Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen og Eirin Sund, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til Prop. 91 L (2015–2016) hvor regjeringen foreslår endringer i utlendingsloven.

Komiteen viser til at departementet foreslår å innføre et nytt grunnlag for pågripelse og fengsling i utlendingsloven § 106. Forslaget innebærer at det vil være mulighet til å vurdere pågriping og eventuelt fengsling av en utlending som har levert en asylsøknad som presumptivt er åpenbart grunnløs og derfor blir behandlet i 48-timersprosedyren. Komiteen viser til at departementets forslag gir hjemmel til at pågriping og fengsling av en utlending på grunnlag av behandling av asylsøknaden i hurtigprosedyren maksimalt skal kunne vare i 72 timer.

Komiteen viser til at formålet med å innføre et nytt grunnlag for pågriping og fengsling i forbindelse med saksbehandling i hurtigprosedyren er å sikre at utlendingen ikke forsvinner før saken er avgjort av utlendingsmyndighetene.

Videre viser komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, til at det er viktig at utlendingen er i politiets forvaring fram til søknaden er avgjort for å legge til rette for rask retur ved et eventuelt avslag på asylsøknaden. Flertallet er kjent med at 90 personer av de som fikk avslag gjennom 48-timersprosedyren i 2015, ikke er uttransportert, og at over 90 pst. av disse er registrert som forsvunnet eller uten kjent adresse. Flertallet ser med bekymring på politiets erfaringer knyttet til at enkelte personer i gruppa som har forsvunnet i forbindelse med hurtigprosedyren, forlater mottaket for å begå kriminelle handlinger. Flertallet mener det er avgjørende at asylinstituttet har respekt i folket, og politikerne har et ansvar for å hjelpe politiet og utlendingsmyndighetene med å begrense misbruket av asylinstituttet.

Flertallet er positive til at generelle vilkår for fengsling og andre tvangsmidler vil gjelde også i denne typen saker. Herunder gjelder for eksempel kravet om forholdsmessighet og «tilstrekkelig grunn», jf. utlendingsloven § 99.

Flertallet peker på at hjemmelen for pågriping og fengsling vil gjøre unntak for mindreårige og barnefamilier og er positive til det. Flertallet viser til at departementet foreslår en tilsvarende endring i utlendingsloven § 105 slik at man vil kunne vurdere pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted i forbindelse med 48-timersprosedyren, som kan være aktuelt også overfor mindreårige og barnefamilier. Flertallet mener dette er et vesentlig mildere inngrep enn pågriping og fengsling, og støtter forslaget om en endring i loven § 105.

Flertallet viser til gjeldende lovverk og utlendingsloven § 106 a, som i første ledd lister opp en rekke momenter som kan tale for at det foreligger unndragningsfare. Unndragningsfare er et selvstendig fengslingsgrunnlag etter gjeldende lovverk. Flertallet viser til at departementets forslag innebærer at «utlendingens søknad om oppholdstillatelse er avslått som åpenbart grunnløs» skal telle som et slikt moment. Flertallet peker på at en åpenbart grunnløs asylsøknad indirekte vil kunne innvirke på vurderingen av unndragningsfare også etter dagens lov og praksis. Flertallet mener videre at det er et viktig prinsipp at unndragningsfare skal vurderes konkret i det enkelte tilfellet.

Komiteens medlem fra Venstre vil understreke at prosedyren bare gjelder et begrenset antall land som man legger til grunn at etterlever de internasjonale menneskerettighetene på et akseptabelt nivå, og at det bare vil være aktuelt å utvide med land som i dag behandles i 3U-prosedyre.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre hvor det er enighet om å innføre adgang til å vurdere fengsling av personer som i dag får sakene vurdert i løpet av 48 timer. Partene i avtalen har gjennom denne forpliktet seg til å støtte lovforslaget i Stortinget.

Komiteen avholdt åpen høring om innstramningsforslagene, Prop. 90 L (2015–2016) og Prop. 91 L (2015–2016) 28. april 2016.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at det i lovforslaget fra departementet i tilknytning til § 106a første ledd ny bokstav l, er foretatt en henvisning til «§ 90 femte ledd bokstav b». Som følge av at det i Prop. 90 L (2015–2016) (innstramninger II) er foreslått et nytt § 90 tredje ledd, skjer det imidlertid en forskyvning av leddene i § 90 som gjør at rett henvisning i § 106a første ledd ny bokstav l vil være «§ 90 sjette ledd bokstav b».

Flertallet støtter for øvrig forslaget i proposisjonen til endringer i utlendingsloven §§ 105 første ledd ny bokstav f, 106 første ledd ny bokstav h, 106 første ledd nytt femte punktum og 106 første ledd ny bokstav l.

Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener at det må utvises varsomhet når det gjelder økt bruk av tvangsmidler overfor personer som ikke har begått kriminelle handlinger. Samtidig er det viktig å finne frem til tiltak for å unngå at asylinstituttet blir misbrukt, og at åpenbart grunnløse asylsøkere forsvinner før negativt vedtak er fattet. Det forutsettes at grunnlaget ikke skal brukes generelt. Endringen etablerer kun en adgang til å pågripe og fengsle. Flertallet legger til grunn at det må foretas en forholdsmessighetsvurdering i hver sak hvor pågripelse og fengsling vurderes. Det legges også til grunn at en eventuell pågripelse eller fengsling må være formålstjenlig. Her vil en rekke momenter, blant annet om det er utsikt til å få uttransportert vedkommende innen fengslingstidens utløp, være av betydning for om man velger å fengsle eller ikke.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartikan ikke stille seg bak dette forslaget om hjemmel for å fengsle asylsøkere som behandles etter 48-timersprosedyren. Dette medlemmerker seg at formålet til forslaget er å hindre at asylsøkere som får avslag unndrar seg utsendelse, og for å hindre kriminalitet. Selv om disse formålene er viktige og støttes av dette medlem, så er ikke fengsling av asylsøkere verken et proporsjonalt eller treffsikkert virkemiddel for å oppnå dette.

FNs verdenserklæring om menneskerettigheter artikkel 14 fastslår at enhver har rett til i andre land å søke og å ta imot asyl mot forfølgelse. Dersom en asylsøker risikerer fengsling ved å levere en søknad, vil dette kunne skremme bort flere fra å søke asyl som faktisk har et beskyttelsesbehov.

UNHCR har i sin høringsuttalelse bemerket at selv om det kan finnes grunnlag for å fengsle en asylsøker i påvente av retur, så er ikke rene effektivitetshensyn eller kriminalitetsbekjempelse et slikt grunnlag. UNHCR uttaler videre:

«The detention of an asylum-seeker on the sole ground of his or her nationality would be discriminatory an inconsistent with Article 3 and the 1951 Convention and international human rights law.»

Dette medlemviser til at 48-timersprosedyren baserer seg på hvilket land søkeren kommer fra. Dette innebærer at eventuell pågripelse i hovedsak vil knytte seg til statsborgerskapet, og ikke gi en individuell vurdering av den enkelte eller hvorvidt pågripelsen er nødvendig for å hindre unndragelse. Dette medlemviser til UNHCRs og NOAS’ høringsuttalelse, og stiller spørsmål ved om forslaget står seg i henhold til diskrimineringsloven om etnisitet § 6.

Dette medlem viser til høringsuttalelsen fra Advokatforeningen hvor det skrives at det har vært tilfeller hvor asylsøknader som UDI har vurdert som «åpenbart grunnløse», har blitt omgjort i UNE eller i domstolen. Dette medlemmener at det for disse klart ville ha vært uforholdsmessig å bli pågrepet kun på grunn av fremsettelsen av en asylsøknad.

Dette medlemvil også vise til NOAS erfaringer om at de som fremsetter «åpenbart grunnløse» søknader, selv ofte mener de har krav på asyl, og ikke gjør det som et ledd i å misbruke asylinstituttet.Dette medlemmener at å åpne for å fengsle asylsøkere som ikke har gjort noe kriminelt, annet enn å søke om asyl, vil gå på bekostning av rettsstatens prinsipper om at ingen kan fengsles uten at man har gjort noe galt. Dette medlemstøtter i alle tilfeller at det er gitt unntak for barn og barnefamilier.

Pålegg om meldeplikt

Dette medlem mener at unndragelsesfaren som i noen tilfeller kan eksistere, kan kontrolleres ved at det innføres en mulighet for å pålegge meldeplikt eller et bestemt oppholdssted slik departementet har foreslått. Ved et eventuelt brudd på meldeplikten vil det være et grunnlag for fengsling i utlendingsloven § 106. Meldeplikt er et mindre inngripende tiltak enn frihetsberøvelse, og vil kunne ivareta formålet om kontroll og kriminalitetsbekjempelse.

Dette medlemmener likevel at det må gis et unntak for barnefamilier og mindreårige. 48-timers-prosedyren omfatter i utgangspunktet mindreårige, og de bør ikke risikere å bli fengslet. Dette medlemkan heller ikke se at det er vist til eksempler hvor hele barnefamilier har forsvunnet og at dette utgjør et problem som ikke kan løses innenfor dagens regelverk. Dette medlem viser til at meldeplikt også kan føre til fengsling og at det ikke bør være grunnlag for å fengsle barn som er asylsøkere.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«I utlendingsloven gjøres følgende endringer:

§ 105 første ledd ny bokstav f skal lyde:

• f) utlendingens søknad om beskyttelse antas å være åpenbart grunnløs og skal behandles i løpet av 48 timer. Dette gjelder ikke hvis utlendingen er mindreårig eller har mindreårige barn som også har søkt beskyttelse.»

Endring i § 106a om unndragelsesfare

Dette medlem viser til at det i dag allerede eksisterer en hjemmel i utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b for pågriping og fengsling av en utlending når det er «konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksettingen av et vedtak som innebærer at utlendingen plikter å forlate riket». Dette medlem mener at det å levere inn en presumptivt grunnløs asylsøknad ikke er tilstrekkelig for å hevde at personen vil unndra seg retur. Det må vurderes konkret, og dette medlem kan derfor ikke støtte forslaget.

Registrering og rettslig bistand

Dette medlem er enig i forslagene om endringene i retningslinjene for registrering og forskriftsendringen for rettslig bistand. Det er gode grunner for å ha som hovedregel at det kun skal være én advokat som representerer asylsøkeren i både utlendingssaken og fengslingssaken, spesielt når formuleringen ble endret slik at det ikke er et absolutt krav og at det heller ikke gis føringer på om advokaten i hovedsak skal drive med strafferett eller utlendingsrett.

Dette medlem er også enig i at det ikke er problematisk med en utvidet registrering for søkere etter 48-timersprosedyren så fremt rettssikkerheten til den enkelte ivaretas, slik at den enkelte får en individuell behandling. I proposisjonen står det «At UDI ikkje skal gjennomføre intervju, frigjer sakshandsamarkapasitet og reduserer dei samla kostnadene til blant anna tolketenester». Dette medlem legger til grunn at også politiet, dersom det er nødvendig, må benytte tolk i den utvidede registreringen, og at UDIs sparte utgifter til tolketjenester vil innebære en tilsvarende økning hos politiet.

Økonomiske konsekvenser

Dette medlem viser til at det ikke er foretatt en kostnadsvurdering av forslaget, eller vurdering av hvor mye ressurser som vil bli brukt på pågripelsene. Dette medlem er av den oppfattelse at økte offentlige kostnader må ha en klar begrunnelse og vise til en sannsynlighet for at politiske formål vil bli oppnådd. I dette tilfellet fremgår det av proposisjonen at det er «uklart» om det vil føre til mindre kriminalitet eller at færre folk uten lovlig opphold befinner seg i Norge. Dette medlem mener det er sentralt at dette ikke går på bekostning av den normale kriminalitetsbekjempelsen.

Dette medlem viser til at lovendringen som flertallet vil stemme for, og som derfor vil bli gjennomført, er så presumptivt kostbar at endringen, dersom vedtatt, også av den grunn må evalueres. Alternativet er at hjemmelen rett og slett ikke vil bli særlig brukt. Dette medlem fremmer derfor forslag om at ordningen evalueres, hvor formålet med evalueringen må være å se på hvorvidt muligheten i det hele tatt blir brukt, om man har oppnådd redusert kriminalitet og færre personer i Norge uten lovlig opphold, og hvor store offentlige kostnader ordningen har medført.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen evaluere i hvilken grad ordningen om pågriping og fengsling i samband med 48-timersprosedyren har blitt brukt, om den har ført til mindre kriminalitet og færre personer uten lovlig opphold i Norge, og hvor store kostnader ordningen har medført etter at ordningen har virket i 2 år.»