økt etterspørsel etter varer og tjenester tilsvarende 1,1 pst. av verdiskapingen i fastlandsøkonomien, vesentlig mer enn gjennomsnittlig økning siden handlingsregelen ble etablert i 2001.

Budsjettet for 2016 inneholder en sterk satsing på investeringer i infrastruktur, forskning og innovasjon. Dette vil redusere næringslivets transportkostnader, styrke nyskapingen og heve kompetansen i befolkningen. Redusert selskapsskatt vil fremme investeringer i norsk næringsliv og legge grunnlaget for økt sysselsetting. Det er viktige tiltak for å styrke Norges vekstevne og for å oppnå en vellykket omstilling av norsk økonomi.

Tiltakspakken som ble vedtatt i fjor høst, støtter opp under sysselsetting i områder som er særlig rammet av lavere oljepris. Regjeringen foreslår å styrke tiltakene rettet mot Sør- og Vestlandet ytterligere med over 900 mill. kroner. Tiltakene er innrettet slik at de raskt gir sysselsetting i områder og sektorer som er særlig rammet av ledighet.

Det er også nødvendig å øke bevilgningene til integreringstiltak i lys av den kraftige tilstrømmingen av asylsøkere i fjor. Arbeidsmarkedet og integrering er særlig prioritert i budsjettrevisjonen.

Budsjettet for 2016 gir en sterk satsing på arbeid, aktivitet og omstilling. Det er usikkerhet om den videre utviklingen i norsk økonomi. Regjeringen er beredt til å fremme nye målrettede tiltak om nødvendig i budsjettet for 2017 som legges fram i oktober.

Den økonomiske politikken innebærer samlet sett en kraftfull innsats i en krevende konjunktursituasjon. Svakere krone bidrar til ny vekst i konkurranseutsatt næringsliv, mens lav rente og ekspansiv finanspolitikk trekker opp veksten i innenlandsk etterspørsel. Vi har ennå ikke sett den fulle effekten av den ekspansive økonomiske politikken som nå føres.

Budsjettpolitikken må innrettes slik at vi får mer ut av pengene som brukes i offentlig sektor. Offentlig virksomhet skal bli mer effektiv. Regjeringen ønsker derfor større oppmerksomhet om resultater og hva vi får igjen for offentlig ressursbruk. Produktivitetsvekst i offentlig sektor betyr at tjenestetilbudet kan forbedres uten utgiftsøkninger, noe som også fremmer konkurransekraft og letter omstilling i privat sektor. I tråd med handlingsregelen er mer av den økte bruken av oljepenger vridd i retning av investeringer i kunnskap og infrastruktur, samt vekstfremmende skattelettelser.

Regjeringen løser viktige oppgaver i dag og ruster Norge for fremtiden.

Svekket vekst og behov for omstilling i norsk økonomi

De økonomiske utsiktene er annerledes enn vi har vært vant til de siste 10–15 årene, en periode som var preget av kraftig inntektsvekst fra petroleumseksporten, lav prisvekst på importerte varer, høy arbeidsinnvandring og sterk oppgang i etterspørselen etter varer, tjenester og arbeidskraft i fastlandsøkonomien.

Flere forhold kan tyde på at vi er på vei mot en ny normal for norsk økonomi. Veksten vil bli lavere fremover enn i perioden etter tusenårsskiftet. En kraftig bedring av bytteforholdet er de siste par årene snudd til en markert forverring som følge av lavere priser på olje og gass. Etterspørselen fra petroleumsnæringen vil avta målt mot størrelsen på fastlandsøkonomien, en utvikling som er blitt forsterket av fallet i prisene på petroleumsprodukter. Det vil kreve omstillinger, særlig i næringer som leverer varer og tjenester til sokkelen. I tillegg falt veksten i produktiviteten tilbake i midten av forrige tiår, og aldringen av befolkningen vil trolig gi lavere vekst i arbeidsstyrken fremover. Arbeidsinnvandringen ser ut til å avta, og mindre netto arbeidsinnvandring kan dempe utslagene i arbeidsledigheten som følger av oljeprisfallet.

Fallet i oljeprisen, fra rundt 110 dollar per fat sommeren 2014 til under 50 dollar per fat nå, gjør Norge til en litt mindre rik nasjon. Utviklingen i olje- og gassprisene har vært svakere enn lagt til grunn i fjor høst selv om oljeprisen har tatt seg litt opp de siste to månedene. Staten bærer en stor del av tapet i form av lavere inntekter fra petroleumsvirksomheten. Det gjør at mindre settes av i Statens pensjonsfond utland. Selv om pensjonsfondet skjermer budsjettet fra løpende svingninger i olje- og gassprisene, vil handlingsrommet i finanspolitikken reduseres over tid dersom prisene blir liggende lavt lenge.

Fallet i oljeprisen reduserer også inntektene i oljenæringen. Etterspørselen fra petroleumsnæringen mot fastlandsøkonomien ligger nå an til å bli noe svakere enn lagt til grunn i fjor høst. Lave priser gjør at oljeselskapene må kutte kostnader, kontrakter om leveranser må reforhandles, og inntektene for leverandørene faller.

Tilbakeslaget i oljenæringen bidrar til at veksten i fastlandsøkonomien i 2016 ser ut til å bli noe svakere enn lagt til grunn i fjor høst. Prisene på olje og gass har vært lavere enn forutsatt. Det preger aktiviteten i petroleumsrettet virksomhet, og arbeidsledigheten har steget videre på Sør- og Vestlandet. Samtidig er utviklingen mer positiv i andre regioner og næringer. Den økonomiske politikken har lagt godt til rette for at veksten vil ta seg opp igjen. Finanspolitikken brukes aktivt for å holde veksten i produksjon og sysselsetting oppe. Renten er satt videre ned, og konkurranseevnen er kraftig forbedret som følge av svakere kronekurs. Lønnsomheten i næringslivet styrkes også gjennom lave tillegg i årets lønnsoppgjør.

Kronen svekket seg markert de siste tre årene fram til i vinter. I det siste har den styrket seg noe igjen, men den er fortsatt nesten 20 pst. svakere enn ved inngangen til 2013. Det er en klar fordel for både eksportbedrifter, leverandører til oljevirksomheten og andre bedrifter som møter konkurranse fra utlandet i det norske hjemmemarkedet. Kronesvekkelsen er en viktig støtdemper for økonomien og bidrar, sammen med veksten i internasjonal økonomi, til økt eksport fra fastlandsøkonomien. Det ventes også at oppgang i fastlandsindustriens investeringer vil trekke aktiviteten i norsk økonomi opp framover.

Lavere lønnsvekst bidrar til å bedre konkurranseevnen for norske bedrifter. I tråd med utfallet av lønnsoppgjøret i frontfaget anslås den samlede årslønnsveksten i år til 2,4 pst., som er vesentlig lavere enn de seneste årene. Den kostnadsmessige konkurranseevnen er betydelig bedret, men kostnadsnivået i Norge er fortsatt klart høyere enn hos et gjennomsnitt av våre handelspartnere.

Husholdningenes etterspørsel etter varer og tjenester har fortsatt å vokse, men veksttakten har avtatt. Forbrukerne er det siste året blitt mer pessimistiske i sine vurderinger av de økonomiske utsiktene. Sammen med reallønnsnedgang peker det mot svak vekst i konsumet i år, selv om lave renter og skattelettelser isolert sett trekker i motsatt retning. Norges Bank satte i mars styringsrenten ned til rekordlave 0,5 pst., og banken varslet videre reduksjon. Boligprisveksten tok seg opp igjen i mars og april, men det er store geografiske forskjeller. Det siste året har boligprisene steget med 10,5 pst. i Oslo, mens de har falt med 7,2 pst. i Stavanger.

Samlet sett anslås veksten i BNP Fastlands-Norge til 1,0 pst. i år, som er det samme som i fjor. Vekstanslaget er 0,8 prosentenheter lavere enn anslått i fjor høst. Neste år ventes veksten å ta seg opp til 1,7 pst., for deretter å ta seg videre opp til trendveksten i økonomien.

Anslagene er usikre. Den videre utviklingen i norsk økonomi påvirkes av hvilken vei prisene på olje og gass går og hvordan husholdninger og bedrifter reagerer på endringer i petroleumspriser og ledighet. Husholdningenes sparing er høy, og investeringsnivået i bedriftene er nokså lavt. Begge deler innebærer isolert sett at etterspørselen etter varer og tjenester kan øke mer enn vi nå ser for oss. På den annen side er det en risiko for at tilbakeslaget på Sør- og Vestlandet blir dypere og sprer seg til øvrige deler av norsk økonomi. Gjelden blant norske husholdninger er kommet opp på et høyt nivå. Mange som opplever bortfall av inntekt, vil måtte stramme betydelig inn på konsumet eller selge boligen for å kunne betjene gjelden sin. Det kan bidra til å utløse boligprisfall og forsterke tilbakeslaget i norsk økonomi.

Sysselsettingen fortsetter å vokse, men arbeidsmarkedet er blitt gradvis mindre stramt siden sommeren 2014. Så langt har arbeidsledigheten først og fremst steget i fylker på Sør- og Vestlandet med sterk tilknytning til oljenæringen, mens ledigheten har falt eller vært uendret i flertallet av de øvrige fylkene. For landet samlet sett har arbeidsledigheten vært nokså stabil siden i fjor høst. Den registrerte ledigheten hos Nav har holdt seg på om lag 3 pst. justert for sesongsvingninger. Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU) indikerer at ledigheten har økt mer, og den har siden høsten 2015 ligget rundt 4,6 pst. Forskjellen mellom de to ledighetsmålene er større enn normalt. Spørreundersøkelser og utviklingen i permitterings- og oppsigelsesvarsler peker i retning av videre økning i ledigheten framover, særlig for petroleumstilknyttede virksomheter.

De økonomiske utsiktene er nærmere omtalt i kapittel 2 i meldingen.

En godt tilpasset økonomisk politikk

I revidert nasjonalbudsjett styrker regjeringen innsatsen for arbeid, aktivitet og omstilling. Sundvolden-erklæringen understreker at bruken av oljepenger skal tilpasses situasjonen i økonomien innenfor handlingsregelens rammer. Svakere utvikling i oljeprisen har ført til at veksten i fastlandsøkonomien ikke har tatt seg opp slik vi anslo i høst, og ledigheten har gått noe mer opp enn vi så for oss, særlig på Sør- og Vestlandet. Regjeringen foreslår derfor nye, målrettede tiltak for å motvirke arbeidsledighet i områder som er særlig hardt rammet, samtidig som det foreslås økte utgifter til integrering.

Regjeringen foreslår blant annet økte midler til kommunalt vedlikehold, vedlikehold og investeringer i vei og bane, vedlikehold av sykehusbygg og satsing på grønn skipsfart. Det kommer i tillegg til de særskilte tiltakene for økt sysselsetting i saldert budsjett. Flere av investeringsprosjektene som ligger inne i statsbudsjettet for 2016, innebærer også økt aktivitet på Sør- og Vestlandet. Dette gjelder blant annet utbyggingen av E18 Tvedestrand-Arendal, anleggsstart for prosjektet E18 Varoddbrua og fase 2 av barne- og ungdomssenteret ved Haukeland universitetssykehus. Byggene ved dagens sykehus i Stavanger er trange, og enkelte funksjoner er blitt flyttet ut av sykehusområdet til leide arealer. Helse Stavanger har valgt konsept for nytt sykehus i Stavanger og arbeider med detaljplanlegging av dette nå. Regjeringen vil ta stilling til utbyggingsprosjektet i forslaget til statsbudsjett for 2017. Det pågår ekstern kvalitetssikring (KS2) av prosjektet E39 Rogfast i Rogaland, som omfatter kryssing av Boknafjorden og Kvitsøyfjorden nord for Stavanger med undersjøisk tunnel. Det vil også snarlig settes i gang felles kvalitetssikring (KS2) av to store jernbaneprosjekter på Vossebanen, Ulriken tunnel og strekningen Bergen stasjon–Fløien.

Etter en meget kraftig økning i antall asylankomster til Norge i fjor, har det kommet relativt få så langt i år. De fire første månedene i år har det til sammen kommet 1 185 asylsøkere. Usikkerheten er stor, og beregningsgruppen for utlendingsforvaltningen legger til grunn et årsanslag for 2016 på 25 000 asylankomster. Arbeidet med bosetting av flyktninger i kommunene går raskere enn tidligere lagt til grunn, og bidrar til at utgiftene på innvandrings- og integreringsområdet øker med 1,3 mrd. kroner.

Samlet sett gir budsjettet for 2016 en etterspørselsimpuls rettet mot fastlandsøkonomien på 1,1 pst. av trend-BNP for fastlands-Norge, opp fra anslått 0,7 pst. i fjor høst. Med unntak for finanskriseåret 2009 og i 2002, er budsjettet for 2016 det mest ekspansive så lenge handlingsregelen har ligget til grunn for finanspolitikken.

Den økonomiske politikken bidrar kraftig til å trekke opp veksten i norsk økonomi. Pengepolitikken er første forsvarslinje i møte med svakere konjunkturer. Kronen har svekket seg markert, og sammen med lavere lønnsvekst har det bidratt til en vesentlig styrking av den kostnadsmessige konkurranseevnen for norsk næringsliv. Mens en svakere krone gir det viktigste bidraget til ny vekst i private, konkurranseutsatte virksomheter, trekker den rekordlave styringsrenten og klart ekspansiv finanspolitikk opp veksten i innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester.

Samtidig som budsjettpolitikken nå brukes aktivt for å dempe tilbakeslaget som følger av lavere oljepris, må den også støtte opp under nødvendige omstillinger i norsk økonomi. Lavere vekstbidrag fra norsk sokkel er en varig, strukturell endring. Hovedsvaret kan ikke være kortsiktige tiltak eller en omfattende utbygging av en allerede stor offentlig sektor. En for rask oppgang i bruken av penger over statsbudsjettet kan virke mot sin hensikt og sette bedringen i konkurranseevnen på spill. Statens viktigste rolle er nå å bidra til at arbeidskraft raskt kan flyttes fra oljerelaterte næringer til annen konkurranseutsatt virksomhet, og ikke til offentlig sektor. For å møte de strukturelle utfordringene har regjeringen satset på tiltak som kan øke produktiviteten og vekstevnen i økonomien.

Med store, svingende og forbigående inntekter fra naturressurser er det viktig for Norge å ha et troverdig ankerfeste for budsjettpolitikken. Statens pensjonsfond utland og handlingsregelen legger til rette for stabil, høy verdiskaping i fastlandsøkonomien og for at også fremtidige generasjoner skal kunne bruke av olje- og fondsinntektene.

De siste tre årene har kapitalen i pensjonsfondet vokst svært raskt. Bruken av olje- og fondsinntektene ligger følgelig godt under 4 pst. av fondets verdi. Nærmere halvparten av oppgangen i fondsverdien de siste tre årene skyldtes svekkelse av kronen og gir ikke økt kjøpekraft i utlandet. Vi må være forberedt på betydelige svingninger i fondets verdi fremover. Endringene kan gå begge veier, noe fallet i fondsverdien på nærmere 400 mrd. kroner i løpet av første kvartal tydelig demonstrerer. Den store avstanden mellom bruken av oljeinntekter og 4-prosentbanen må ses i sammenheng med at fondsavkastningen nå ser ut til å være på en nedadgående bane målt som andel av verdiskapingen i fastlandsøkonomien. Nedgangen blir brattere jo lavere fondsavkastningen og oljeprisen blir.

Thøgersen-utvalget la fram sine vurderinger i juni i fjor. Høringsuttalelsene oppsummeres i avsnitt 3.6 i meldingen. Flertallet i utvalget pekte på at flere hensyn trekker i retning av å fase oljeinntektene mer gradvis inn fremover enn i perioden fra 2001 og fram til i dag. Usikkerheten om den videre utviklingen i finansieringsbidraget fra pensjonsfondet tilsier ifølge utvalget isolert sett tilbakeholdenhet i innfasingen av oljeinntekter i årene framover. Da blir banen for bruk av oljeinntekter jevnere, behovet for raske omstillinger i fremtiden reduseres, og vi etterlater et større fond til kommende generasjoner. Samtidig understreket utvalget at den årlige innfasingen av oljeinntekter må tilpasses situasjonen i norsk økonomi.

I denne meldingen pekes det på at det over tid kan være begrenset rom for å trappe opp bruken av olje- og fondsinntekter. Vi må være forberedt på at realavkastningen i Statens pensjonsfond utland de neste 10–15 årene trolig vil bli lavere enn 4 pst. Regjeringen understreker at den årlige oljepengebruken må tilpasses konjunktursituasjonen, samtidig som det må tas hensyn til forventninger om svakere fondsavkastning og at en aldrende befolkning vil øke utgiftene i statsbudsjettet framover.

Regjeringen vil i forbindelse med perspektivmeldingen, som legges fram våren 2017, komme tilbake med en vurdering av anbefalingene fra Thøgersen-utvalget. Vurderingen vil da også kunne bygge på anbefalingene fra Mork-utvalget som i oktober skal gi råd om aksjeandelen i Statens pensjonsfond utland.

Vår økonomi og konkurranseevne påvirkes av hvor mye oljepenger vi bruker, men også av hvordan vi bruker dem. Stortingsmelding nr. 29 (2000–2001) om nye retningslinjer for finans- og pengepolitikken, fremmet av regjeringen Stoltenberg I, fremhevet at handlingsrommet som økt bruk av oljeinntekter gir, burde brukes på en måte som også vil styrke vekstevnen til norsk økonomi. Stortinget sluttet seg til dette og understreket at økningen i bruken av oljeinntekter bør rettes inn mot tiltak som kan heve produktiviteten, og dermed vekstevnen i resten av økonomien. En enstemmig finanskomité pekte på at skatte- og avgiftspolitikken og satsing på infrastruktur, utdanning og forskning er viktig for å få en mer velfungerende økonomi. Regjeringen viderefører prioriteringen av disse områdene i budsjettet for 2016.

Skal vi opprettholde om lag den samme veksten i levestandard som vi har vent oss til gjennom de siste 40 årene, må produktiviteten vokse raskere enn i de senere årene. For å finansiere velferdsordningene på lang sikt må dessuten fellesskapets inntekter brukes fornuftig. Det krever målrettede reformer i offentlig forvaltning og resten av økonomien. Dette arbeidet er godt i gang, blant annet gjennom Produktivitetskommisjonens to rapporter. I kapittel 5 i denne meldingen gis en særskilt omtale av hvordan regjeringen følger opp rådene fra Produktivitetskommisjonen og OECD. På en rekke områder har regjeringen allerede gjennomført eller er i ferd med å gjennomføre reformer som vil styrke vekstevnen i norsk økonomi. Både våre egne og andre lands erfaringer tyder på at det kan ta tid før reformer slår ut i økt produktivitet. Skattereform, kommunereform, regionreform av statlig sektor, samferdselsreform og digitalisering av offentlig sektor er eksempler på reformer som vil gi økt produktivitet i både privat og offentlig sektor over tid, og bidra til å redusere byråkrati og frigjøre ressurser for tjenesteproduksjon i offentlig sektor.

Arbeidsinnsatsen er viktig både for verdiskapingen i økonomien og for bærekraften i offentlige finanser. Vi har høy sysselsetting, men den gjennomsnittlige arbeidstiden er lav. Dermed er arbeidsinnsatsen per innbygger ikke høyere enn gjennomsnittet for EU-landene. Samtidig er det mange som mottar trygd. Andelen som står utenfor arbeidslivet som følge av sykdom og nedsatt arbeidsevne, er høyere i Norge enn i mange andre land. Å redusere denne andelen er krevende, men viktig.

Fremover vil aldring av befolkningen gi markert høyere utgifter til pensjoner og helse- og omsorgstjenester. Bare en mindre del av de økte utgiftene kan finansieres av inntektene fra pensjonsfondet. Pensjonsreformen er utformet for å gi langsiktige innsparinger og økt arbeidstilbud, men den er ikke tilstrekkelig til å lukke gapet mellom statens utgifter og inntekter på lang sikt. Det vil derfor bli nødvendig med nye tiltak for å sikre finansiering av de velferdsordningene som allerede er etablert.

Hovedtall i det reviderte budsjettet for 2016

Regjeringens forslag til revidert budsjett for 2016 innebærer en bruk av oljeinntekter på 206 mrd. kroner, målt ved det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet. Det svarer til 2,8 pst. av Statens pensjonsfond utland ved inngangen til året. Bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet anslås til 7,5 pst. av trend-BNP for Fastlands-Norge i 2016. Det utgjør om lag 39 000 kroner per innbygger. Hver åttende krone som brukes over offentlige budsjetter, hentes nå fra pensjonsfondet. Realveksten i statsbudsjettets underliggende utgifter anslås til 3,5 pst. Den nominelle veksten anslås til 6,0 pst., klart høyere enn den nominelle veksten i fastlandsøkonomien.

Endringen i det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet brukes ofte som et enkelt mål for hvordan budsjettet virker på samlet etterspørsel etter varer og tjenester. Bruken av olje- og fondsinntekter anslås å øke reelt med 34 mrd. kroner fra 2015 til 2016. Målt ved endringen i det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet er etterspørselsimpulsen fra statsbudsjettet 1,1 pst. av trend-BNP for Fastlands-Norge, mot 0,7 pst. i det budsjettet Stortinget vedtok i fjor høst. Drøyt en tredel av økningen i budsjettimpulsen skyldes økte engangsinntekter i 2015 som ikke er videreført til 2016, mens resten skyldes økte utgifter og reduserte inntekter i 2016, herunder økte utgifter til bosetting av flyktninger og de nye tiltakene regjeringen nå legger fram for å styrke sysselsetting på Sør- og Vestlandet.

Budsjettpolitikken og utviklingen i offentlige finanser er nærmere omtalt i avsnitt 3.1 i meldingen.

Kommunenes økonomi

Inntektsveksten i kommunesektoren ble betydelig høyere i 2015 enn anslått i fjor høst. Den viktigste årsaken til oppjusteringen skyldes at kommunesektorens skatteinntekter ble høyere enn lagt til grunn.

I forbindelse med revidert budsjett for 2016 økes overføringene til kommunesektoren med vel 3 mrd. kroner. Av dette er 2,5 mrd. kroner øremerkede tilskudd knyttet til flyktninger og asylsøkere. Som en del av regjeringens tiltakspakke for å motvirke økt ledighet foreslås 250 mill. kroner i form av et engangstilskudd til kommunalt vedlikehold på Sør- og Vestlandet. I tråd med etablert praksis holdes både tilskudd til flyktninger og engangstilskudd til vedlikehold utenom kommuneopplegget.

Nivået på både samlede og frie inntekter i 2016 anslås nå høyere enn lagt til grunn i fjor høst, men som følge av de høyere skatteinntektene i 2015 anslås inntektsveksten noe lavere enn i saldert budsjett. Realveksten anslås nå til 8,3 mrd. kroner for samlede inntekter og 3,4 mrd. kroner for frie inntekter.

I Kommuneproposisjonen 2017 varsler regjeringen en realvekst i kommunesektorens samlede inntekter i 2017 på mellom 3 1/4 og 4 mrd. kroner. Det legges opp til at de frie inntektene øker med mellom 3 3/4 og 4 mrd. kroner. Dersom kommunesektoren setter et effektiviseringskrav til egen virksomhet på 0,5 pst., tilsvarer det 1,2 mrd. kroner i 2017. Gitt en effektivisering i kommune-sektoren i denne størrelsesorden vil en vekst i frie inntekter på 3 3/4–4 mrd. kroner øke kommunesektorens handlingsrom med 1 3/4–2 mrd. kroner utover merkostnader til demografi og pensjon, samt satsing på rusfeltet.

Kommuneøkonomien er nærmere omtalt i avsnitt 3.2 i meldingen.

Skatte- og avgiftsopplegget

Skatte- og avgiftsreglene bør som hovedregel ligge fast gjennom året. Regjeringen foreslår derfor kun mindre endringer i skatte- og avgiftsreglene, se Prop. 121 LS (2015–2016) Endringar i skatte-, avgifts- og tollovgivinga. Forslagene anslås å redusere statens inntekter med om lag 264 mill. kroner påløpt og 257 mill. kroner bokført i 2016.

Hoveddelen av provenytapet skyldes at flypassasjeravgiften blir innført på et senere tidspunkt enn tidligere forutsatt. ESA ga i brev 9. mars uttrykk for at fritaket for transitt- og transferflyginger kan utgjøre statsstøtte. På grunn av dette er iverksettelsen av avgiften utsatt til 1. juni 2016 slik at de nødvendige avklaringer kan gjøres med ESA. Utsettelsen gir et provenytap på om lag 250 mill. kroner påløpt og bokført i forhold til saldert budsjett.

Regjeringen fremmer forslag om fritak for merverdiavgift ved uttak av næringsmidler som leveres vederlagsfritt på veldedig grunnlag. Dette vil bidra til at mat kan gis bort i stedet for å kastes. Fritaket foreslås iverksatt fra 1. juli 2016.

Regjeringen følger også opp anmodningsvedtaket fra Stortinget om å innføre en overgangsordning med unntak for veibruksavgift på naturgass for naturgass brukt som supplement til biogass. Regjeringen foreslår dette utformet som en refusjonsordning. Refusjonen begrenses oppad til 30 pst. av total mengde omsatt gass i 2016. Andelen trappes lineært ned til 0 pst. i 2025. Ordningen notifiseres til ESA og kan ikke tre i kraft før godkjenning foreligger.

Fra 2016 er det innført en ny trinnskatt til erstatning for toppskatten. Dette kan gi noe økt skatt for en liten gruppe som fortsatt skattlegges etter skattebegrensningsregelen. For å unngå det foreslår regjeringen å la skattebegrensningen også gjelde for trinnskattens trinn 1 og 2, og ikke bare for skatt på alminnelig inntekt og trygdeavgift slik reglene er nå. Provenytapet anslås til 14 mill. kroner påløpt og 7 mill. kroner bokført i 2016.

Regjeringen foreslår enkelte endringer i den kommunale eiendomsskatten, blant annet å innføre adgang for kommunene til å frita fritidseiendom fra eiendomsskatt.

Regjeringen foreslår også at lån fra deltakerlignet selskap til personlig deltaker skattlegges som utbytte, slik reglene er for lån fra aksjeselskap til personlig aksjonær.

Formuesskatten kan være spesielt utfordrende i krevende tider når eiere må ta ut utbytte fra virksomheter som går med underskudd for å betale skatten. For selskap som ikke har god tilgang på kapital, kan dette skape likviditetsproblemer for virksomheten og gjøre det vanskeligere å opprettholde aktiviteten. For å forebygge slike problemer vil regjeringen i forbindelse med budsjettet for 2017 komme tilbake med et forslag til en midlertidig og avgrenset ordning med utsatt formuesskatt for eiere av virksomheter som går med regnskapsmessig underskudd. Det tas sikte på at ordningen skal gjelde fra og med i år.

Endringene i skatte- og avgiftsopplegget herunder status for støtte til enøktiltak i private husholdninger og omtale av den generelle ordningen med merverdiavgiftskompensasjon i kommunesektoren, omtales nærmere i kapittel 4 i meldingen.

Sysselsettings- og inntektspolitikken

Høy sysselsetting og lav arbeidsledighet står sentralt i regjeringens økonomiske politikk. Sysselsettingspolitikken skal legge til rette for et fleksibelt arbeidsmarked, slik at flest mulig er i arbeid og får brukt sine evner, og slik at bedriftene får tak i den kompetansen de etterspør.

Som følge av et svakere arbeidsmarked er omfanget av arbeidsmarkedstiltak betydelig økt fra 2015 til 2016. Godt tilpassede tiltak kan styrke den enkeltes muligheter i arbeidsmarkedet og hindre passivitet. I saldert budsjett for 2016 er det lagt opp til henholdsvis 16 000 og 57 900 plasser for arbeidssøkere og personer med nedsatt arbeidsevne. Regjeringen foreslår i denne meldingen at tiltakene for arbeidssøkere trappes opp med ytterligere 1 000 nye plasser for andre halvår i år. Nav har fleksibilitet til å vri tiltaksbruken mot geografiske områder med særlige behov for arbeidsrettet bistand. Det kan være hensiktsmessig dersom forskjellene i arbeidsmarkedet i ulike deler av landet vedvarer eller forsterker seg.

For å hjelpe bedrifter og arbeidstakere gjennom en midlertidig periode med bortfall av etterspørsel og mangel på oppdrag, foreslås det å utvide permitteringsperioden til 52 uker fra 1. juli. Det er godt i tråd med innspill fra partene i arbeidslivet. Samtidig må ikke ordningen svekke mobilitet og hindre nødvendige omstillinger. Økt arbeidsgiverbetaling i permitteringsordningen vil kunne dempe slike uheldige virkninger, og det foreslås å innføre en ny periode med lønnsplikt i 5 dager etter 30 uker med dagpenger, som etterfølges av en forlenget dagpengeperiode på 19 uker.

Regjeringen har nylig fremmet forslag til Stortinget om enkelte endringer i regelverket for dagpenger. Hensikten er å gjøre det lettere å kombinere dagpenger med utdanning og bedre mulighetene for å etablere egen næringsvirksomhet med dagpenger.

Gjennomføringen av lønnsoppgjørene er partenes ansvar. Koordinerte oppgjør, der sentrale tariffområder i konkurranseutsatt sektor forhandler først, skal bidra til å holde lønnsveksten innenfor rammer konkurranseutsatt virksomhet kan leve med over tid. Myndighetene har ansvar for at lover og regler legger til rette for et velfungerende og fleksibelt arbeidsmarked. Det inntektspolitiske samarbeidet bidrar til at myndighetene og partene i arbeidslivet har en felles forståelse av den økonomiske situasjonen og av hvilke utfordringer norsk økonomi står overfor. Lønnsoppgjør som er tilpasset den økonomiske situasjonen, vil bidra til å dempe utslagene i produksjon, sysselsetting og arbeidsledighet av lavere etterspørsel fra oljenæringen.

Svekkelsen av kronen og lavere lønnsvekst har gitt en klar bedring av den kostnadsmessige konkurranseevnen, men kostnadsnivået i Norge ligger fortsatt klart høyere enn hos våre handelspartnere. I Holden III-utvalget konkluderte partene med at lønnstakerne trolig må godta en vesentlig svakere utvikling i kjøpekraften i en situasjon med kraftig fall i oljeprisen og svak utvikling i verdensøkonomien. På bakgrunn av resultatene fra de gjennomførte oppgjørene så langt anslås årslønnsveksten til 2,4 pst. i år. Med en anslått vekst i konsumprisene på 2,8 pst. innebærer det negativ reallønnsvekst i samfunnet i 2016.

Etter at Holden III-utvalget la fram sin rapport i 2013 har to nye utviklingstrekk særlig betydning for den norske lønnsdannelsen, nemlig fallet i oljeprisen og tilstrømmingen av asylsøkere til Europa. Regjeringen har nylig oppnevnt et partssammensatt offentlig utvalg under ledelse av forsker Ådne Cappelen for å vurdere utfordringer for lønnsdannelsen i lys av disse nye utviklingstrekkene. Utvalget skal legge fram sin innstilling innen 20. september.

Sysselsettings- og inntektspolitikken er nærmere omtalt i avsnitt 3.4 i meldingen.

Klimapolitikken

På klimakonferansen i Paris i desember 2015 ble partene til klimakonvensjonen enig om en global klimaavtale for å styrke den globale innsatsen mot klimautfordringene. Avtalen har et langsiktig temperaturmål og et kollektivt utslippsmål. Paris-avtalen er den første klimaavtalen som etablerer juridisk bindende forpliktelser for alle parter. Det knytter seg likevel usikkerhet til hvordan Paris-avtalen vil virke. Blant annet opprettholder avtalen, på enkelte områder, skillet mellom industriland og utviklingsland. I tillegg er det partene selv som fastsetter sine bidrag. De foreløpige bidragene til utslippsreduksjoner landene har forpliktet seg til, er langt fra tilstrekkelige til å være på en bane i tråd med avtalens langsiktige temperaturmål. En viktig del av avtalen er derfor at partene må oppdatere eller fornye sine nasjonalt bestemte bidrag regelmessig. Fremover skal det være gjennomganger av partenes felles fremgang i retning av å oppfylle formålet med avtalen og å nå de kollektive målene for reduksjon av klimagassutslipp. Gjennomgangene er ment å styrke det internasjonale samarbeidet over tid. Økt innsats over tid er nødvendig dersom tilstrekkelig utslippsreduksjoner skal oppnås.

Norges har spilt inn at vi vil bidra til å oppfylle Paris-avtalen ved å redusere våre utslipp av klimagasser med minst 40 pst. i 2030 sammenliknet med 1990. Det er i tråd med anslagene fra FNs klimapanel for hva som kreves for å nå togradersmålet, og tilsvarer EUs forpliktelse. Norge er i dialog med EU om en avtale om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen.

Klimapolitikken er nærmere omtalt i avsnitt 3.5 i meldingen.

Det vises til meldingen for nærmere redegjørelse.

2.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett forsterker innsatsen for arbeid, aktivitet og omstilling. Disse medlemmer viser til at utviklingen i norsk økonomi er todelt. Tilbakeslaget i oljenæringen rammer særlig Sør- og Vestlandet, og disse medlemmer vil understreke betydningen av at regjeringen foreslår nye, målrettede tiltak for å bidra til flere jobber i særlig utsatte områder. Regjeringen løser viktige oppgaver i dag og ruster Norge for fremtiden. Regjeringen er opptatt av å sikre høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. Disse medlemmer viser til at tilbakeslaget dempes av en kraftfull økonomisk politikk. Pengepolitikken er første forsvarslinje i møte med svakere konjunkturer. Renten er satt ned til et historisk lavt nivå, og kronen har svekket seg markert. Disse medlemmer vil understreke betydningen av at en svakere krone hjelper eksportbedriftene, mens lav rente styrker mange husholdningers økonomi og gjør det billigere å skaffe kapital til bedrifter og nye prosjekter. Sammen med moderate lønnsoppgjør bidrar det til ny vekst i konkurranseutsatt næringsliv.

Disse medlemmer viser til at finanspolitikken bidrar til å støtte opp under sysselsetting, aktivitet og omstilling i norsk økonomi. Budsjettet for 2016 er blant de mest ekspansive så lenge handlingsregelen har ligget til grunn for finanspolitikken. Disse medlemmer understreker betydningen av at regjeringen fører en ansvarlig økonomisk politikk basert på handlingsregelen for bruk av oljepenger. Samlet sett anslås bruken av oljepenger i 2016 til 206 mrd. kroner, målt ved det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet. Det er 10 mrd. kroner høyere enn lagt til grunn i fjor høst. Bruken av oljepenger svarer til 2,8 pst. av kapitalen i Statens pensjonsfond utland, uendret fra anslaget i nasjonalbudsjettet 2016. Disse medlemmer viser til at den økonomiske politikken regjeringen legger opp til, svarer godt på utfordringene som Norge står overfor. Disse medlemmer viser til at de økonomiske utsiktene er annerledes enn i de siste 10–15 årene, en periode preget av kraftig inntektsvekst fra petroleumssektoren, lav prisvekst på importerte varer, høy arbeidsinnvandring og sterk oppgang i etterspørselen etter varer, tjenester og arbeidskraft i fastlandsøkonomien. Disse medlemmer viser til at flere forhold kan tyde på at vi er på vei mot en ny normal for norsk økonomi og at veksten fremover vil bli lavere enn i perioden etter tusenårsskiftet. Disse medlemmer vil derfor understreke betydningen av regjeringens politikk for å arbeide for gode rammebetingelser for næringslivet, med et enklere og mer vekstfremmende skattesystem, bedre infrastruktur og en kompetent arbeidsstyrke.

Disse medlemmer viser til at regjeringen har som mål at flest mulig skal ha en trygg jobb å gå til, og foreslår nå en rekke nye, målrettede tiltak for å støtte opp om sysselsettingen på Sør- og Vestlandet. Tiltakene er innrettet slik at de virker raskt og kommer i tillegg til tiltakspakken som ble vedtatt i forbindelse med statsbudsjettet for 2016. Disse medlemmer viser til at regjeringen foreslår blant annet økte midler til kommunalt vedlikehold, vedlikehold og investeringer i vei og bane, vedlikehold av sykehusbygg og satsing på grønn skipsfart. Disse medlemmer vil understreke betydningen av regjeringens økonomiske politikk med reduserte skatter og sterkere satsing på forskning, utdanning, infrastruktur for å legge til rette for omstilling og nye arbeidsplasser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at dagens anbudssystem favoriserer store internasjonale selskaper og at norske aktører i økende grad opplever at anbud som legges ut, er så store og komplekse at de i praksis utestenges fra å konkurrere. Dette er uheldig både fordi konkurransen begrenses og fordi norsk næringsliv forbigås. Disse medlemmer mener på dette grunnlag at størrelsen på anbud fra det offentlige bør tilpasses slik at også nasjonale aktører får reell mulighet til å konkurrere. Disse medlemmer viser videre til at man tidligere har hatt gode erfaringer med å stille krav til materialvalg og byggeskikk og at dette har resultert i flotte symbolbygg i norsk byggeskikk og med norske materialer.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gi klare føringer om at valg av kriterier skal skje på en slik måte at norsk næringsliv er konkurransedyktig i anbudsprosesser.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at budsjettprioriteringene synliggjøres gjennom behandlingen av statsbudsjettet hver høst. Revidert budsjett skal være en revisjon av det budsjettet som ble vedtatt, hvor en tar høyde for oppdaterte anslag og kan justere for uforutsette hendelser som har oppstått etter at budsjettet ble vedtatt. Med Høyre- og Fremskrittsparti-regjeringen har revidert nasjonalbudsjett imidlertid blitt et verktøy for å fremme nye forslag som regjeringen ikke fant rom for å prioritere i den ordinære budsjettprosessen, til tross for rekordhøy oljepengebruk ved hver korsvei. Det kan tyde på manglende evne til å prioritere. Disse medlemmer mener likevel det er helt nødvendig å gjøre endringer når en ser hvor dårlig det vedtatte budsjettet fra i høst er tilpasset situasjonen i norsk økonomi.

Disse medlemmer mener regjeringens viktigste oppgave bør være å holde folk i arbeid. Det mislykkes dagens regjering med. Disse medlemmer uttrykte for et år siden bekymring over at arbeidsledigheten i Norge hadde passert 4 pst. for første gang på ti år og at regjeringen møtte utviklingen med passivitet. Siden den gang har ledigheten steget betydelig og nærmer seg 5 pst. 135 000 personer er arbeidsledige ifølge SSB. Det er det høyeste antallet som er målt i Norge siden SSB presenterte kvartalstall for første gang i 1972. Sysselsettingsandelen er fallende. Disse medlemmer er bekymret over at så mange som 72 000 unge under 30 år verken er i arbeid eller under utdanning. Tre av fire arbeidsledige har videregående skole som høyeste avsluttede utdanning, fire av ti har bare grunnskole. Etterslepet på kompetanse, særlig blant de yngste, er bekymringsverdig.

Disse medlemmer viser til at det nesten ikke skapes arbeidsplasser i privat sektor. Hele tre av fire jobber ble opprettet i statsforvaltningen. Med regjeringen Stoltenberg II ble om lag 72 pst. av arbeidsplassene skapt utenfor offentlig sektor. Tross lovnader fra dagens regjeringspartier om «krig mot byråkratiet», er det hittil i år hovedsakelig i byråkratiet det er sysselsettingsvekst.

Disse medlemmer merker seg at regjeringen atter en gang går til Pensjonsfondet for å hente mer penger, som de gjorde i budsjettet for 2014, nysalderingen 2013, revidert nasjonalbudsjett 2014, budsjettet for 2015, nysalderingen for 2014 og budsjettet for 2016. I år som i fjor nedjusteres vekstanslaget for norsk økonomi fra nasjonalbudsjettet til revidert nasjonalbudsjett, mens den underliggende utgiftsveksten øker ut over anslaget i nasjonalbudsjettet. For 2016 er veksten i offentlig konsum tre ganger høyere enn veksten i BNP, Fastlands-Norge.

Disse medlemmer viser til at veksten i oljepengebruken med dagens regjering har vært større på tre år enn på de ti foregående. Regjeringen setter stadig ny fartsrekord i å gjøre Norge mer oljeavhengig. Mens oljepengebruken økte med om lag 6,5 mrd. kroner pr. år under regjeringen Stoltenberg II, øker den med 25–30 mrd. kroner per år med regjeringen Solberg. Thøgersen-utvalget, som regjeringen satte ned for å vurdere oljepengebruken, anbefaler et sted mellom 5–8 mrd. ekstra oljekroner hvert år, en budsjettimpuls på 0,2 pst. Mens gjennomsnittlig budsjettimpuls med regjeringen Stoltenberg II var 0,28 pst., er snittet med regjeringen Solberg 0,77 pst. Disse medlemmer merker seg at strukturelt budsjettunderskudd økte med 2,1 prosentenheter på åtte år under forrige regjering. Med dagens regjering har den økt med 2,4 prosentenheter på tre år. Disse medlemmer viser til at handlingsregelen og Thøgersen-utvalget åpner for å fravike fra normalen i tider med lavkonjunktur. Problemet oppstår når den langsiktige trenden for oljepengebruk blir for høy. Da får vi den ulempen at oljepengebruken vil stige raskt og deretter falle raskt. I normalåret 2014 var budsjettimpulsen 0,7 pst., altså langt over anbefalingen fra Thøgersen-utvalget. Det beskriver regjeringens sviktende kontroll over oljepengebruken allerede fra dag én.

Disse medlemmer viser til at Siv Jensen ble den første finansministeren til å ta penger ut av Pensjonsfondet. Det ligger an til å bli gjort uttak i størrelsesorden rundt 80 mrd. kroner i 2016. Disse medlemmer registrerer at sittende finansminister, hvis parti har vært en stor motstander av å sette penger på bok, er svært glad i å bruke pengene som kloke politikere før henne har gitt henne muligheten til. Disse medlemmer er forundret over hvor lite inntrykk utvalgsleder Thøgersens ord ser ut til å ha gjort på dagens regjering.

Disse medlemmer viser til at valget 2013 markerte et skille for offentlig pengebruk. Med unntak av finanskriseåret 2009 la regjeringen Stoltenberg aldri opp til større vekst i offentlig konsum enn veksten i økonomien. Med dagens regjering snudde det. I revidert nasjonalbudsjett 2016 framgår det at offentlig konsum øker ytterligere, til 3,0 pst., mens anslaget for veksten i økonomien ble nesten halvert, til 1,0 pst. Disse medlemmer viser til Høyres programformulering om å « sørge for at veksten i offentlig forbruk over tid ikke er større enn veksten i bruttonasjonalproduktet for Fastlands-Norge (…)», og Fremskrittspartiets programformulering om at «Veksten i offentlig sektor må holdes lavere enn veksten i privat sektor». Underliggende utgiftsvekst med regjeringen Stoltenberg II var i gjennomsnitt 2,2 pst. pr. år, finanskriseåret 2009 inkludert. Underliggende utgiftsvekst med dagens regjering har i snitt vært 3 pst. per år.

Selv om det kan forsvares å bruke noe mer penger ved lavkonjunktur, mener disse medlemmer det er åpenbart at regjeringen har dårlig styring på økonomien. Disse medlemmer er bekymret for opprydningsarbeidet den framtidige regjeringen får etter dagens.

Disse medlemmer viser til at skattekuttene så langt summerer seg til 21,3 mrd. kroner, mens avgiftene er økt med om lag 3,2 mrd. kroner, og bompengeinnkrevingen for 2014–2016 summerer seg til 27,2 mrd. kroner. Mens «folk flest» har fått om lag en femmer om dagen i skattekutt, har landets rikeste fått 2 100 kroner hver i snitt per dag. Disse medlemmer konstaterer at mens regjeringen har levert på skatteløftene til landets rikeste, har folk flest fått smuler i skattekutt, økte avgifter og økte bompenger. I revidert budsjett blir det, etter et sirkus uten like, enighet på borgerlig side om å innføre en flypassasjeravgift. Fremskrittspartiet, som skal ha foreslått avgiften i budsjettforhandlingene i fjor, rykket nylig ut og krevde omkamp om sin egen avgift, men ble altså til slutt enige med seg selv. Disse medlemmer tviler på at Fremskrittspartiets vingling i saken har bidratt til å gjøre norsk næringsliv tryggere på regjeringens avgiftspolitikk, spesielt etter vinglingen rundt poseavgiften i fjor.

Disse medlemmer har hele tiden hevdet at regjeringen bruker for mye penger totalt, men for lite på å bekjempe ledigheten. Alle som har sett Luksusfellen på tv vet at det er mulig å bruke for mye penger, og samtidig bruke pengene feil. Når regjeringen knuser sparegrisen som skal betale våre barn og barnebarns pensjoner, da må vi stille spørsmålet: Hva brukes pengene til, og hva får vi igjen for det?

Disse medlemmer har gjentatte ganger bedt regjeringen om beregninger av hvor mange arbeidsplasser som skapes gjennom deres skattekuttpolitikk, uten å få svar. Når statsministeren eller finansministeren enten ikke ønsker, eller er ute av stand til å gi et svar på effektene av deres viktigste prioritering, må det lyse en varsellampe. Derfor henvendte Arbeiderpartiet seg til SSB og ba dem beregne virkningen av ulik innretning på finanspolitikken. SSBs ferske analyse viser at generelle skattekutt nesten ikke bidrar til å skape arbeidsplasser. For kostnaden av å generere én arbeidsplass gjennom skattekutt, kunne en fått 15 arbeidsplasser i privat sektor ved heller å prioritere offentlige investeringer, forteller rapporten. Effekten av regjeringens skattekutt er trolig enda lavere enn hva som framgår av rapporten, da den tar som utgangspunkt at skattekuttene «kommer brede grupper av befolkningen til gode». Det er særlig skattekutt for personer med lave inntekter og formuer som gir effekt, gjennom at de øker sitt konsum. Regjeringen har imidlertid målrettet skattekuttene mot dem med de høyeste inntektene og formuene, personer som i liten grad øker sitt konsum som følge av skattekutt.

Disse medlemmer mener tallene forteller en historie om en feilslått og utdatert politikk fra høyresiden. I tillegg til å være kostbare er skattekuttene svært effektive for økte forskjeller, og tilsvarende ineffektive hvis målet er å skape arbeidsplasser. I en periode hvor det, i motsetning til under forrige regjering, ikke skapes private jobber, kunne riktigere pengebruk bidratt til å holde ledigheten lav.

Til tross for manglende resultater, fastholder regjeringen at skattekuttene skal bidra til omstilling og vekst. Disse medlemmer mener vi lykkes langt bedre med omstilling om vi holder folk i arbeid. Da er 135 000 ledige et dårlig utgangpunkt. Det kan virke som at regjeringen mener den viktigste omstillingen skjer i Nav-køen, men høy ledighet er det dyreste og dårligste omstillingstiltaket som finnes. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet har prioritert målrettede tiltak mot den økende ledigheten, blant annet gjennom en 75 pst. større tiltakspakke enn den regjeringen foreslo i budsjettet for 2016, samt fire mrd. kroner mer til kommunene, slik at de kan gjøre investeringer. Regjeringspartiene og deres samarbeidspartnere stemte dessverre ned forslagene i Stortinget.

Disse medlemmer mener enigheten som ble inngått mellom Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringspartiene, bekrefter at innsatsen mot den økte ledigheten var altfor svak i regjeringens opprinnelige forslag. Det er positivt at Kristelig Folkeparti og Venstre klarte å øke nivået på tiltak mot ledighet noe, men det er langt fra nok. Disse medlemmer konstaterer at regjeringens tiltakspakke etter revidert budsjett fortsatt er om lag to mrd. kroner lavere enn hva Arbeiderpartiet foreslo i behandlingen av statsbudsjettet for 2016.

Disse medlemmer støtter tiltakene som framgår av forliket, med unntak av omprioriteringene innenfor Utenriksdepartementets rammer, men foreslår langt kraftigere virkemidler for økt aktivitet, hjelp til dem som mister jobben, herunder kompetansehevende tiltak, og omstilling og nye arbeidsplasser. Tiltakene summerer seg til om lag 1,7 mrd. kroner ut over regjeringens forslag i tillegg til 18,3 mrd. kroner under streken.

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet foreslår å reversere flypassasjeravgiften, og erstatte den med miljøavgifter. Flypassasjeravgiften er langt mer effektiv for å kutte arbeidsplasser enn å kutte utslipp, den ble vedtatt uten kunnskap om konsekvenser og den vil bli stående som et stjerneeksempel på dårlig politisk håndverk. I tillegg til å reversere regjeringens aktivitetsdempende avgift, foreslår disse medlemmer om lag 900 mill. kroner ekstra til aktivitetsskapende tiltak, herunder en dobling av regjeringens satsing til kommunalt vedlikehold i sør- og vestlandsfylkene, en rekke samferdsels, bygg- og infrastrukturprosjekter og forsering av fergeanbud.

Disse medlemmer prioriterer videre over en halv mrd. kroner ekstra på kompetanseheving og tiltak for å få arbeidsledige tilbake i jobb, herunder 1 000 nye studieplasser, 300 fagskoleplasser, 2 000 tiltaksplasser og en omfattende kompetansepakke.

Norge opplever rekordhøy arbeidsledighet, og en stor andel av de ledige har et kompetansegap som må fylles for å kunne komme tilbake til arbeidslivet. Samtidig er det for få som gjennomfører videregående opplæring. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet vil prioritere en tetting av dette kompetansegapet i årene som kommer. 100 mill. kroner fordeles på følgende måte:

Kompetansepakke

• 1. Nye programmer for etter- og videreutdanning på høyskole- og universitetsnivå for å omstille folk fra oljesektoren til teknologer i sykehus og innen omsorgssektoren (20 mill. kroner).

  Det er et stort behov for ingeniører i helsesektoren. Ved å hente ledig kapasitet fra petroleumssektoren kan Norge gjøres bedre rustet til å dekke viktige behov i sykehusene. Forslaget bygger på innspill fra NITO.

• 2. Tilpasset utdanningstilbud ingeniører (45 mill. kroner)

  Mange oljeingeniører som nå har mistet jobben mangler formell kompetanse. De har jobbet lenge innen petroleumssektoren, men det er ikke nødvendigvis rett fram å begynne i andre bransjer. Disse medlemmer foreslår en ekstrabevilgning til universiteter og høyskoler på Sør- og Vestlandet, slik at vi kan få på plass et tilpasset utdanningstilbud, kombinert med dagpenger, slik at disse kan stille bedre rustet for jobb i andre bransjer.

• 3. Tiltak for økt gjennomføring av VGO i Nord-Norge (25 mill. kroner).

  Det trengs en sterkere, mer målretta innsats for å skaffe nok læreplasser og øke gjennomføringa i VGO. Det å styrke økonomien til kommunene og fylkeskommunene er det viktigste Stortinget kan gjøre for å støtte opp om det arbeidet som gjøres i skolen hver dag. Regjeringens kutt i budsjettene til de nordnorske fylkeskommunene gjør arbeidet med skoleutvikling vanskeligere for fylkene.

  Disse medlemmer ønsker å prøve ut nye tiltak med sikte på at de etter hvert kan bli nasjonale, og ønsker å starte med tiltak i de nordnorske fylkene, siden næringsstruktur og andre forhold gjør at blant annet rekruttering av lærebedrifter er særlig utfordrende her.

  • Flere lærlinger i statlige virksomheter. Staten må ta ansvar for å ta inn flere lærlinger. Arbeiderpartiet vil forsterke kravene og tiltakene i strategien for statlige lærlinger. Regjeringens strategi har etter ett år hatt liten effekt, og bortimot ingen effekt i de nordligste fylkene. For eksempel hadde staten kun fem lærlinger i Finnmark i 2015. En av årsakene er at regjeringen stiller krav om én lærling i statlige virksomheter med mer enn 100 ansatte. For Nord-Norge vil det innebære kun 12–15 lærlinger i statlige virksomheter totalt. Arbeiderpartiet mener regjeringen må gi en tydeligere bestilling til statlige virksomheter gjennom tildelingsbrev og oppdragsbrev. Samtlige statlige etater som har forutsetninger for det må opprette læreplasser, og større statlige etater må få krav om å ta inn flere læringer, basert på antall ansatte og hvilke yrkesgrupper som finnes i virksomheten. I store statlige virksomheter bør det vurderes å opprette en egen stilling for å styrke arbeidet med lærlingordningen.

  • Praksistilskudd. Elever kan få økt motivasjon til å fullføre dersom de møter praksis tidligere i videregående opplæring. Disse medlemmer foreslår å innføre et økonomisk tilskudd til bedrifter som tar inn elever i tidlig praksis som del av vekslingsmodellen. Dette kan også lette arbeidet med å rekruttere flere lærebedrifter, fordi flere bedrifter vil dele på oppgaven med å ha elever i opplæring i bedrift. Tilskuddet innføres som en prøveordning i de tre nordligste fylkene for å høste erfaringer med modellen.

  • Motvirke framtidig lærermangel. Anslag fra SSB tilsier at det vil kunne mangle 38 000 lærere i Norge i 2025. Lærermangelen vil være mest presserende i de nordlige fylkene. Disse medlemmer vil stimulere til at flere begynner lærerkarrieren i nord, gjennom å ettergi 50 000 kroner i studielån for lærerstudenter som etter utdanning tar jobb i Nord-Norge. Dette gjennomføres som et prøveprosjekt for å høste erfaringer, og kunne vurdere om modellen kan overføres til resten av landet. Tiltaket kan også rettes mot rekruttering av yrkesfaglærere. Disse medlemmer forventer at regjeringen sørger for at dette innrettes slik at det er i tråd med gjeldende EØS-regelverk.

  • Bedre tilbud av samiske læremidler. Det er i dag stor mangel på samiskspråklige læremidler, både trykte og digitale. Dette medfører et stort ekstraarbeid for lærerne, og bidrar til økte forskjeller i skolen. Disse medlemmer foreslår derfor å øke bevilgningen til samiske læremidler med 10 mill. kroner.

  • Økt gjennomføring må lønne seg. Det er et mål for både staten og fylkeskommunene å øke gjennomføringen i videregående opplæring. Likevel vil fylkene kunne oppleve at kostnadene øker når flere elever fullfører. Dette stimulerer ikke til økt innsats for gjennomføring. Statens finansiering av fylkeskommunene må derfor innrettes annerledes. Disse medlemmer foreslår at regjeringen gjennomgår finansieringssystemet slik at det gir økonomiske insentiver til fylkeskommuner og skoler til å øke gjennomføringen i videregående opplæring.

• 4. Kompetansekartlegging flyktninger (8 mill. kroner).

  En del av flyktningene som kommer til Norge mangler helt eller delvis dokumentasjon for sin utdanning. Det kan være personer som kommer fra land der det ikke er mulig å få pålitelig verifikasjon av dokumentasjonen, eller som måtte flykte uten mulighet til å ta med nødvendig dokumentasjon på utdanningsnivå og ferdigheter. Rask godkjenning av utenlandsk utdanning er et viktig tiltak for å få flyktninger raskt i arbeid og kunne ta i bruk den kompetansen de besitter. Disse medlemmer foreslår å øke bevilgningen til NOKUT for å styrke deres saksbehandlingskapasitet for godkjenning av utenlandsk utdanning og arbeid med veiledning til nyankomne flyktninger.

• 5. Realkompetansevurdering Nav (2 mill. kroner)

  Mange av de nye ledige mangler fullført utdanning, eller har lang arbeidserfaring innen sitt felt, men ikke dokumentasjon. Disse har behov for en god kompetansevurdering for å kunne dokumentere faktisk kompetanse etter mange år i arbeidslivet, og kapasiteten til å gjennomføre slike vurderinger er lavere enn behovet tilsier.

Disse medlemmer foreslår om lag 300 mill. kroner til tiltak for å skape nye jobber, herunder styrking av miljøteknologiordningen, opprettelsen av et akseleratorprogram, RUP-midler, en egen havsatsing og omstillingsmidler til Sør-Varanger.

Disse medlemmer foreslår å øke lånerammene til Husbanken med 7 mrd. kroner og å tilby 11 mrd. kroner i rentefrie lån til kommunene gjennom å utvide investeringsrammen for rentekompensasjonsordningen for kommuner og fylkeskommuner til rehabilitering, tilrettelegging og nybygging av skole- og svømmeanlegg med 10 mrd. kroner, og å utvide investeringsrammen for rentekompensasjonsordningen for kommuner til istandsetting av kirkebygg med 1 mrd. kroner.

Disse medlemmer viser til at følgende tabell synliggjør tiltak ut over forliket, med differanse til regjeringens forslag:

Komiteens medlem fra Senterpartiet understreker at dette er en budsjettrevisjon og at opplegget som presenteres under, ikke gjenspeiler Senterpartiets politiske prioriteringer på alle områder. Dette medlem har valgt å prioritere enkelte områder der det er særlig påkrevd med en kursendring sammenlignet med regjeringens forslag. Senterpartiet har særlig valgt å fokusere på tiltak mot arbeidsledighet og tiltak for vekst i distriktene.

Dette medlem viser til at Norge nå opplever en sysselsettingskrise. Krisen er asymmetrisk ved at økonomi og sysselsetting viser vekst i noen deler av landet samtidig som andre deler opplever sterk tilbakegang. Dette stiller krav til målrettede finanspolitiske tiltak siden asymmetrien gjør generelle tiltak og pengepolitiske virkemidler mindre egnet. Samtidig reduserer den betydelige nedgangen i statens petroleumsinntekter det finanspolitiske handlingsrommet betraktelig. Det er ingen tvil om at dette er en krevende situasjon, og det er nødvendig med tydelige prioriteringer og målrettede tiltak fra politisk hold. Dessverre er slike prioriteringer vanskelig å spore både i inneværende budsjett og i revidert nasjonalbudsjett, som begge bærer preg av at man fortsetter å øke oljepengebruken i raskt tempo og samtidig unnlater å gjennomføre mange av de tiltakene man faktisk vet motvirker arbeidsledighet. I stedet bruker man oljepenger på generelle og lite målrettede skattelettelser med tilnærmet ingen sysselsettingseffekt. Dette medlem mener at økt oljepengebruk kan være fornuftig som del av en målrettet midlertidig motkonjunkturpolitikk, men når oljepengene hovedsakelig benyttes til å finansiere permanente skattelettelser, vil man raskt kunne befinne seg i en situasjon med permanente store oljekorrigerte underskudd på statsbudsjettet, noe som på lengre sikt vil tære betydelig på oljefondet og nasjonalformuen. I tillegg savner Senterpartiet større satsing på målrettede tiltak for økt sysselsetting og tiltak som kan understøtte den omstillingen som nå er nødvendig i norsk økonomi. Nye anbudsregler som sikrer at norske bedrifter kan konkurrere med store utenlandske aktører, reduserte bompengesatser for større kjøretøy, økte regionale forsknings- og utviklingsmidler, SMB-rabatt i kapitaldekningskravene, bedre avskrivningsordninger og en betydelig styrking av Skattefunn-ordningen er alle tiltak som burde vært gjennomført. Dette medlem ønsker også å påpeke at målrettede finanspolitiske tiltak i noen grad kan gjøre behovet for pengepolitiske virkemidler mindre nødvendig. Man vil da i større grad kunne unngå de negative konsekvensene av svært lav rente, som for eksempel høy boligprisvekst og svekking av pensjoner.

Dette medlem vil ellers påpeke det faktum at Norges mulighet til å føre en uavhengig pengepolitikk og det at vi har en egen valuta i stor grad har bidratt til å dempe de negative konsekvenser oljeprisfallet ellers ville ha hatt på norsk økonomi. Det er paradoksalt at regjeringen og flere andre politiske partier gjennom andre tiltak nå ønsker å svekke den uavhengigheten som har tjent oss så godt.

Dette medlem viser til at regjeringen siden sin tiltredelse har drevet en politikk som i hovedsak har hatt to konsekvenser: sentralisering og skattekutt med svært skeiv fordelingsvirkning. Dersom skattelettelser skal gis for å stimulere økonomien, bør de i størst mulig grad tilfalle lavinntektsgrupper. På denne bakgrunn viser dette medlem til at det i denne budsjettrevisjonen er behov for å motvirke sentralisering og rette opp skeivfordeling som følger av økt arbeidsledighet. Senterpartiet har i denne budsjettrevisjonen derfor valgt å prioritere tiltak som hører inn under to kategorier: tiltak mot arbeidsledighet og tiltak for å styrke distriktene. Dette medlem vil understreke at til tross for at det er Sør- og Vestlandet som har vært hardest rammet av den økende arbeidsledigheten den siste tiden, har enkelte kommuner spredt over hele landet problemer med høy arbeidsledighet. Senterpartiet har valgt å prioritere tiltak som kommer alle disse kommunene til gode. Dette gjør vi blant annet gjennom å sette av til sammen over 2,5 mrd. kroner i en tiltakspakke mot arbeidsledighet som kommer i tillegg til regjeringens opprinnelige pakke og økningen av denne i forslaget til revidert nasjonalbudsjett. Blant annet foreslår Senterpartiet å ikke innføre flypassasjeravgiften ettersom dette er en avgift med diskutabel miljøvirkning og som vil resultere i tap av et stort antall arbeidsplasser. Et annet tiltak for å motvirke ledighet som prioriteres i denne budsjettrevisjonen, er samferdselsinvesteringer på over 700 mill. kroner utover regjeringens forslag.

Dette medlem viser til at regjeringen gjennom hele sin regjeringstid har drevet en systematisk og målrettet flytting av arbeidsplasser, ressurser og makt fra distriktene til sentrale strøk. Det er derfor etter dette medlems syn nødvendig å motvirke regjeringens politikk med en tiltakspakke for distriktene som beløper seg på drøyt 1,3 mrd. kroner. Senterpartiet har i denne tiltakspakken blant annet prioritert økte midler til politidistriktene, oppstartsbevilgninger på flere riksveiprosjekter, skredsikring av riks- og fylkesveier, bredbåndsutbygging i distriktene og opprusting av fylkesveier.

Et mer produktivt næringsliv

Dette medlem har merket seg regjeringens omtale av produktivitetskommisjonens arbeid. Dette medlem vil understreke at det er viktig å fokusere på å øke produktiviteten og allsidigheten i norsk økonomi i en periode der vi opplever nedgangstider i petroleumssektoren. Beskrivelsen i rapporten og forslag til tiltak er imidlertid gjennomsyret av regjeringens ideologiske tro på sentralisering, liberalisering og stordrift, og flere av tiltakene som foreslås vil ramme norske arbeidsplasser.

Dette medlem viser videre til omtalen av et mer produktivt næringsliv, der det tas til orde for mer konkurranse mellom offentlige og private tjenestetilbydere. Dette medlem vil påpeke at det offentlige ivaretar en rekke oppgaver i Norge som sikrer grunnleggende velferdsgoder, likebehandling og rettssikkerhet. Dette medlem understreker at målet med offentlige tjenestetilbud til syvende og sist er å skape gode liv for innbyggerne. I meldingen vises det til at produktivitetskommisjonen mener at utskilling av økonomisk aktivitet i egne selskaper som kan gå konkurs, fremstår som den mest hensiktsmessige løsningen for offentlige aktører. Dette medlem er sterkt uenig i dette. En slik løsning vil føre til dårligere vilkår for arbeidstakere og mer usikkerhet for offentlige investeringer.

Dette medlem viser videre til at regjeringen ønsker å utrede hva som hindrer nyetablering i dagligvaremarkedet. Dette medlem er positiv til en slik utredning og mener at maktkonsentrasjonen i dagligvaremarkedet over tid har vært for stor. Dette medlem er imidlertid uenig i at en slik utredning skal bygge på premisset om at importvernet skal svekkes. Dette medlem vil vise til at stortingsflertallet avviste regjeringens forsøk på å svekke tollvernet gjennom reversering av den såkalte «ostetollen». Dette medlem vil videre vise til at det ikke er manglende import som hindrer nyetableringer i dagligvarebransjen. Dette medlem vil i den forbindelse vise til at Norges import av mat fra EU har økt betraktelig i løpet av de senere årene, uten at dette har gitt seg utslag i flere nyetableringer i matvarebransjen.

Regjeringen skriver videre i sin omtale at den «vektlegger at reguleringer ikke skal virke konkurransebegrensende». Dette medlem vil påpeke at det finnes svært mange samfunnshensyn som ivaretas i form av reguleringer, for eksempel hensyn til liv og helse, trygge arbeidsplasser, behovet for å opprettholde arbeidsplasser i Norge og miljøhensyn. Dette medlem vil påpeke at noe av formålet med reguleringer i mange sammenhenger nettopp vil være at andre hensyn enn konkurranse skal ha forrang.

Dette medlem viser til at regjeringen, som et tiltak for å forenkle næringslivets kontakt med myndighetene, ønsker å oppheve serveringsloven. Dette medlem viser til at serveringsloven er ment å virke som et etableringshinder for å unngå uønskede aktører, som kriminelle og useriøse aktører. Dette medlem mener regjeringens forslag om å oppheve loven ikke er godt nok beskrevet i meldingen og mener at det er behov for å gå nøye gjennom hvilke konsekvenser en oppheving av loven kan få.

Utdanning og forskning

Dette medlem har merket seg Produktivitetskommisjonens omtale av utdanningssystemet i Norge og den analysen som framkommer i kommisjonens rapport. Dette medlem deler kommisjonens kritikk når det gjelder enkelte forhold, men er uenig i flere av kommisjonens konklusjonspunkter og mener disse til dels er motstridende.

Dette medlem reagerer på at kommisjonen mener at «terskelen for å komme inn i høyere utdanning bør heves» og stiller seg spørrende til hva som er intensjonen med dette forslaget. Dette medlem deler produktivitetskommisjonens ønske om høyere gjennomføringsgrad i høyere utdanning, men vil understreke at det ikke kan være noe mål å øke den relative gjennomføringsgraden dersom dette innebærer at antallet studenter skal reduseres. Snarere må gjennomføringsgraden økes gjennom bedre tilrettelegging, tettere kontakt mellom studenter og akademisk ansatte og en reell mulighet til å være heltidsstudent.

Dette medlem mener videre at det er inkonsekvent når kommisjonen på den ene siden poengterer at kunnskap skal bygge fremtidens samfunn og på den andre siden mene at færre skal ta del i høyere utdanning ved å argumentere for å heve inntakskravene til studier. Senterpartiet deler kommisjonens oppfatning av at kvaliteten i utdanningene generelt må heves, men mener dette må skje gjennom å bedre den faglige oppfølgingen og veiledningen av studentene, samt gi studenter økonomisk mulighet til å studere på heltid.

Dette medlem mener kommisjonen også bygger på en endimensjonal analyse i sin kritikk av forskningskvaliteten og institusjonene. Norge har allerede flere fremtredende forskningsmiljøer, bl.a. ved Universitetet i Oslo og NTNU, som alle hevder seg internasjonalt. Flere institusjoner har også potensial til å få fram flere forskningsmiljøer i verdensklasse. Samtidig kan ikke forskningspolitikken ensidig forfølge slike ambisjoner, men må oppfylle sitt samfunnsoppdrag, der profesjonsutdanninger som lærerutdanning og sykepleie er av stor betydning, og som ikke nødvendigvis trenger å være verdensledende på forskning. Dette medlem mener det er positivt at institusjoner og forskningsmiljøer streber etter å bli enda bedre og hevde seg sterkere internasjonalt, men dette må ikke gå på bekostning av det samlede samfunnsoppdraget til universitets- og høgskolesektoren. Dette medlem mener at satsingen i de senere års budsjetter allerede har fått en klar slagside i retning av eliteforskning, på bekostning av praksisnær forskning som blant annet foregår ved landets høgskoler. Dette medlem viser i den forbindelse til at fordelingen av stipendiatstillinger gjøres på bakgrunn av institusjonskategori og ikke ut fra samfunnets behov som sådan. Institusjonskategori har ingen betydning for hvorvidt institusjonene som blir tildelt stillingene, kan levere den kunnskapen samfunnet trenger. Dette medlem er bekymret dersom den videre oppfølgingen av langtidsplanen for forskning viderefører dette ved ensidig å sette inn økte ressurser på elitenivå.

Dette medlem vil gjenta Senterpartiets kritikk av langtidsplanen for forskning, som dette medlem mener mangler den nødvendige konkretisering av hvordan økte ressurser skal innrettes. Dette gjelder blant annet konkretisering av hva som er riktig og nok kompetanse, en dimensjoneringsplan, prioritering av byggeprosjektene i hele perioden, avstemming av valg av byggeprosjekter ut i fra utdanningsbehov, forskningspolitiske satsingsområder og en rekrutteringsplan for forskningskompetanse. Dette medlem mener konsekvensen av dette er at langtidsplanen ikke vil fungere som en helhetlig plan, der de ulike innsatsfaktorene og kapasitetselementene kobles sammen og forsterker hverandre gjensidig.

Arbeidsmarkedet

Dette medlem viser til regjeringens omtale av arbeidsmarkedet der regjeringen skriver at «når vi skal omstille oss fra en økonomi med stor vekt på naturressurser til en økonomi som i enda sterkere grad er basert på kunnskap, må arbeidskraften ha tilstrekkelig og relevant kompetanse». Dette medlem vil i denne forbindelse påpeke at det ikke er noen motsetning mellom en økonomi som er bygget på utnyttelse av naturressurser og at arbeidskraften har tilstrekkelig og relevant kompetanse. Norges økonomi har til alle tider vært bygget på utnyttelse av ulike naturressurser. Nettopp fordi vi har klart å kombinere dette med en godt utdannet befolkning med høy kompetanse har vi i løpet av nyere tid blitt et av verdens mest velstående land. Det er derfor ingen grunn til å unngå satsing hverken på utdanning eller på utvinning av naturressurser.

Effektivisering av offentlig sektor

Dette medlem viser til at antallet offentlig ansatte har vokst de siste tjue årene. En del av denne veksten skyldes at samfunnet er blitt mer komplekst og at det er flere arbeidsoppgaver som skal løses enn for tjue år siden. Dette medlem har likevel merket seg at veksten i antall ansatte i departementer og direktorater har skutt fart under den sittende regjeringen. Siden regjeringens tiltredelse er det blitt ansatt mer enn 1 500 nye byråkrater i departementer og direktorater. Dette medlem finner det betimelig å minne om at Fremskrittspartiets leder Siv Jensen så seint som i juni 2013 påpekte om regjeringen Stoltenberg II: «Under Jens’ regime er det blitt fire nye byråkrater per dag. Det er å bruke de store pengene feil» og at Fremskrittspartiets Anders Anundsen senere skrev en kronikk med tittelen «Til krig mot byråkratiet» der han blant fremholdt at «Fremskrittspartiet er bekymret for at en stadig økende andel av Norges yrkesaktive er ansatt i offentlig administrasjon». Til tross for dette, og til tross for at regjeringen har innført en såkalt avbyråkratiseringsreform, har antallet byråkrater i Norge økt raskere enn noen gang under den sittende regjeringen. Dette medlem er særlig bekymret for at veksten i antall byråkrater skjer mens de tjenesteytende delene av offentlig sektor, som for eksempel lensmannskontorer, Nav-kontorer og skattekontorer, sentraliseres og svekkes.

Dette medlem mener at dette gir toppstyrte offentlige tjenester som ikke i like stor grad er i stand til å bistå innbyggerne med det de etterspør bistand til. Faren er til stede for at det oppstår stordriftsulemper i de nye, store sammenslåtte enhetene som regjeringen skaper i offentlig sektor. De som skal yte tjenestene, blir færre, de som skal administrere dem, blir flere, og de som skal benytte seg av dem, opplever at tjenestene blir dårligere og mindre tilgjengelige. Regjeringens mål for offentlig sektor ser ut til å være å skape store enheter med hovedsete i store byer og at dette på sikt skal skape billigere tjenester. Ettersom de virkelig store kostnadsdriverne innenfor offentlig tjenesteyting er lønn til ansatte, vil det mest kostnadseffektive tiltaket være å redusere antall ansatte.

Dette medlem ønsker tjenester nær folk. Dette medlem ser med bekymring på regjeringens administrasjon av offentlig sektor og er bekymret for hvilken samfunnsutvikling dette vil legge til rette for på sikt.

Dette medlem har merket seg regjeringens omtale av offentlige innkjøp der produktivitetskommisjonen har tatt til orde for forenklinger i lov om offentlige anskaffelser. I meldingen står det:

«Formålet med anskaffelsesregelverket bør være effektiv ressursbruk. Det bør være færrest mulig andre mål da slike mål vil svekke konkurransen, gjøre anskaffelsene dyrere og komplisere regelverket».

Det offentlige kjøper inn varer og tjenester for om lag 450 mrd. kroner årlig. Dette medlem vil advare mot en utvikling der det offentlige skal la EØS-regelverk og hensynet til konkurranse være de eneste styringsverktøyene for slike innkjøp. Dette medlem viser til at det finnes en rekke samfunnshensyn som er like viktige som eller viktigere enn konkurranse, for eksempel hensynet til liv og helse, arbeidstakeres rettigheter, hensynet til norske arbeidsplasser og distriktshensyn. Dette medlem motsetter seg derfor at det offentlige skal frata seg selv muligheten til å prioritere disse hensynene foran konkurranse.

Dette medlem mener dessuten det er grunn til å stille spørsmålstegn ved hvorvidt dagens anskaffelsregelverk med utstrakt bruk av omfattende, kompliserte og dyre anbudsprosesser for hele EU/EØS-området er egnet til å nå lovens formål om en effektiv ressursbruk.

Urbanisering, regioner og kommunereform

Dette medlem viser til regjeringens mål om å skape færre og større kommuner i Norge. Regjeringen skriver at «større frihet til å utføre oppgavene i samsvar med lokale forhold og vilkår vil bedre forutsetningen for effektiv drift, og større kommuner vil gi økt rom for slik delegering». Dette medlem viser til Meld. St. 14 (2015–2016) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner der regjeringen redegjorde for hvilke nye oppgaver større kommuner kunne få. Dersom generalistkommuneprinsippet skal legges til grunn – og det har både regjeringen og flertallet i Stortinget slått fast at det skal – vil svært få nye oppgaver av betydning kunne overføres til nye og større kommuner. Regjeringen står derfor igjen med en reform der målet (oppgaveoverføring) er borte og middelet (kommunesammenslåing) er blitt et mål i seg selv. Kommunereformen er nå inne i en fase der det avholdes lokale folkeavstemninger. Hittil har det vært flertall mot sammenslåing i et flertall av kommunene som har avholdt folkeavstemning. Dersom sammenslåinger skal være frivillige, betyr dette at det vil bli svært få sammenslåinger ettersom en frivillig sammenslåing krever ja fra begge eller alle kommunene som skal inngå. Dette medlem mener at mangelen på substansielle oppgaver som kan overføres til kommunene i tråd med generalistprinsippet, og den utbredte folkelige motstanden mot reformen, må være tydelige signaler på at det ikke kan tas i bruk tvang for å slå sammen kommuner som resultat av denne reformen. Dette medlem viser for øvrig til Senterpartiets merknader i forbindelse med behandlingen av kommuneproposisjonen 2016.

Dette medlem viser til omtalen av OECDs anbefaling om å øke den regionale differensieringen av arbeidsgiveravgiften. Dette medlem er enig i intensjonen om å innrette lavere arbeidsgiveravgift mot områder der det er størst behov, men vil påpeke at dette ikke må brukes til å svekke ordningens betydning for andre områder som også har betydelige utfordringer. Den differensierte arbeidsgiveravgiften har over lang tid vært en av de aller viktigste distriktspolitiske virkemidlene våre. Den sittende regjeringen har i løpet av sin regjeringstid systematisk og målrettet svekket det offentlige tjenestetilbudet i distriktene. Dette medlem kan ikke gå med på en svekkelse av et viktig distriktspolitisk virkemiddel, spesielt med den sittende regjeringens politikk som bakteppe.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener kampen mot økonomisk ulikhet, kampen mot arbeidsløshet, og kampen for en velfungerende integrering er de tre sakene som krever mest oppmerksomhet i årets reviderte budsjett. Mange mennesker skal integreres i det norske samfunnet og gis muligheten til å skaffe seg nødvendig utdanning, godt arbeid, og muligheten til å leve gode liv som en del av det norske fellesskapet. Det krever investeringer nå, som vil gi gevinst i framtida. Dette medlem vil samtidig minne om at en vellykket integrering er spesielt viktig i ei tid der økende økonomisk og sosial usikkerhet gjør seg gjeldende etter hvert som arbeidsløsheten øker. Bak oss ligger mange tapte muligheter til å skaffe mange innen olje-, gass- og leverandørindustriene nye oppdrag som i tillegg kan bidra til den mer langsiktige, grønne omstillingen av Norge. Lenge slo et flertall på Stortinget skråsikkert fast at det ikke var behov for særskilte tiltak mot arbeidsløshet, og at det ikke var behov for bedre permitteringsordninger for utsatte arbeidere i utsatte industrier.

Dette medlem vil i denne sammenhengen sitere Olav Duun, som har skrevet:

«Kvart menneske har sine stunder i tvil, og dess større menneske, dess større stunder.»

Dette medlem mener tvilen med fordel kunne funnet regjeringspartiene på et tidligere stadium. Når det er sagt, vil dette medlem rose enhver forandring til det bedre. Etter lenge å ha argumentert mot å «låse kompetansen inne», og andre nøye utarbeidede argumenter mot å handle konkret mot arbeidsløsheten, har regjeringen sakte men sikkert fulgt oppfordringen fra fagbevegelsen og den politiske venstresiden. Dette medlem mener den foreslåtte tiltakspakken mot arbeidsløshet er for liten, men at den i det minste er et steg i riktig retning sammenliknet med tidligere budsjetter. Dette medlem vil, med Duuns ord, rose den tvilen som tydeligvis har brakt regjeringen fra selverklært handlingslammelse til antydninger til handling, og håper tvilen gjør seg gjeldende i enda større stunder i nær framtid, slik at også større tiltak mot arbeidsløshet kommer til gode for dem som mangler arbeid, og ikke får bidratt til produksjon, verdiskapning og velferd. Arbeidsløshet er et sløseri med samfunnets ressurser, og alvorlig og ofte tragisk for dem som rammes. Dette medlem mener større innsats må til.

Dette medlem vil vise til sine merknader i Innst. 360 S (2014–2015):

«Dette medlem vil peke på at arbeidsløsheten p.t. er høyere enn på noe tidspunkt under finanskrisen, og er svært bekymret over de sosiale og økonomiske konsekvensene dette har for menneskene som mister arbeidet. Dette medlem viser til at den økonomiske nedgangen, især på Vestlandet, i all hovedsak henger sammen med fallende oljepriser, med de virkninger det har for en petroleumsdominert økonomi. Behovet for en styrt nedtrapping av norsk petroleumsaktivitet tydeliggjøres av den raske økningen i arbeidsløshet som følger av et fall i oljeprisen. Dette medlem vil minne om at advarslene om en for oljeavhengig økonomi over ei årrekke har blitt møtt med skuldertrekk fra flertallet av partiene på Stortinget, og må konstatere at advarslene om raskt stigende arbeidsløshet ved konjunkturfall i petroleumsnæringen ikke har blitt tatt på alvor. Dette medlem mener Norge er avhengig av en mer mangfoldig økonomi og industriproduksjon, for å sikre trygge arbeidsplasser og muliggjøre overgangen til et klimavennlig samfunn.

Dette medlem mener på denne bakgrunn, og i motsetning til regjeringen, at det er behov for umiddelbare tiltak, og vil derfor foreslå en ikke utfyllende liste over forslag innen tre hovedfelt: sosiale tiltak og bekjempelse av arbeidsløshet, mer kunnskap og opplæring, og en aktiv industripolitikk for trygge, grønne arbeidsplasser.»

Dette medlem mener det siste årets utvikling dessverre viser at disse advarslene stemte, og at mange flere sannsynligvis kunne vært i arbeid i dag om regjeringen gikk med på å handle på et tidligere tidspunkt. Dette medlem mener en arbeidsløshetskrise som den nåværende er et riktig tidspunkt for å gjenreise en mer aktiv nærings- og industripolitikk, med sikte på å skaffe oppdrag i dag for industrien ved bruk av de virkemidlene som er tilgjengelig for staten ikke bare som regulator og innkjøper, men også som eier, og at en samtidig må bruke de mulighetene og den kompetansen som finnes i de industriene som nå er rammet, til å utvikle fremtidens industrioppdrag og eksportmuligheter. Dette medlem mener utdanning er en viktig del av den langsiktige løsningen på de økonomiske utfordringene Norge står overfor, og prioriterer derfor ungdom og utdanning høyt.

Dette medlem vil peke på at en tilbakelent holdning og tro på skattekuttenes helende effekt på lavkonjunktur i olje- og leverandørindustrien åpenbart ikke har vært til hjelp for alle dem som trenger arbeid. Dette medlem foreslår derfor et alternativt revidert budsjett som prioriterer arbeid, integrering, utdanning og ikke minst grønn omstilling.